God lørdagskveld 🙂 Her sitter jeg med pappan til barna mine, og jeg innser at fyren jo nok sikkert er en skapkomiker. 

Vi er to bestekompiser som prater om og evaluerer det meste. Som foreldre til to snille rakkerunger, har vi forlengst innsett at vi må bruke det beste fra mannehjernen, og det allrighte fra damehodet. Og sette det sammen til bra foreldresamarbeid.

 

Foreldresamarbeid trenger forøvrig ikke å være kjedelig. I kveld har vi for eksempel øvd oss på og gransket oss frem til de beste grimasene å få småtrollene til å le av. Ikke verst, hva?

Vi har begge bred bagasje. Mye å ta tak i og prate om. Blant annet mine gærne ideer. Som noen ganger kan være litt i det meste laget for en rolig fisker fra Vika rett bortom her. Og når vi bipolare får slike store ideer, og vi er friske og symptomfrie, ja da kan det tilogmed være i det kreativeste og største laget selv for den bipolare selv. 

Men her om dagen, da jeg satt foran TV’n og så på nyheter, fant jeg meg selv med trillende tårer og vondt i magen. Jeg tenkte: “Kan jeg ikke GJØRE noe for noen da?” Jeg grep etter fjernkontrollen og slo over på noe muntert. For det kan bli for voldsomt. En pine å ikke kunne gå inn i TV’n og plukke ut barna fra krig og hat, gi dem mat og putte dem i en god og varm seng. Trygge. Her hos meg. Trøste dem, for svarte, trøste dem. Det skulle bare mangle. Vi har vel ingen rett til å glo på slik urett mot barn.

Jeg ville melde meg som besøkshjem for invandrere.

Men. Som friskmeldt dame med diagnose bipolar, og ganske så mye erfaring med det, dukker motstridende tanker opp med en gang en følelsesladet ide danser sving der oppe i topplokket: “Hva er dette nå da?? En hypoman ide fra space?”

Men denne gangen banket jeg i mitt indre bord! Jeg kunne da ikke slutte å være meg selv pgr av en diagnose jeg lever synptomfritt med! Og alle de andre som vil hjelpe andre da, er de syke de også? 

Og her sitter vi og er sabla glade for at jeg banket i bordet mitt denne gangen, og fulgte drømmen. For i dag har vi hatt en helt magisk dag, dere! 

Hils på Tatiana og datteren Elaine, våre nye medlemmer av Lukketoppen 🙂 Det eneste jeg visste om dem var at Tatiana var veldig ensom. At hun ikke kjente noen her. 

 Nå gjør hun det. Hun kjenner mange.

Frivillighetssentralens snille Hanne, kom kjørende med dem hit i dag. Og alt klaffet. Vi fant tonen med en gang.

Jeg ble rett og slett kjempeglad i disse to, og nå skal jeg fortelle dere om drømmedagen våres:

Zumbanabo Dianelys kom over og fant likesågodt tonen med Tatiana hun også. De skravlet ivei på Spansk og norsk, og trivdes godt i hverandres selskap.

Monica og Michelle var her, og de knyttet bånd, de også. Michelle og Elaine ble gode venninner. Jaggu bor de nesten i samme gate også. Det ble utvekslet telefonnummer flere ganger i dag.

Lille Mina Madelen, Even’s prinsesse, koset seg sammen med prinsen sin. Og jeg fikk meg også noen klemmer.

Og Even fikk nabokos.

Tore og Mathias kom, og da tok vi med Tatiana og barna til mamma Eva. Hun hadde besøk av min bror Hans Even med familie, og min søster Silje med Maria Louise. 3 babyer og to glade 6åringer.

…Mathias og Elaine ble rett og slett bestevenner, og jenta gråt da hun måtte dra hjem. De to kan nesten ikke vente til neste helg, da Elaine flytter inn sammen med mamman sin på gjesterommet vårt for helga.

Søs Silje inviterte våre nye familiemedlemmer til Åsen, der hun bor. 

En lykkelig storebror og en glad lillebror. Full av glede over sine nye venner. Trygge og tilfredse. Jeg føler at jeg gjorde det rette som mor i dag.

Jeg kommer aldri mer til å sitte bare og se på hvordan mennesker fortvilt sliter alvorlig. De er ikke langt unna. Dem befinner seg her. På samme klode. Vi har mange muligheter til å hjelpe folk. Norske, eller invandrere, mange behøver DEG og din OMSORG.

Hvis du vil hjelpe, støtte og være der for noen som trenger deg; ring kommunen der du bor. Har dere frivillighetssentral, ta kontakt med dem. For selv om du ikke ser dem, og vegger og avstand skiller oss fra å se dem, der de sitter på gulvet med foldede hender og gråter, finnes de. 

Ville du oversett dem dersom noen satt rett ved siden av deg og gråt av ren ensomhet? 

Tenke lokalt globalt. Er det så vanskelig? Krympe planeten til hva dem er; en grenseløs klode der vi alle hører til..

Dere ANER ikke hvor mye jeg gleder meg til neste helg! Jeg føler at jeg skal på tidenes party. Jeg skal pynte gjesterommet til et hotellrom, og kjøpe inn digg mat. Når ungene har sovna, skal Tatiana og jeg se action eller grøsser-film. Og vi får besøk av venner og familie som er gira på å bli bedre kjent med de to nydelige. 

Hun er ikke lenger ensom. Hun sa det i dag. Kjenner ikke lenger på ensomhet. Tårene presser på av glede når jeg tenker på det. Da jeg viste lille Elaine soverommet og fortalte at de skulle bo der neste helg, hoppet hun av glede og ga låret mitt en klem. Dette føles helt komplett riktig.

Og jeg lover mitt bipolare hode å ta de store ideene mer seriøst heretter.