En trend skyller over landet. Vi skal fikse oss selv. Vi skal gå til psykologer. Det er lov, men barna våre, de er våre statussymboler på at vi gjør en bra jobb. De får beskjed om å gå til skolen og være snille. Ikke plage medelevene sine. Og vi FORVENTER at de lar sine medelever være i fred. Barnevern er en skam, og vi er perfekte foreldre. Vi trenger coaching-hjelp med oss selv, men husker vi å verne barna våre? Dagene går, og vi prøver å tenke mye og enda mer på oss selv, for det har både coachen og psykologen sagt..
Så setter vi oss rundt middagsbordet og klager på innvandringen, mens vi tydelig viser barna at vi ikke hjelper til med å intergrere innvandrerne og trøste dem. I den store skolegården “verden” står vi og ser på at medmenneskene våre har det knalltøft. Vi tenner på asylmotak og gjør umodent herverk. Det er “voksenspråket” vi snakker i 2015!
Flere cm under oss står barna våre og ser på det hele. Så går de små englebarna på skolen og mobber sine medelever.
Og vi voksne klør oss i hue mens vi undrer på hvorfor.
Mine lesere vet at jeg bestemte meg for å slutte med dette. Jeg ville ikke se på, lenger. Og tenk, jeg har blitt styrtrik inni meg! Jeg er så GLAD! På bildene ser dere Tatiana og meg sammen på kafe i dag. I’ve had the time of my life! Sjelevenn, en naturlig del av mitt liv, en nær venninne. Hun er alt dette etter bare noen dager.
Og i dag fikk jeg møte hennes venninne fra Sudan. Hun grep mitt hjerte, hun også. Ensom i landet vårt, uten sine tre barn og sin mann, og med så mildt og vennlig vesen som overhodet mulig.
Så nå er jeg besøksfamilie for to skjønne kvinner, ei jente på 6 år og en bebi i en voksende mage.
Jeg la mine fordommer på hylla og lyttet til mitt hjerte. R u with me? Kom igjen, bli med, der er så mange som trenger DEG. Har du ikke bare noen timer i uka ledig. For en kaffeprat. En historie så sterk at du kommer til å gråte. Med både øyne og hjerte..
Kjære du der oppe i himmelen som kom hit til Norge for flere generasjoner siden. Tror du var min tippoldemor. På pappas side. Du ble funnet i en båt i Bergen som baby. Jeg tror båten kom fra Frankrike. De tok vare på deg, noen snille mennesker. Der stopper den delen av slektstreet. Vi aner ikke hvor du kom fra. Et annet land, et fremmed sted.
Så i blodet mitt er jeg også en innvandrer. Er vi ikke alle det?
