En dag fylt med hele 3 babyer ….er ikke uvanlig for oss produktive Trønderiner. Baby boom’en’s herlige ringvirkninger har gitt oss store opplevelser og fantastiske stunder.
I dag ruslet vi rett inn i høstens kammer, lille Even i bæresæla, og jeg. Vi pludret, pratet og tullegikk bamsesteg. Stoppet og prata med barnehagebarna, og riktig høstet oss kos der vi gikk og smilte til hverandre.
Målet var fiskeboller hos verdens beste mormor. Hun, vet dere, som fikk 3 barnebarn i løpet av de tre siste månedene i fjor, siden alle de tre voksne barna hennes hadde truffet megablink med tre svære mager og godt mot. Even, Johannes og Maria Louise. Og tenk, i januar blir Johannes storebror. Baby boom? Ja vi VET hva DET er…
Hos mormor fant vi Maria Louise
Og Even er alltid glad for ei lekestund med lille søta si. KusineMaria.
Tante Silje med Even og Maria Louise i fanget. En sånn tante som er mester til å brodere. Dere kan lese om henne og kunstverkene hennes litt lenger nede i arkivet her. Og snart finner dere henne på Julemessa i Værnes Museum.
Tante si lille pie….
….Vi fikk det etter hvert travelt med å komme oss hjem, siden vi ventet middagsbesøk av Monica med sine to sjarmtroll, skolejenta Michelle og lille Mina Madelen. Mina er Even’s lille store flamme. Jeg kaller dem babykjærester. (De har nussa!)
Yeeah! Endelig kom babydama mi på besøk @ss!!
Even tøffa seg bigtime, og holdt hender med fine Mina si. Nei nå var det bare så gøy altså!
Ingen kunst å ta selfie med en dreven 10åring. Sjekk de kule brillene da dere.. Helt mega!
Hun vet hva hun vil. Hun er ung, men har tydelige grenser, og går ikke av veien for å si meningene sine. Jeg er ei gammal kjerring i forhold, nesten ti år eldre. Men det er hun som kan bake “læms” og hæmbåkkåkak”. Hun som kan takle ei god gammeldags takke på kjøkkenet, og hun er nesten mer moden og voksen enn alle mine venninner på min egen alder.
Alle skulle hatt en Christ. Altså en Christina.
Jeg vet godt hvor jeg har henne. Hun sier tydelig fra om alt. Dette bildet var det eneste jeg fikk lov å legge ut, for hun har klare tydelige regler om hvordan hun ønsker å fremstå. Selv om alle andre vet hvor vakker og fotogen hun er.
…ingen kødder med henne. Hun er elegant og selvbevisst, og meget inspirerende og jordforbindenede for en sprettalopp som meg.
På denne tida i fjor var jeg nybakt mamma, og hun gravid. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger Christina dukket opp på ettermiddagen med noe digg som “hun bare hadde baka i farta”, et bredt smil og masse god humor.
Ærlig talt, Christina, hva hadde mitt svangerskap, min barseltid og våren i år vært uten ei sabla kul venninne som DEG?
Ja hun har tilogmed skikkelig digge venninner på min egen alder, som jeg også har blitt kjent med, og hva er vel bedre gaver å få enn nye venner?
Disse nye vennene og jeg har baksnakket deg, Christina, og nå skal du få lese her hva vi har snakka om, girl.
Ok, here we go: Vi har snakka om hvordan du fortjener et berg med gaver på døra di. Så skulle vi sagt: “Bærre hadd med oss nåkka vi. Nå småtteri.” Vi har pratet om hvordan du skulle hatt deg ei SPAhelg, og lapper overalt omkring deg i hverdagen som minner deg på hvor god du er.
Jeg kjenner ingen på din alder som er mer voksen enn min egen mormor. Var nok fylt med litt forutintatthet og en god porsjon fordommer, i det jeg tråkka ut i vårt gryende vennskap for noen år siden. Men nå er jeg ikke i tvil. Du er ung, men du er eldre enn meg.
Jeg kjenner deg så godt at jeg kan ha dodøra åpen, så vi ikke kaster bort de prateminuttene av skravlekvelden. Og jeg tåler å høre fra deg og bare deg (hva angår aldersforskjell): “Nei ikke gjør det Helene! Seriøst! Nei!” Du kan altså bitche meg et ungt nei, eller et svar så ærlig at det skinner i gull, og jeg hører etter. Faktisk.
Inne på gamlehjemrommet mitt skal jeg ha ismaskin på kjøleskapet mitt. Så jeg kan servere deg iskaldt vann, med krønsja is, så det smelter fort til kaldtvann, som du liker. Og jeg skal ha doen lett tilgjengelig, slik at vi ikke kaster bort verdifull skravletid når noen må sitt fornødne.
Og når du har gått for kvelden, skal jeg baksnakke deg så det suser i gangene. Jeg skal fortelle de andre gamle kjerringene og kallene om hun som har bakt den deilige kaka og de gode lemsene. Nemlig verdens ærligste og snilleste Superchristina ☺😊😀
Kjære barn. Framfor deg står dager og år. Glede og sorg er ditt navn. I en fin gammel bok, står det skrevet noen ord: gjør det gode, søk fred. Sky det onde, gjør du det.. da skal du få Eldorado.
Det er håp. Du er et av barna som har overlevd ondskapen. Du er hardt skadet. Men du lever.
Og jeg sitter her og ser på. Kan du tilgi meg det? Kan du noensinne tilgi meg det?
Åge, du spør, og jeg spør sammen med deg: Folk uten land, land uten folk, var det sånn det var tenkt, …Eldorado..
Kjære alle barna, jeg satt i den gode myke sofaen min i den varme deilige stua mi i går, og bestemte meg:
JEG SKAL IKKE SITTE EN ENESTE DAG TIL OG BARE SE PÅ DERE!
Jeg har grått nok tilskuertårer. Jeg har lenge nok sittet og sett på ondskapens galskap!
Kjære alle barna som lider. Jeg skulle ikke kunne forklare dere det svart hvite synet på invandring her til lands. Jeg vil tenke sjøl.
Det kan virke som om vi alle her i dette kalde landet skal velge side. Og vi har to alternativer: Enten er du totalt imot invandringen som tar av i Europa akkurat nå, eller så er du nasjonalist og peker på våre egne bostedsløse.
JEG ER IKKE MED PÅ DETTE, HØRER DERE?? JEG HAR IKKE TID TIL Å VELGE MELLOM TO MÅTER Å TENKE PÅ som allerede så kjedelig og ukreativt er tenkt ut! Jeg tenker ut SELV hva jeg synser og mener, takk! Og jeg ser ikke svart hvitt og enten eller på dette..
For jeg ser barna lider pgr av alle disse “voksne” måtene å tenke på i verden.
Nei, jeg vil heller ikke ha et muslimsk parti her til lands som får flertall og danner regjering om år og dag.
Men flere er her nå. Barn som alene, redde, foreldreløse og traumatiserte har kommet hit til lille Norge.
Kjære barn. Kjære framtida for oss: i dag var jeg i et møte med sjef for denne byens frivillighetssentral. For jeg skal være besøkshjem for en ung gravid jente, en mamma til ei jente på 6 år. De er ensomme. De har bodd i Norge i noen år. Jeg vil sørge for at DE IKKE LENGER SKAL FØLE PÅ ENSOMHET etter å ha opplevd nok hat og smerte. Jeg har også på gang et samarbeide med en etat i kommunen som hjelper og integrerer 31 unge enslige Syriske gutter mellom 15 og 23 år. De trenger besøkshjem og støtte, folkens: Barna fra krigen på skjermen trenger dere, og de er HER, i Norge.
Vi kan hjelpe dem og be dem tilgi oss for at vi har sitti i sofaen og sett på barn som lider i krig, i årevis. Heis rompa opp fra den komfortable sofaen din og hjelp til, samme hvilket standhaftig syn du har på ditt og datt. DO SOMETHING!
Hjertet mitt gråter tunge tårer. Ååå de er så tunge og skamfulle de tårene. For dere, alle barna i himmelen, og alle barna som fortsatt gråter små fortvilte tårer som lander på denne konfliktpregede jordkloden.
SLUTT Å KRANGLE, VOKSNE MENNESKER! Slutt å WASTE TIME på å diskutere hvem som har rett. De første astronautene der ute som så seg tilbake på jorda, tenkte over en fin ting: Jorda var grenseløs. Her finnes ingen grenser. Intet ditt. Og intet mitt.
Vi kan HJELPE DISSE BARNA og samtidig bevare Norge i fred og ro! Å joda, vi KAN!
Greier vi ikke å stanse krig? Sikker på det? HAR DU SETT BEVIS PÅ DET? At det er UMULIG å redde verdens bitte små uskyldige? Klarer vi ikke å omfavne barna iallefall?
Hva slags foreldre er vi da?
Hvis noe skjer med meg. Hvis det blir krig her. Og det skjer meg noe. Vær så snill å ikke sitt og se på at barna mine lider da. Gjør noe for dem. Trøst dem. Gi dem et hjem!
Du vet den feelingen. Særlig etter at…. du finner et langt hår i maten. Og du finner det med tunga di… Verst er det etterpå, da du liksom kjenner håret stramme på tunga enda..
Jepp. Dette innlegget inneholder reklame. Og dem jeg kommer til å skryte av, aner ikke engang at jeg skriver dette.
Jeg sitter på restauranten Salt og Pepper på Stjørdal. Trenger ei stund sammen med meg selv. Bestiller Kebab i pitabrød mens jeg tar noen telefoner, selvtrengt oppe i et enslig hjørne. Går på do. Tripper tilbake. Venter på maten. Er så sulten..
Det strammer. Å nei, det strammer på tunga!!! Jeg vet hva det er, og tar tak i det. Men håret vil ingen ende ta. Åneii, nå må jeg gå ned trappa og si fra. Klage. Som en Prima Donna Diva..
Jeg klager på den minst klagete måten, og beklager sterkt at jeg klager. Forsikrer om at mine hår også havner i min mat hjemme. Aaaall the time. Kremt. Høflig. Snill..
De to ved disken der nede bærer meg plutselig på restaurantgullstol. “Hvilken rett vil du ha i stedet? Vi lager biff til deg!” De klapper meg på skuldre og sier at alt skal ordne seg.
Minnene fra det stramme lange håret minsker, i det jeg innser at lunsjen har blitt til en spesialbiffrett med 4 sauser, servert med stort bredt smil og “Beklager, beklager!” For 8.gang.
For en service! Jeg sa det til dem: dette var service altså! Må bare skryte av hverdagsheltene mine på Salt og Pepper. Uten at de vet det.
For jeg har måttet klage før, i andre restauranter. Kommet tilbake grønn i ansiktet og fortalt om matforgiftning. Blitt nærmest irettesatt og jaget ut.. Nærmest rullet ut døra med sur grimase og rumlemaga Det er ikke alle som gidder å sette plaster på gjestenes sår.
Så takk, Salt og Pepper: saken er biff. Og biffen var god!
Nå skal jeg skrive noe jeg mange ganger har tenkt på. For jeg har nemlig selv aldri sett snurten av et eneste gjenferd. Som det kalles. Spøkelse. Ghost. You name it.
Men rundt meg rekker hender opp, i sin iver etter å fortelle hva de har både sett og følt. På TV. I film. Blant folk jeg møter. Ja, de har virkelig sett og hørt mye rart, og jeg tror dem. Tror de har opplevd noe. Men hvis jeg skulle trodd på at det er gjenferd, er det nettopp hva det ville vært: tro. Tro, og intet annet. Men kan jeg tro på noe uten bevis?
Hvis jeg og ti andre, sier til deg: Vi har alle sett et rosa bamsemonster eller to, dette må du bare tro på. Rosa bamsemonstre finnes! Ville du trodd oss?
Jeg har en del individuelle tanker og meninger omkring fenomenet gjenferd. Våre energier er sterke, som vår fantasi og iboende evne til å hallusinere, og vår medfødte telepatiske kommunikaskonsnivå.
Jeg er tilbøyelig til å tro på reinkarnasjon. Innen moderne regresjonshypnose er man kommet fram til at det kan se ut til at vi lever flere liv parallelt. Mye kan tyde på at dette foregår her og nå. At tiden ikke er lineær. Dette er lettere for meg å tro på.
Altså. Kan et sensitivt menneske egentlig påstå at det er gjenferd det opplever å sense? Eller er det etterlatte energier. Telepati på høygir med manifesterte bilder som resultat.
Jeg liker ikke helt dette med ideen om at et menneske skal ha stått stille innen samme område etter sin død, i flere hundre år. Tiden er jo ikke lineær i det store univers. Og dette strider mot gjenfødelsens gang i naturen. Hva gjelder dyrearter, trær og planter. Skulle ikke dette gjelde oss mennesker også?
Hva vet vi. Kan hende foregår det mye i den usynlige delen av vår verden. Men må vi absolutt kalle dette “gjenferd”. Og jeg som aldri har sett, hørt eller opplevd noe som helst, påberoper meg retten til å tenke sjæl.
Ja. Jeg er absolutt med på at de jeg kjenner som er døde, har forbindelse med meg på et eller annet vis. Men jeg tror ikke på at de står i ro på et sted og “spøker/går igjen”.
Jeg hører de påstår at de hjelper dem over til den andre siden. Hvordan kan jeg vite at dette stemmer. Ingen har noensinne bevist dette for meg. Ok, så sier du at det stemmer i din verden. Du har sett det. Da må du respektere at jeg like lite har sett det som du har sett et rosa bamsemonster. Har du det? Har du sett et rosa bamsemonster?
Media kan lure med triks. Du kan hende du har hallisunert, hva vet du selv om det? Hva skal vi kalle det? Og har du så stort behov for at jeg må tro på den tittelen du velger å kalle det, egentlig?
Hvis jeg skal tro på deg, må du også tro på meg. Og jeg tror på parallelle univers. Jeg tror på en høyere kraft som vi alle er en del av. Jeg har selv filosofert meg fram til min tro, og ville hverken passet inn i sekter eller TVprogram som Åndenes makt.
Jeg tror ikke vi er alene. Siden tiden ikke er lineær, er vi selvfølgelig ikke det. Jeg tror på at veldig mye til enhver tid foregår akkurat her, og akkurat nå. Rundt oss og i oss. Men de heter ikke gjenferd.
Jeg tror på liv der ute også. Og jeg tror på reinkarnasjon i den forstand at vi ikke står stille på et sted. Som energi, forvandles vi bare videre. Og videre.
Min energi er sterk. Kanskje setter den seg litt fast. Manifesterer seg litt vel stødig. Og om 100 år, når kroppen min er gått i ett med jorda, og min sjel har gått videre, ja da er jeg åpen for å tro følgende:
Akkurat på dette sted jeg er nå, befinner seg kanskje ei ømfintlig dame som senser mine energier fra år 2015. Så sterkt at hjernen gir henne bildet av meg tydelig for noen sekunder. Pgr av mine energier.
Jeg er et høysensitivt menneske. Jeg senser ofte noe omkring meg. Ikke så rart det vel, dersom vi er omgitt av flere paralelle tidssoner som pågår på et og samme sted.
Men jeg kan ikke tro på trollgull. Kan ikke la andre bestemme hva jeg skal kalle det. Spennende er det ja. Men hva er sant, og hva er humbug, blant et hav av påstander, for ei som aldri har sett det selv…
(Dette innlegget inneholder produktplassering og reklame.)
Så du gjør det du også ja? Du behøver skikkelig bra og enestående julegavetips.. Vel, forbipolene got some tips, you know 😉 Jeg har nemlig en skikkelig nissedame til søster, og hver eneste førjulstid er preget av alle de flotte greiene hun har brodert gjennom året. Dere finner henne på Værnes museum i år. Jul på museumet åpner 29.november, og hun har stand der inne.
Søndag 29.november finner dere altså denne dama på jul på museumet (Værnes museum) der hun selger sine mesterverk.
Disse miniforkleene på størrelse med en dvdfjernkontroll, er kjempesøte å henge rundet flaskehalsen på ei vinflaske og gi i julegave.
Flere av Silje’s produkter finner dere på Værnes museum søndag 29.november, der dere kan jule dere gløgg i hjel inne i flellet sammen med alle andre juleglade skapnisser 😉
Nå har du sovna. Etter en halvtime med intens mammakosing, ørekos og koseklemmer oppi mammas seng.
Jeg vet jeg kommer til å gå inn til deg flere ganger i kveld også. Sjekke om det virkelig er sant at du finnes. Høre om du puster. Se til at du har det bra.
Tenne ei usynlig lykt for deg. Som denne sangen handler om. En symbolsk lykt for omsorg og ekte kjærlighet.
Jeg er takknemlig for hvert åndedrag dere tar, Even og Mathias. Mamma elsker dere akkurat som dere er 💙💚
-“Mamma! Even FEIS! Iiiihii! Og mamma, æ å FEIS!!!” Det rulles og prompes på gulvet, og latteren fyller kåken og sikkert nabokåkene også. Love is in the air, for å si det sånn..
Mathias er 6 år og propell. Lillebror Even krøker seg sammen i latterkrampe. Han er 5 år mindre, bare 1 år, men ikke mindre glad og blid.
“-Mammaaa, ska vi bak? Ska vi bak krokodillehalekake med robotspy te fyll???” -“…mammaaa.. æ tøllaaaa hahaaaaa!”
Han kan si hva han vil. Lillebror ler likevel. Og vips har mamman verdens verste robotspy og promp-humor, hun også.
Lillebror hviler. Vi sniker oss til litt godis og Donald Duck. Er litt “gæærn” og skikkelig “sprø”..
Gullskattene mine. Rikdommen min. Jeg vil behandle dem med respekt, slik at jeg beholder god kontakt med dem i framtiden. Vil le med den og skape gode minner. Åååå jeg er helt på tuppa etter dere, skolegutten og beibin våres.
…han står i senga og babler beibispråk. Men mamma skjønner. Han trenger å ligge på mammabrystet og høre den hjertebanken han ble så vant til. Trenger kos før han greier å legge seg til ro for kvelden. Jeg er ikke vanskelig å be. Legger armene omkring en bitte liten kropp på brystkassa og magen min. Stryker ham på ryggen og gjør han helt, helt trygg.
For dette får jeg aldri tilbake. Disse guttevitsene og denne beibikosen, får jeg aldri oppleve igjen. Disse gutta skal vokse og bli store.
Mammatankene mine. Det er så mange av dem. Vil så gjerne beskytte de to søte små guttene mine for alltid. Men slike overbeskyttende helikopterforeldre, det er jo ikke bra det heller..
Sånn en innmari inderlig grundig gjennomført KJÆRLIGHET. Det er risikabelt å elske noen så høyt som jeg elsker barna mine. Hva om noe skjer dem? Hva om noe skjer pappan dems eller meg? Prøver å skyve disse tankene bort. Hver dag er det en viktig jobb å gjøre: å skyve bekymratankene til side.
Ingen sier “Kjør forsiktig! Under 80!!”, så mye som jeg. For jeg kjenner godt til det sjokket man opplever den dagen noe skjer. Når man uungåelig må ta et vanskelig farvel.
De er ingen selvfølge. Jeg gir dem heller den ekstra nattakosen. Det iskalde vannglasset Mathias ønsker seg på sengekanten. Den lesestunden med Even’s lille babybok, eller den leketimen. For hvem vet hvor lang tid vi får sammen. Hvem vet hvor lenge denne deilie latterkula varer. Hvor mange koser og klemmer vi får.
Så kom igjen, guttene mine! Lag digg bråk i stua! Promp i vei! Le høyt! Fis ivei! Be om vann på senga! For jeg elsker hvert minutt jeg får med dere, GULLSKATTER. Jeg gjør ALT for dere, og pappan deres gjør ALT for dere.
… så får vi bare ønske og håpe på en vakker framtid. Ønske at slik enorm kjærlighet helbreder det meste, og håpe at det er sant at det også styrker to små barn for framtida.
Sånn. Puh. Det var en brøkdel av mammatankene mine. De fleste mammaer og pappaer kjenner seg nok igjen. Dette er jo den største festen; det å få lov å være foreldre, stappfulle av kjærlighet, og lykkelige for hver eneste kos vi får…
Aller først vil jeg be deg ta den der gamle kammen din, og enten bytte den ut i en moderne og mindre dømmende børste, eller: slutte å dra alle under den. Kammen din…
Så vil jeg fortelle deg some fun facts:
For jeg kunne tjent litt gryn, jeg. Hvis jeg ville. Kunne skaffet meg fordeler også. Men sannheten er at mitt utgangspunkt da jeg startet å blogge, kun var skrivingen. Jeg er født skribent. Oppvokst som lesehest, poet og freelancer i lokalavisa, og er i mitt ess når jeg kan utføre min nerdete hobby: ord og det å sette dem sammen til interessant lesing.
Jeg kunne satt meg inn i dette med avtaler og reklame. Tjent meg noen kroner. Kunne sikkert også stått på mer for å havne oppe på toppen av de 20 øverste på blogg.no, og fått lønn fra blogg.no. Og for all del, kanskje senere, det e jo alltid en reell del av livet å tjene penger til livets opphold.
Akkurat nå har jeg så det holder til livets opphold for mine barn og meg. Og når det kommer til penger, er jeg kanskje litt rar. Jeg har ikke behov for å kjøpe pyntegjenstander. Veldig sjeldent. Handler mye på salg hva angår klær og hudpleie. Drikker ikke alkohol og røyker ikke. Altså handler mine utgifter om mat til barna og meg, og utstyr til barna.
Jeg er lykkelig. Er helt ute av meg av takknemlighet over de to herlige barna mine, venner og familie, rent vann i springen, myk dyne, deilig pute, TV, møbler, rekkehusleilighet og masse god mat i kjøleskap og hyller; jeg er jo styrtrik! Megarik! Så lykkeligere enn dette, kan jeg nok ikke bli.
Dette gjør at jeg ikke har hatt det så travelt med å begynne å tjene penger på bloggen. Alle innleggene mine hva angår god service, er ekte og ærlig. Jeg har hverken bedt om, eller fått noe som helst for å skrive om god service. Jeg er bare glad i god service (og var luta lei av dårlig service!) Jeg har altså ikke tjent en eneste krone på blogging. Og ikke tenkt på det heller.
Enkelte ønsker å samarbeide med meg. Jeg er ikke særlig god på data, så det kunne vært både nyttig og gøy det. At noen andre tar seg av all jobbingen med data bak en .com-side. Og pengene kunne rullet inn de. Men jeg har det ikke travelt. Alt til sin tid. Og akkurat nå er lønna mi følgende:
-barna mine får en bedre, mer lykkelig og konsentrert mamma, fordi hun får tilfredsstilt skrivetrangen sin.
-Jeg får gjøre akkurat det jeg vil, i fred og ro, og akkurat slik jeg ønsker selv: å skrive.
-Jeg er ikke lenger rastløs og ukonsentrert, slik jeg var før jeg begynte å skrive denne bloggen.
-Jeg har en annen ro over meg nå som jeg skriver bloggen. For jeg vet at jeg ikke kommer til å ta med meg alle de sanne historiene mine med meg i graven, når den ukjente dagen kommer.
-Alt dette gjør at alle i livet mitt har en bedre relasjon til meg.
-Jeg får hjulpet og nådd fram til folk som sliter psykisk. Siden jeg ikke selv lenger sliter med noe slikt, men lever med bipolar symptomfritt i remisjon, har jeg innsikt nok til å hjelpe. Flere har gitt tilbakemelding om at det hjelper å lese mine livsnyt-råd.
-Gjennom skrivingen har jeg fått bearbeidet veldig veldig mye.
Dette har vært, og er min LØNN som blogger.
Jeg har faktisk heller betalt penger hva angår bloggen. Og det med glede. Jeg som ikke har de store dyre utskeielsene her i livet, unnet meg i sommer bloggshouts som promotering av mine innlegg, for å se hvor mange som ville lese mine skriblerier. Jeg var fornøyd med å nå opp til nesten 2000 lesere i døgnet, og dette var en motivasjon for å klappe meg selv på skuldra.
Dersom det en dag kommer penger inn i bildet, skal det ikke gå utover skrivingen min. Dette lover jeg dere. For de leserene som har stoppet meg på gata, er originale, spesielle. Lesere som normalt ikke leser blogger, men som liker min ærlighet og ektehet, og måte å blogge på. Med tiden skal bloggstilen min kun forandres naturlig. Sammen med tidevann, frost og vårsol. Mine lesere er for verdifulle til å skuffes med glitrende juggel.
Så! Muligens er dere bittelitt skuffa. Ingen penger, ingen snuskete fordeler. Intet bedrittent divastuff å kritisere hviskete tiskete…
Jeg skal etter hvert prøve å bli litt mer spennende innen dette temaet. For de planene jeg har omkring bloggervjuer og bloggertasjer rundt omkring på moder jord, kan godt finansieres av blogging. Jeg og mine hjelpere vil ut i verden og lage BLOGG med stor B. Så jeg er altså åpen for å med tiden tjene penger for å lage bedre blogg.
Smarte folk omringer meg. Og de er gira som fy på å vandre forbi polene på den friske måten. Gira på at vi kan leve av dette. Gjøre det sammen. Jeg er gira på å skrive, blogge, bloggervjue, forfatte og poetisere tekster.
Sorry å måtte skuffe deres fordommer omkring oss bloggere. Sorry å måtte ødelegge det glitrende glamourbildet dere har fått malt av media om blogging og penger..
Dagens outfit består av klær jeg ikke husker hvor jeg kjøpte. Alderen begynner å sette sine spor, også i hukommelsessenteret. Men de holder meg varme, disse plaggene, det er dun i jakka, og den passer inn her i nord.
Ærlig talt så hadde jeg kunnet hivd på meg det meste uten å bry meg så nøye om hva andre synes om “my outfit” …..
Over til det viktigste! Jeg har vært på date med meg selv, og kost meg med milkshake, mens lille Even er sammen med pappan sin hjemme hos meg. Kosli digg med egendate altså, men sannheten er en annen: mammahjertet begynner å dundre meg ønske seg hjem til lille baby kose nå.. Så den milkshaken har jeg helt i meg i all hast, i iver etter å komme meg hjem til en snufsete babyklem. See ya!
