Kjære pappan min 💝

Har du noen gang spurt deg selv om du tror det kan finnes mennesker som er tvers gjennom gode? Good kind all the way. Rett og slett bare ærlige, snille og oppriktig empatiske?

Jeg har aldri spurt meg selv dette dype spørsmålet. Aldri spekulert på det. Rett og slett fordi jeg vet svaret.

De er sjeldne. Men de finnes. Og fra den dagen jeg gråt min vei inn her i livet, har jeg kjent en. I 31 år ruslet jeg rundt her på jordkloden uten å ane noenting om at jeg skulle miste han akkurat denne dagen, 31 år senere. Jeg kjente han fra 14.april 1980 til 14.april 2011.

Han het pappa for meg og mine to søsken. Hans Ernst for alle de andre. 

 

Så er det altså mulig. Å være så tvers gjennom snill og god, at du aldri engang dømmer andre for deres valg og atferd. For alt stammer fra tanker og følelser. Det går an å finne naturlig forklaring på det meste. Ikke sant? Jeg beklaget meg til pappa om min kjæreste den gang, som var så sjalu. Og fikk til svar: “..det gjør vondt å være sjalu.”  

Fikk en alkoholiker til nabo da jeg var 21 år. Hva gjorde min far. Jo, han ble meget godt kjent med min nabo. Kjørte han hit og dit, hjalp ham, og stilte opp. Pappa vurderte å bli støttekontakt for han. Jeg fant også en god venn i naboen min, som var på samme alder som pappa. Nå sitter de to kompisene sammen der oppe og drikker himmelsk kaffe. Jeg kunne skrevet at jeg savner dem. Og ja, helt tårevått ja, jeg savner dem, savner savner savner dem. Mine livslærere. Mine nære. …samtidig; jeg kjenner jo at de er her fortsatt..

Hva tror dere all denne godheten lærte meg? Jeg fikk i tillegg god påfyll av den samme klokheten fra farmor og farfar, der oppe fra Vesterålen, til langt ut i ungdomsårene. Denne varmen. Omsorgen. I kombi med styrken fra min mor og hennes slekt, fant jeg verdier i åker og skog, langs saltvann og svaberg. 

Å søke sannhet. Å lytte til sine egne tanker nede i ei fjære, mens havet sørger for naturens musikk. Å ha med seg ei blokk, og skrive. Manifestere tanker. Skrive og tegne.

Kjære pappan min. Det er allehelgens, og de sier vi skal minnes dere døde. Men du er jo ikke død. For meg er du for evig og alltid lys levende. Det er sånn power i alle de tydelige og klare barndomsminnene, at for min del sitter du i stua inne hos mamma og venter på at jeg skal komme så vi kan dekke på og spise aftens ved kjøkkenbordet.

Vet du at du avgjorde hvordan livet mitt skulle utarte seg, for hver eneste ting du lærte meg? Pappa, kjære kloke snille pappa, da du lærte meg å ta ansvar for mitt eget liv, reddet du meg og mine framtidige barn, vet du det?

Du var en spesiell lærer for meg som datter. Du sa aldri med ord: “Slutt å synes synd på deg selv, jente, reis deg opp. Alt i ditt liv er DITT valg. Snakk positivt til deg selv. Alltid..”  Du viste meg det heller med egne handlinger og bøker. 

“Kor trur du alle tankan og følelsan blir av?” Spurte du meg da farfar døde. Og du oppmuntret meg til å heve meg over sladder og vås, og heller reise meg åpen og ærlig. 

Jeg ser deg i mine søsken. Jeg ser deg i våre barn. Jeg minnes deg hele tiden. Ja, jeg ser deg også i mamma. Hun som ble din nærmeste venn, kone og samtalepartner. Så mye dere greide å utrette med kjærlighet. En eneste gang har jeg hørt deg irritert. Det var da jeg i min pur unge ungdomstid hadde et pubertalt utbrudd rettet mot min mor. Du sa strengt: “Sånn snakka du’kje tel mor di!” 

Hvordan ble du født snill som en engel, pappa? Du fortalte om en gang da du var ca 8 år. Hjemme i den gode varme stua til dine foreldre der oppe i nord, hadde dere besøk. Hun ene av besøket var ei sladderkjerring som satt der og kritiserte og baksnakket noen av bygdafolket. Du hadde blitt så sint inni deg. En 8åring helt fra seg over urettferdighetene som ble servert under kaffebesøket.

Svaret mitt, pappa, er at jeg tror ikke tankene og følelsene dør. Og jeg tror ikke du er borte for alltid. Jeg tror på en parallell verden, og jeg tror vi har kontakt uten at jeg helt enda begriper hvordan..

Håper, iallefall. For en så skinnende klar og ekte stjerne som du, kan ikke bare slutte å lyse selv om pusten går fra ånde til vind. Fra føtter til vinger. Fra øyne til englesyn.

Du gikk fra slag til slag, for så å reise deg fra rullestolen. Du smilte og malte vakre malerier. Du så mestere i samfunnets mørkeste stuer, og håp i din egen datter da hun stod på det laveste trinnet. Jeg tror du kan greie det meste, pappa. Også å overvinne døden. Jeg tror dine tanker og følelser finnes der ute et sted, og nærmere enn vi aner. 

Jeg er din datter. Og på grunn av alt du lærte meg, er jeg superlykkelig, avholds, nikotinfri og mamma. En mamma du kan være stolt av at din datter er. Jeg gjør som du ba meg om i 1997, og skriver åpent. Jeg har enda en vei å gå før jeg blir så bra som du alltid var, pappa, men jeg gir meg aldri. Du var og er mitt eneste idol. At du alltid vil være en del av mitt pumpende hjerte og tykkeste røtter, er noe jeg er skyhøyt stolt av.

Allehelgens, 2015, til minne om deg: Snille, gode pappan min, Hans Ernst Dalland. Jeg skylder deg ikke bare en takk. Jeg skylder deg alt. Tusen innmari inderlig takk for dette deilige livet, og for at du viste meg hvordan jeg lever det til det fulle.

 

 

10 kommentarer

Siste innlegg