Mona Stenseth Larsen bidro i 2011 med en tydelig bloggstemme. En stemme for oss alle. Som fortalte datidens rosabloggere akkurat der vi alle ønsket å si..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men først skulle jeg prøve å fokusere å risablogging selv for en dag. Se hva jeg fikk til.

Jeg satte ettåringen min på fanget mitt, og laget tidenes fiaskosminkevideo. Tenkte jeg kunne bidra med “Hvordan legge eyeliner med barn på fang” jeg nå da, på denne knall rosa dagen der jeg wannabe rosablogger…

Det er ille dårlig. Ingen må noensinne se det. Så jeg sletter det stinkende kjedelige opptaket mens jeg håper Even ikke er en sånn en som husker fra han var et år.

-“Mammaaaaa… hvor ble det av den latterlig dårlige filmen vet du. Jeg husker du plaga meg til å sitte på fanget mens du malte deg selv i ansiktet og jeg ikke fikk male meg…”

Omkring rosablogging, ønsker jeg å snakke med en ekspert. Jeg ringer blogger Mona Stenseth Larsen, som står bak dette innlegget fra 2011:

(Resten av innlegget inne på bloggen hennes)

Du har sikkert sett det, for det har florert noen runder på sosiale medier, og selv om det ble postet i 2011, ble siste kommentar skrevet 14.05. 2015. 

Mona forteller at rosabloggere har endret seg på de 4 årene som har gått siden hun postet det berømte innlegget. Hun var da 25 år, og er nå 30 år. Hennes eget syn på rosabloggere er også radikalt endret, men hun lar seg fortsatt provosere av folk som ikke respekterer seg selv.

Jeg snakker med henne om hvordan jeg alltid føler for å forklare, i det jeg presenterer meg som “Blogger”, at “Jeg er ikke rosablogger altså..” 

Da sier Mona at hun også har måttet gått noen runder med seg selv. Følte for å forklare før, hun også.

Den dag i dag har Mona fast jobb som blogger for side2, og er grunder med store ambisjoner.

-“Det er et stort spenn innen bloggverden, og nå til dags har mange bloggere konmersiell drivkraft. Dette gjelder også rosabloggere

Hun forteller om da hun skrev innlegget om og til rosabloggere: “Det var på den tiden vanlig at jentene bak rosabloggene la ut veldig lettkledde bilder av seg selv en lørdagskveld, med spørsmål om hva folk drev med. Jeg følte for å belære dem om egenrespekt” 

…hvilket det ser ut til at hun klarte. Vi skal ikke se bort fra at innlegget hennes, som er lest av millioner på de 4 årene, nådde frem.

For innen begrepet rosabloggere i dag, finnes en ny type verdi. Mona og jeg kommer fram til at vi som ikkerosa-bloggere mener det er helt ok at det postes useriøse innlegg fra rosabloggere. At det er rom for det også. De må gjerne skrive om uviktige ting innimellom. Det gjør jo vi også. 

De rosa småjentene har blitt flinkere til å beskytte sin egen integritet, er konklusjonen

Takk for praten, Mona, og takk for digg blogg. Jeg skal heretter prøve å la være å forklare folk at “jeg ikke er rosablogger”.

Men bite my toes altså, jeg har jaggu hengt langt etter i mitt syn på rosaroser, mens de har brukt tiden på å utvikle seg innen kommersiell drivkraft.

Det er på tide at jeg tar meg tid til å sette meg ned og leser reportasje om bloggen og fortiden min. Jeg får spørsmål om hvordan det kjennes, at det forbipolene ansiktet mitt vises litt vel godt i det jeg holder i hendene. Og jeg svarer som helt ærlig: “Ingenting. Gjør meg virkelig ingenting. Føler ikke på det.”

Sånne outsidere som oss, vi har stått her på Sandemose’s utside av byen Jante, halve livet. 

Rykter har mange ganger surret mer støyete enn bier og flydd høyere enn ørner. Og det var verre. Fordi ca 90 % av det var oppkonstruert og usant, 5 % helt på vidda usant, og 4 % pinlig virkelig ikke sant.

Du venner deg til blikk, i en sånn situasjon, i en så liten by. Ikke hilsende nikk, men tomme blikk. Så da Line spurte om jeg ville la meg intervjue, var det jo virkelig ikke noe problem.

Men mitt fokus for tiden, er på noe helt annet enn min egen historie. Jeg er blitt bedt om å skrive andre sine historier, hvilket for meg oppleves som mye mer spennende enn min egen. Min egen har jeg jo levd. Been there, done that. Nå får jeg lytte til, og skrive helt fantastiske historier. Det kan ta tid, for noen av dem forbereder seg på å takle å stå fram med veldig vanskelige ord å ta i sin munn. Tøffer reiser tilbake til fortiden. Og for all del, jeg kommer til å grine mens jeg jobber meg gjennom alt hva de forteller. 

Det er helt utrolig hvor langt nede i kjelleren enkelte har vært, overlevd og bitt seg fast i livet, for så å oppnå sine egne personlige suksesser. Jeg kan nesten ikke vente. Dette er mi greie, og jeg vil gjøre det med respekt og våkent sinn.

Jeg er ikke flau. Jeg elsker jenta som satt alene i ei bakgate i Stockholm og gråt, 18 år gammel. Jeg er stolt av jenta som ble overtalt til å prøve ectbehandling, og stablet seg på føttene etterpå. Jeg er glad jeg har en fortid som denne, for den har gjort meg til min egen aller beste venn. 

Oppmerksomhet er ikke noe jeg bryr meg spesielt om, hverken til eller fra. Og historien er jeg vant til, så dette er ikke nytt for meg. Journalisten er verdens beste, så jeg visste det kom til å bli ærlig og greit. Det å lese om meg selv i avisa, kjennes altså hverken vant eller uvant. 

Det som er uvant, er at sannheten kom fram. Og det som virkelig betyr mye for meg, var den slags hilsen dette var fra de flotte journalistene som  jobber i Stjørdalens blad, som husker meg i positiv forstand fra tidlig 90tallet, da jeg fikk skrive for dem. Akkurat DET, føles rørende godt, dypt der inne, forbi polene og veldig innafor.

Du kan lese reportasjen på bladet.no

For foreldre med barn mellom 10 mnd og 3 år. 

Kroppen kjennes slapp. Pusten er tung, du er høstforkjøla, har jobbet alt for mye og sovet alt for lite.. Ja det kan tilogmed hende det er lørdag. Eller søndag. Som foreldre kan denne akutte tilstanden av naturlig brisen intreffe anytime. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Men vi vil så gjerne aktivisere lille trille likevel. Toppers at barnet har lekt litt alene nå, men iblant trenger det oppmerksomhet også, og du er aaaltfor sliten og trøtt. 

Barn elsker å klatre og utforske, så nå skal du lage et klatrefjell. Og fjellet, det er deg. Ned på gulvet med deg. Legg deg der, først på magen med hodet i håndhvil. Bytt over på ryggen etter hvert.

Sørg for å ha på deg gode myke klær, du som småttisen, og ha med deg tre små barnevennlige ting ned på gulvet. Det kan være alt fra plastarmbånd til plastleke eller duplokloss. 

La barnet klatre i vei. Kommuniser avslappet med det. Kan det ikke snakke, svar på lydene med like lyder. Klapp i hendene når det klapper, og le når det ler. Speil barnet ditt i fred og ro. 

Varier leken der du ligger og gjør to ting samtidig, (nemlig hviler og leker.) Gi en av lekene til barnet, så det kan klatre og utforske samtidig.

Prøv å husk at dette er noe av det morsomste og næreste barnet kan gjøre sammen med deg. Du behøver bare å være der. Være nær, og være der sammen med. 

Og de er så søte og koselige, disse sjarmtrollene, der de tripper rundt deg og sikler, ler og babler. Dette er noe av det beste jeg vet som mor; disse stundene. Jeg leker klatrefjell med barna i blant også når jeg ikke er sliten. Som en kosestund.

“Suss da mammaaa..!”

“Lyder og bevegelser. Ro og fred. Bare mamma/pappa og jeg.” Gulvlek er det beste barna vet å gjøre med foreldrene sine hjemme, og det kommer på det samme om det er vill bil-lek, lego eller helt i ro. Oppmerksomhet fra far eller mor er det essensielle i den trygge delen av utviklingen.

Å få kravle rundt i fred og ro, med mor eller far så nær, er av uvurderlig verdi i et barn’s liv.

Etter en hvilestund, sett deg opp litt der nede på gulvet. Kos litt med lille fantastiske, og kjenn på en type mindfullnes som bare dere kan skape: foreldre og barn sammen.

Se på lekene sammen. Det er nok at barnet ser at du ser. Du trenger bare å sitte der sammen med. Kose, klemme og vise rolig kjærlighet. Oppmerksomheten er stor likevel, der nede på gulvet.

Nå har barnet ditt fått hatt deg for seg selv en god stund. Du kan med god samvittighet la det få leke litt alene nå. Før sengetid, da du nok en gang kan kombinere denne trøttheten din sammen med den oppmerksomheten lille gullskatten din trenger. Hva med en stund med kos og klem i stedet for boklesing og sang i kveld? 

Du er mer enn god nok som du er, for barnet ditt. Også når du trenger hvile. 

En trend skyller over landet. Vi skal fikse oss selv. Vi skal gå til psykologer. Det er lov, men barna våre, de er våre statussymboler på at vi gjør en bra jobb. De får beskjed om å gå til skolen og være snille. Ikke plage medelevene sine. Og vi FORVENTER at de lar sine medelever være i fred. Barnevern er en skam, og vi er perfekte foreldre. Vi trenger coaching-hjelp med oss selv, men husker vi å verne barna våre? Dagene går, og vi prøver å tenke mye og enda mer på oss selv, for det har både coachen og psykologen sagt..

Så setter vi oss rundt middagsbordet og klager på innvandringen, mens vi tydelig viser barna at vi ikke hjelper til med å intergrere innvandrerne og trøste dem. I den store skolegården “verden” står vi og ser på at medmenneskene våre har det knalltøft. Vi tenner på asylmotak og gjør umodent herverk. Det er “voksenspråket” vi snakker i 2015!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Flere cm under oss står barna våre og ser på det hele. Så går de små englebarna på skolen og mobber sine medelever.

Og vi voksne klør oss i hue mens vi undrer på hvorfor.

Mine lesere vet at jeg bestemte meg for å slutte med dette. Jeg ville ikke se på, lenger. Og tenk, jeg har blitt styrtrik inni meg! Jeg er så GLAD! På bildene ser dere Tatiana og meg sammen på kafe i dag. I’ve had the time of my life! Sjelevenn, en naturlig del av mitt liv, en nær venninne. Hun er alt dette etter bare noen dager. 

Og i dag fikk jeg møte hennes venninne fra Sudan. Hun grep mitt hjerte, hun også. Ensom i landet vårt, uten sine tre barn og sin mann, og med så mildt og vennlig vesen som overhodet mulig. 

Så nå er jeg besøksfamilie for to skjønne kvinner, ei jente på 6 år og en bebi i en voksende mage.

Jeg la mine fordommer på hylla og lyttet til mitt hjerte. R u with me? Kom igjen, bli med, der er så mange som trenger DEG. Har du ikke bare noen timer i uka ledig. For en kaffeprat. En historie så sterk at du kommer til å gråte. Med både øyne og hjerte..

Kjære du der oppe i himmelen som kom hit til Norge for flere generasjoner siden. Tror du var min tippoldemor. På pappas side. Du ble funnet i en båt i Bergen som baby. Jeg tror båten kom fra Frankrike. De tok vare på deg, noen snille mennesker. Der stopper den delen av slektstreet. Vi aner ikke hvor du kom fra. Et annet land, et fremmed sted.

Så i blodet mitt er jeg også en innvandrer. Er vi ikke alle det?

Aller først vil jeg si til deg som inspirerte meg til å skrive og publisere dette innlegget: relax az, jeg vet du mente det hyggelig. 

….men SEXY? Som i objektet “SEXY”?? Var det det beste komplimentet du kunne finne på da du skulle kommentere et av mine siste innlegg? Sexy? 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Fres! Så du forstod ikke intellegensen som lå bak innlegget, du? Du kunne ikke foreksempel skrevet “Sabla SMART at du fant på alt dette assa, Helene, du er go du!”

Jeg finner meg selv nok en gang nedgradert til en liten ting. Fra en mann. Gutt. Whatever. Det ække mye MANN i en dude som ikke ser alt jeg er. Og du, mens vi er inne på det objektiviserende ordet “sexy”, som jo er nært beslektet med det latterlig fantasiløse “Foxy”, skal jeg fortelle deg ei greie:

I det siste har jeg også selvfølgelig opplevd å blitt klaska på ræva. Big booty’n min, som jeg ikke skal nevne, men som vi alle vet, siden alle har en, hva jeg bruker til. Jeg snudde meg, og der stod en slektning av meg. Han ble til en liten fargeklatt, og utbrøt: “Oiii! Æ vesst itj at det va en slæktning ass! Hadd æ visst det så..”  Jeg kunne jo ikke ta forbipolenegrepet mitt da (realt og altfor stramt ballegrep foran, utenpå buksa hans, skviiis til, mens du sier høyt og tydelig: “hvordan føles det at jeg tråkker over intimgrensa di??” ), siden det var slektningen min. Men slektning, jeg vet du leser dette: Slektning eller ei, DU ANTASTER IKKE DAMER! Du ser dem i øynene og viser respekt! RESPEKT!

Jeg vet da vel at hvis jeg vil, kan jeg finne plenty ved meg som slettes ikke er i kategorien “sexy”. Disse puppene, de kryper seg nedover i takt med tyngdekraftloven med årene. Som de skal. Helt naturlig. Og hva gjør vel det? Jeg er da for svarte huteste heiteste ikke HER FOR Å VÆRE HEIT! Jeg er her på jorda for å bruke hodet mitt riktig, være lykkelig og oppleve mest mulig positive greier sammen med de jeg er glad i, og prøve å hjelpe flest mulig folk som trenger det.

Ikke søren om du skal få degradere meg til et lite objekt. For jeg ER MYE BEDRE ENN “SEXY”. Jeg har ikke tenkt å skjule celluliter, hengepupper, arr og naturlige former for å behage deg og dine øyne, mann. Jeg har det alt for travelt med å leve mitt meningsfylte liv til å prøve å være ditt lille objekt. Og jeg skal love deg at hvis jeg ville, skulle jeg såvisst kunne utdannet meg til sjefen din. Og jeg kan også love deg at dersom du kalte meg “sexy”, hadde du fått sparken. Jeg skulle tatt tak i den søte lille mannerumpa di og sparka deg rett ut av arbeidsplassen min.

Menn av 2015, her er hva vi moderne og oppegående kvinner av noen sabla bra damer, vil høre for noen komplimenter: Fortell oss at vi er kreative, at vi ville blitt en god sjef på en arbeidsplass, og at vi har god sans for logikk. Se oss i ØYNENE og si at vi er SMARTE, at vi er snille og gode inni oss og at dere liker stilene vi setter sammen. Gjerne også si til oss at dere liker måten vi kommuniserer på. Klær er også noe vi godt kan snakke om.

Spar det “sexy” lille “komplimentet” ditt til soverommet da. Please. Med den dama du vil være intim med. Ikke dum deg ut ved å demonstrere at vi damer er jenter av år 1915, ergo bare objekter som hører til ved kjøkkenbenken. Noen av oss VIL være der. Men det er av fri vilje. Vi er intellegente vesener som bestemmer selv.

Og ganske mange av oss bestemmer oss for at hvis “sexy” er det første du kaller oss, ønsker vi aldri mer å se dere igjen. Og DET bestemmer altså VI SELV. 

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva du synes om meg og kroppen min. Men jeg kan love deg en ting. At den er HELT GENIAL, og at den to ganger som ved et mirakel har båret fram og skapt TO LIV! Hele to guttekropper har den lagd. 

For vet du hva, mann. Du kan så et frø. Du kan kun så et frø. Men JEG. Jeg er jorda, vannet, vinden og hele resten av den MODER JORD, som BÆRER FRAM LIVET!

Nå har jeg blogga snart et halvår, dere. Og selvfølgelig snappa opp noen bloggtips som jeg bare må dele med dere.

Nr 1: Du må videoblogge en spørsmålsrunde. Be leserene sende deg spørsmål. Og i det du innser at du kun har fått et og et halvt spørsmål, finner du på noen selv. Eller be mamma og pappa, vettu, finne på noen morsomme.

Og siden leserene dine nok ikke vet at du ikke kan motta meldinger fra andre lesere på bloggen din, kan du la dem tro det. Ja, eller skyld på miss mail og frøken sms, samt fru face 😉 Vips har du ca 30 spørsmål, som DU styrer. …yeah!  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her er et bilde fra min fake up videoblogg. Den …kremt.. ble sletta.. host…

 2: Vær original og try not to be wannabe  …wannabe, wannabe… I stedet for velbrukte “Dagens Outfit”, Hva med “Dagen’s try to fit” ¿

Når barna sover, danser du i vei, åkei? Er du med? Nei, for ung til det ordtaket? Ok: “Når katten er borte, danser musene på bordet i et forsøk på å wannabe dansemus. See? C?  Lån klærne til 6åringen og prøv å få dem til å passe. Da får du samtidig sjekka om alle de 10 forskjellige ukebladkurene og diettene funker. Du har ingen 6åring? Dukkeklær da?

Som dere ser, gjelder ikke den slanke-delen for meg. Nei, forbipolene kurer ikke dietter og sånn. Hun bare jogger for å finne tilbake til tankene når det blir messy upstairs.

3: Sur selfie! Du må ha en tynn, sur, lavt blodsukra selfie, så alle ser at du riktig blogger deg på slankern. All the time. Alle er tynne ovenfra. Ta bildet fra oven, og se dønn seriøs ut. Riktig. Det heter “seriøst”, ikke “serr”. (Min Mathias på 6 år nekter på at serr betyr seriøs. Serr!)

4: Aldri post dobbelthakeselfiene som du tar på gøy nedenfra. Det er forbeholdt oss omkring førti som no longer care bout that, u c. 

 5. Hvis du skal gi 5 tips i innlegget, skriv 5. Ikke “3” feks.. 

At vi ikke er hverken samboere eller kjærester, var intet hinder for at gutta fikk feire pappa’s farsdag i dag.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Etter kake og pakke, dro vi til Fantasigården’s “åpen gård” på Hell her ved Stjørdal, sammen med Monica, Michelle og Mina. Mathias og Even fikk begge sitte på den nydelig hesten Nattfari, etter alle dagens turer med barn på hesteryggen for nattfareren.

Hoppetelt inne på låven faktisk. Går visst an å leie dette til bursdager og sånnt…

Michelle og Mathias fikk seg en tur med hest og vogn.

Senere, da vi hadde satt oss i bilen for å kjøre fra gården, sa Mathias: “Det va itj så verst, men det va litt verst..”

Det kan ikke ha vært denne turen sammen med Michelle som var “litt verst”, iallefall, for her ser han ut til å kose seg i ekte kinodate-stil..

På kafeen inne i låven solgte de deilige kaker, og barna var flinke og fiksa det selv.

Måtte desverre klippe bort vakre Monica, som ikke trives på bilder. Monica til høyre for bildet.

Even var littegrann skeptisk, men på farsdagsfanget var det trygt og godt likevel.

Jeg må virkelig skryte av hvordan de har gjort om denne gården til en fantasigård uten like. Vi ruslet rundt og koset oss i vakre omgivelser. Ja dem har jo tilogmed et SPA der oppe på låven. Damer..? R u with me?

Bæreselen er sånn en god venn. Vi digger den, lille Even og jeg. Og i dag kom den til god nytte igjen.

Vi fikk hilse på nydelige høner, og det var ingen tvil om at disse tuppene hadde det kaklende bra der inne i hula si. (Null koffert. Null stress 😉 )

Hønehula (..igjen, null stresskoffert 🐣🐓🐔)

Stumme av begeistring..

Vi kommer nok tilbake hit, ingen tvil om det. For fantasiløse dager funker denne gården knall til det aller meste 🍀🐎🏡🐓🌱🐂🌳🐣🌲🐴🍃🐔🍀🐕🌱🐶🌳🐁🏡🐎🌲

God lørdagskveld 🙂 Her sitter jeg med pappan til barna mine, og jeg innser at fyren jo nok sikkert er en skapkomiker. 

Vi er to bestekompiser som prater om og evaluerer det meste. Som foreldre til to snille rakkerunger, har vi forlengst innsett at vi må bruke det beste fra mannehjernen, og det allrighte fra damehodet. Og sette det sammen til bra foreldresamarbeid.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foreldresamarbeid trenger forøvrig ikke å være kjedelig. I kveld har vi for eksempel øvd oss på og gransket oss frem til de beste grimasene å få småtrollene til å le av. Ikke verst, hva?

Vi har begge bred bagasje. Mye å ta tak i og prate om. Blant annet mine gærne ideer. Som noen ganger kan være litt i det meste laget for en rolig fisker fra Vika rett bortom her. Og når vi bipolare får slike store ideer, og vi er friske og symptomfrie, ja da kan det tilogmed være i det kreativeste og største laget selv for den bipolare selv. 

Men her om dagen, da jeg satt foran TV’n og så på nyheter, fant jeg meg selv med trillende tårer og vondt i magen. Jeg tenkte: “Kan jeg ikke GJØRE noe for noen da?” Jeg grep etter fjernkontrollen og slo over på noe muntert. For det kan bli for voldsomt. En pine å ikke kunne gå inn i TV’n og plukke ut barna fra krig og hat, gi dem mat og putte dem i en god og varm seng. Trygge. Her hos meg. Trøste dem, for svarte, trøste dem. Det skulle bare mangle. Vi har vel ingen rett til å glo på slik urett mot barn.

Jeg ville melde meg som besøkshjem for invandrere.

Men. Som friskmeldt dame med diagnose bipolar, og ganske så mye erfaring med det, dukker motstridende tanker opp med en gang en følelsesladet ide danser sving der oppe i topplokket: “Hva er dette nå da?? En hypoman ide fra space?”

Men denne gangen banket jeg i mitt indre bord! Jeg kunne da ikke slutte å være meg selv pgr av en diagnose jeg lever synptomfritt med! Og alle de andre som vil hjelpe andre da, er de syke de også? 

Og her sitter vi og er sabla glade for at jeg banket i bordet mitt denne gangen, og fulgte drømmen. For i dag har vi hatt en helt magisk dag, dere! 

Hils på Tatiana og datteren Elaine, våre nye medlemmer av Lukketoppen 🙂 Det eneste jeg visste om dem var at Tatiana var veldig ensom. At hun ikke kjente noen her. 

 Nå gjør hun det. Hun kjenner mange.

Frivillighetssentralens snille Hanne, kom kjørende med dem hit i dag. Og alt klaffet. Vi fant tonen med en gang.

Jeg ble rett og slett kjempeglad i disse to, og nå skal jeg fortelle dere om drømmedagen våres:

Zumbanabo Dianelys kom over og fant likesågodt tonen med Tatiana hun også. De skravlet ivei på Spansk og norsk, og trivdes godt i hverandres selskap.

Monica og Michelle var her, og de knyttet bånd, de også. Michelle og Elaine ble gode venninner. Jaggu bor de nesten i samme gate også. Det ble utvekslet telefonnummer flere ganger i dag.

Lille Mina Madelen, Even’s prinsesse, koset seg sammen med prinsen sin. Og jeg fikk meg også noen klemmer.

Og Even fikk nabokos.

Tore og Mathias kom, og da tok vi med Tatiana og barna til mamma Eva. Hun hadde besøk av min bror Hans Even med familie, og min søster Silje med Maria Louise. 3 babyer og to glade 6åringer.

…Mathias og Elaine ble rett og slett bestevenner, og jenta gråt da hun måtte dra hjem. De to kan nesten ikke vente til neste helg, da Elaine flytter inn sammen med mamman sin på gjesterommet vårt for helga.

Søs Silje inviterte våre nye familiemedlemmer til Åsen, der hun bor. 

En lykkelig storebror og en glad lillebror. Full av glede over sine nye venner. Trygge og tilfredse. Jeg føler at jeg gjorde det rette som mor i dag.

Jeg kommer aldri mer til å sitte bare og se på hvordan mennesker fortvilt sliter alvorlig. De er ikke langt unna. Dem befinner seg her. På samme klode. Vi har mange muligheter til å hjelpe folk. Norske, eller invandrere, mange behøver DEG og din OMSORG.

Hvis du vil hjelpe, støtte og være der for noen som trenger deg; ring kommunen der du bor. Har dere frivillighetssentral, ta kontakt med dem. For selv om du ikke ser dem, og vegger og avstand skiller oss fra å se dem, der de sitter på gulvet med foldede hender og gråter, finnes de. 

Ville du oversett dem dersom noen satt rett ved siden av deg og gråt av ren ensomhet? 

Tenke lokalt globalt. Er det så vanskelig? Krympe planeten til hva dem er; en grenseløs klode der vi alle hører til..

Dere ANER ikke hvor mye jeg gleder meg til neste helg! Jeg føler at jeg skal på tidenes party. Jeg skal pynte gjesterommet til et hotellrom, og kjøpe inn digg mat. Når ungene har sovna, skal Tatiana og jeg se action eller grøsser-film. Og vi får besøk av venner og familie som er gira på å bli bedre kjent med de to nydelige. 

Hun er ikke lenger ensom. Hun sa det i dag. Kjenner ikke lenger på ensomhet. Tårene presser på av glede når jeg tenker på det. Da jeg viste lille Elaine soverommet og fortalte at de skulle bo der neste helg, hoppet hun av glede og ga låret mitt en klem. Dette føles helt komplett riktig.

Og jeg lover mitt bipolare hode å ta de store ideene mer seriøst heretter.

Når den eneste journalisten du stoler på i hele universet, spør: “Du har itj tenkt på å la dæ intervju du da, Helene?” 

Ja ok, du må tenke deg om litt, for det er jo du som bruker å skrive. Tenke litt omvendt. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg spurte: “Er det noe å skrive om da?” 

Line smilte og nikket. 

Hun er en del av mine røtter. Langt der tilbake, da jeg i ungdomstiden fikk skrive litt for Stjørdalens Blad etter ei arbeidsuke. Nydelig, mild, behagelig og snill, fremsto hun meget klok for unge meg. Jeg lærte veldig mye av dem alle der oppe i den gamle bygningen bortenfor kommunehuset.

Redaksjonen i Stjørdalens blad. Trappa opp. Kontorer. Gamle datamaskiner. Fotoappatat til utlåns. Deilig papirlukt blandet med kopimaskinduft. Imøtekommende, vennlige og oppvakte journalister. Lærerene mine. Lærer’ne jeg ikke hadde på skolen..  Oppi i den redaksjonen lærte jeg nesten alt jeg kan innen forfattende skrivekunnskaper. Resten fikk jeg servert på en gammeldags men hyggelig måte av frøken Gunvor på Halsen barneskole.

Hadde det ikke vært for Line, Jan Erik, Ivar, Thorbjørn og alle de andre der oppe i den spennende redaksjonen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet med den selvtilliten jeg har nå. For mye gikk dundas underveis. Men jeg kan iallefall skrive. Line har opp gjennom årene sørget for å minne meg på det. Tenk så viktig at du gadd å si det til meg, Line, da ingen lærere tok seg bryet med å fortelle meg at det jeg skrev var bra nok. 

1995. Åttitallet med sine snedige hårfrisyrer har gått i hvile for alltid. Nye, snåle hårfrisyrer har tatt over. Opp den trappa. I full fart. For det skal skrives på datamaskin, reportasjen om Gråtta friridsklubb. Det skal leveres etterpå. I en alder av 15 år tok jeg det seriøst. Jeg hadde godt av ansvar. Jobben var både spennende og bra for meg. Og jeg ble akseptert som den freaken jeg var. 

Løpe ned trappa, ut døra og rett i 90talls-sola’s deilige favn. Fotoapparatet rundt halsen og kribling i magen. Jeg skulle spørre folk “5 på gata”, og tilogmed finne på spørsmålet selv. Det var gøy. Noe jeg danset meg gjennom. Det eneste ene for meg å utdanne meg til.

Det fløt over med ideer. Jeg var i paradis. Alt jeg ville var å fortsette å skrive.. 

1996. Læreren min nevner aldri en eneste gang at jeg får skrive reportasjer for lokalavisa. Jeg er ikke bra nok for han. I sterk kontrast til den fantastiske gjengen med journalister oppe i den behagelige 2.etagen. Dagene ble seigere. Tyngre. Jeg kjempet mot noe jeg ikke skulle forstå før 20 år senere.

 Så skulle jeg altså ut på en reise som ville ta meg langt unna utdannelsen jeg ønsket meg for å kunne bli journalist. 

Jeg har skrevet om det her på bloggen, og har siden ikke angret på å velge å være åpen om tabubelagte emner. Det er det eneste riktige for meg. Jeg vil bidra til å fjerne skammen rundt alle som fortsatt sitter i kroken alene og skjemmes.

Vi tok en lunsj, Line og jeg, for en stund siden. Årene har bare gjort henne yngre, tenkte jeg der jeg satt og drakk latte. 

Spørsmålet om intervju kom uventet. Jeg svarte ja. Line var sprek og til turen hjem til meg for et intervju.

Jeg vil bare si deg, Line, at måten du jobber på er så behagelig og smart. Du kan så mye om det du gjør, og for en amatørskribent som meg, er det alltid lærerikt å snakke med deg. Du psyker opp det læreren trykket ned. Og hva den læreren prøvde å innbille meg at jeg ikke var, har ikke lenger en sjans mot det du enkelt og elegant, med få ord, har prentet inn i hue mitt at JEG KAN. 

Den 15årige jenta med kamera rundt halsen, penn og papir tilgjengelig og ivrige nysgjerrige spørsmål, mistet flere ganger alt hun hadde av selvtillit.

Men kanskje ga dere meg alt jeg behøvde for å vinne over kampene, der oppe på loftet for 20 år siden. Den følelsen av at en hel redaksjon hadde trua på en. Et sunt ansvar ga nok den vitamininnsprøytningen som trengtes for at den unge jenta skulle finne tilbake til skribenten i seg selv, så lenge etterpå.

Takk for at du flere ganger gjennom årenes vonde kappløp, dro meg for noen minutter opp av skammens sølepytt, så meg inn i øynene og sa jeg kunne skrive, Line. Tusen millioner takk for at du alltid hadde trua på meg, der lærerne ga blaffen. 

Jeg håper du vet hvor god du er. Ikke bare som journalist, men som person; Stjørdal trenger Line.

Stjørdal lå vakker og badet i litt tåke der nede i dag. Jeg hadde Even i babyselen da jeg tok bildet. På vei til familie. Slekt. Venner… Sjelden alene. Hvis jeg ville: aldri alene. Ensomhet er er fremmedord for meg i min hverdag. 

I morgen skjer det. Tårene presser på og hjertet banker. Av ren empati. For jeg har alltid kjent så inderlig sterkt på andres smerte. Vil ikke at andre skal ha det vondt…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I morgen skjer det.

Jeg skal møte deg for aller første gang.

Eller har jeg møtt deg før? Har vi stått i samme butikk-kø? Sett hverandre i øynene i gågata? Smilt? Har du fortalt meg det før, med øynene. At du er ensom? Helt alene.

Sommerfugl i vinterland.

Jeg bryr meg om deg allerede. 

Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal sørge for at dette blir et godt besøkshjem for deg og barna dine. Og hvis du vil, skal jeg lytte til vonde minner, lage en kopp te til deg, lytte mer, lage enda en tekopp, og bare være der for deg. 

Helt siden jeg var lita jente, har jeg kjent på denne voldsomme medfølelsen. Vil trøste. Hjelpe. Støtte. 

Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å få lov til å hjelpe deg, ensomme fugl i vårt kalde vinterland. Kom inn i mitt liv med dine farger og vær deg selv. Kanskje kjenner jeg flere som vil være din venn.

Velkommen, sommerfugl 💖