Stjørdal lå vakker og badet i litt tåke der nede i dag. Jeg hadde Even i babyselen da jeg tok bildet. På vei til familie. Slekt. Venner… Sjelden alene. Hvis jeg ville: aldri alene. Ensomhet er er fremmedord for meg i min hverdag. 

I morgen skjer det. Tårene presser på og hjertet banker. Av ren empati. For jeg har alltid kjent så inderlig sterkt på andres smerte. Vil ikke at andre skal ha det vondt…

I morgen skjer det.

Jeg skal møte deg for aller første gang.

Eller har jeg møtt deg før? Har vi stått i samme butikk-kø? Sett hverandre i øynene i gågata? Smilt? Har du fortalt meg det før, med øynene. At du er ensom? Helt alene.

Sommerfugl i vinterland.

Jeg bryr meg om deg allerede. 

Jeg skal hjelpe deg. Jeg skal sørge for at dette blir et godt besøkshjem for deg og barna dine. Og hvis du vil, skal jeg lytte til vonde minner, lage en kopp te til deg, lytte mer, lage enda en tekopp, og bare være der for deg. 

Helt siden jeg var lita jente, har jeg kjent på denne voldsomme medfølelsen. Vil trøste. Hjelpe. Støtte. 

Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å få lov til å hjelpe deg, ensomme fugl i vårt kalde vinterland. Kom inn i mitt liv med dine farger og vær deg selv. Kanskje kjenner jeg flere som vil være din venn.

Velkommen, sommerfugl 💖