Når den eneste journalisten du stoler på i hele universet, spør: “Du har itj tenkt på å la dæ intervju du da, Helene?”
Ja ok, du må tenke deg om litt, for det er jo du som bruker å skrive. Tenke litt omvendt.
Jeg spurte: “Er det noe å skrive om da?”
Line smilte og nikket.
Hun er en del av mine røtter. Langt der tilbake, da jeg i ungdomstiden fikk skrive litt for Stjørdalens Blad etter ei arbeidsuke. Nydelig, mild, behagelig og snill, fremsto hun meget klok for unge meg. Jeg lærte veldig mye av dem alle der oppe i den gamle bygningen bortenfor kommunehuset.
Redaksjonen i Stjørdalens blad. Trappa opp. Kontorer. Gamle datamaskiner. Fotoappatat til utlåns. Deilig papirlukt blandet med kopimaskinduft. Imøtekommende, vennlige og oppvakte journalister. Lærerene mine. Lærer’ne jeg ikke hadde på skolen.. Oppi i den redaksjonen lærte jeg nesten alt jeg kan innen forfattende skrivekunnskaper. Resten fikk jeg servert på en gammeldags men hyggelig måte av frøken Gunvor på Halsen barneskole.
Hadde det ikke vært for Line, Jan Erik, Ivar, Thorbjørn og alle de andre der oppe i den spennende redaksjonen, hadde jeg ikke sittet her og skrevet med den selvtilliten jeg har nå. For mye gikk dundas underveis. Men jeg kan iallefall skrive. Line har opp gjennom årene sørget for å minne meg på det. Tenk så viktig at du gadd å si det til meg, Line, da ingen lærere tok seg bryet med å fortelle meg at det jeg skrev var bra nok.
1995. Åttitallet med sine snedige hårfrisyrer har gått i hvile for alltid. Nye, snåle hårfrisyrer har tatt over. Opp den trappa. I full fart. For det skal skrives på datamaskin, reportasjen om Gråtta friridsklubb. Det skal leveres etterpå. I en alder av 15 år tok jeg det seriøst. Jeg hadde godt av ansvar. Jobben var både spennende og bra for meg. Og jeg ble akseptert som den freaken jeg var.
Løpe ned trappa, ut døra og rett i 90talls-sola’s deilige favn. Fotoapparatet rundt halsen og kribling i magen. Jeg skulle spørre folk “5 på gata”, og tilogmed finne på spørsmålet selv. Det var gøy. Noe jeg danset meg gjennom. Det eneste ene for meg å utdanne meg til.
Det fløt over med ideer. Jeg var i paradis. Alt jeg ville var å fortsette å skrive..
1996. Læreren min nevner aldri en eneste gang at jeg får skrive reportasjer for lokalavisa. Jeg er ikke bra nok for han. I sterk kontrast til den fantastiske gjengen med journalister oppe i den behagelige 2.etagen. Dagene ble seigere. Tyngre. Jeg kjempet mot noe jeg ikke skulle forstå før 20 år senere.
Så skulle jeg altså ut på en reise som ville ta meg langt unna utdannelsen jeg ønsket meg for å kunne bli journalist.
Jeg har skrevet om det her på bloggen, og har siden ikke angret på å velge å være åpen om tabubelagte emner. Det er det eneste riktige for meg. Jeg vil bidra til å fjerne skammen rundt alle som fortsatt sitter i kroken alene og skjemmes.
Vi tok en lunsj, Line og jeg, for en stund siden. Årene har bare gjort henne yngre, tenkte jeg der jeg satt og drakk latte.
Spørsmålet om intervju kom uventet. Jeg svarte ja. Line var sprek og til turen hjem til meg for et intervju.
Jeg vil bare si deg, Line, at måten du jobber på er så behagelig og smart. Du kan så mye om det du gjør, og for en amatørskribent som meg, er det alltid lærerikt å snakke med deg. Du psyker opp det læreren trykket ned. Og hva den læreren prøvde å innbille meg at jeg ikke var, har ikke lenger en sjans mot det du enkelt og elegant, med få ord, har prentet inn i hue mitt at JEG KAN.
Den 15årige jenta med kamera rundt halsen, penn og papir tilgjengelig og ivrige nysgjerrige spørsmål, mistet flere ganger alt hun hadde av selvtillit.
Men kanskje ga dere meg alt jeg behøvde for å vinne over kampene, der oppe på loftet for 20 år siden. Den følelsen av at en hel redaksjon hadde trua på en. Et sunt ansvar ga nok den vitamininnsprøytningen som trengtes for at den unge jenta skulle finne tilbake til skribenten i seg selv, så lenge etterpå.
Takk for at du flere ganger gjennom årenes vonde kappløp, dro meg for noen minutter opp av skammens sølepytt, så meg inn i øynene og sa jeg kunne skrive, Line. Tusen millioner takk for at du alltid hadde trua på meg, der lærerne ga blaffen.
Jeg håper du vet hvor god du er. Ikke bare som journalist, men som person; Stjørdal trenger Line.
