Det er på tide at jeg tar meg tid til å sette meg ned og leser reportasje om bloggen og fortiden min. Jeg får spørsmål om hvordan det kjennes, at det forbipolene ansiktet mitt vises litt vel godt i det jeg holder i hendene. Og jeg svarer som helt ærlig: “Ingenting. Gjør meg virkelig ingenting. Føler ikke på det.”
Sånne outsidere som oss, vi har stått her på Sandemose’s utside av byen Jante, halve livet.
Rykter har mange ganger surret mer støyete enn bier og flydd høyere enn ørner. Og det var verre. Fordi ca 90 % av det var oppkonstruert og usant, 5 % helt på vidda usant, og 4 % pinlig virkelig ikke sant.
Du venner deg til blikk, i en sånn situasjon, i en så liten by. Ikke hilsende nikk, men tomme blikk. Så da Line spurte om jeg ville la meg intervjue, var det jo virkelig ikke noe problem.
Men mitt fokus for tiden, er på noe helt annet enn min egen historie. Jeg er blitt bedt om å skrive andre sine historier, hvilket for meg oppleves som mye mer spennende enn min egen. Min egen har jeg jo levd. Been there, done that. Nå får jeg lytte til, og skrive helt fantastiske historier. Det kan ta tid, for noen av dem forbereder seg på å takle å stå fram med veldig vanskelige ord å ta i sin munn. Tøffer reiser tilbake til fortiden. Og for all del, jeg kommer til å grine mens jeg jobber meg gjennom alt hva de forteller.
Det er helt utrolig hvor langt nede i kjelleren enkelte har vært, overlevd og bitt seg fast i livet, for så å oppnå sine egne personlige suksesser. Jeg kan nesten ikke vente. Dette er mi greie, og jeg vil gjøre det med respekt og våkent sinn.
Jeg er ikke flau. Jeg elsker jenta som satt alene i ei bakgate i Stockholm og gråt, 18 år gammel. Jeg er stolt av jenta som ble overtalt til å prøve ectbehandling, og stablet seg på føttene etterpå. Jeg er glad jeg har en fortid som denne, for den har gjort meg til min egen aller beste venn.
Oppmerksomhet er ikke noe jeg bryr meg spesielt om, hverken til eller fra. Og historien er jeg vant til, så dette er ikke nytt for meg. Journalisten er verdens beste, så jeg visste det kom til å bli ærlig og greit. Det å lese om meg selv i avisa, kjennes altså hverken vant eller uvant.
Det som er uvant, er at sannheten kom fram. Og det som virkelig betyr mye for meg, var den slags hilsen dette var fra de flotte journalistene som jobber i Stjørdalens blad, som husker meg i positiv forstand fra tidlig 90tallet, da jeg fikk skrive for dem. Akkurat DET, føles rørende godt, dypt der inne, forbi polene og veldig innafor.
Du kan lese reportasjen på bladet.no
