Hersketeknikker. Manipulasjon. Du vet. Sånne som aldri tar ansvar for egne handlinger. Da jeg var lita, hørte jeg et uttrykk: “Tissa i buksa og skylda på meg.” Jeg har ikke tenkt å tatt på meg den derre tissebuksa di. Skjønner du det?

Du merker det først i det du kutter ut dem. Energien er tilbake på dagen, og det er ikke måte på plutselig energiske reaksjoner. En merkelig blanding av økt matlyst og høyere sinnsstemning, skreller av et par kilo på bare noen dager. Kropp og sinn har hatt på seg en ekstra rustning, og tar den nå av seg. Trenger den ikke mer. Det er som om hjernen har vært i dvale for å beskytte seg mot noe plagsomt. Humøret våkner til liv, og alt blomstrer i din verden. Når du sier farvel til energivampyrer.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg er for snill. For tålmodig med folk. Jeg vet det, og jeg vet også veldig godt hva som skjer hvis jeg lar manipulative mennesker få for mye av min tid. De spiller på alt. Tårer. “Angst”. Løgner. Sinne. Trusler. Og selvfølgelig: ansvarsfraskrivelse fra sine egne handlinger.  En umoden oppførsel av en annen verden skyller over deg. Og noen ganger kan det være i en relasjon der du av en eller annen grunn må finne en måte å forholde deg til vedkommende på.

Innse det. Vedkommende kommer ikke til å endre atferd eller intensjon. Kun taktikk. Fra sinne til tårer. Fra tårer til sinne. Fra glimt i øyet til iskald stillhet.

Det er farlig. Et farlig farlig spill å røre borti. Særlig da du ikke er i stand til å spille tilbake, siden du er en ærlig statsborger i din egen verden. Det er nettopp denne verdenen vedkommende prøver å overta. Dine tanker forurenses av sladder, løgner og en evig sutring omkring denne personens negative helse. En blanding av fysisk og psykisk slagmark. Kritikk mikset med paranoia. 

Og du prøver å hjelpe. Tørket tårene til en stakkars ensom sjel. Dine egne har tårer forlengst blitt til likegyldige fisker på et tørt kinn. De rakk ikke engang å svømme bort. Men du prøver å hjelpe. Trøster og trøster. Samtidig må du hele tiden med hevede skuldre være beredt på at tårene plutselig fryser til is. Og det blir kaldt. Kaldt og stilt. Og det er bra, for du er jo så sliten. Innimellom kjenner du irritasjonen vokse. Du forsøker å si fra. Men det er som å prøve å sette grenser til en edderkopp i full gang mye lengre ut i nettet enn der du sitter fast.

Sola skinner kun når all kontakt er kuttet. Når skuldrene dine er befridd fra alt ansvaret personen over tid har prøvd å legge over på deg. 

Blodet pumper kun når den alt for enorme blodiglen har ramlet av, etter at du blindt har oversett den, og det faktum at den er for stor, altfor lenge.

Du er fri. Det er din verden. Og der finnes mange andre planeter som lar deg være akkurat den du er. Som aldri bruker sine egne handlinger mot deg. Som aldri faker tårer og ord som sårer, for så å vende om og smile og le bak ryggen din. For disse friske, de har kontroll på seg selv, og har ikke behov for å forsøke å oppnå kontroll over din verden.

Du må herved kaste ut blindpassasjerer, og suse videre. Som næring og hvile, er dette like viktig. Dette med å sette grenser omkring en barnevennlig, fredelig og rolig verden. Du må få puste liv i deg selv, og leve.

Du vet at slike vampyrer suger deg tom. Du vet at de prøver å plassere feilaktige oppfattelser omkring deg selv, både av egoisme og paranoia. Du vet at de ikke vet at du vet det. Men du kan ikke være snill mot andre, mens du sakte men sikkert utrydder hele din eksistens. Du kan ikke fortsette å la andre plage deg. Du kan være snill, og samtidig sette tydelige grenser. Er du med?

Så. Se å kom deg videre! Nå har dem kødda nok med deg! Se! Tidsuret ditt, det tikker. Tikker kun i en retning. Du har ikke tid til dette. Det er ikke sant at du behøver menneskevampyrer i din verden. De vil du skal tro du er avhengig av dem. Det er ikke sant.

Sannheten er at slike trenger deg. De er ulveflokken som trenger alfahunnen å hakke på. Hakke på til hun ligger der såret og NESTEN blør ihjel. Nesten. De stopper så hun kan overleve. Ikke av medlidenhet. Men fordi slike monster trenger noen å hakke på for å overleve. 

Du skal ikke lenger være denne alfahunnen! Du skal rømme, og det nå. Energien kommer tvert du har kastet dem av toget ditt. 

Løgner. Svik. Sladder. Sutring. Klaging. = samme hvor sunn du ellers er: Lavt energinivå.

Mat. Næring. Frihet. Hvile. Kjærlighet. Ros.  = Energi og livsgnist. 

Å legge ut på rømmen, inn i deg selv, er så absolutt helt ok. For å kjenne etter hvem du vil ha til naboer i ditt friske univers. Ditt indre, private, hellige, uforstyrrede landskap.

Ditt, og bare ditt 😉

Jeg gjør oppmerksom på at dette innlegget er skrevet på generell basis, og at det ikke omhandler en person, men felles personlighetstrekk hos enkelte mennesker man kan støte på gjennom livet.