Dette er historien om hvordan jeg mistet en venninne pgr av en kvinnelig psykopat som kom imellom. Hverken mer eller mindre. Det handler også om hvordan det ikke påvirker meg den dag i dag. Noen ganger på man akseptere at man ikke kan kontrollere hvordan andre lar seg fargelegge av psychospill og fake game. Men historien er interessant, siden vi var grown ups, og ikke små tupper i en skolegård. Jeg var vant til å dele venner med andre venner, men dette gjaldt ikke lenger i denne personens verden. Jeg skriver denne i brevform, og anonymiserer til fingerapissene.
Du fant deg selv på nye måter, og jeg mistet deg. Det startet den dagen du hadde med deg din nye venninne inn i min leilighet. Hun som så seg rundt og gransket min primitive og freaka stil, og ikke trodde på at jeg var lykkelig. Hun som skrytet til deg av alle de fancy klærne sine, som ikke turde si til folk hvor hun jobbet, siden det ikke kunne være bra nok, og som slet med sin ulykke. Hun elsket å prate nedlatende om meg, og slikt er som gift for vennskap når årene får pakket det hele pent inn.
Dette er slik et menneske med psykopatiske trekk jobber. Og hun gjorde den jobben sin grundig.
En gang var jeg skikkelig bekymret for deg. Trodde det var alvorets time, og at du hadde omkommet i en ulykke. Da kom det for en dag hvor høyt hun hatet meg, og vårt vennskap. Hun styrte alt, og lot meg ikke engang få vite om du hadde overlevd. Hun vile jeg skulle leve i uvisshet i over en time. Det kom også for en dag hvordan hun ønsket å forandre på deg. Skifte din klesstil og endre din hårfarge. Men du ble skånet fra det hele. Hun fikk holde på.
Kontrollen. Den heavy kontrollen som gikk ut på å trekke i trådene som om du var en marionette…
Nå er jeg visst ikke bra nok for deg lenger. Sånne som meg hører ikke fra deg slik som før. For jeg endret ikke mine syn på verdier, men beholdt min stil. Og er den ikke bra nok for deg lenger, så er jo ikke det mitt problem. Hun greide å holde deg for seg selv som skatten i dragehulen.
Jeg kunne lage avtaler med deg, og ringe deg. Du kunne ta telefonen i lomma di uten at du visste det selv. Jeg fikk høre din samtale, men den var ikke med meg. Du prioriterte å gå rundt omkring på kjøpesenteret nede i byen der du bor, og prate med din nye glamorøse venninne, til fordel fra å holde avtalen din med meg. Jeg hørte du sa: “Åh det er bare henne” før du avviste samtalen. Trodde du. Men jeg lå der nede i komma di og var krympet til ei slags flue på en vegg. Vi var voksne mennesker også da, men likevel såret det meg sånn. At du ga blaffen i å møte meg, men heller gikk rundt og lyttet til hvordan hun skrøt av alle klærne sine. Hun virket fortrolig. Desverre greide jeg ikke å virke like fortrolig og trygg på den tiden. For det var generelt en tøff tid for meg. Men du var ikke der. Jeg prøvde alt jeg kunne å stille opp for deg, men etter det var det som om jeg ble usynlig for deg. Nå skjønner jeg at slike som den nye venninna di har en type negativ power som få kan stille opp mot. Og for oss som gjennomsluet henne, la hun oss for hat, og malte et annet bilde av oss for deg. Er bilde der vi var psychobitchene. Looserne. De verdiløse i hele bildet
Det var sårt da, men det er ikke sårende lenger. Jeg har masse selvtillit nå, og strengt tatt kjenner du meg ikke lenger. Du har jo ikke vært her. Du aner ikke hvem jeg er for tiden. Mye har skjedd, og jeg er så mye mer sosial nå enn jeg var på den tiden ting var vondt og utfordrende. Min vennekrets har økt i omfang, fordi jeg har beholdt det ekte og empatiske i meg selv i takt med den naturlige utviklingen. For alle forandrer vi oss med erfaringene livet byr på.
Men psykopater forblir psykopater. Kvinner som menn. Trekkene i atferden er der som medfødte føflekker.
Din venninne hater nok denne bloggen som pesten. Her i lokalmiljøet elsket hun jo å så falske frø om meg. Slike små spirer som skulle blomstre opp i stygge og farlige rykter. De sorte blomstene skulle også farge ditt syn på meg. Og så jeg som alltid så på deg som sånn en ekte venninne som var for oppegående til å la deg påvirke av slike divaer og deres oppfinnelser. Det er du nok også, for man kan ikke stille opp mot kynisme av psykopatiske trekk. Narsissismen lenge leve, for de som ikke greier å leve over alene på en øde øy, slik de innbarka psykopatene kan.
Tiden er inne for å innse at slaget er tapt Jeg hører aldri fra deg, og har slettes ikke tenkt å mase på deg. Madonna har rett: “Learn to say goodbye.”
Det er ikke slik at jeg gir opp en venn, for jeg prøvde i det lengste. Men du er ingen venn lenger. Du er forvabdlet til en person uten egne meninger, ei som ikke kjenner meg, og jeg kjenner ikke den du har blitt. Sånn er livet. Det er bare det, at det for min del er på tide å tilføre mitt liv den verdighet jeg fortjener hva angår deg og din falske venninne, nemlig å begynne å gi blaffen. Hvorfor sørge over trollgull? Noe som var, men som forsvant for lenge siden?
Samme hva jeg gjør, blir det feil i din psychovenninne’s øyne. Du burde teste henne og bedt henne nevne to positive ting ved meg. Greier hun ikke det burde de kloke bjellene dine snart begynne å ringe. Eller: burde og burde, fru Blom og frøken fryd; hvem kan se bak en kvinnelig psykopat’s speilblanke overflate, andre enn huldra sjøl?
Selv om du bor en time med tog sørover, kunne vi fint holdt kontakten, hadde det ikke vært for en meget spesiell frøken som en gang i tiden ble sykelig sjalu på vårt vennskap. Well, that’s life. Og nå får hun, anonymiserende nok, fortsette spillet sitt i ro og fred. Jeg har forlengst kastet min spillebrikke i søpla, så nå er det andre som gjelder.
Med de samme, gamle, forbannende reglene.
Lykke til, men pass på deg selv, er du snill. Utenpå er hun god som dill, men inni er a vill. Den dagen kommer, hvor hun slukker all sommer, puster kald vinter på deg, og viser sitt sanne jeg!
