Folkemordet i Aleppo vekker opp en hel verden

 

 

Kjære alle små barna i helvete på jord. Måtte dere tilgi meg for at jeg bare sitter her og ser på. For vi folder våre hender, og lukker våre øyne.

 

Det er våpenhvile i Aleppo. Som om de er ekstra snille i noen timer. Som om ikke dette var en selvfølge.

 

Jeg kysset mitt yngste barn på nesen og pakker ham inn i dynen. Det eneste jeg ba om i kveld, var at han måtte sovne tidlig, så jeg fikk rusle ned i stua, slå på TV’n og slenge meg i sofaen.

 

Men klokka er ni, og det er nyheter. Jeg begynner å grine som vanlig. Slappe barn oppå ei vogn fraktes ut av Aleppo av desperate men stille foreldre. Eller var det en mor? Ingen far? Levde de to barna, eller var de mer livløse enn sovende? 

 

Alle de små barna i helvete på jord. De små, bankende hjertene har sluttet å slå for ingen annen grunn enn menneskets grådige bittersinn.

 

Det skjer ikke på en annen planet. Det skjer rett borti her. På samme klode. 

 

Vi folder våre hender, men lukker våre øyne. Lukker våre øyne.

 

I mine drømmer setter jeg alle de fæle krigsforbryterne i et stort romskip. 

Bare for å få dem til å se seg tilbake. For å vise dem hvordan moder jord ser ut. 

Grenseløs. Den er GRENSELØS. We are ONE. Vi har ingen rett til å tegne innbilte linjer på denne planeten og kjempe om såkalte landsstykker. Det finnes ingen land. Men det finnes en klode uten grenser.

 

Så ville jeg sendt dem til det uvisse univers dersom de ikke gikk med på fred på jord. Der kunne de eventuelt finne seg nye planeter de kunne kalle “sine”. Eller dø. De ville uansett allerede ha fått levd mye lenger enn alle barna de har drept på jorden.

 

Barna som aldri fikk puste mer. Våkne til en ny dag igjen. Gå på skole. Utdanne seg og oppleve et bedre liv.

 

Nyhetene glimter til med nye innslag. Ungdommer i Alta tar lunkent imot statsminister Erna Solberg pgr av fraværsgrensa. Hvordan kan det være viktig, når jeg nettopp fikk et glimt av en verden der barn og ungdom plages til vanvidd og myrdes? 

 

Are we not ONE?

 

Hvorfor er ikke alle ungdommene i verden i full gang med å bake kaker for å selge, slik at de kan samle inn ressurser til å hjelpe barn i krig? Redde barna? Bry seg. Hva er dette gnålet om fraværsgrenser, når der er barn og unge i en fjern himmel, som aldri fikk sjansen til å gå skole? Og hva menes med et slikt latterlig nyhetsinnslag rett etter et glimt av unger i helvete på jord, som ville gitt alt for en fredelig dag ved en lærerrik pult i en fredelig by? 

 

Hvorfor sitter jeg her og glor på en skjerm? Det må vel være noe jeg kan gjøre? Hvorfor denne ubalansen på jord?

 

Ja hva annet kan vi gjøre.

 

Annet enn å grine. 

 

Hva om det var mine barn? Hva om det var mine elskede unger som måtte kjenne slik utålelig redsel og forferdelig smerte? Hva om det var jeg som måtte se livet i mine barns øyne forsvinne for evig og alltid?

 

Vi får ikke tenke at dette skjer i et annet land. Kloden er en eneste planet. Dette skjer i vårt land; vår planet jorden. Det skjer her borti nabolaget, vet du. 

Vi finner på løgner som at det aldri kan bli fred. Det var på 1600tallet det ikke kunne bli fred. Det kunne aldri skje i det århundret at de surfet på nett og flydde i fly heller. Det var da. Nå. NÅ kan det bli fred! Vi kan fly! Vi kan bruke noe som heter data, surfe på nett! Det er nye tider.

 

Selvfølgelig KAN det bli FRED, for faen! 

 

Kan vi fortsette å folde hender, kan vi åpne våre øyne. Slutte å sutre om at ingenting hjelper lell. Begynne å ikke godta det. Vi kan ikke godta at et eneste barn på denne kloden krenkes i krig.

 

Min overskrift er desverre foreløpig ikke sann. Folkemordet i Aleppo vekker ikke en hel verden. Så og si alle sover. Foreløpig. 

 

Kjære barna i himmelen.

Vi folder våre hender og beklager dypt og hellig. Så åpner vi våre øyne og finner frem til fred. Vi trer ut av saueflokkene og begynner å tenke individuelt og globalt. Vi godtar ikke lenger udokumentert og uten bevis, at der ikke er mulig å skape fred på jord. Kjære barna i himmelen, måtte dere finne fred der dere er nå. Måtte vi tørre å se dere inn i øynene i drømmene mens vi sover om natta. Måtte dere hviske løsningen til oss i de mørkeste timene, så vi kan skape fred der det fortsatt er liv, håp og hjertebank. @men

 

 

Du leser forbipolene.blogg.no

snap: forbipolene

fb: forbipolene

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg