Det er høytidsstemning, og du vet hvor du hører hjemme. Hvor alle vibbene i kroppen din hviler eller danser safety dance. Disse spesielle, evige, fantastiske vennene dine som alltid holder seg for god for kritikk, sladder og uekte fasader. Hvem du hører hjemme sammen med. 

Hun som har så mye spennende å fortelle fra sitt eget liv at det ender opp i skuespill. Som “Se nå! Se nå! Jeg skal bare ut på kjøkkenet her, og når jeg kommer tilbake til stua er jeg rollefigurene i det jeg prøver å forklare!!” Det ender med at du ligger i sofaen og snapper etter luft. Du triller nesten ned av den fordømte sofaen. Det er slik latter som forlenger livet.

Slik vennskap som gjør livet ditt både lenger og mer verdt å leve mellom latterkulene.

Så har du henne du har kjent siden før tidens tann begynte å skjære over unødige relasjoner. Men denne relasjonen, dette uvurderlige vennskapet, beholdt du. Dere har delt jord, ild, luft og vann, og kjenner hverandres elementer. Dere har grått i begravelse over han dere mistet, og reist dere fra avgrunnen og helt opp hit. 

Hun er blitt en del av tiden i livet ditt. Den verdifulle tiden. Du vet dere alltid kommer til å respektere hverandre.

Tidens tann kan skjære over en del broer i hue på folk, og det kan prege væremåte. Men akkurat han her, han kan ruse seg så mye han vil. Han vil alltid være som en ekte bror for deg, selv om han i realiteten ikke er det. Han er kompisen du aldri glemmer. Du er venninna han alltid husker. 

Han er der. Som de stjernene du aldri ser. Han er like smart som Tungtvann i det de roper: ” 1 – 2 – 3 !” Og du vet han alltid vil være intellegent i dine øyne, samme hva bygda slarver om.

Det er flere av dem. Slike ekte, nære venner som du vet du kan stole på. De beriker deg, og gjør deg trygg. Ærlighet går hånd i hånd med vennskapskjærlighet. 

På jorden som i himmelen.

I himmelen setter de seg en etter en. Ekte gode venner venter på deg, og det er nesten så du kan føle deres nærvær. Du tenner julelys for dem, og håper du får se dem igjen en vakker dag.

Midt oppi vintermørket, hender det seg livet vil vise deg sine speil. Få deg til å jobbe med sider ved deg selv du bør få opp øynene for, ved å sende deg falske, umodne og uekte mennesker å bli kjent med. Du kjenner bjellene ringer. Du smaker på vibrasjoner, og går inn i slike slags vennskap selv om du innerst inne vet de ikke er til å stole på. De er raske til å “stille opp”. Gjøre tjenester de kan bruke mot deg, og sørge for mest mulig informasjon til samme formål. 

Kanskje er det den naive, godtroende og dumsnille siden ved deg selv du bør jobbe med? 

Dette er mennesker som ikke ønsker å stå alene igjen på sine synkende skip når fasaden sprekker og alle har gjennomskuet dem. De liker gjerne å framstå som at det er vold og falskhet som er tøft. Som om råkjøring er en bra ting. Som om alle som ikke tåler juling og råkjøring er noen såkalte pingler.

Det å stole på seg selv, gir deg en redningsbøyle, eller en redningsbåt. Du vet at du bør komme deg unna det synkende skipet raskt som fy. Og du har jo også det vettet at du forstår at det er det å mangle ord og ty til vold som er svakt, og at det er råkjøring som er helteit. Likevel somler du. Bruker tid på et sprukkent vennskap ute i mørkt farvann, og innbiller deg selv at disse menneskene iværtfall er ærlige og snille, selv om du vet at du vet: …følelsen i brystkassa er den riktige alarmen.

Dette var meg inntil nylig. Ga blaffen i redningjoller og bøyler mens alarmene ulte, og latet som om det var i orden å ha enkelte venner jeg innerst inne visste jeg aldri kunne stole på. 

Nå kjenner jeg en deilig deilig trygghet synke inn, og jeg har kontroll på mitt eget indre landskap. Omgitt av fantastiske mennesker som jeg trygt kan bruke tid og energi på, har jeg bestemt meg for å la skipene synke der ute, mens jeg koser meg her inne på land. Gleden jeg kjenner inni meg er ikke til å beskrive, og jeg kjenner at ingen kan såre meg slik som før. Mine ekte venner respekterer den enorme styrken livet har gitt meg, og tripper ikke rundt på ungkalvføtter og tror jeg er svakelig og behøver at folk “stiller opp”, eller at jeg trenger all verdens støtte i hytt og pine. De setter meg ikke “i gjeld”. 

Det er riktig å gi slipp på sprukne fasader og synkende skip, jeg vet jo det. Ekke opp til meg å spikke nye årer, når de ikke ville tatt i dem med tang engang. Man skal respektere hvor folk er i livene sine, og ikke drive og fikse på ukjente skuter. 

Så nå kommer julestemningen. Den kommer ikke med pengehysteri og stress, men i det barna og jeg synger “Tenn lys”, toåringen synger med, og alle fire lys er tent. Grøten er spist og vi leser Donald. I det jeg legger igjen en liten julegave til ei jeg kjenner i en butikk i Trondheims julepyntede gater. 

I det jeg vinker farvel til fortidens væremåte der ute sammen med skip i ukjente farvann, og vender meg mot nyårets spennende vidder. 

Trygghet for barna og meg. Safety dance. Fred. Ro. Kjærlighet. Nå blir det jul!