Litt mascara her og litt foundation der. En selfie her og litt airbrush fake make up der. Sannheten har forvandlet seg til rene løgnen, og fasaden slår ikke engang sprekker. For linjene og sprekkene er skjult bak skjermen, trygt plassert i speilet. I speilbildet der bare øynene selv ser.
Det er viktig å vise sannheten, ikke sant? Ja, jeg mener det er important å minne dere på det med et bilde av halve sannheten og et av løgnen: verden er ikke perfekt, verden har juksa.
På bildet over til høyre her har jeg først juksa med sminke, så har jeg juksa med fake up på appen airbrush. Forresten har jeg juksa litt til på bildet over til venstre også, for der aner jeg litt mascara, derfor kan jeg bare kalle det halve sannheten. Og hvis jeg fjerner mascaraen på bildet under, har jeg fortsatt juksa, med microbladede øyenbryn og hårbleking.
Verden har fokus på utseendet, og ikke misforstå; jeg liker også å pynte meg. Men så stanser det der. Jeg liker å utvikle meg til det positive, men jeg ønsker ikke å joine det ekstreme. Jeg må kunne vise dette trynet som det er iblant. Skru løgnen tilbake dit den starter hver morgen: sannheten før jåleriet skjuler den.
Det handler om å bestemme seg for hva man selv skal synse og mene i dette mylderet av utseendepress.
Jeg synes pappaen til barna mine, Tore, er vakker, ja han er kjekk i mine øyne. Men det er ikke det viktigste. Tore dømmer meg ikke fordi om jeg har bipolar, eller sutrer hvis jeg fortsatt griner 7 år etter at bursdagen min ble til pappa’s siste morgen. Tore lager heller en nydelig feiring til meg, og lar meg være i fred med surmulingen min denne dagen.
Det er det han gjør og sier, jeg er glad i. Ikke bare hvordan han ser ut. Han ser ekstra nydelig ut fordi han er så snill.
Kjære leser, hva har du egentlig tenkt å gjøre på den sydenstranda du lengter til? Skal du stå der på utstilling med opererte kunstverk her og der, eller har du lyst til å bruke blikket ditt? Øynene dine. Dine gullskatter, som du kan se havet med. Dine edelstener, som kan vise deg hvordan de vakre skjellene ser ut. Ikke bare hvordan de føles ut som når du tar på de.
Det handler om to ting: å se eller å bli sett. Er det egentlig ditt problem dersom andre mennesker ikke blir tilfredsstilt av å se på rumpa di? Er du egentlig her på jorda for å være et utstillingsobjekt, eller vil du oppleve livet med alle DINE sanser SELV?
Det er ditt liv. Dine sanser. Du er så mye mer enn hva man ser. Så husk løgnen på internett. Er det så nøye å bruke tiden på å bli sett, når det uansett er mest sannsynlig at de andre på stranda er mest opptatt av sand, vann, steiner og skjell?
Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.
Hvisker “Nei.. Det er for tidlig..”
Roper “DU FÅR IKKE DØØØ! Kjære Gud, ikke ta fra meg pappan min!”
Kvelden før:
13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.
Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.
Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.
“Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken…”
Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.
Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at, pokker, hun kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen. Det er for tidlig på dagen.
Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen.
-“Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg.”
Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen.
“Er det noe med pappa?” Spør jeg
Stemmen til mamma brister: “Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din.. Men det er.. det er veldig alvorlig. Han er veldig syk.” Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.
Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.
…
Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.
Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.
Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.
“KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!”
Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe.
Hvisket: “Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!”
Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.
Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd.
Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.
Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..
Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: “Helene… kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye…” Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..
Som jeg aldri hørte.
Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.
Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.
Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: “Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!” Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme.
Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen.
Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.
Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..
Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.
Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen.
Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.
Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene.
Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført.
Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:
Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: “Nå kommer han.” Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil.
Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.
Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: “Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?”
Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min.”
9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.
Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid.
Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.
Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann.
Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.
Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet… Min godhjertede farmor ble sint, og sa: “Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!” Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.
Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.
Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.
Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.
Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.
Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.
Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.
Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma’s farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes.
Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙
Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa.
Men du fortalte oss så mye likevel.
Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma’s tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.
Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.
Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.
Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.
Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter
“BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD”
You aint really gone
I’m a tough girl because of you
Cuz you told me how to
You’re my angel in the sky
I never need to ask why
I miss you, oh I miss my dad
And the best childhood someone ever had
But I know a spirit
when I feel it
Dad, in every tear
I know you are here.
I say to you, hey,
this aint mine, it’s our, day.
Oh father good one
You aint really gone.
You aint really gone.
Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann.
Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa.
Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.
Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.
Du er fortsatt pappan min, og jeg er fortsatt datteren din. Du er mitt forbilde, nå som før. Selv om jeg ikke kan se deg, skal du vite at jeg føler du er her. Hver gang naturen er vakker foran mine øyne, er det deg jeg ser. Hver gang barna pønsker ut en morsom spøk, er det deg jeg hører.
Kjære gode, snille, varme pappan min i fra vakre Vesterålen, nå har det gått 7 år siden vi måtte ta farvel. Jeg kan fortsatt høre pusten din, og latteren din. Du vet, den spesielle latteren du fikk da du ble rørt og måtte ta av deg brillene for å tørke noen tårer. For du hadde ikke ord. Nei du snakket ikke med ord de siste årene av ditt liv. Å leve med afasi etter slag kan ikke ha vært lett. Men du smilte til oss, tok opp penselen og malte vakre malerier.
For et forbilde.
Jeg snakker om deg til barna. Forteller om hvilket fantastisk menneske han morfar var. Snakket mye om den snille bestefaren deres. Men det vet du vel? For du er innom og ser til oss iblant?
Takk for alle gavene. Barna vi fikk bli kjent med etter du dro. Alt som plutselig gikk vår vei. Jeg er ikke i tvil om at du har en finger med i spillet der du sitter ved en solnedgang og minnes det gode liv, som du kalte det.
13.april 2011: Jeg har akkurat ringt pappaen til barna mine, Tore, og grått en skvett fordi jeg føler meg redd for at noen jeg er glad i skal dø. Leiligheten er vasket og klar til bursdag, og jeg er så sliten at jeg venter med dusjen til dagen etter. Om ca 8 timer skal mamma ringe meg, og jeg vil tenke “pokker mamma, så tidlig å vekke meg for å gratulere meg med dagen”. Og så kommer mamma til å si med grøtete stemme at du har blitt alvorlig syk. Så vil jeg ringe Tore og be ham be en bønn for deg, før jeg skal skjelve som et aspeløv i dusjen mens jeg ber høyt “kjære Gud ikke ta fra meg pappan min nå!” Så skal jeg lytte etter ambulansehelikopteret som skulle fraktet deg til sykehuset over hodet mitt.
Men det var for sent. Du skulle dø på den første sommerdagen i 2011, samme dag som du og mamma ga meg livet. Verden falt sammen i grus. Som om det egentlig ikke skjedde. Jeg stivnet i sjokk, og fikk ikke til å fatte det.
Nå ønsker jeg meg bare å møte deg i drømmeland i natt. Du har møtt meg der før. Gitt meg forvarsel og forståelsen av at det finnes mer mellom himmel og jord enn vi mennesker ser. Pappa, jeg vil bare få treffe deg i natt. Vær så snill. Det er lenge siden jeg fikk drømme en slik drøm nå.
Hvordan takker man for en barndom så vakker og idyllisk, at ord ikke kan beskrive den, når han som kom med egg og bacon på senga til ei glad lita jente, har reist til den andre siden? Hvordan kan man sende en klem til himmelen, når man ikke vet om, hvis, eller når den kommer fram? Man legger seg til å sove, og håper på et lyst møte i drømmeland.
Er du her, pappa? Spiser du kake sammen med oss i dag, før du drar din vei igjen? Husker du alle gangene vi lo og smilte til hverandre? Kan vi møtes der oppe, når alt er over?
Kan du treffe meg i drømmeland i natt, rett ved siden av en himmelskatt?
Vil du holde meg i hånda mi, og fortelle meg alt det du vil si?
Det er alt jeg ønsker meg i dag;
pappa, du og jeg noen timer i lag 💙💜
De sier “rest in peace”
men nå skal du og jeg spise kaker og is.
Så våkne i natt kjære pappan min,
denne drømmen, den blir fin 😍
Til minne om himmelens aller snilleste engel: Hans Ernst Dalland ❤
Dagene rusler av sted, og nå har det gått 17 av dem. Jeg har allerede vært på kontroll på sykehuset, og noe hår har falt av. Samtidig som jeg skriver det, vil jeg understreke at jeg ikke lider av kreft, men en helt annen sykdom. Grunnen til at jeg vil vente med å skrive hvilken, er av tabuskam, rett og slett. Dette er noe jeg har skjemtes over i mange år. Men snart er jeg frisk, og da ser jeg ikke lenger noen grunn til å sitte her i skammekroken og vente på skjenn.
Anyway. Hver gang hårbørsten fylles opp med hår, kjenner jeg hvor takknemlig jeg er. For håret vokser ut igjen. Men livet mitt, det ville jeg ikke fått tilbake dersom jeg ikke fikk medisinen som gjør at håret mitt sliter nå. Det er ikke mye hår som faller av. Bare litt. Og om det blir mer enn litt, så gjør det meg ingenting. I’ve got LIFE 😍
Flere dør av denne sykdommen, enn av hiv. Nå skal jeg altså bli helbredet. Det går mot en sommer jeg aldri kommer til å glemme. Jeg kan allerede kjenne en splitter ny type energi fylle meg; en lettelse. Som om jeg i årevis har båret på unødig vekt. Mursteiner faller av, og øynene åpnes for ny vår. Det er ikke lenger like tungt å våkne om morgenen. Jeg får en ny sjanse nå, og jeg skal aldri aldri glemme det.
Mens jeg venter på den magiske sommeren, omgir jeg meg med dere, fantastiske mennesker, som fyller på kjærlighetskontoen min så det bugner. Takk og pris, for dere er alt for meg. Jeg elsker, elsker, elsker dere 😍 Og om håret mitt blir mye tynnere enn før, så er det virkelig en bagatell i forhold til min sjanse til å få mer tid med YOU 😍
-“Glad i meg? Javisst. Men det er ikke det samme som at hun liker meg. Å være glad i, og å like noen, er ikke det samme!”
Hun snakker så entusiastisk. Med latten i den ene hånda og den andre fri til å gestikulere. Jeg digger den dama. Ari kan være trist som faen, men denne dama gjør meg glad som faen.
Å sitte på kafé med en klok venninne er mer verdt enn all verdens coach-timer og any therapy. En annen god venn ga meg en spesiell gave denne uka. Rett og slett en vakker liten bibel. Selv om jeg er relativt selvtenkende hva angår livsfilosofi, elsker jeg den lille boka av hele mitt hjerte. Sånn en fin gave, å ønske meg så inderlig godt. Jeg skal respektere hennes tro, og ta godt vare på boka som om det var hjertet hennes i mine hender. Vi virkelig liker hverandre.
Vi mennesker kan sole oss, trene, sminke oss, pynte oss, forsøke å framstå høflige og være greie. Og det er jo allright, så lenge vi gjør det mest for oss selv og for å føle oss vel. For vi kan ikke bli likt av alle.
I enkelte relasjoner vil vi oppleve at noen er glad i oss, kanskje fordi de føler at de burde. Men det er ikke det samme som at de liker oss, noe som er lett å merke. En kritiserende kommentar her, et misfornøyd ansiktsutrykk der, en ignorant holdning eller uteblivende kontakt.
“Men hey, vedkommende er jo glad i deg!”
Når blir setningen “jeg er glad i deg” kamuflasje foran å ikke like et medmenneske?
Hvor mye gift bør man utsette seg for?
Er det virkelig så viktig å bli likt av alle anyway?
What are they going to DO? Fart on you? Shame on them.
Kjære bloggleser, dette er min lørdagsgave til deg fra meg: La meg minne deg på at det ikke sier et kvekk om deg dersom et annet menneske misliker deg. Husk at du er bra nok som du er, og du trenger ikke aksept fra enhver.
Livet gir deg ikke nok timer, dager, uker, måneder og år til å pleie omgang med hvert eneste menneske på jordkloden i din livstid, uansett. Så hvorfor waste verdifulle timer på folk som uansett ikke liker den du er? Du som er mer enn god nok…
Pynt deg gjerne, og vær så høflig du bare vil, men la det være nok, og gjør det for deg selv. Ikke anstreng deg for å bli likt. Snu det til følgende faktum: digger de deg ikke som du er, så er de ikke bra nok for deg og ditt nettverk.
Jeg vet om folk som er glad i meg, men som behandler meg som om jeg ikke er komplett enda, med andre ord: som om jeg er en komplett idiot fordi jeg ikke har like høy utdanning, eller Gud forby; er bipolar. Som om jeg har så mye å lære av dem, at de alltid må belære og kritisere meg. Jeg finner det svært interessant, og litt underholdende. Som om wasted hours er bra nok for min trivsel. Som om det er noe jeg faktisk gidder å bruke av tiden min på; en enveis-samtale med forakt i bortvendte blikk? Dømmende holdning? Nei takk.
Jeg koser meg med de flotte, spreke folka jeg omgir meg med. Vi liker hverandre og digger hver spennende time vi får sammen. Fordi kun det beste er bra nok for et hjerte av gull, er du ikke enig?
Livet er for kort for bull, og for lant for shit: GOD HELG; and don’t you rock with bullshit, when you can sing a golden hit 😎😉☺
Et stykke der framme ligger håpet og bader i sola som går ned foran Lykketoppen hver dag. Hver gang det skjer, teller jeg kveldene.
Og hver dag teller jeg timene til jeg kan hente minsten i barnehagen, og dagene til størstemann kommer hjem til mor.
Hva om jeg kunne telle ned årene? Ja, tenk om vi visste hvor lang tid vi hadde igjen? Heldigvis aner vi ikke. Jeg kan bare legge til en trygghet som kanskje forlenger livet: snart er jeg iallefall frisk av en sykdom som ikke får spise opp kroppen min likevel. Jeg tar et jafs av livet og takker håpet i horisonten hver kveld.
Dagene går saktere enn før, og jeg er så heldig at barna og jeg er omgitt av venner og en barnefar som vet å stille opp. Her om dagen la vi alle utfordringer på hylla, og så dro vi på kafé og drakk milkshake. Før det var vi innom bokhandelen og skjemte bort oss selv med puslespill og ei bok Tore og jeg bare måtte ha. Kanskje jeg kommer tilbake til den boka hvis jeg får lov av Tore.
Skam. Det er hva det dreier seg om. I skammekroken sitter både den fysiske sykdommen jeg overvinner akkurat nå, og boka. Men det er ikke lenge til jeg fnyser av hele skammekroken, legger fingrene lagelig til for smekk, og gjør som pappan min alltid oppfordret meg til: “Ha tillit til åpenheten. Åpenhet er det rette.”
Nå kan jeg snart hente lillegull i barnehagen. I går kom jeg alt for tidlig, og greide ikke vente lenger. Men da var han strengt tatt opptatt med vannsuppe og liksom-mat ute i frisklufta, så å dukke opp der som ei fjolle var jo helt på jordet.
Men nå er pulled pork og grønnsaker i ostesausen til Meglerfru1 klar for beundring av en sulten 3åring, og vi skal kose oss. Hvem enn du er: ha en vakker ettermiddag, og takk for at du stikker innom plattformen blogg.no.
Hvordan ville livet vært uten bipolar? Vel. Akkurat nå, og forøvrig de 8 siste årene, ville jeg aldri i livet trykket på “fjern bipolar” dersom det fantes en slik knapp. No way, how to say: not ever. Jeg tror livet ville vært forferdelig kjedelig og grått uten denne diagnosen rockende i hue.
Gaver er til for å åpnes, og embalasjen omkring presangen er til for å kastes. Jeg har kvittet meg med den unødvendige innpakningen, som angst og depresjon. Gaven var ei lampe som behøvde lithiumbatterier, og nå surfer jeg på bipolar.
Det er som å lage karameller. I begynnelsen av livet har du bare ingrediensene. Så, etter et par erfaringer ut av dype daler, vet du hvor mye smør, fløte, tagatesse, fibersirup og vaniljepulver du behøver. For innen da har du lært at du trenger medisiner, og at bivirkninger blir lettere å leve med dersom du lever sunnere. Sukker byttes ut med tagatesse, og med tiden til hjelp kokes blandingen din sammen til deilig karamell. Men ikke for lenge. Kok ikke for lenge. Du trenger også hvile for at karamellen bipolar skal være perfekt å tygge på om dagene. Nattesøvn, min venn; nattesøvn. Joggetur, my dear; joggetur. Avkobling, avkobling.
Du er kanskje vant til å bli undervurdert og belært? Et sort får i saueflokken går ikke i fred. Men for å finne gullet i den bipolare elven din, er det viktig å overse uvitende gråstein. La dem pjatte, og husk at en bipolar diagnose slettes ikke betyr at du på noen måte er tregere enn andre, eller behøver å rettes på innen noe som helst emne. Bipolare har som regel talenter utenfor normen, og innafor outsidernes verden, men det betyr ikke at de er stupid. Tvert imot; slip diamanten, og den skinner mer enn gråstein noensinne kan.
Kanksje må du leve på medisiner resten av livet. Kanskje må du trene og leve sunnere enn andre for å slipe den bipolare diamanten. Kanskje må du legge all rus på hylla, alkohol inkludert. Kanskje må du overhøre kritikk og overse dømmende blikk. Men det vil være verdt det idet ekstasen siver jevnt inn i din tilværelse og legger seg rundt deg som en beskyttende boble. Det vil virkelig være verdt det.
Har du bipolar, behøver du ikke rus. Å avstå fra sterk rus og falsk stimuli, men heller innta litt koffein og riktig medisin, vil vekke til live små deler av pol mani. Samtidig vil medisinering holde balansen i tøylene.
Takk og pris for friskt krydder ved navn bipolar. Så tragisk denne biffen ville smakt uten piff.
Så dette finner vi oss i, hva? Vi lar det være med en simpel debatt rundt tidenes ydmykelse av en av våre. En krenket, naken, naglet og korsfestet Sylvi Listhaug, malt til alle’s skue. Hånt og mobbet til det ytterste, som en av dette landet’s politikere, dypt kristen sådan. Hvor er hennes beskyttende organ? Hvor er folket’s forsvarer? Hvor er de kristne’s rettigheter?
La oss snu det hele. La oss vekke til live selve sannheten og essensen i dette. Det skal ikke ta lange tiden, nei det er kort prosess. Hva tror man hadde skjedd, dersom det var omvendt?
Tenk hvis noen hadde malt en ydmyket Muhammed fra hans død 8.juni i Medina år 632? Minnet om denne politiske statslederen av den Arabiske halvøya’s vestlige del, er hellig for muslimene. Koranen er basert på Muhammed’s åpenbaringer fra Allah, så det skulle virkelig tatt seg ut med koranen inkludert i et slikt “kunstverk”. Men. Sådan gjør man bare ikke. Én karikaturtegning, og det er krig. Selv om Muhammed ville ha død over alle jøder og kristne, er det tydeligvis helt innafor med et offentlig kunsthån mot en kristen, norsk politiker. Men det omvendte ville ført til nasjonal krise i form av umenneskelige angrep.
Alvorlig, grovt hån av kristendommen, det er greit, hva? Latterliggjøring av en av VÅRE politikere, er innafor. Eller?
For å si det slik: det hadde ikke blitt “debatt” dersom noen gjorde noe slik mot Islam! Vær herved påmint om at å stille det andre kinnet til, kanskje lønner seg når det kommer til denne saken, desverre. For verden skal ikke være rettferdig, ser du. Neida, her i Norden finnes mange slike kinn ferdig oppstilt. Vi finner oss i det meste her, ja her er det bare å ture frem med misnøye med kjøtt, sangtekster, “upassende” tradisjoner, og nå altså krenkende kunst langt over alle grenser innen ondsinnet mobbing.
Men. Vit en ting. At vi som fortsatt har vettet med oss, FINNER OSS IKKE I DET!
DET ER IKKE GREIT Å MOBBE VÅR SYLVI, BARE HUSK DET!
Aldri har jeg vært så takknemlig for hjemmelaga pizza i fryseren. Takk til Tore superpappa, jeg sender deg en klem. Som en avstivet tinnsoldat går jeg til kjøkkenet mens jeg vipper fra side til side, og putter frossenpizza i komfyren. Det har gått en uke. 11 uker igjen nå. Så. Bare vent! Girlpower!
Man vet det aldri, hva? Blir jeg truffet av en bil i dag? Nasjonalt angrep? Overlever jeg dagen? Vi vet aldri hva som skjer, og når vi skal vinke farvel til alt vi kan se og røre. Det heter døden, og kan være nådeløst. Den har pest meg i nakken i årevis, og jeg har snudd meg og rukket finger mens jeg har levd så sunt som overhodet mulig.
Hvis jeg fjerner alle kanskjene, sitter jeg igjen med en gave for livet. En stor pille hver kveld, og jeg blir snart frisk fra en skummel fysisk sykdom som har skremt vettet av meg i over 10 år. Jeg slipper å dø tidligere enn livets tilfeldigheter vil at jeg skal.
Jeg er glad for helbredelse, men jeg hater bivirkningene. I 11 uker til skal jeg stikkes av usynlige nåler av smerte fra det har gått 2 timer etter medisinering, og jeg er ikke så fan av kvalme, tretthet og hodepine. Eller dette med å gå ned i vekt, når jeg allerede er relativt slank. Nå er det alvor; Det krever litt av meg å bli frisk. Jeg spurte legen om jeg kunne jogge mens jeg inntar kuren, og siden han sa ja, tok jeg en joggetur ute i sola i dag. Hverken knærne, hendene eller området rundt hjertet mitt var helt enig, og for første gang likte jeg at jeg ikke var alene på kunstgressbanen. Men m@therf@cking girlpower; så GODT det var å løpe, nærmest som en demonstrasjon mot stillesittende hestekuring.
Jeg har vært så redd, og er det fortsatt. Hver kveld er jeg redd for alt det krever av kroppen min å bli frisk, og før jeg fikk kuren innvilget var jeg redd for å bli dødssyk før jeg fikk medisin. At det skulle være for sent. Men jeg rakk det. Hell yeah: jeg rakk det! Jeg funker, og det kommer til å gå bra!
Det er takknemlighet jeg kjenner nå, for det er ikke til å tro: snart er jeg frisk fra sykdommen kroppen min plages av. Med hjemmelaga frossenpizza, en megapille og litt girlpower, skal jeg feire livet allerede i kveld. Som en rar tinnsoldat foran TV’skjermen, vet jeg at jeg ikke skal sitte her for alltid. Watch out, I’ll b back on track 😉
