Et stykke der framme ligger håpet og bader i sola som går ned foran Lykketoppen hver dag. Hver gang det skjer, teller jeg kveldene.
Og hver dag teller jeg timene til jeg kan hente minsten i barnehagen, og dagene til størstemann kommer hjem til mor.
Hva om jeg kunne telle ned årene? Ja, tenk om vi visste hvor lang tid vi hadde igjen? Heldigvis aner vi ikke. Jeg kan bare legge til en trygghet som kanskje forlenger livet: snart er jeg iallefall frisk av en sykdom som ikke får spise opp kroppen min likevel. Jeg tar et jafs av livet og takker håpet i horisonten hver kveld.
Dagene går saktere enn før, og jeg er så heldig at barna og jeg er omgitt av venner og en barnefar som vet å stille opp. Her om dagen la vi alle utfordringer på hylla, og så dro vi på kafé og drakk milkshake. Før det var vi innom bokhandelen og skjemte bort oss selv med puslespill og ei bok Tore og jeg bare måtte ha. Kanskje jeg kommer tilbake til den boka hvis jeg får lov av Tore.
Skam. Det er hva det dreier seg om. I skammekroken sitter både den fysiske sykdommen jeg overvinner akkurat nå, og boka. Men det er ikke lenge til jeg fnyser av hele skammekroken, legger fingrene lagelig til for smekk, og gjør som pappan min alltid oppfordret meg til: “Ha tillit til åpenheten. Åpenhet er det rette.”
Nå kan jeg snart hente lillegull i barnehagen. I går kom jeg alt for tidlig, og greide ikke vente lenger. Men da var han strengt tatt opptatt med vannsuppe og liksom-mat ute i frisklufta, så å dukke opp der som ei fjolle var jo helt på jordet.
Men nå er pulled pork og grønnsaker i ostesausen til Meglerfru1 klar for beundring av en sulten 3åring, og vi skal kose oss. Hvem enn du er: ha en vakker ettermiddag, og takk for at du stikker innom plattformen blogg.no.
Hilsen Lykketoppen i Trøndelag 🌄🎠🎨🎡🛁🌈
