Litt mascara her og litt foundation der. En selfie her og litt airbrush fake make up der. Sannheten har forvandlet seg til rene løgnen, og fasaden slår ikke engang sprekker. For linjene og sprekkene er skjult bak skjermen, trygt plassert i speilet. I speilbildet der bare øynene selv ser.
Velkommen til adresse internett, år 2018.
Det er viktig å vise sannheten, ikke sant? Ja, jeg mener det er important å minne dere på det med et bilde av halve sannheten og et av løgnen: verden er ikke perfekt, verden har juksa.
På bildet over til høyre her har jeg først juksa med sminke, så har jeg juksa med fake up på appen airbrush. Forresten har jeg juksa litt til på bildet over til venstre også, for der aner jeg litt mascara, derfor kan jeg bare kalle det halve sannheten. Og hvis jeg fjerner mascaraen på bildet under, har jeg fortsatt juksa, med microbladede øyenbryn og hårbleking.
Verden har fokus på utseendet, og ikke misforstå; jeg liker også å pynte meg. Men så stanser det der. Jeg liker å utvikle meg til det positive, men jeg ønsker ikke å joine det ekstreme. Jeg må kunne vise dette trynet som det er iblant. Skru løgnen tilbake dit den starter hver morgen: sannheten før jåleriet skjuler den.
Det handler om å bestemme seg for hva man selv skal synse og mene i dette mylderet av utseendepress.
Jeg synes pappaen til barna mine, Tore, er vakker, ja han er kjekk i mine øyne. Men det er ikke det viktigste. Tore dømmer meg ikke fordi om jeg har bipolar, eller sutrer hvis jeg fortsatt griner 7 år etter at bursdagen min ble til pappa’s siste morgen. Tore lager heller en nydelig feiring til meg, og lar meg være i fred med surmulingen min denne dagen.
Det er det han gjør og sier, jeg er glad i. Ikke bare hvordan han ser ut. Han ser ekstra nydelig ut fordi han er så snill.
Kjære leser, hva har du egentlig tenkt å gjøre på den sydenstranda du lengter til? Skal du stå der på utstilling med opererte kunstverk her og der, eller har du lyst til å bruke blikket ditt? Øynene dine. Dine gullskatter, som du kan se havet med. Dine edelstener, som kan vise deg hvordan de vakre skjellene ser ut. Ikke bare hvordan de føles ut som når du tar på de.
Det handler om to ting: å se eller å bli sett. Er det egentlig ditt problem dersom andre mennesker ikke blir tilfredsstilt av å se på rumpa di? Er du egentlig her på jorda for å være et utstillingsobjekt, eller vil du oppleve livet med alle DINE sanser SELV?
Det er ditt liv. Dine sanser. Du er så mye mer enn hva man ser. Så husk løgnen på internett. Er det så nøye å bruke tiden på å bli sett, når det uansett er mest sannsynlig at de andre på stranda er mest opptatt av sand, vann, steiner og skjell?
