Aldri har jeg vært så takknemlig for hjemmelaga pizza i fryseren. Takk til Tore superpappa, jeg sender deg en klem. Som en avstivet tinnsoldat går jeg til kjøkkenet mens jeg vipper fra side til side, og putter frossenpizza i komfyren. Det har gått en uke. 11 uker igjen nå. Så. Bare vent! Girlpower!
Man vet det aldri, hva? Blir jeg truffet av en bil i dag? Nasjonalt angrep? Overlever jeg dagen? Vi vet aldri hva som skjer, og når vi skal vinke farvel til alt vi kan se og røre. Det heter døden, og kan være nådeløst. Den har pest meg i nakken i årevis, og jeg har snudd meg og rukket finger mens jeg har levd så sunt som overhodet mulig.
Hvis jeg fjerner alle kanskjene, sitter jeg igjen med en gave for livet. En stor pille hver kveld, og jeg blir snart frisk fra en skummel fysisk sykdom som har skremt vettet av meg i over 10 år. Jeg slipper å dø tidligere enn livets tilfeldigheter vil at jeg skal.
Jeg er glad for helbredelse, men jeg hater bivirkningene. I 11 uker til skal jeg stikkes av usynlige nåler av smerte fra det har gått 2 timer etter medisinering, og jeg er ikke så fan av kvalme, tretthet og hodepine. Eller dette med å gå ned i vekt, når jeg allerede er relativt slank. Nå er det alvor; Det krever litt av meg å bli frisk. Jeg spurte legen om jeg kunne jogge mens jeg inntar kuren, og siden han sa ja, tok jeg en joggetur ute i sola i dag. Hverken knærne, hendene eller området rundt hjertet mitt var helt enig, og for første gang likte jeg at jeg ikke var alene på kunstgressbanen. Men m@therf@cking girlpower; så GODT det var å løpe, nærmest som en demonstrasjon mot stillesittende hestekuring.
Jeg har vært så redd, og er det fortsatt. Hver kveld er jeg redd for alt det krever av kroppen min å bli frisk, og før jeg fikk kuren innvilget var jeg redd for å bli dødssyk før jeg fikk medisin. At det skulle være for sent. Men jeg rakk det. Hell yeah: jeg rakk det! Jeg funker, og det kommer til å gå bra!
Det er takknemlighet jeg kjenner nå, for det er ikke til å tro: snart er jeg frisk fra sykdommen kroppen min plages av. Med hjemmelaga frossenpizza, en megapille og litt girlpower, skal jeg feire livet allerede i kveld. Som en rar tinnsoldat foran TV’skjermen, vet jeg at jeg ikke skal sitte her for alltid. Watch out, I’ll b back on track 😉
