Til Helene

 

.. så kommer dagen, da du; helt uten annen begynnelse enn øyeblikket før, oppdager at du løper på en sti du aldri har tråkket på før.

Samme skogen. Samme kroppen. Samme hodet. Men i dag gjør du det annerledes.

Du legger merke til beaten og du oppdager bassen. Over deg ser du alle hullene i dusjen som sender ut strålene. Du har ikke sett dem før nå. Dansen i dusjen er annerledes i dag. For nå er det kveld. Igjen. Boom, velkommen til nuet.

Du aner ikke om det er din siste time, eller om det er første uka i resten av ditt liv. Du kom hit alene, og du drar herfra ensom. Du kjenner like mange som Steinar i fjæra, men når du tramper på dine nye stier er du stone alone. That’s life. Nobodys wife. For du har tenkt ut din egen religion hva? Ikke alle behøver å forstå, hvorfor de aldri kommer til å få kaste pepper på deg mens du står og gliser i en hvit kjole. Sinner’s just not kind of blind.

De fleste feels good ved å handle noe dyrt, men nå tar du deg selv i å juble høylydt over ditt siste funn ute på øya, nede ved sjøen. Den vakreste telyseholder du kunne tenke deg, ligger der og smiler. Den er en pent beskjært, firkantet, avlang stein som naturen har laget til deg. Du plukker den med deg mens sola skinner på tuer, bekker, skjell og hvite stener. Veien hjem kan være interessant når man har vært ute på villspor.

For nå er du pokker så sterk. Før var du faen så svak. Nå er det deg, bølgene, steinene, tanga og children off tomorrow. The sorrow.

Du vet ikke om den kommer, for strengt tatt aner du ikke hvem som reiser neste gang. Det kan være hjertet som nesten har banket i 90 år, som det er så vanskelig å gi slipp på. Eller det kan være din egen sjel.

Derfor må du skynde deg å løpe nye stier, smile tilbake til sola, dusje til bankende beats, kjenne bassen ta deg med videre, og leve mens du enda kan.

Og selv om det er mye du vil forandre her, må du velge dine kamper, for tiden renner ut mellom fingrene dine som sanda på stranda. Ja hvorfor kan han sprade rundt der i bar overkropp, mens du må dekke til dine to matfat? Og hvorfor ditt, hvordan datt?

Livet går videre, uten start, og noen ganger uten en synlig slutt. Har to say goodbye, or sometimes no goodbye.

Du ser det nå. Plankene i bua ligger. De står ikke. Det har du ikke sett før, for du har ikke vært her. Klærne på plattingen henger rotete, og de var tørre for 5 dager siden. Noen av dem for 7 dager siden. I morgen har de hengt der i en evighet. Apropos; hva skjedde med sokkene? For nå er alle like single som deg, og du fryser på tærne. Bak TV’n står alle akryltubene og sutrer. Det ble et maleri for denne gang, og du aner ikke når neste anfall overfaller kjøkkenøya di med fargeklatter, pensler, vannglass og merkelige kunstverk. Men hvorfor bak TV’n?

Now aint that some mom! Sønnene dine synes du er både kul, teit, snill og helt smørbrød. Og det er bra nok. Men har du lagt merke til at dem er smartere enn deg? Begge to, gitt.

Velkommen til nuet, Helene, her er mange detaljer du ikke har sett før. It’s your life to borrow, so live it now and dance for tomorrow!

….så du skriver noen ord som du tenker er kloke, og sender dem til deg selv: Til Helene, fra Helene.


 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg