“Det er bare å slå dem ihjæl, Helene! Kom igjen nå! Gjør det, kom igjen!”
-“Men jeg har prøvd, to ganger!
Den ene fyker bare rett på meg, ååååå jeg er såå reeedd!”
Stine er på telefonen, og jeg er et vrak. Hun er på et utested, mens jeg dealer med min insektfobi tytende ut av alle porer og lunger, med skjelvende stemme. Samtidig skjønner jeg hvor komisk dette er; disse insektene kan jo ikke gjøre meg noe, så hvorfor er jeg livredd dem? Angsten gjør meg krøket, og jeg begynner å lure på om jeg kan stupe om av skrekk.
Jeg ruslet hjem fra sånn et trivelig forspill med Stine og Monica for en stund siden.
Så kom typen til Stine for å kjøre hjem barnevakta. Altså; pingla meg. Det viste seg at barnevakta egenlig trener boksing med Norgesmestere, og det var bare hønemor meg som var redd for at hun skulle gå hjem alene.
Redd meg ditt og redd meg datt. Ingen kunne redde meg da jeg kom inn i stua og fikk øye på to mygghanker i ren myggporno oppe ved lista. Nå var det meg alene. Dette måtte jeg fikse. Med dundrehjerte fikk jeg klasket dem. Såh, det var det. Stolt som en hane på boler spradet jeg inn på rommet mitt. More like: Med min mygghankfobi gikk jeg rett inn i monstermarerittet!
For inne på soverommet, der 4åringen min sov søtt, svermet 2 svære mygghanker oppe langs MINE vegger og MINE tak. Åååå som jeg så gjerne skulle vært like tøff som da jeg var lita jente, og ga blaffen i sånne insekter. Ord kan ikke beskrive hvordan fobien griper tak i meg i sånne situasjoner. Men det er frykt mikset med latter, fordi jeg rett og slett skjønner hvor dumt dette er.
Jeg blir lammet av skrekk av to mygghanker, herregud er det ikke både teit og litt rart.
-“Jeg kunne liksom ikke ringe typen din heller da, Stine! Liksom: Hey, kan du hjelpe meg med to mygghanker på soverommet mitt?”
-“Nei haha, men han er på vei nå for å hjelpe deg, hold ut!”
Det er da insektfobi når nye høyder med splitter ferske nivåer; når typen til venninna di må komme kjørende i fredagsnatta fra puben, for å knerte mygghank på soverommet ditt, mens du fyker hit og dit som et eller annet hysterisk tragisk. For DA ser du sjansen til å sjekke alle rommene i alle kriker og kroker, mens du faktisk har noen der til å hjelpe deg.
Men det er klart at du skjemmes så du nesten ønsker deg et strutsehull å hoppe nedi midt i stua di, mens Stine sin kjærest redder deg fra monsterhårtrollene som flakser rundt over det sovende barnet ditt.
Tommel opp for gode venner! What to do without them? Heldigvis stoler de på meg, venninnene mine, for “insekt på soverommet” høres ikke bra ut hvis jeg hadde ringt typen hennes direkte.
Hvor ble det av insektspray og myggnetting, spør jeg meg selv mens jeg vurderer om ikke det er på tide med noen slags psykolog for å lære et par overlevelsesmetoder slik at jeg kan fikse denne nytteløse insektfobien.
Barna puster og småsnorker på hvert sitt rom. Det knitrer i potetgullskåla. Er det ei bille? Er det ei flue jeg hører i gangen? Ikke så truende, men aaaltfor irriterende til å sove i nærheten av. Jeg mestrer fluer, biller og små edderkopper. Men de svære bevingede, de store edderene og de svære koppene av insektmafiaen: I do the freeze!
Jeg begynner å tenke på at alle lydene fra potetgullskåla ikke sier meg noen ting. Hva om den billa der er STOR? Og hva om jeg smetter den ut på terrassen og det er edderkopper der? Kanskje det flyr hårtroll inn igjen? Jeg skynder meg ut i en fart, setter potetgullskåla på utebordet, og skyter inn igjen like fort.
Aaaah good Lord, jeg skulle gitt mye for å bli kvitt dette angstpregede forholdet jeg har til insekter. Men oh God; mange skulle også gitt alt for å ha så gode snille venner som jeg har. Tusen Takk Stine og LC, you saved my world tonight.
Se så trivelig vi hadde det før jeg gikk hjem og hårtrollflaksene skremte vettet av meg:
