De så nesten ikke på meg. Jeg var usynlig. Ubetydelig. Til bry. Men jeg husker ET par på de 5 minuttene jeg stod og solgte Sorgenfri for en av sorgenfriselgerne nede på City Lade i Trondheim. Ikke at de kjøpte Sorgenfri Juleboka “Møtet”. Nei, jeg solgte ikke et eneste blad. Men de nikket, hilset og smilte. Skammen som pælmet meg rett i kroken i fem minutter jeg aldri glemmer, forsvant bittelitt, og jeg kommer aldri til å glemme detaljene. De brune snille øynene hennes. Det lange sorte håret. Hans selvfølgelige “Hei!” tett oppfulgt av hennes “Hei hei!”.
Før de forsvant.
Jeg også forsvant. Så jeg gjemte meg bak snapchat og valgte å snakke til mystory heller enn å face folket som strømmet forbi. De ble til bølger, og jeg til ei lita ubetydelig jålle.
Hun kom tilbake fra ærendet sitt og kunne bekrefte hvor viktig det er å bli sett, smilt og hilset til.
Jeg gikk for å spise. Det var jo det jeg skulle da jeg kom forbi henne. Vi har treftes flere ganger på City Lade, og jeg slår alltid av en prat. Hun er smart og livet har lært henne mye. Men klumpen satt fast i halsen min da jeg skulle spise. Den klumpen ville ikke slippe forbi så mange sushibiter. Måtte skynde meg før hun dro for dagen. Stormet ut i gangen og sa: “Dette går ikke kjære deg. Du kan ikke stå her og bli ignorert!”
Den kvelden var det meningen jeg skulle treffe henne i byen for å bøte på usynliggjøringen med å spandere noe på henne, men siden hun hadde reist til Oslo for å spille fotball med laget sitt, måtte vi utsette det.
Samme det. Tanken teller.
Noe å tenke over dessuten: Til Oslo for nykter å spille fotball. Sorgenfripengene gikk med til mat og fotballtur.
Min kompis Tommy selger den samme juleboka Sorgenfri “Møtet” her i Stjørdal. Han er oppvakt og i så god form at det er en fryd å treffe ham om dagen. Livet har begynt å smile igjen for ham, men ikke alle som går forbi ham smiler. Han og de andre sorgenfriselgerne må tåle mye, disse tøffingene. Og nei, ikke alle bruker pengene på dop. Du finansierer gjerne både kosthold og husleie i det du kjøper et blad eller ei bok av dem. Jeg kjøpte boka av Tommy.
Nå før jul vil jeg dele med dere statusen jeg skrev på facebook den kvelden:
I kveld presser tårene på her på sengekanten, i mitt første møte med årets Sorgenfri julebok “Møtet”, som jeg i dag kjøpte av en klok sjel jeg kjenner, nemlig Tommy.
På side 5 begynner det å svi i øynene, av Åge Aleksandersen’s ord; sterke historier som burde vekke opp enhver.
Og hvis du ikke kan kjøpe boka: Husk å hilse, smile, og vise at alle har lik verdi.
Som Åge fikk høre av en klok dame i Nicaragua: “Alle sammen er stjerner på Gud faders himmel i natt. Alle er vakre lanterner som i kjærlighet er skapt.”
Ps: Det er kaldt. Har du penger til overs? Hvorfor ikke kjøpe et par varme hansker og ullstrømper til en sorgenfriselger? Eller strikke noen? Eller kjøpe noen brukt? Hvorfor ikke varme et lanternehjerte? Hvis ikke er et smil og et hei like verdifullt ❤
Vi står ingen i noen posisjon til å dømmerett. Samme hvor høyt utdannet du er, om du har baken full av gull, eller om du et titulert som slektas stolthet, har du ingen rett til å spytte på sorte får. Vi er likestilt. Alle sorgenfriselgere, renholdere, pedagoger, leger, advokater og lærere: likestilte.
HILS, SMIL, OG SI GOD JUL TIL SORGENFRISELGERE, =OSLO-SELGERE OG MEGAFON-SELGERE, fordi det betyr så mye mer enn gull og den slags tull. Vi skal alle videre i omtrent samme størrelse på ei kiste, og dit vi skal teller ikke statusen som dytter enkelte neser høyt til værs. Der teller alle smilene du ga, empatien du tok med deg og alt det sjelelige du lærte deg.
