Vikingkvinnen smiler ikke gjennom tårer; hun gliser gjennom frostrøyk. Gliser til, mens hun tenker tanker som: “Hold ut, hold ut, det varer bare til mai, damned it!”
Hun faller ikke for deg, for hun vet at i kalde nord råtner forelskelsen straks kulda setter inn. Og da faller hun ikke på isen, men har den ene foten alltid beredt for å ta imot den andre. Med stil? Nei, fytti, hva er stil? Ull og superundertøy?
Hun digger Askepott på julaften og kjenner seg igjen i henne. Like rå som henne, for pokker: “Den forbanna snøen og den pokkers kulda, Askepott I feel ya!”
Hun er født stolt like born proud, vikingdama. Aldri i livet om hun innrømmmer at grunnen til at hun ikke tryner, er at naboen og kommunefolket har strødd grus, og ikke de muskuløse føttene hennes. Tramp tråkk.
1/3 av året klasker vikingberta seg på strender og svaberg. Der ligger hun og prøver desperat å fortrenge at det hele snart er over, mens hun vet så godt at det ikke engang er noen vits i å pakke bort tynnulla, fleecen og tjukkulla. Og “gravid”? Nei det er gluten. Gluten gluten og atter gluten! Uten? No way, ta seg en bolle!
Vikingkvinnen nekter plent å godta en depresjon. Hell no! Hun tvinger seg ut på en joggetur i dypsnøen med en eller annen “fuck you-låt” på ørene, og koser seg med å grynte gønne knurre på til endorfinene danser hiphop i hodet. Yeah! Føkk it! Det kommer en sommer snart. En ørliten en.
Hun lar seg ikke pille på nesa, der du ser henne trampe rundt i butikkene for å kjøpe tisselaken til kiden som er tvunget til å slutte med bleier, dopapir, kjøkkenpapir og alle de andre 30 greiene som står skrevet på den hellige vikinglista hennes. Som hun forøvrig glemte hjemme slik at hun måtte sette seg på en kafé og skrive ei ny. Derfor ser du henne igjen dagen derpå med ei eller anna stygg sauelue på hue og ei ny liste over alt hun glemte i gårdagens frostrøyk.
Vel ute av butikkene kan du se henne treme på seg et par svære boksehansker (bare med hanskefingreplass). Hun ser skummel ut, for nå er hun forbanna som pisst på 16 minusgrader og en long gone summer som svikta da september kom og hånte sommerterrassen hennes. Be aware. Be aware. Husk at her nord stammer det mye rart fra. En septembersur vikingdame er som overdramatisert pms: her kommer vinter’n, advarer Jokke fra himmelen.
Hun tramper alltid videre, vikingdama våres fra nord. Om så tårene fryser og knuser på vei til bakken, er det ingenting som stanser henne.
Annet enn tanken på: “Why? Why the hell do I live in Norway???!!” Da stopper hun og tenker til det gnager i nakken og bilene tuter.
Men i dét 17.mai vaier flaggende og glad, smiler hun forbi ørene to runder rundt bunadshue sitt, og tenker: “Ahhh deilige fiskeskogsbondenorge mitt, jeg digger deg!” før hun lar noen rørte ja vi elsker – tårer treffe den svære bunadsstakken.
Så badedanser hun seg gjennom to og en halv måned før hun skjønner at det faktisk har vært sommer, og det er bare kle på seg lag på lag på lag igjen. I lag med resten av bondevikingbertene.
You rock, vikingkvinne!
Bildene er tatt av vikingmannen Leiv Ove.
