Når jeg dummer meg ut, så  d u m m e r  jeg meg ut. Men jeg var verre før. Jeg var mere fjolsete, kan man si. Jeg som i dag er komplett avholds, kunne være glad i en fest og i det å leke hippie da jeg var omkring 20 år. For 15 år siden.

Vi skal til år 2003. Jeg var 23 år og bodde sammen med en snedig tassi av en fyr. Glad i partylivet han også, og den dagen jeg skal fortelle om, var vi på heisanntur i Oslo. Vi hadde vært i Østfold til en venninne av meg, og nå ruslet vi rundt i Oslo’s solfylte Karl Johan, ikke så rent lite brisne på livet’s goder. Han måtte se slottet, min x. La oss kalle han Ola.

Dette var tabbenes dag for min del, og opp langs Karl Johan så jeg en fyr med langt hår som holdt i et pappbeger. Jeg skjøt hånda frem med en femkrone klar, full av sympati. Langhårmannen skvatt til og rev begeret til seg mens han fnøs: “Jeg tigger ikke!!!”  Mulig han skiftet både stil og plass å drikke kaffe på etter den teite trønderjenta med femkronen. Inte vet jag. Vi ruslet videre i retning slottet. Formen var på topp og Ola gledet seg til å få sett slottet i virkeligheten, han også. 

Kunne tulle, denne Ola serru. Tullet og tøyset og vimset bort mot ene slottsvakten. Jeg prøvde å si at vakten ikke kunne svare han likevel. Han ropte:”Æ veit det. Ska bærre toill litte…” Han stilte seg foran vakten i giv akt, og tullet: “Kain få komma inn hahahaaa”  Vakten pekte mot slottet’s høyre side og sa: “Ja. Det er åpent slott nå. Billetter selges på posten, kanskje de har noen dere kan kjøpe bak der..” 

Jeg aner ikke hvorfor det var så viktig for akkurat freaken Ola å komme inn på slottet. Han hørte vel mer hjemme nede i Christiania han. Men han insisterte. Vi kjøpte billetter og ventet. Og ventet. 

Vi var 2 av 25 stk som skulle på omvisning på slottet. Inn og ut av svære rom med masse megamalerier som omvisningsdamen i stramme klær fortalte lenge om. Vi var ikke kledd så fint vi da. Og jeg var ung, og visste alt.. Neida. Jeg mener, jeg var ung,og visste ingenting om kunst. Det var kjedelig for ei pie på 23 dette. Så meg rundt og kjente at her hørte jeg ikke hjemme, jeg som bodde i ei slags rønne og ikke liknet på de resterende interesserte 23 folka. 

Guidedama stod pittelita under et svært maleri og fortalte. Og pratet. Pekte og pratet, morsk og seriøs. Jeg så ut av vinduet og snudde meg tilbake da følget begynte å gå ut døra. Vi skulle inn i neste rom og lytte mer. Akkurat DA bøyer Ola seg over meg og hvisker hvesende inn i mitt høyre øre:”Æ FEIS! E DET DERFOR FOLK VIKE UNNA??” 

Akkurat der og da, midt oppi det kjedelige, virket det bare så innmari komisk dersom Ola faktisk hadde sluppet en fjert inne på selveste slottet, og alle de folka vek unna pgr av DET. Jeg mener,  jeg visste jo at han tulla, men tanken var ikke til å holde ut.

Der i de svære slottsrommene, under megamaleriene, fikk jeg tidenes latterkrampe. Det var bare det at hverken Ola eller jeg KUNNE ha noe latterkick der og da. Ikke noe måtte høres iallefall, da ble vi vel kasta ut. Vi tviholdt begge hendene foran munnen, men det hjalp ikke, for da pep det høye pipelyder ut av ører og neser, og hulkelyder fra halsene våre gjorde at alle de andre så på oss. 

Vi slet. Vi kjempet mot latter og flir for harde livet. Gjorde alt for at den ustoppelige og voldsomme latterkrampa ikke skulle bugne utover slottshallene, med den gjenklang og kjempelyd det måtte medføre.. Det var på ingen måte mulig å unnskylde hysterisk latter der foran den morske guidedama. Som forøvrig helt tydelig så hva vi slet med. Vi var fanget i hysterisk latter og svære slottshaller som vi ikke ville bli kastet ut av eller hva som ville skje dersom slike høye lyder fikk utløp..

Vi berget såvidt å kvele tidenes lattis. Med stygge blikk og våre egne bøyde lattermilde hoder, berget vi akkurat å bli kastet skamfulle ut av slottet i pinlig scenario.. Vi berget med hyperventilering, pipelyder av alle hodet’s hull (tro meg, er det krise, PIPER det av ørene!) og fortrengte latterkuler i traumatiske intervaller.

Aldri har det vært så godt å le, som da vi gikk ned Karl Johan den ettermiddagen. Vi lo og vi lo, og vi ga blaffen i om folk hørte, glodde og ristet på hodene sine. Vi var ikke i stand til å snakke, for vi måtte le le og atter le. Få det ut. Måtte få fortrengte lyder ut i lovlig friskluft og med ikke-royalt publikum. Etter dette er jeg alltid takknemlig for en fri, god hodekastende LATTER! For, jeg hører dem sier: Det er lov å le. Men nei, det er IKKE alltid lov til å le altså, DET skal jeg love deg!