Et lite snev av høstmørke har lagt seg over Trøndelag, og jeg skulle egentlig innom her for å fortelle litt om dagen i dag. At den ikke har vært kjip, selv om det kanskje kan virke slik på de siste oppdateringene. Jeg er vant til å deale med motgang fra jeg var svært ung, og skal ærlig talt innrømme at jeg opplever bittelitt fordommer og misopfatninger når jeg lever frisk med diagnose bipolar 1. Generelt er det ikke noe problem. Jeg har det bra. Jeg har vært ute på livet med gode venner i kveld, dansa litt på benkene på puben og i morgen kommer skjønne Christina meglerfru1 på besøk, før Even kommer hjem. Jeg har mye å glede meg til.

Jeg joinet nabo Dianelys ut på byen en tur i kveld, og tok meg en kaffe og noen vannglass med isbiter i sammen med some pøbbety lovely people. Denne byen har et spekter med herlige folk å møte der ute. Da jeg stod ved bardisken kom ei dame med langt vakkert hår bort til meg. Vi kjenner til hverandre fra før, og hun sa: “Faen Helene du e så porno du ass. Ikke sånn porno, men dæven kor bra du skriv! Æ læs men hvis æ trøkke liker så pipe det i telefonen min dagen lang!” 

Tenk at hun gadd å si dette. Og så godt det var for meg å høre det.

Da vi satt ute under Stjørdals nattehimmel og pøbbet oss på puben, skjedde det igjen, med en annen dame som jeg kjenner til fra før, rent sporadisk. Hun lente seg mot meg og sa: “Æ læs bloggen din. Du formulere dæ så bra.”

Satt ut? Ja jeg blir flau og satt ut; men jeg har så godt av å høre det. For jeg kommer aldri til å ta slikt som en selvfølge. Sånne som meg kan aldri bli høy på pæra. Ikke epla engang. Ikke appelsinen heller. I hver krik og krok er jeg en outsider freak fra under nederste trinn. Og her trives jeg godt. 

Da jeg kom hjem tikket denne inn fra Stavanger: 

Mine lesere er gull. Jeg digger dere. Dere er som stjernene på himmelen som jeg ikke alltid ser; men som ordaket sier er der. 

Jeg lover dere å alltid vise respekt. Både ovenfor dere, barna mine og de omkring meg. Jeg vet at dere ikke vil vite hvem X og Y er. Jeg skjønner at dere forstår meg når jeg pakker ting inn. Dere vet at jeg aldri kommer til å bruke denne bloggen som en arena for slikt, men at jeg heller anonymiserer. Jeg tror dere ønsker barna mine så godt at dere respekterer at jeg bruker sjeldne bilder av dem; og da blurete eller tegnefilmaktige bilder, eller bilder hvor de snur seg bort. Vi unner barna mine dette med personvern, dere og jeg. 

Jeg ligger her på madrassen min og skriver. Det er alt jeg noensinne har villet gjøre; å skrive. Lakenet er turkis, og over meg er himmelen mørkeblå gjennom takvinduet. Snart kommer høstlufta med sine krystalltoner, og bringer med seg forelskavibber og klar renhet.

Jeg er klar. Er du? Er du klar for en spennende høst? Mine dager er alltid spennende, glade og full av power i hjertet. Fordi jeg skaper det. Enn du, kjære leser, hvilken virkelighet skaper du deg? En du angrer på som 90åring, når du sitter krokete i gyngestolen og tenker tilbake? Eller en du ser deg tilbake på og nikker fornøyd til, mens du tenner pipa og løftee cherryglasset på gammelheimen?

Hvordan er det, søstra til Camilla? Enn du Else? Sophie Elise, hva tenker du om det? Eller du Adina? Hva med Therese? Diva? Trond? Lena? Er dere klare for å lage funny days, og bestemme dere for å ha det COOLT i tiden som kommer? Hva heter alle dere andre mon tro? Og har jeg virkelig malt sannheten dithen at leseren fra Stavanger tror jeg er “kul”? Jeg er i virkeligheten en klumsete figur med for høy latter.

La oss søke lykken sammen, dypt inn i der innerste av alle rommene du drømte at et hus du bodde i, inneholdt. Overrasket fant du enda et rom. Og et til. Og enda et. Vi blir stadig kjent med nye sider av oss selv. Jeg ble kjent med en ny klæbb i meg selv i dag. En riktig teit en. Kjekk fyr. Farmasøyt. Spurte åssen det går. Jeg sa: “Jau. Tenker på da jeg så deg på apoteket her om dagen, da jeg skulle kjøpe p-piller til katta mi. (Holdt opp 5 fingre), for det er nok nå liksom haha!” Bare han vet om han hørte at jeg snakket om katta mi. Anyway. He’s too young! Han amerikaneren som tok push ups med klapp, også. Kunne vært maman hans. Old mama yeah. 

Gonatt til alle verdens herligste lesere. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive noe så dumt, men jeg er sabla glad i dere. We got something crazy 😉 Jeg som alltid har humret av andre bloggere som har skrevet sånn om leserene sine.