Hei hå, bli med oss på vår fredagskveld i Trondheim, og la oss vise dere i bilder hvorfor det ikke var noen tvil om hvilken restaurant i skulle velge da vi suste innover til byen: Graffi Solsiden selvfølgelig!
Et annet sikkerstikk en slik morrokveld, er denne superdama her: Christina, min egen Chris J. Hun stråler, som dere ser, og svikter aldri sine venner, men skaper god stemning. Chris J var dem som kom hjem til meg gang på gang under mitt siste svangerskap, og sa alltid: “Æ tok med mæ nåkka småtteri æ!” i det hun kastet godsaker og små gaver på stuebordet. Eller kaker hun hadde bakt. Snuppa mi! Tenk hvordan det varmet, jeg glemmer det aldri. Å dra til Graffi og spise med Christina må være det ultimate av helgekos. Dama har tilogmed dikta sin egen sang om Graffi 😂 Nederst i dette innlegget finner dere linken til hennes geniale lavkarbo-blogg “Meglerfru1”.
(Bilde “dekket bord”, tatt av Christina Johansen)
En grillfest på Graffi var det vi gledet oss til på turen innover tim Trondheim, og som dere ser på bildene, var det kanskje ikke så rart…
(Bilde tatt av Christina Johansen)
Mine faste lesere vet at jeg ikke reklamerer for hva som helst her inne på forbìpoléne, og alle som har vært på Graffi vet at dette er noe å skryte av. Hils derfor på den drevne daglige lederen for Graffi Solsiden: Elegante Jan Robin Berg:
Hils også på en av hans ansatte, ei blid og serviceinnstilt dame:
Etter vi hadde kost oss med perfekt tilberedt kjøtt og tilbehør, samt brus med masse kullsyre, ja og for ikke å glemme den varme gode servicen; var det på tide å fortsette bykvelden. Av businessgrunner kan jeg ikke dele på bloggen hva Trondheim ga oss av lattermild underholdning i går, men jeg lover å fortelle om det senere:
Nei. Hvis du skryter av at en lærer har behandlet deg bra og lært bort mye nyttig, da vil det slettes ikke si at du roser hele Norge’s skolesystem. Ikke alle skolens ansatte heller, god damned. Hvor ble det av det ytringsbefridde land, i tåkemørket her nordafor jante og østafor loven?
Jeg er ikke sint. Ei heller skuffa. Bare river meg litt i håret.
For jaggu er det noe slående ironisk ved alle hatkommentarer: de skriver en del om noe som jeg aldri ytret en eneste bokstav om, og prøver å pålegge meg dårlig samvittighet for mine frie ytringer, noe som desverre ikke går an. Jeg er ikke mottakelig for å ta på alvor oppgulp fra folk som ikke har lest de siste setningene i dette innlegget som jeg nå skriver om. Fikk du det ikke med deg kan du lese det her (og les gjerne de siste linjene først dersom du ikke har tenkt å lese alt. Legg også merke til at det står at jeg forstår det slik at det faktisk blir begått feil av barnevernet) : http://m.forbipolene.blogg.no/1486981676_barnevern_handler_om__verne_barn_ikke_om__verne_foreldre.html
Jeg la ut dette innlegget for noen dager siden, som jeg ikke ante kunne være av særlig interesse. Det er vel normalt, at noen av oss har møtt de deler av barnevernet som har funka. I innlegget kommer jeg med forslag til endringer, og jeg skriver at jeg tror at grove feil også skjer. Det er bra med demonstrasjoner og forferdelig trist at det er gjort så store feil at så mange saker kommer opp i menneskerettighetsdomstolen. Jeg har jo aldri møtt disse saksbehandlerene, og for min del kan det selvfølgelig hende at store feil er begått. At jeg roser 4 godhjertede, stødige, kloke og oppbyggende kvinner som jobber innen barnevern, betyr ikke at jeg betviler foreldrene til de i såfall svært sårbare barna. Jeg har fulgt med, og grått mine tårer for de barna hvor det kan se ut til at de er feilbehandlet, og jeg mener også at endringer er det eneste riktige.
Som om jeg går i forsvar av barnevernet, bare fordi jeg av erfaring reagerer på medias vinkling av enkelte saker. Som om jeg snakker om hele landets barnevern, bare fordi jeg helt ærlig ikke kan påstå annet enn at tilsammen 4 ansatte innen barnevernet her i Trøndelag virkelig behandlet barna mine og meg kjempebra. At de styrket selvtilliten min som mamma, og fortalte meg at jeg ikke behøvde veiledning, som jeg mente selv, men at jeg trengte å få høre det i form av ros når jeg gjorde noe riktig.
Det er et helt år siden første gang jeg gikk ut på bloggen med innlegget “Positivt barnevern”, langt utenfor debatt, kun en loggføring her inne. Og det er hele to år siden jeg skrev hele historien her inne, så for meg er jo ikke dette noe nytt. For et år siden hadde bv henlagt en sak jeg selv hadde etterspurt. Selv om de hadde boostet selvtilliten min etter tidlige tiders tøffe tak, og jeg var klar for en tilværelse uten dem til stede, ble jeg oppriktig litt trist den dagen jeg sa farvel til to hjertelige damer. To damer som hadde ledd med meg, følt med meg, styrket meg og heiet på meg som mamma, slik at barna mine fikk en stødig og sterk mamma med selvtillit. Altså to av de fire jeg har positiv erfaring med. En epoke var over; og jeg glemmer aldri hvos vakker den var.
Tåles det ikke at alle får fortelle om sine opplevelser med debattens kjerne?
Jeg har blitt spurt om å uttale meg muntlig om dette, og det har jeg svart ja til. Men det er først over helgen. Ingen hatkommentarer fra folk som har misforstått, plager meg. Ikke blir jeg såret av det heller. Slike kommentaret blir smårusk i forhold til hva jeg har opplevd.
Dette er et svært vanskelig tema for meg å gå i dybden av når mandag kommer, og jeg skal prøve å holde klumpen i halsen såpass i sjakk at jeg greier å snakke om det. Den dag i dag er jeg frisk, stødig og sterk, og mitt yngste barn bor hos meg, mens mitt eldste barn bor hos pappan til barna våre, og er her på normale samvær. Men en gang i tiden, lenge før jeg ble mottakelig for offentlig støtte; da var det jeg som var den triste, nedbrutte mamman. Jeg som ikke maktet stor annet enn å prøve å holde følge med mine egne følelser.
Ideéne jeg har om tverrfaglig samarbeide mellom et foreldrevern og et barnevern, som jeg skriver om i innlegget, har jeg faktisk fått testet i praksis. Men det var jeg som tok initiativ til, og satte sammen ansvarsgruppen, ikke noen fra det offentlige. En ansvarsgruppe bestående av barnevern, psykiatri, familieambulatoriet, helsesøster og oppfølgingstjeneste. I jevnlige møter gjennom svangerskap nr 2 samarbeidet alle disse instansense med hverandre slik jeg ønsket, og de slo ring omkring babyen min og meg den dagen han kom til verden. Et sikkerhetsnett. Det betydde alt for at det skulle gå bra denne gangen. Vi har den gruppa nå også, 3 år etter, bare unntatt barnevern og helsesøster, og med en dame fra familieteamet. Dette er dyktige folk, og jeg får lært massevis.
Hva om det kunne finnes et system fra statens side, for alle de som i en sårbar situasjon ikke tør eller makter å selv oppsøke alle nødvendige etater?
Jeg var klok av skade. Hadde opplevd det motsatte, og visste at hvis jeg ikke tok ansvar selv og samlet ei gruppe, stod jeg alene. Men poenget mitt er at alle de foreldrene som blir stående igjen alene, faktisk ikke får opplyst om noe tilbud. Og det er staten som burde ordne opp i dette.
Jeg har enda ikke sett noen intervjue den gruppen som kaller seg barnevernsproffene. De ungdommene som selv har erfart å være barnevernsbarn, og hvilke erfaringer de har. Kanskje finnes intervju i media, uten at jeg har fått det med meg.
La oss høre på de voksne barna. De som føler seg feilbehandlet av barnevernet. Hva gikk galt? Hva bør gjøres annerledes? Hva gikk bra? Samfunnet skylder de av disse menneskene med arr på hjertene sine, at det ryddes opp i det som gikk galt. Det finnes noen lærere på enhver skolegård. Ja det finnes noen hjerter i hvert et barnevernskontorlandskap, som vi kan beholde i det nye systemet. Som kan lede an og vise vei for alle de andre som befinner seg i riktig landskap. For det kan virke som om det også finnes noen i alle yrker, som er villfaren og i feil landskap. Men akkurat i barnevernet, er det for viktig til at feilgrep kan skje. Det handler om uskyldige små barn, og det er for viktig til å overse den minste lille detalj i kontorlandskapene. Da må vi også ta med oss det som faktisk funka.
På facebook skrev en bekjent av meg om hvordan hun hadde forstått innlegget jeg skriver om her. Om det at dersom man roser en lærer, gjelder det ikke hele lærerstaben. Hvordan er det med deg? Er du villig til å forstå at det å rose et par barnevernsansatte kun betyr å rose et par barnevernsansatte? Eller tror du virkelig jeg kjenner alle barnevernspedagoger i hele landet siden jeg uttaler meg om hvor positivt 4 stk av dem har behandlet meg?
Med barnevogna tom for barn, og proppa full med matvarer og andre innkjøp, pustet jeg ut i midten av bussen i dag. Etter noen stans satt det plutselig masse barneskolebarn omkring meg, og jeg ble sittende og bare lytte, siden telefonen min glimtet hånlig til med 2 usle strømprosenter, og jeg ergo ikke kunne høre musikk.
3 gutter omkring 8 år satt og pratet. Han ene sa: “Æ stengt inn nån zombia, pøsa på med TNT og sprængt dæm te værs!” En av de andre fulgte opp med en story om enda flere zombier.
Jeg trodde det var en lek. At de satt og brukte fantasien sin til å finne opp historier som ikke går an i virkeligheten, bare på tull.
Steike, nå skal jeg slå til og være en “cool voksen” med peiling på fantasi, tenkte jeg.
Så jeg snudde meg mot gutta boys, og sa: “Vet dere hva JEG gjorde da? Jeg bare pakka månen oppi en pose, surra den sammen og sendte den til …til SOLA!”
Aldri har jeg før sett tre barneskolegutter SÅ brydd, og aldri siden kommer jeg nok til å se det heller. De så vantro på meg. Stillhet. Så klasket gutten til høyre seg for ansiktet og utbrøt: “DU har IKKE minecraft liksom!!’
Resten av bussturen brukte de stakkars guttene til å forklare en gammel fjøsnissepie fra gammeldagan om moderne zombier og hva TNT brukes til nå til dags.
Jeg unnlot å fortelle om datidens TNT og låtene deres. Fant ut at jeg strengt tatt virket gammal nok fra før.
Har noen noensinne fortalt deg hvor deilig det kan være å være bipolar? Selvfølgelig har man den sjeldne rene manien, hvilket er ren ekstase. Men også vi som er stabilt medisinert dithen at vi lever med diagnosen i remisjon, kan kjenne de positivt pregede vindene i seilene. Ganske ofte, faktisk. Selv er jeg bortskjemt med gladsiden av bipolar, da jeg er medisinert innen lithium på et vis som ikke drar meg ned i avflatet grunn. Å være på gladsiden er regelen, mens midtimellom, i gråsoneland, er heldigvis unntaket.
Men innimellom; wræl! Innimellom må også jeg kjenne på hvordan det er å være normalt menneske! Og jeg hater det! Jeg hater ingen, men disse forbaska gråkjedelige balansedagene; de kunne jeg godt hoppet over med et rungende NEI TAKK.. Stort sett høster jeg godt av de energiske og kreative sidene av pol glad innen bipolar 1, men så må jeg altså tåle disse forbanna gråværsdagene. Det å være midt på linja, i gråsonen. Føsj så kjedelig! BORING I say! MoReThAnBoRiNg 😖
I stil med det så var det faktisk gråvær ute også i dag. Men sånne små stygge øyer av usmeltet snø. Slikt pissevær som jeg hatet da jeg var liten. Alt som er grått og kjedelig skremmer meg. Det triste er ikke så farlig, men det tomme rommet i midten er jo helt freaky.
At jeg hadde satt av tid til en joggetur i dag, husket jeg. Det er bare det, at jeg til vanlig suser glisende ut av den døra, som lynet her self; takknemlig for en joggis. Men i dag drøyet jeg det i det lengste, og gledet meg ikke i det hele tatt. Jeg brukte joggeturen til å gi meg selv de sårt tiltrengte dopaminene og endorfinene jeg trengte. Det er bare å klamre seg fast til alt som kan gi et push i retning riktig pol, så det å gå 2 km til sentrum etter joggeturen, bare for å kjenne noen idéer komme flyvende til topplokket, er bedre enn å ta bussen på slike dager.
Jeg blir litt irritabel av å kjenne på slik “vanlig, normalt” sinnstemning, og gidder ikke engang kose med den stakkars katta, som heller må ligge for seg selv på en annen sofakant. På sånne sjeldne kjedeligdager orker jeg knapt klæsje på litt sminke. So what åssen jeg ser ut. Alt i mitt synsfelt synes å være grått likevel. Den litt avflatede og negative tankegangen overrasker meg, og jeg bare pløyer meg gjennom gjøremålene. Leverer kiden i barnehagen og når jeg kommer hjem igjen alene, tillater jeg meg selv å banne til helvete over småting som stress, glemsel og klæbb. Hva skal man kle seg i på slike dager? Buksa som siger ned over ræva? Jeje why not, jeg gidder ikke bøye meg etter andre bukser. Kan ta på den lange jakka så den nedsklidde dongeriræva ikke vises.
Jeg prøvde å være morsom mamma og danse litt med 2åringen før han la seg for kvelden, sånn for å dekke over den kjedelige mamman hans. Hoppe rundt og danse minisving. Han er jo vant til en kvinnelig utgave av Alex Rosén til mor, så noe må jeg gjøre for å opprettholde hans bilde av meg.
Så sovner han, og jeg kan sette meg foran tv’n og kjefte litt på den skjermen i blant. Gjenta setninger surt og hånlig, og bare være normal og sur. Og nei, jeg har ikke pms nå.
Skrivekickene mine, superenergien min, idéene mine, kom igjen! 2åringen bruker å kalle det: “Åm igjæn no!” Jeg sier bare: Bipolar come on! Jeg gidder ikke EN eneste normal dag til! I morgen får du glimte til med litt gladpol, du kjære bipolar. Alle andre må drekke alkohol og ruse seg, eller ta piller, for å oppleve pol glad. Jeg har det sånn deilig digg 95% av året, all natural. Akkurat nå sitter jeg i sofaen og kaver midt i litt av de 5 kjedelige forbanna prosentene.
Men så husker jeg: 5 % ekke mye.
Og så kommer jeg på: Djizes hormonal puberty så GLAD jeg er for at jeg er utstyrt med bipolar nok til å aldri bli værende i slike normale gråsonedager: Tomorrow, Annie, du og jeg: TOMORROW!
Barnevernet. Ikke foreldrevernet. Ikke familievernet. Ikke besteforeldrevernet. Men BARNEvernet.
Det finnes så mange skjebner, og med all respekt for de barna som blir feilbehandlet av det offentlige; forstår jeg at slike feil faktisk skjer.
Men når jeg leser saker på nettet eller i aviser. Når TVskjermen handler om triste barnevernssaker, kan jeg ikke unngå å legge merke til hvordan det ofte handler om “de stakkars foreldrene”. De fleste saker er laget og vinklet dit hen, om at det handler om en medlidenhet rettet mot foreldrene.
Hva med barnet?
Til sommeren er det 8 år siden jeg forlengst hadde bedt barnevernet være med meg gjennom svangerskapet og inn i mammarollen. 8 år siden jeg ble så psykisk syk, at det dreide seg om fødselspsykose og utbrudd av bipolar 1. Jeg var så syk at jeg trodde jeg var frisk. Dersom jeg hadde jobbet i barnevernet den gangen, ville jeg gjort akkurat det samme som de gjorde. De gjorde jobben sin så godt de kunne.
Ja, det var vondt, å måtte være borte fra den kjære lille babyen vår. Ja, jeg fikk sjokk. Ja, Det var et helvete å gå gjennom. Men hovedpersonen i dette var faktisk ikke meg, men det uskyldige lille barnet mitt.
Heldigvis stod der en stødig far klar. En pappa som hadde like mye kjærlighet for ungen våres som meg. Han tok ansvaret på strak arm, og fikk god oppfølging i kommunen der han bor for å greie farsrollen best mulig. Jeg skrev tidlig under på at barnet vårt skulle bo hos ham.
Valgene å ta i ettertid ble å gå kurs om diagnosen min, stable meg på beina, innta medisinene som var riktige for meg og modnes mentalt. Skulle jeg være mamma, måtte jeg faktisk innrette meg. Det var ikke en rettighet jeg hadde, å bare være halvveis god nok mor for barnet mitt. Det var noe jeg måtte bruke år på å forstå.
Uansett hvor hardt det er for mange å innse det, handler barnevern kun om å verne barn. Er du med på å tenke i samme baner; å verne barna og sette deg selv og din egen selvmedlidenhet til side; først da kan du forstå hva dette handler om. Ikke et eneste sekund handler det å være foreldre om at vi får være foreldre fordi det ville vært synd på oss hvis vi ikke fikk være foreldre. Et foreldrevern i form av voksenpsykiatri, finnes.
Jeg er evig takknemlig til barnevernet for at de gjennomførte en omsorgsovertakelse etter jeg ble mamma for første gang. Når jeg ser meg tilbake, ble babyen min ivaretatt med de kvalitetene mitt barn behøvde akkurat da. Nå er jeg et tipp topp samværshjem, og det eldste barnet mitt har god kontakt med mamman sin. Det er ikke synd på meg fordi jeg måtte kjempe mine indre kamper for å bli frisk mamma. Det er hvordan barnet mitt hadde det, og har det, som teller.
Jeg lærte mye, og da jeg ble mamma til nr 2, ble han værende hos meg. Jeg hadde vokst meg inn i mammarollen, og på lik nivå med barnevernet, hadde jeg fokus på barna, og kun barna. Jeg hadde lært å tenke som barnevernet, og jeg var både frisk og i stand til å sette mine egne behov til side. Jeg eier ikke mine barn; man må jobbe hver dag for å forbli ansatt som mor.
Med fokus på barna mine må jeg ta vare på meg selv. Trene, spise sunt, ta medisinene mine, være sosial, hvile og ta spa-bad. Så da gjør jeg det.
Jeg må også sette meg selv til side, og prioritere behovene til to barn, og konsentrere meg om en verden sett med mine barn’s øyne. Dette er intet problem, men en gave å ha forstått at det er ungene mine alt handler om.
Hvis barna mine faller og slår seg, er det ikke meg det er synd på. Hvis de opplever vanskelige endringe i livene sine, skal ikke jeg klage over hvor fælt det er for meg som mamma at ungene mine opplever vanskelige endringer i livene sine. Skal jeg være en del av disse verdifulle små og skjøre livene, må jeg forstå dette.
Hvis andre barn må flyttes fra sine foreldre, og det ikke er god nok grunn til det, er det barna det er synd på, først og fremst. Fokuset bør være på hvordan det vil bli for disse barna å vokse opp uten mamma og pappa. Ikke på hvordan det er å bli fratatt barna sine.
For hvis man blir fratatt sine skatter, da bretter man opp ermene og lærer seg hva man skal gjøre for å nå punktet der det er på tide at barna får komme hjem igjen. Og snarest mulig, før barnet gror fast blant nye røtter. Man bretter ikke opp ermene ved å søke sympati for noe som strengt tatt handler om små uskyldige føtter som vandrer sin egen livsvei. Man stiller seg foran speilet og gransker, til man finner ut hva det er man bør endre på for å forstå oppgaven bedre. Så løser man den.
Det er bra at media tar tak i de vanskelige historiene. Forøvrig er det vinklingen jeg funderer på. Det spekuleres på hvordan det blir for foreldre og besteforeldre å savne den lille, men jeg hverken leser eller hører noen undringer på hvordan horisonten ser ut for hovedpersonen i historien: BARNET. Det regjerende fokuset på foreldrene og hvordan de har det, hersker. Selv om det er heter BARNE-vern.
Vi som foreldre har ideér til hvordan denne krisen kan løses. Dette problemet med at ikke hele familier blir vurdert, og hastevedtak tas utfra hvor barnevernet står per ressurser og dags dato. Hva med et eget foreldrevern bestående av psykologer og faglærte, som tverrfaglig kan jobbe sammen med barnevernet, i et helt team av familievern? Slik det er i dag, blir flere barn boende i fosterhjem. Med et slikt familievern kan foreldre raskere tas hånd om, og opplæres i både tankegang, atferd og veiledning.
Ok jeg innrømmer det. Jeg hadde slettes ikke tenkt å rase ned i vekt på noen slags slankis. Har alltid trivdes best med former ala Monroe, og slik vil det nok alltid være at jeg ser på kropp. Men nå har det seg slik at jeg har bestemt meg for (å prøve) å ikke få diabetes senere i livet. Jeg skal fighte, og holde meg frisk, siden jeg alltid vil være utsatt for å, mest sannsynlig, få diabetes, etter jeg fikk svangerskapsdiabetes i 2014. Selv om slik diabetes gikk over straks babyen kom ut av meg, vil jeg altså alltid være utsatt.
Som mange lesere vet, har jeg allerede skeia ut i matveien i 2 år og 4 mnd, før jeg torsdag 5.januar 2017 bestemte meg for at jeg var klar. Ready for å leve så og si sukkerfritt, pastafritt, risfritt, potetfritt og glutenfritt, slik jeg gjorde under den siste graviditeten. Lavkarbo banket på døren min, og jeg var altså klar til å åpne døren.
Noen uker før dette hadde jeg også landet på at jeg trives best uten alkohol, noe som jo går hånd i hånd med lavkarbomat. I ettertid kjenner jeg hvor godt det er å ikke lenger tiltrekke seg dramafolk. Det er faktisk en deilig effekt av det å leve avholds, at man ikke lenger er “spennende nok” for de som er mer glad i å drikke alkohol en folk flest. Man slipper bråk og styr, og kan likevel ha det gøy sammen med de ekte, rene vennene man hele tiden burde brukt mer tid på anyway.
Her er jeg altså nå. En mye kvikkere og gladere mamma. Buksene begynner å henge, magen har krympet, kondisjonen er på topp, ketose er et ord jeg er blitt kjent med, eggefaste vet jeg også litt om nå, tagatesse is my best friend, hvor ble det av adhd’n? Sover jeg ikke mindre tro? …jeg er like superlykkelig som tidligere avholds og lowcarb-times of my life, og jeg pleier de viktige vennskapene i våken og tilstedeværende tilstand. God damned dette er bra, hurra for det!
Jeg eier ingen badevekt. Det har aldri vært interessant for meg å vite hva jeg veier. Heller ikke nå. Men jeg raser ned; krymper her og der. Og jeg følger med på at denne kroppen min ikke skal bli for tynn, for det er veldig viktig for meg. Det er som å slankes litt ufrivillig, av et kosthold som til syvende og sist vil være til det beste for meg. Barna i huset spiser selvfølgelig som før; men eldstemann husker godt den tida da mamma måtte stikke seg i fingeren og sprøyte inn medisin i låret. Så han heier på meg. Spis sukkerfritt du mamma, så du ikke blir syk igjen.
Greia er at jeg stortrives mentalt, og det er jo det viktigste. Dette kostholdet, og selve avholdenheten, fjerner alt jeg er allergisk mot. Sukker, stivelse, alkohol og gluten har jeg ikke sett snurten av på 5 uker, og jeg savner det virkelig ikke. Jeg gløder inni meg, og øynene mine har fått liv igjen.
Å være lettere gjør alt enklere. Sånn sett er det foreløpig helt greit at sunnhetshaka er i ferd med å forsvinne sammen med mammamagen, og at lårene har dampet litt bort i heten av joggeturene i iskulda. Men jeg kommer til å fortsette å følge nøye med. Det blir legetime og blodprøvesjekk om et par måneders tid. Vitaminer og mineraler skal også ivaretas, og ikke er det ønskelig å bli for tynn heller.
Så kommer jeg til den bipolare delen av det hele. Jeg har drøftet både avholdenhet fra alkohol, og lavkarbo kosthold, med en psykiater jeg stoler på. Han kunne bekrefte at jeg også gjør det rette i forhold til min diagnose bipolar 1. Og dette kjenner jeg godt inni meg. Det er ubeskrivelig, og jeg får ikke til å forklare den store forskjellen på meg for 3 mnd siden og nå, rent psykisk. Tilbake er selvtillit og humør, og latteren sitter der den skal: løst som fy.
Så det å rase ned på lavkarbo, er både spennende og gledelig når man har en psykiatrisk diagnose i tillegg. Kanskje slipper jeg om noen år å slite med enda en sykdom; diabetes that is, nettopp fordi jeg erstatter gluten med kokosmel, mandelmel og sesam-mel. For ikke å snakke om viktigheten i å velge tagatesse, sukrin og stevia foran sukker. Eller dette med å la fett fra avokado, nøtter og fløte gi energi i stedet for karbohydrater. Å la isen bestå av egg, fløte og tagatesse, er heller ikke noe problem: det er like digg som det er godt; nam! Smeltet ost over fløtegratinert pastinakk; yummi!
Livet har snudd igjen for min del, og det meste av hva jeg var vant til å spise mye av før, vil nå komme i ørsmå doser i en sjelden sprekk. Sola er tilbake her på lykketoppen, og slik trives jeg. Sånn trives de rundt meg med meg også forresten.
Takk og pris for vettet til å snu i tide, og klokskapen i å akseptere at andre lever på sine måter, samt evnen til å gi blanke i hva andre måtte synse og mene om egg, fløte, nøtter, bær, kokosmel, fibersirup, hvitost, pastinakk, salat og hjemmebakte knekkebrød 😉
En hval på fremmed farvann strander. 36 poser fra forskjellige land i magen sin. Vi sitter og ser på, før vi fyker til butikken, handler oss fornøyde på mat og dilldall pakket i plast og folie, for så å putte det i engangsposer lagd av evigvarende plast. Hjemme i skapene ligger vesker og tøyposer.
Now, explain that to them kids!
Han har fått det med seg i sitt 7 år gamle kloke hode. “Hva med hvalen, mamma? Overlevde den?” Og det føles ikke bra, å måtte fortelle ham at den symbolske hvalen døde. Det blir stille. Veldig stille.
Jeg spretter opp og tar gutten min med meg til skapene i gangen. “Se her, vennen. Nå skal jeg begynne å bruke de samme handleposene hver gang jeg handler.”
-“Ja, mamma, dropp plastikkposene. Og la oss rydde ei strand!”
Heldigvis har jeg tenkt over dette den siste uken. Helt siden tidenes bevis på forsøpling av havet fløt i land i Norge, og media viste oss fakta. Fakta i en stor kropp som har reist over store deler av verden. Nå var den her for å vise oss virkeligheten vi landkrabber slipper å se. Slipper å forholde oss til. Foreløpig. For om noen år vil havet inneholde like mye søppel som fisk, dersom vi fortsetter å forsøple det store ocean med et lastebillass med søppel i minuttet.
-“Visst skal du og jeg rydde fjære og strand, gutten min. Den 6.mai i år skal vi rydde så mye vi vil.”
Jeg kjenner at det ikke holder. En dag i året duger ikke. Vi må begynne før det, og fortsette med det resten av livet. Og vi må slutte å være så forbanna naive og fortapte i våre egne små univers. For våre barn har kun en planet. Et håp. En klode. Den var grønn, brun og blå. Nå er den snart fargeløs og grå.
Hvordan kan vi se ungene våre i øynene og påstå at vi elsker dem, og fortsette å kjøpe evigvarende plastikkposer til engangsbruk, når vi miljøbevisste og smarte kan bruke langtidsvarende tøyposer til gjenbruk? For hvis vi virkelig elsker dem, da vil vi gjøre framtiden deres tryggest mulig, ikke sant?
Er du med på å boikotte engangs plastikkposer?
Jeg gir blaffen i hva folk synes om mine rare tøyposer, sekker og bager. Hva som helst er coolere enn de hvite, brune, røde og blå plastikkposene fra butikkene. Reklame kjøpt og betalt. Betalt av kloden mer enn av deg. Og jeg er mye tøffere i barna’s øyne, enn jeg var frem til nå.
Så er du med?
Bli med og rydd kysten, om og om igjen. La oss ta trimmen i fjæra foran fjellturen. Bli med og dropp å kjøpe plastikkposer, siden barna trygler og ber oss om det, NÅ! Bli med og våkne opp fra den naive drømmen om at kloden makter å bære vår tåpelige engangstankegang, når det tross alt er på høy tid med gjenbruksholdning og flerbrukstankegang!
Jeg skal ikke svikte dere og framtida deres, kjære uskyldige barna mine. Jeg lover at den hvalen vekte opp meg fra sovetåka, og at jeg skjønner alvoret nå.
Kanskje har du som meg, vokst opp med uttrykket som handler om å gjøre seg ut i buksa si og skylde på andre? “Ola Nordmann du Ola Nordmann, du er ikke grei, du tissa i buksa og skylda på meg..” You know. Vi lærte tidlig at det er viktig å ta ansvar selv hvis vi hadde vært uheldige; eller rett og slett hadde gjort det med vilje.
Du kanskje også har opplevd mye motgang, og har muligens også valgt å reise deg opp fra det gang på gang? Børstet av støv, innta rollen som bad ass tøffing, og kommet deg videre? Livet er tøft, så du velger å være tøffere, ikke sant?
Let’s face the fact; etter hvert som livet går, havner du i situasjoner der det beste er hvis du tar ansvar. Men du kommer til å møte mennesker som hater å ta ansvar for sine egne handlinger. Du vet, den lille idioten som ikke bare har tissa seg ut, men bæsja i buksa så det stinker. Så peker han på deg og sier: “Det vakke meg; det var h*n!”
That’s what denne teksten handler om. Jeg har nemlig tenkt å skrive et lite brev til den rette eieren av skitlukta, her og nå:
Kjære feigfis
Jada, jeg kjenner stanken av dine handlinger helt hit, og det er ikke helt bra. Jeg skjønner at du ikke tør å innrømme at du har driti deg ut. Forstår at det er ekkelt og ydmykende å innrømme hvor feil valg du tok gang på gang. Du tok ikke tegnene på alvor, men gjorde det du ikke burde. Fordi du visste du kunne spille skuespill til syvende og sist, og skylde på alt som har med alle andre å gjøre.
Jeg forstår.
Men jeg kan ikke forstå til jeg stuper heller. Det danske uttrykket “brænd i helvetet, eller velg at selv være en satan”, handler nok mer om å stå opp for seg selv enn å virkelig være en bitchete djevel.
Du skjønner, denne gangen kommer jeg ikke til å smile forståelsesfullt og ta på meg skylden for dine bedritne og falske handlinger. Nei, denne gangen godtar jeg ikke engang skitlukta di, og jeg forlanger at du går inn til deg selv og renvasker møkka di sjøl. Jeg er ferdig med å feie for døra di, og jeg er ferdig med å vaske bort bivirkningene av de såkalte uhellene dine.
Du har skyldt på så mangt hittil, for å rettferdiggjøre løgn og fanteri. Du har presset frem tårer lagt av kroko og dille, samt latt som om du kan krysse alle grenser, siden du selv mener du er et stakkars lite offer.
Og så passer det deg så bra, at jeg framstår som den tøffingen jeg er. For folk som ikke kjenner meg tror lettere på løgnen om at jeg er ei slem bitch dersom jeg står oppreist og viser styrke, ikke sant? Hun virker så tøff og sterk at. Intet rosasøtt preg over den dama, nei hun må være psycho ass.
Hørt om psykopaten som diagnotiserer andre “med psykopatiske trekk, straks noen disagrees”?
Vel guess what: denne gangen kommer du ingen vei med stanken du sprer om meg. Nå er det faktisk på tide at du tar på deg pampers til du greier å slutte å skylde på alle andre ved dine egne såkalte uhell. Du skjønner, slike uhell gjør vi alle. Men de klokeste av oss tør å stå for det selv, og ta de lærerrike nederlagene ved å aldri peke på alle andre rundt oss i desperasjon. Du vet, frykten for å tråkke litt feil, den bør du ha lært å håndtere by the ages of ages. Det heter: Å stå for, og ta ansvar for, sine egne handlinger. Enkelt og greit simple as that. It goes global.
Du skal vite at mange har sagt til meg at de trodde på deg. At de tenkte din æreskrenkning av meg var basert på sannhet. Det var inntil de ble kjent med meg.
Nei. Du har ikke rett til å tråkke på andre bare fordi du “sliter” og “handler i tåke”. Nei, det er ikke greit å kalle det kjærlighetssorg, når det i virkeligheten var du som dumpet henne, og gladelig kjørte på videre; akkurat da hun trengte deg som mest. Nei, du har ikke lov å påstå til andre at hun var utro, bare fordi du er paranoid. Nei, det heter ikke “tabber”, men selvvalgte handlinger. Nei, det er ikke ok å lyve hver dag bare for å slippe å face faces. Nei, det er absolutt ingen som kommer til å tro deg til slutt, fordi den skitlukta di begynner å kunne kjennes igjen på den stramme lukta, og folk flykter unna slike vibber.
For det er ikke modent å male falske bilder. Slikt stinker.
Du er sleip som kroko og våt som dille. Vant til dulle dalle dille, og puter sydd langt oppunder armer så høyt hevet at de alltid er klar for dine egne dramaskrik. Ansvar for ditt er du allergisk mot, og du skal vite at jeg takler både kroko og dille. Men at du driver og gjør ut deg i buksa di, og skylder på meg…
…DET er ikke greit nei 😂
Du leser forbipolene med trøkk på i og nest siste e 😉
Jeg går i hurtig tempo og nærmer meg joggebakkene mine. Jeg kommer til å jogge nesten alle bakkene ned i oppvarming, med a whole lotta love, før jeg presser meg selv oppover igjen. Bokstavelig talt lytter jeg til Led Zeppelin, som roper inn i ørene mine til gode gamle rytmer: “I’m gonna give you my love. A whole lotta lovin, babe!”
Det er rett før jeg ender den første bakken, og snart kommer jeg til å runde svingen. Paranoid titter jeg meg rundt i farta, og saumfarer skogen til venstre. Jeg har nemlig, på lik linje med edderkoppskrekk, utviklet elgskrekk med årene. Ikke så gøy å innrømme, av den tøffe jenta som brukte å rusle rundt alene i skogene der på nittitallet. Men sånn er det. Og ikke aner jeg hva jeg skal gjøre hvis jeg møter elg heller. Det sies den er mer redd enn meg, men hva om jeg ikke enser mora til kalven, liksom?
Rett før jeg runder svingen, ser jeg det. Faen i helvette! En elg! Beklager banninga, men akkurat da banna nordleningen i meg, inni seg. Jeg bråsnudde, og turde ikke spurte med en gang. Gad, for en hjertebank jeg hadde, mens jeg småløp oppover. Blond som jeg er, fikk jeg for meg at den stakkars elgen, som en annen løve, skulle løpe etter meg. Men jeg snudde meg og så etter, og der bykset den oppi skauen. Of course; that’s what elger gjør..
So what? Skaden var allerede gjort, og jeg har aldri før løpt så raskt opp den siste tvangstankebakken min. Og det til Led Zeppelins lotta lovin.
Jeg lot ACDC ta over med Thunderstruck. Den passet bedre, i det jeg inntok kunstgressbanen for å jogge der heller. Jeg løp det av meg til “Rock you like a hurricane” av Scorpions, mens jeg undrer på om jeg noensinne kommer til å tørre å ta tilbake joggebakkene mine.
Helvettes elgskapning, here I am! Rock you like a hurricane! Visst skal du fjerne deg fra joggebakkene mine, for der er det jeg som ruler mister!
Sweet home Stjørdal, all that she wants is her forbanna joggebakker back!
Etter en slik blond traume legger man seg i blått fargebad og synger høyt og falskt for å roe ned:
