Etter at jeg ble mamma, har jeg mange ganger klødd meg i hue og lurt på åssen i alle dager det skal gå i fremtiden med dette manglende kjøkkenhusmoremnet, der jeg lusket rundt Torohyllene med ferdigmathalen mellom beina og poseskammen rødlett i kinnene. For faktum er at jeg ikke har peiling på annet enn desilitermål og kasseroller der inne i de ukjente kjøkkenlandskapene. Det er desverre ikke tull, men sant som fy. Noen oppskrifter satte seg, som Oreokake, boller, babymat og lasagne, men ellers er mitt hode’s oppskriftbok rimelig blanke sider. I motsetning til pappan til barna mine sitt kokkehue. Så da de ringte fra Adam’s matkasse, var det ikke nei i min munn. Dette kunne jeg lære noe av..
Dette er ikke Adam, men selveste serviceinnstilte Bjørnar, som leverte ei spennende kasse til meg på stranda i dag. Vi var midt i feiringen av Mathias sin aller første mandag i første klasse, i grei kombi med Even”s pappasamvær, så hva passet vel bedre enn at alle 4 dro hjem til mamma og humret av at modern prøvde seg litt på kjøkkenet?
At jeg ikke hadde kjennskap til halvparten av matvarene, passet meg bra. Desto mer å lære.
Jeg hadde bestilt 5 middager til to, og Mathias bestemte skeptisk at jeg skulle lage indisk kyllinglår med ris og hummus. Hummus?? Jeg hadde hørt det ordet på film. Som i “hømmøss”..
Bare å sette i gang og lære da vel. Jalfrezisaus over Ytterøykyllingen, mikse sammen hummus av kikerter, hvitløk, salt, pepper, olivenolje og lime, og koke ris. Jøss. Dette var faktisk GØY! Og “hømmøss” er digg!!
Indian welcome ☺
Jeg kjøpte 5 middager av Adam’s matkasse, og dagens middag holdt til Mathias, Tore og meg. Vi er alle veldig fornøyde, og jeg gleder meg til å teste ut resten av menyen. Nå som Tore og Mathias er reist hjem for flere timer siden, har jeg enda rester å kose meg med. Dette ga mersmak!
Resten av uka’s meny er:
Svinekoteletter med hvitløkssmør, røstipoteter og pastinakk
fiskepakke med sommerkål og ris
kjøttboller i tomatsaus med pasta og ris
laks med eplekrem, potetskiver og grønnkål.
Alt dette er verdt å lære seg for ei bortkommen kjøkkenblondine 😉
Det har vært fokus på “mammakropper”, “pappakropper”, “ikkemammakropper” og “ikkepappakropper” i det siste.
Og det gikk ikke helt forbi meg heller, jeg fikk bittelitt av det med meg. Men bare bittelitt, ja for mine lesere vet jo at jeg har min egen mening om dette med kropp og utseende.. 😉
På stranda disser jeg med glede cellulittlårene mine ut i sjøen for å vasse litt. Jeg kom jo ikke hit til verden som et slags objekt sendt hit for å behage noen. Andre kan la være å se på min bleke, formfulle trønderkropp, dersom noe ved den ikke skulle stemme overens med deres imaginære oppfattelse av kvinnekroppens utseende. Jeg studerer heller ikke dem. Jeg studerer himmelen, trærne og skjellene.
Vi har to små sønner som kommer til å læres opp til viktige holdninger. Likestilling innen synet på kvinner. Viten om at damer ikke er plastikkdukker som må formes inn i en eneste godtatt umennenskelig form, men sterke, intelligente, selvstendige vesen akkurat som dem selv. På lik linje og av samme respektkrevende type sort.
Din kropp er ditt tempel. DITT verdifulle tempel. Ingen annens. Tilfør den kjærlighet og balanse. Hva DU mener er harmoni. Jeg mener det ultimate sunne forbildet ville vært de kvinnelige sterke, naturlige damene som spradet rundt i mormors ungdomstid. Media fantes ikke i den grad det gjør i dag. De ble ikke presset til å tro at de skulle sulte seg for å være syltynne objekter.
Tenk denne magen bar frem disse to kule tøffe gutta! TENK det! To ultraverdifulle snille søte små vesener som jeg ville gjort alt for, og som jeg ikke ville byttet ut mot noe annet! …tror du virkelig det har noe å si hva resten av verden synes om den sterke magen min da? Jeg er den magen evig takknemlig i mammahjertet mitt.
Ja, jeg elsker å trene jogging, aerobic, zumba, dans og styrke. Men jeg kommer aldri aldri til å trene for å få en såkalt “godkjent kropp”. Trening er min morsomme fest og min dype meditasjon. Jeg kaster ikke bort verdifull tid på å forsøke å behage andre, når jeg er her for å behage mine barn og min indre innsikt…
Tusen hjertelig innmari supertakk, kjære kroppen min, for at du bar frem og ga oss disse to sjarmisene, de fine vakre englene våre.
Jeg lover deg, kroppen, å aldri falle for fristelsen til å kaste bort energi på å forsøke å få deg til å passe inn i en annen hjerne’s vrangforestilte bilde av riktig og galt. Min kropp, du er: mitt, og bare MITT tempel 💙
Say hello to Nora and Simon. If you ever go to Oslo, please go meet them. They will give you good servise, peace and harmony.
This is not advertising, but it contains commersial for a beautiful shop store in Oslo. I present this in english, so that Simon, who works in the store can read it too.
In about 10 years ago, a friend of mine said to me that if I went to Oslo, I had to check out Shangri La..
I did. And I fell in LOVE…
It sure was my style, and my kind of stuff, what I saw in Shangri La.
Their soap are made without animal fat, and they have both buddha and kamasutra shampoo.
All theese things… I need hours, delishious hours of pure joy and peace of my open mind, every time Oslo eats me in this lovely Shangri La…
All the smells they sell, I have no words
This is a slow store. Take your time. And breathe.
The text in the picture says “tiny tiny juvels for ears”.
Stones with your right energy match. Plenty lovely stones.
This is Nora and Simon’s wiew from the shop they work in. You can easily find Shangrila, at the bottom of the main street Karl Johan, near by the train station.
One of theese, I gave to my 6 year old boy and said it is magic. So that everytime he looks at it, he remembers to behave, and to be greatful to his dad.
I wish we had Shangri La in Trondheim too, and I hope Nora and Simon can show this wish to their boss…
Bye bye for now, lovely Nora and Simon. See you next time I go to Oslo. You are the most important reason to spend time and money in town, you know 😉
Etter det trivelige intervjuet med Nils Gunnar Lie, gikk jeg ut av TV2’s lokaler og ruslet ned til yndlingsbutikken min Shangri La. Nora og Simon på Shangru La skal få sitt eget innlegg her på bloggen snart. Først må jeg fortelle hva som hendte etterpå. Jeg fikk beskjed av min mor Eva, og pappa’s fetter Terje, om å finne bussen som skulle til Snarøya straks jeg var ferdig med å handle. Jeg storkoste meg under Oslo’s sol og blå himmel en stund, før jeg satte meg på bussen. Friskmeldt og veldig veldig glad.
Terje hentet meg med bil. Det var mange år siden jeg hadde møtt vår slektning, men jeg kjente straks igjen Terjes unike evne til å fortelle, guide og forklare. Vi hev oss i båten og fløt sakte utover i Oslofjorden, mens Terje fortalte om Røkke, Celina’s mor, Tone Damli’s svigermor, historikk, og hvor de alle hadde hytter og ferieboliger. Så suste vi ivei på glitrende sjø med brede smil.
Jeg husker Gåsøya fra da jeg var lita jente. Husker at Terje lot familien få komme dit og overnatte. Jeg glemmer aldri frokosten som ventet oss dagen etter. Det bugnet med all slags matvarer, som et hotell. Jeg husker hvor glad han gjorde ei lita pie med den store frokosten han ville dele med oss.
Gåsøya, here I am again 😉
Inne i Terje’s hobittaktige stue.
Min mor Eva og Terje i ivrig prat. Gamle dager og nåtid, alt av interesse når man deler røtter fra en svunnen tid.
Vakkert syn en nydelig sommerdag i Oslofjorden.
Regal Princess snur ryggen til oss og flyter innover mot Oslo.
Etter en stund er det på tide å vende nesa mot Oslo igjen. En siste natt skal soves på hotellet, men først en liten guiderunde ved en av øyas nydelige sommerboliger.
I Toscansk stil ruver dette nydelige sommerhuset vakkert i all sin prakt. En kur for synet å hvile øynene på.
Så var det bye bye for denne gang, Gåsøya. Og vi dro tilbake til hotellet for å sove. Etter deilig hotellfrokost dagen etter, var det bare å sette igang å pakke. Vi ruslet rundt i Oslo de siste timene, før i satte mellom to av SAS sine vinger.
På flytoget ble Even forelsket i en av de kvinnelige konduktørene. Han ropte og så etter henne..
Fine fine beibin min..
Even var en fryd å ha med seg på tur, både i fly, flytog og i båt. Triveligere baby skal du lenge lete etter. Vi skulle reise alene, han og jeg. Det hadde gått helt greit i forhold til den type undersøkelse jeg hadde timet til på sykehuset. Men min mor insisterte på å bli med. Hun hadde aldri hatt annet enn jobbdager tilbrakt i Oslo, så hun koste seg med å bli kjent med Oslo i fred og ro, og den ene dagen sammen med et av barnebarna sine.
Jeg opplevde mye god service i Oslo, så det kommer mer. Nå skal jeg ta tidlig kveld og nyte det faktum at jeg er en frisk ung kvinne, og at livsstilen min tydeligvis har helbredet kroppen min så godt det lot seg gjøre. Det er en gave, som jeg har tatt ydmykt imot.
Før jeg reiser til Oslo, lager jeg en avtale med en programleder for TV2 om et bloggervju. Av flere grunner. Folk i mer tydelig media sitter med mye makt, så jeg ønsker å få et nærmere innblikk i deres verden. Og hvem er da et bedre valg enn vår alles kjære Tv2's pioner, tidligere Jeopardy-dude, barndommen's frokost-TV sammen med Hilde Hummelvold, God Morgen Norge's fortid og Nyhetsjournalist Nils Gunnar Lie?
Den jordnære og trivelige mannen fra Øystese i Hordaland's Kvam, er utdannet lærer med statsvitenskap og engelsk som grunnfag.
Jeg vil ha dette intervjuet å glede meg til. Får beskjed på Ullevål sykehus om at jeg er 100 % frisk etter undersøkelsen der, og tråkker på skyer og nesten danser meg inn på trikken. Der oppdager jeg at jeg ikke har cash, og får sitte på gratis av en fantastisk serviceinnstilt trikkfører som jeg jo ikke kan nevne navnet på her. For da ser vel sjefen hans det.. Men jeg vet at du leser dette, så; takk!
Jeg danser inni meg av glede der jeg sikter meg inn på butikker jeg tror kan ha en stor skrivebok uten linjer å selge. For jeg har en time på meg før intervjuet med Lie, og har kun forberedt spørsmål i notisblokka mi. Vil ikke sitte der og bla fram og tilbake i ei minibok. Jeg haster fra butikk til butikk mens jeg ser for meg pinlige bloggervjupauser med "beklager", "vent litt" og "skal bare finne den forb… sida der spørsmålet står..", med stress og alle de svetteperlene det måtte medføre…
Ingen har bok å selge, jo! Bare hyttebøker og sånn! Jeg har noen ufine a4årk, og til slutt gir jeg opp. Det får bare flyte a4ark under bloggervjuet. Får heldigvis låne en av de finere toalettene i en restaurant langs Karl Johan midt oppi det hele, og bestemmer meg for å bare kjøpe meg noe å spise etterpå. Det blir god morgen yoghurt og sprudlevann. Altså vann med bobler, ikke champis.
Men hvor skal jeg spise, jeg har 20 stressa minutter igjen, og der inne på et av kjøpesentrene finner jeg boka! Kjøper den og setter meg på en benk. Hiver innpå yoghurten, og forbereder mine rare spørsmål på den knallrosa benkestolen ved negledesigndisken til ei snill dame som lar meg sitte der.
Inne i TV2's lokaler står Gunnar Greve og snakker med noen folk før han forsvinner videre inn i andre rom. And there goes my selfie. Men jeg vil ikke plage han med en stressa trønderfreak og trege bildespørsmål inne på arbeidsplassen hans. Like:"Oinnskyld mæh. Kainn æ værra så uttruli snillj å få tatt ein greveverdig sjølfi av dæ å mæ Gunnar¿¿"
Etter 2 minutter dukker min barndoms frokostTVmann opp, med smil og et trygt håndtrykk.
Jeg blir rolig med en gang. Det er frokostTVstemning nå, bare å slappe av. Vi tar heisen opp til en fargerik kantine. Tenk at Nils Gunnar Lie ville spandere kaffe på kaffekjerringa meg, og så sa jeg: "nei takk, blir så skjelven av kaffe, jeg kan ta vann.."
Jeg spør Nils Gunnar og han var hippie i 1970, da han var 20 år. Han svarer med en gang: "Nei. Jeg var ikke hippie, jeg var i millitæret i Madla." Videre forteller han noe han husker meget godt, nemlig at han måtte gå 3 mil utmars akkurat den dagen han haddet bursdag og fylte 20. Ikke 2 mil, som de under 20 fikk gå..
Han var 26 år da han ble ansatt i TV2 med stipendiat. Da jeg ble født, i 1980, jobbet denne ærlige og oppriktige mannen som korrespondent i København, mens resten av verden levde ut hippietida si.
Jeg spør han om et spørsmål som har med et av mine bloggtema å gjøre: "Dersom du hadde levd på 1600tallet, hvem hadde du vært av heksene som ble brent, bøddelen, en av de som så på eller en av dommerene som dømte hekser til døden?" Han svarer med respekt og alvor, i det vi er enige om at det er jo en reell del av Norges rettshistorikk: "Jeg håper virkelig at jeg hadde tatt avstand fra det."
Nils Gunnar beskriver seg selv som en mann som har blitt mer tolerant med årene. En som misliker løgn, liker klassisk musikk, blues, soul, og som oppriktig bryr seg om barna sine som nå er 35, 37 og 39 år. Det er viktig for han og kona Signe at barna har det bra.
Enkelt å bloggervjue Nils Gunnar, er akkurat hva det er. Han er roligheten selv, og tydelig dreven innen kommunikasjon med andre, både i media og i prat med sånne amatører som meg.
Jeg spør han hva mine blogglesere ville blitt overrasket over å lese. Forteller ham om et eldre ektepar jeg hørte om som ble tatt på fersken på natta i å hoppe på nabobarnas trampoline. Noe sånnt no? Men jeg får til svar at det nok ikke er noen ting, da han er helt vanlig A4. Jeg skal til å fortelle han om mitt blogginnlegg om A4, men det snører seg i halsen, og jeg mumler at han kan jo lese det i bloggen, kremt, host…
Jeg vil gjerne vite hans verste flause. Men den er visstnok fortrengt. Og jeg glemte å fortelle dere at jeg i starten av bloggervjuet ba han om å gjøre sin parodi av en tidligere rektor på en skole han gikk ved. Jeg har nemlig forberedt/stalket (…og funnet ut at researching og stalking må være det samme) denne mannen elegant i forkant, og funnet ut at selv om Nils Gunnar ler av Valen han også, er det kona Signe, sendeleder i NrkP2, som ler aller mest og høyest av Valenparodiene av ektemannen. Og at Nils Gunnar selv altså er dyktig til å parodiere en tidligere rektor. Men dette har denne staselige mannen også et svar på: "Nei det ville ikke vært morsomt for deg, for du kunne ikke ha noen å gjenkjenne faktene i parodien hos, siden du ikke kjente rektoren min.
Skulle mast mer. For Nils Gunnar, nå sitter jeg her i trønserstua mi og er mer enn noensinne nysgjerrig på denne rektorparodien din..
Jeg får vite at det å jobbe med Signe Tynning i God morgen Norge, var veldig trivelig, og at hun er ei skikkelig grei dame. Jeg finner også ut at det Nils Gunnar's husker best av Trondheim er den fine Nidelven som renner gjennom byen, de vakre husene og Nidarosdomen.
Slik han jobber nå, innebærer fleksibilitet av en slik grad at han timen etter kan befinne seg på et fly i retning siste nytt. Han beskriver det som meget interessant å måtte improvisere, og noe som minner om å rett og slett "ta ting på rappen". Jeg glemte å spørre om han er en spenningssøker. Iallefall kan jeg tenke meg til at dette må være en særdeles erfaren, sterk og stødig mann for fruen Signe å forholde seg til, midt oppi en hverdag med variasjon og spenning. Det er ikke engang sikkert at han ville kalt det spenning, det er bloggervjueren selv som sitter her i sakte men sikkert trege Trøndelag, og kaller en slik tilværelse spennende.
Jeg har et ekstra viktig spørsmål til Nils Gunnar Lie. Dette er en av hovedtemaene jeg blogger om. Jeg sier til han at jeg kjenner mennesker som opplever livet som så vanskelig og tøft, med psykiske lidelser, sorg og angst, at de ikke kan garantere at de kommer ut av det i live. Men at de kjemper og virkelig prøver. At vi også har mistet flere i selvmord. Jeg spør han hva han ville sagt til våre triste og angstpregede venner, dersom han fikk muligheten til det.
Jeg ser og hører en mann innen synlig media fylles med respektfult alvor. -"Jeg føler virkelig med mennesker med vansker i livet" Sier han, og forteller videre om tanker omkring dette med at når det først har begynt å gå i en retning i livet for noen, hvordan det da lett tipper over. Vi snakker om onde sirkler, og om dette med å ta valg. Jeg hører at han er oppriktig medfølende, og svaret han gir meg på mitt alvorligste spørsmål, er: "Jeg ville sagt til de at de må ta imot hjelp. Forsøk å ta i mot hjelp".
De er heldige, disse voksne barna til denne snille mannen. Og hun vet nok godt at hun også er like heldig, kona hans Signe. Jeg sendte med Nils Gunnar en pakke med slike stjerner som man fester i taket, til Signe Lie. De lyser i mørket, og hun kan ligge der og se på dem når ektemannen er ute på oppdrag, og tenke at de er under samme hilmmel. Til Nils Gunnar selv hadde jeg med en slik tulletøymark med usynlig snor, som var populær leke på 80tallet da han programleder i frokostTV.
Tusen hjertelig takk for en trivelig prat, Nils Gunnar Lie, nå vet jeg om en pioner innen fjernsynshistorien jeg med sikkerhet kan si er både empatisk, godhjertet, oppriktig, ærlig og jordnær. Du er fantastisk, Norge kan trygt være stolt av deg ☺
Hilsen Helene forbipolene
Ps: i morgen skal jeg fortelle hva som skjedde etter vi avsluttet intervjuet og jeg gikk ut av TV2's kokaler og opp og ned Karl Johan igjen. En treg trønder vet dere, trenger hvile etter utfart, byliv og hjemtur. Så ca 4 innlegg spares til i morgen.
Når forbipolene går kveldstur på Karl Johan en sommerkveld i august, mens hennes lille søte baby sover i vogna, kan man ikke akkurat påstå at hun går forbi.
Hun stopper ikke bare og prater heller, hun stopper og spør om å få prøve hun også, mens hun graver, spør og prater trønderfoss. Vi skal på eventyr i Oslo’s vakre sommer, kom la meg ta deg med til byen din, by by byen din 😉😉😉
(dette innlegget inneholder enkelte produktplasseringer, og et serviceskryt som kan tolkes som reklame)
Misunnelsen. Den barnslige misunnelsen. Den brer seg i meg der jeg står ved de vakre fontenene ved Karl Johan og ser på megasåpebobler som flyter over vannet…
Så jeg tar over. Røsker pinnene til meg og setter i gang..
Smasher til og lager superbobler..
Ler høyt over at jeg har tatt over nå. Nå er det JEG, Helene, som ruler Karl Johan med megabobler! Watch me!
Mic Florin Daniel står skuffa tilbake og må innrømme at jeg er myyye bedre enn han til dette.
Nei. Sånn var det nok ikke helt.. Bare nesten. Nei ikke helt nesten heller. La meg starte forfra og fortelle sannheten: Jeg spurte den dyktige, spanske Mic Florin Daniel om jeg også kunne få prøve å lage superbobler.
Han forstod ikke bæra av hva jeg sa. Og jeg skjønte ikke frukta av hva han sa. Men vi fattet bittelitt av nesten ingenting, og det endte med at vi kjørte fotosession der jeg lekte såpeboblerinne.
Klarte meg bra, ikke sant eller hur? Sånn passe, så jeg etterpå da Mic satte igang med sine boblekunster. Jeg har ikke bilder av det. Kremt.
Oppe på andre siden av Grand hotell, lekte jeg mamarazzi..
….for der satt kreative Heidi Musum med gitar og mikrofon, og sang med den mest fløyelsmyke Marlinaktige stemmen jeg har hørt på lenge. Hun må betale husleie 1.september, og siden hun mangler 2000 kroner, underholder hun sommerfolket her i tillegg til de 18 prosentene hun jobber. Dette må jeg støtte… Etter en hyggelig prat med Heidi, triller jeg min sovende baby ned til Narvesen Grand hotell.
Inne på Narvesen skal jeg ta ut litt småpenger til Heidi, samt kjøpe henne en fresh smoothie. Men i det jeg skal utføre handelen, kan jeg ikke unngå å legge merke til Karl Johans desidert aller beste service i dag! Hipp hurra for NarvesenYousef!
Å prate med han er som å åpne en godt ristet brusflaske. Han sprudler over, med topphumør, smil, latter og hyggelig prat. Og det på kvelden! Jeg kommer garantert tilbake dit. Og Yousef: Tell your boss, please, at kundene digger servisen din, og er ikke DET verdt lønnspålegg, vet inte jag nei…
(og nok en gang: jeg ber ikke om, og får heller ikke noe, for å blogge om superservice 😉, dette er ekte reklame, for folk som fortjener det pgr av naturlig evne til å yte service)
…baby sover videre i minisenga si her på hotellrommet
Mamma og jeg er i kveld enige om at det er jeg som er gamla her. Hun kom innom, for så å dra ut med kollegaene sine på Karl johan. Og det var jeg, dattra, som var bekymret for trange smug og sidegater. Jeg, som er avholds også.. Humre..
Har hatt “festen” min tidligere i kveld jeg. Sammen med Mic, Heidi, Yousef og damene fra partiet De grønne, som jeg må lese meg opp litt om før jeg blogger om.
Shower power, her kommer jeg. Det skal dusjes og det skal soves. For i morgen våkner en splitter ny og uthvilt spennende dag, som jeg skal danse meg gjennom.
Livsnyt kan dere lese om her i arkivet mitt. Ja, for jeg skal faktisk på sykehuset i morgen og gjennomføre en undersøkelse. En helt grei en. Men det er ikke der mitt fokus er. Jeg gir mine tanker og energier til intervjuer, sol, blå himmel, impulsivitet, åpenhet og eventyr. Det er avholds kaffeparty dagen lang, det er takknemlighet, det er glede.
..det er tanken på mine to barn. Han ene som er så flink på skolen. Og han andre som jeg fikk tårer i øynene av, da jeg ga han kveldsmelken sin i kveld.. Det er kjærlighet og lykke som er mitt fokus.
Jeg er begeistret over alt hva livet har å tilby. Det er eventyr samme hvor jeg ferdes. Kjennes morsomt, gøy, kjempedigg. Livet, jeg elsker deg.
Ha ei god natt, hilsen gamla i Oslo, med sovebabyen og den unge spreke mora si 😉😉😉
Hey people. This one goes out in english. So that Singapore can read it too.
I allways pray before I go onboard on an airplane. This prayer was a bit spesial, since it was the first time our baby Even was going to join the airplane trip too.
…but I was’nt expecting two angels beside us on the plane. And when I write angels, I MEAN ANGELS, meet Jeffrey and Jane, parents of 4, from Singapore.
This is Asias nicest Buddhists. If Even or I lost something on the floor in the plane, Jeffrey took it up. If my baby needed what Jane called “distraction”, she helped me distract little tiny, or she held him in her lovely arms..
I actuqally have tears in my eyes as I write about’em, cuz I am toutched. Moved.
But it did not stop on the plane, this pure clean Buddha Love caring behaviour. They helped us with everything, and they did’nt stop before they knew Even could rest in his stroller.
We will come to Singapore one day, thank you for the beautiful invitation.
I felt like I had two extra parents today, and that Even loves his new lovely grandparents
Jane, this one means Buddha love for me. Thank you.
Peace of mind in Norway’s sky today, I am greatful and humble.
You believe in balance: not too much, harmony, peace of mind. I believe you are right.
Det ble ny koffert, og en litt ekstra småtteri på meg,for i morgen drar lille Even og jeg med fly fra Værnes til Gardermoen. Utpå kvelden ankommer også min mor hotellet vi skal bo på i Oslo til lørdag kveld.
Grunnen til at vi reiser er hemmelig en god stund til, men jeg kan røpe at jeg gleder meg veldig til å intervjue en person i Oslo fredag, og at jeg forbereder meg på min egen originale måte.
Notatboka er i boks, og den fylles opp med bloggervju-spørsmål.
Jeg skal legge meg ved siden av verdens søteste lille baby i babysenga si, og lese Stella og min nye bok “Dine mange liv” av Mira Kelley. Så skal jeg sove meg skikkelig uthvilt før morgendagens lille airtrip.
Levanger’s beste service skal jeg blogge om senere. Promise. Nå skal denne mamman hvile. God natt fra lia med det rare i 😉
I dag ruslet jeg innom Stjørdalens Blad for å røske tak i gamle røtter. Jeg har lenge hatt lyst til å se igjen mine gamle avisinnlegg og reportasjer fra tiden jeg jobbet freelance som ungdom i 1995 og 1996.
Jeg møtte en trivelig og smilende Elisabeth Hegseth, som med glede viste meg inn til arkivskapene. Jeg følte at jeg stod foran en gruve med gammelt gull, da jeg tok med meg to svære permer fra 95 og 96, og satte meg til å titte inn i fortidens verden av kreative setninger.
Jeg skjønte fort at jeg kom til å trenge mer tid på min reise tilbake til fortiden, så jeg avtalte med Elisabeth at jeg fikk komme tilbake en annen dag. I neste uke kommer jeg til å blogge om mitt innblikk i mitt 90talls unge skribentsinn.
Jeg gleder meg, og kan nesten ikke vente med påminnelser om hvordan jeg skrev og formulerte meg for 20 år siden..
Alle ekte interesser kommer naturlig. Er du interessert i noe med hele din sjel, er det nærmest for ekstase å regne, hva du føler når du gjør det. Når en fotballspiller med genuin interesse for ballsporten, spiller fotball, gjør hun/han det med glede. Jeg vil tro at da Tutta lærte seg golfreglene, satt de som et skudd fordi hun digget det. Interesserte seg for det. Følte seg hel da hun spilte golf. De som elsker matlaging, storkoser seg idet de utdanner seg til kokker og konditører, og lager mat med en flyt og glød andre bare kan drømme om.
Slik er det også med interessen for å skrive. De beste tekstene kommer ramlende ned raskest. Noen ganger på 15 minutter, andre ganger en halv time. Hver tekst kommer strømmende som en splitter ny elv som graver seg sin nye vei i gammel sand, og det er bare å flyte med og notere i full fart. Det er deilig deilig, og føles som store puslespillbrikker som faller ned i hodet i raskt tempo. Helbredende.
Å skrive hver dag ville for meg vært som en jobb der jeg følte at jeg ikke arbeidet. Noe jeg hadde koset meg med og følt meg hjemme med. For skrivekunsten er intet hardarbeid for den som er oppriktig, ærlig og tilstedeværende interessert. Da er elven med ord fullsatt med rettskriving, gramatikk og variasjon, og landskapet omkring elven er vakkert og med skarpe himmelske farger.
En skribent husker norsktimer, brevskriving, mailskriving, diktbøker, blader og bøker meget godt, fra en verdifull fortid med interessens stimuli. Lærere’s gode råd, og tips fra besteforeldre og foreldre, som tidlig la merke til et barn’s tilfredse smil da hun/han fikk sitte å skrive og lese i evigheter.
Slik var det ikke med fotball for min del. Da slet jeg. Koset meg ikke, og var lettet da jeg kunne slutte. Vi har våre områder alle sammen. Og disse orådene bør man ta godt vare på, og stimulere.
Man har lov å være enestående. Det må man aldri glemme som skribent, for måten å skrive tekster på er høyst personlig. Det er helt ok å lage nye landskap innen skrivekunsten’s verden. Å mikse språk og å lage sine helt nye måter å forklare ting på. Det er viktig å være selvstendig og original, og tørre å lande på sin egen måte å berette, forklare, dikte og rime på.
Inspirasjon er et fint ord, men det å etterlikne og kopiere andre skribenter, er ikke ekte rett og slett. Hvis man må presse ordene frem og kopierer andre, bør man spørre seg selv om interessen faktisk er der. Om den var der i norsktimene i 3.klasse også..
Bare man beholder et snev av respekt for grammatikken og rettskrivingens gode gamle grå hoder. Bare man ikke prakker på seg dette som en slags jobb man behøver treg tid på. Bare man lar det flyte naturlig, og ikke stopper seg selv meg selvpålagte regler.
I flere år respekterte jeg ikke den delen av meg som inneholder en poet’s forfatterdrømmer og skriveglede. Jeg trodde mine evner til å forfatte var borte. Tok fram penn og papir kun i dypeste sorger, og leste dem høyt i begravelser.
Da jeg begynte å blogge, hadde det gått år siden jeg jevnlig skrev. Og jeg vil takke alle dere som har gitt meg tilbakemeldinger om at dere virkelig liker å lese både det jeg skriver om og hvordan jeg skriver det. Jeg fant mitt første trinn i resten av trappen min da jeg tok et steg og stilte meg her i bloggen. Og jeg kommer ikke til å slutte. Jeg kommer til å skrive, illustrere, bloggervjue, særoppgavetisere, bloggertasjere, dikte, rime, sangtekstere og filosofere til den dagen fingrene ikke lenger funker.
Jeg gleder meg til å utforske bloggverden mer med årene, og finne gull blant dere andre bloggere. Jeg har allerede funnet noen ordtryllekunstnere, som fanger min interesse dønn og ærlig. Denne bloggverdenen er et perfekt sted for meg og min forkjærlighet for skrivekunsten og lesergleden. Så med respekt for selvstendig originalitet innen ordkunst; I’ve only just begun 😉
