Det jeg nå skal skrive om, hendte i går. Og i går sa jeg til meg selv: Jeg skal IKKE, I K K E, ICKHHEE, blogge om dette. Jeg kan ikke finne nok selvironi til å kunne skrive om dette…   Men dere vet, tiden leger alle sår, og i dag pekte min stolthet nese av meg i det den lo så den ristet av selvironi og alle ironiens venner. Velkommen til mitt innlegg om en tassi ved navn Hank.

Det var i forigårs jeg først fikk øye på han. Oppe i kjøkkentaket drev den og surret faretruende likt et svært tovings hårtroll med slemme slemme planer. Minte meg på om ondskapen selv. Jeg krøket meg i stille grøss og skulte opp i taket med høye skuldre. Hva i alle dager? Før i tiden hadde jeg hentet det første og beste å myrde styggen med, og gjorr kortes mulig prosess med et: “Hah, got you looser!” Nå frøs jeg fast i redsel og kjente det kilte frykt i hele den tåpelige kroppen min. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det skulle gå et døgn innen jeg så han igjen. Jeg satt på soverommet og matet Even med melk da jeg fikk øye på et velkjent hårtoll inne i mitt walk in closet. Hank surret i kjappe sirkler der inne, og så nok ned på meg fra sin takhøyde..

Da Even hadde sovna, henta jeg kjøkkenspayen. Nå skulle han gasses i hjel, hanken! Nuh! Der var han. Han knitret med de heslige hårlignende føttene sine mot klesskapene mine, og han var kommet inn i soverommet nå. Jeg hadde  nok en gang fryst til is i ren panikk, og nå skulle min fobi nå nye høyder. 

Jeg sprayet, men dette er jifstråle av tynn type. Jeg bomma, og i samme øyeblikk angrep ham meg! Rett i fleisen! Et kjapt hårtroll rett i fleisen! MIN fleis, full av heslig mygghank. Jeg kunne ikke hyle heller, da min lille baby lå og sov der inne. I det hele tatt var i hus. Jeg måtte være stille. 

Jeg føk sammen og løp ut av rommet i en sabla fart. Med fobi, panikk, skrekk, frykt og angst, alt på en gang. Og jeg var rådvill. Jeg måtte jo sove der inne! Kunne ikke kille it heller nå, da angrep den meg jo.

Jeg listet meg igjen i bøyd posisjon mot den åpne soveromsdøra. Igjen med svære øyne og verdens høyeste skuldre. Måtte lokalisere den, men turde nesten ikke. Med hodet lavere enn hjertehøyde, og et ransakende blikk opp, ned, hit og dit, måtte jeg ha vært litt av et syn. Ikke et syn jeg helt kan stå for ovenfor barna mine om noen år uten å bli ledd av. “Maaaamma daaa!”

Der var den! Som med en stille creepy beskjed, hang den i taket rett over puta mi. Den hadde tatt over kåken min!!! Den jæveln! Den eide hjemmet mitt og den eide meg, jeg var trakassert og terrorisert. Noe måtte gjøres, og det innen jeg sovnet!

Hvem skulle jeg ringe? Klokka var sent på kvelden, og jeg måtte faktisk snakke med noen som kunne roe meg ned fra dette unødvendige Hankdramaet… Jeg visste at min kompis og far til mine barn var våken. Så jeg ringte Tore.

Tore forsøkte å overbevise meg om at Hank kom til å stupe snart, siden han sikkert hadde fått litt jif i seg. Det pep i meg som om jeg var 5 år og trodde det lille dyret kunne drepe meg. “Det e et kjæmpesvært insekt, Tore..” nærmest småropte jeg. “Æ e faktisk pizzredd altså, æ tulle ikke..”

Tore hadde selvfølgelig vansker med å holde latteren tilbake. Hadde mamman til barna hans blitt ei pingledingle? Fattet hun ikke at de kilende klitrende mygghankbeina ikke kom til å ta livet av henne? Kjente han i det hele tatt denne dama??

Med Tore i andre enden og ståpels over hele kroppen, så jeg mitt snitt til å lure meg inn på soverommet og ha igjen døra da han svirret seg opp på veggen i gangen, og satte seg der som en annen konge. Men utenfor soverommet iallefall.

Og jeg tuller ikke, i natt sov jeg dårlig. 

Her er han. På bildet under her. Fant han bak sofaen her i kveld. Så Jifen må ha fønka fett visstnok.

Ja jeg vet, det er helt utrolig… man sant desverre, jeg har blitt ei pingle på “gammeldagan! Når jeg tenker meg om hadde jeg en lignende kamp med en svær vindusedderkopp for noen uker siden.. Oppførte meg som om Eddie kom til å hoppe på meg hvert sekund. Hva er det som skjer, har fobien begynt å tygge litt på meg? Håper det er noen hormonelle greier jeg kan skylde på, dette. For hva om neste sommer er en knallsommer som bringer med seg masse insekter og trenger dem inn her hos oss? Synes jeg ser for meg jeg selv gå i dekning i flere timer om gangen.. 

I kveld skal jeg uansett legge meg og sove i fred og ro. God natt fra meg. Måtte surresataner, nattas djevler og hårtroll holde seg unna.. 

GRATULERER SOM SKOLEGUTT, TØFFE, KULE MATHIAS! 
For en dag! Fantastisk vær, snill rektor, trivelige foreldre, søte barn og verdens mildeste lærerinne med jordklodens mest behagelige stemme. 

Vi har altså hatt en spennende og koselig dag på Hommelvik barneskole, der både små og store ble tatt godt imot i varmen.

Jeg var en eneste rørt klump i halsen i hele dag, med et overveldet mammahjerte, over at denne skjønne guttungen er blitt skolegutt. Verdens stolteste superpappa var den stødige klippen Mathias behøvde når det skulle hentes skolesekk foran masse mennesker eller sitte blant andre elever og bli tatt bilder av. Et farsfang kan være det mest verdifulle og viktigste en kan tenke seg til.. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så lille venn, gurimalla så innmari stolte vi er av deg. Og denne rørte følelsen i mammas brystkasse bare varer og varer. Milepæler er så tydelige, de vises og kjennes så godt.. Og det er bare å følge med hvis man vil ha de med seg i minneland. Vi gleder oss årene som kommer, Mathias ☺ Tvi tvi og lykke til i en stor skolegård, som etterhvert vil krympe, serru..

Hilsen lillebror, mamma og pappa 

Siden vi er to foreldre som ikke har vært kjærester på lenge, og som heller aldri mer kommer til å bli det, men to kompiser med to barn og to hjem, har vi for lengst inngått avtale om å jevnlig treffes alle 4. Slik at barna våre få følelsen av samhold og familiehygge, og sånn at vi gjør dem så lykkelige som overhodet mulig i denne tilværelsen. I dag  var en slik avtalt dag, og vi hadde noe helt fantastisk stort å feire i samme slengen: 

Tenk vår aller første premie, Mathias 6 år, BEGYNNER PÅ SKOLEN I MORGEN! Dette har vi altså feira i dag, på skikkelig vis, hele familien! Og vi har kosa oss med å ta masse bilder til dere 😉

Muruvik mellom Hommelvik der Tore har base, og Stjørdal det jeg har base. Dad&boys proudness 😆😆😆Men først la oss spole litt tilbake: Vi dro og kjøpte engangsgrill og godis…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

…og gleda oss til å fråtzzze som fy! Det var helt skolete vill stemning i bilen.

Særlig da mamma sa: “Nei nå har vi det bra GØY, dere!” …og ingen lo, slik at alle begynte å le av at ingen lo. Du forstod?

Skulle værra et trivelig og pent bilde dette. Lite visste jeg at Tore hadde mansen.

Solstråledag, knallvær ….og mansen. 

Dette Lønneberget, nei, hyttestrøket her, ble vi littegrann misunnelig på da.

Men da jeg var lita, “fikk” søsknene mine og jeg hver våres kalv i onkel og mormor’s fjøs (kanskje alle 9 søskenbarna fikk det?)  (Kanskje mormor og onkel nesten ikke hadde kyr selv) Anyway, vi latefikk kalver og kyr. Uten at vi kunne ta dem med hjem, ja det hadde vel tatt seg ut…  

Så i dag har Tore “lateått seg” ei brun hytte nedi bakom guttene her, og den røde Emilhytta dere skimter til venstre her, den har jeg “latefått”. Tore “sin” har anneks. Min har verdens kuleste karmer og detaljer. 

Spent skolestarter på rockern i fjæra 

Tore måtte bare teste dette. Å fiske med en gutt på magen og en ved siden av. Superpappa, aaaand action:

Lykkeliten og storelykke bringer lykke: “Pappaaa æ hente håven æ!” Hørte jeg en stolt Mathias rope 

…nei jeg vet ikke helt jeg assa. Om leker “selen går” på dette bildet eller hva. Vet bare at jeg var på vei ned av svaberget her og at Tore ikke skulle ta bilde da.

Jeg må bare vise, min fine hårkrise..

Even lille, fikk maasse kos i dag

Det er noe helt utrolig hvordan disse to digger hverandre. 

Storebror snakker med den fineste skjøreste stemme til lillebror, og lillebror piper av glede hver gang han ser helten sin, nemlig verdens tøffeste, kuleste og største megastorebror..

Spacefamilien  (Space = 2 hjem = plenty space)

Livsnytface

Mmmm vi elsker ELSKER MAT! Nammm

 
…og mat er best ute i det fri

Godteskåla

Gutta rusler en tur, og jeg hører en ivrig skolestarter si oppriktig til pappan sin der ute på svabergene: “Ja kom så går vi en tur. Vi vise Even rundt litt her på jordkloden vi, pappa!”

Skulle ta fishie sammen med denne jeg. Men den hoppsprella mot meg ut av håven akkurat da jeg bøyde meg ned for å ta bildet. Jeg hylte ikke, Tore! Jeg bare småskvatt litt. Kremt. Vant med Vestetrålens megafisker jeg så.. så, nånei jeg hylte ikke. Bare ropte biiittittegrann.

Apropos fisk, Tore og Mathias.. Er dere “snille” fordi dere lurer fisker til å bite på spisse agn, for så å “slippe dem fri igjen”? Tenk så deppa dem blir etter dere har lekt svabergfiskere, plaget dem, og så sendt dem tilbake med munnehull og traumer….  Bedre vi spiser dem neste gang, eller hur?

Takk for en herlig dag Mathias, Even og Tore  Ingenting er som en dag med dere, jeg digger det. Vi er heldige vi, som har det sånn. Trenger ikke A4-ark til fargeblyantene våre vi, vi tegner våre egne bilder!

Og i mårra, Mathias, kommer Even og jeg også, slik at vi alle sammen blir med deg til skolen den aller første dagen. Vi vet det er ditt høyeste ønske for morgendagen, og selvfølgelig skal du få det oppfylt vennen.

Men jeg kan ikke love deg at mamma og pappa har tørre øyekroker i morgen. For lille gutten vår, han har blitt stor skolegutt..  😂klump😄i☺halsen😂

Dette er noe jeg har gruet meg veldig til en stund. Dere har fått lese Stockholmshistorien min, om elektrosjokkrunde nr 1, og hvordan det hele endte fram til dags dato. Men det er en ting jeg enda ikke har fortalt dere. Og det er hvordan det hele begynte. 

Akkurat nå skulle jeg ikke blogge. Skulle hive meg nedpå sofaen og glo på en tv jeg sjeldent ser på for tiden. Så skulle jeg bare titte litt i en gammal diktbok først, og fant ut at jeg har jo skrevet ned historien om hvordan det startet sommeren 1997. Dette er nedskrevet i 2009, for 6 år siden. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dere begynner å kjenne meg. Jeg klarer ikke å la være å skrive nå, når jeg finner slik inspirasjon etter baby har sovna… Så velkommen til:

SOMMEREN DA ALT BEGYNTE

Huset jeg vokste opp i, var stort og trygt, og bygd opp av våre foreldre tidlig på 80tallet. Alt var stabilt. Mamma og pappa var måteholdne med alkohol. Vi flyttet aldri, hadde de samme vennene. Vi hadde det godt, min 4 år eldre søster Silje, jeg, og min 6 år yngre bror. Vi var omgitt av glede og humor. Fikk oppleve å få frokost på senga noen ganger, kosekvelder med pizza på lørdagskveldene, og vi var aldri i tvil om hvor vi hørte hjemme. Hvor vi var elsket. 

Mormor på gården på Ytterøya var et samlingssted for slekta, og foreldrene våre Eva og Hans bygde etterhvert hytte der. Pappa arvet barndomshjemmet sitt i idylliske Sigerfjord i Vesterålen, og de pusset opp dette huset også for egen hånd, våre sterke og stødige foreldre. Jeg hadde etterhvert mange gode venner både i Sigerfjord, på Ytterøya og hjemme i Stjørdal, og hadde mange å være glad i. Mange som var glade i meg. Mange å skrive brev med. Å lage vakre minner med, som jeg aldri aldri glemmer. 

Jeg får god hjelp med min interesse for skriving av min lærer Gunvor på barneskolen. Hun er en trygghet hun også. Sjokket er derfor stort den dagen jeg begynner på ungdomsskolen og får tidenes mest forskjellsbehandlende og kyniske lærer. Han er kjent for å være ille, denne læreren. Måtte pensjonere seg noen år etter han var ferdig med oss etter å ha tatt kveldertak på en elev. Så langt gikk han ikke da det gjaldt oss. Det gikk på utpsyking og mobbing. Og jeg var utpekt i 8 klasse, da jeg hadde funnet min hippieplass blant andre freaks på ungsdomsskolen. Vi røykte og vi tok oss en fest som de fleste andre på vår alder.

Han nærmest hatet meg. Jeg besvimte i klasserommet en gang og hadde vært grønn i ansiktet og ristet, ifølge resten av klassen. Avskyen han viste meg da jeg våknet i en døs nede på klasseromgulvet etter å ha landet med bakhodet rett i pulten bak meg, var skremmende. Han ignorerte meg og spottet meg foran hele klassen. 

Jeg begynte å skulke. Trist og deppa kunne jeg sitte å høre rockeballader så jeg fikk ut tårene. Skrev dikt og sov. Forfalsket mamma og pappas underskrifter til meldeboka. Jeg fikk vite at han snakket om meg foran klassen på en hånlig måte da jeg ikke var til stede. Selvtilliten min sank i rasende fart. Jeg fikk jobbe for lokalavisa som freelancer. Han visste det, men nevnte det aldri. Jeg var rett og slett ikke bra nok. 

Mine støttende foreldre forlangte møte med lærer og rektor. De kunne ikke kjenne igjen den jenta frøken Gunvor hadde formet i sin varme lærerånd. Vi ville jeg skulle bytte klasse det siste halve året. Vi fikk det ikke som vi ville, og han kunne fortsette sin psykiske terror. 

Ingen visste at jeg bar på en alvorlig psykisk sykdom. Bipolar 1 må utløses av noe før den setter i gang. Det var på ungdomsskolen jeg begynte å plutselig snurre ulogiske valg. Som å naske et eller annet i en butikk, uten å tenke konsekvenser. Uten å vite om karma. Som å drikke for mye alkohol. Jeg kunne være en grenseløs ungdom.

Året var 1997. Jeg hadde nesten gått et år på videregående. Lærerene der sier i ettertid at de skjønte at noe var galt. Jeg var utmattet. Så sliten at jeg ikke greide å holde opp øynene i timene, og måtte sove på et siderom. En gang våknet jeg en stund etter at alle elevene hadde gått hjem. Det var forferdelig, og jeg forstod ikke selv hvorfor jeg hadde dette søvnvbehovet. 

En depresjon er mye mer alvorlig enn at man kjenner seg deppa, gråter og er lei seg. Man kan bli flat, utmattet og få behov for å trekke seg tilbake mer enn normalt. Man kan sove mer eller mindre enn normalt, og man kan begynne å kjenne på kroppslige symptomer. En depresjon kan gli over i psykose dersom det går for langt. Man er gjerne svært angstpreget og nervøs. Og man trenger ikke å vite selv at man er alvorlig deprimert. 

Jeg hadde fylt 17 år, og forsøkte pustende og pesende å fullføre dette 1. året på linjen tegning form og farge. Men oppgavene rocket pent og pyntelig forbi meg sammen med alle de vanskelige prøvene. Mine foreldre var bekymret for de nesten uteblivende karakterene, og ingen av oss visste noen ting om depresjon. Farfar i Vesterålen har dødd, og det har vært triste tider. Vi så han som død, han var kald, og de voksne brukte ord som “sovnet inn”.

Jeg enset ikke overgangen fra hverdag til ferie. Var helt på randen av angst, men forstod ikke selv hvorfor jeg var sånn. Visste ikke hva angst var. Visste bare om en fremmed og farlig urolighet som jeg kjente på. Jeg ville gjøre mine foreldre stolte og ta en sommerjobb der jeg skulle være dagmamma for en liten gutt. Jeg var flink med barn, og hadde passa mange.

Natta før jeg skulle begynne i sommerjobben, ser jeg i ettertid at jeg slet voldsomt både med sosial angst, redsel for framtiden og kritisk lav selvtillit. Hadde lest i et blad at dersom man ikke fikk sove, kunne man ha bedre effekt dagen etter av å holde seg våken. Jeg holdt meg våken.

Gjennomsiktig, livredd og ung som bare en 17åring kan være, møttet jeg opp for å passe den skjønne lille gutten. Trøtt og sliten, gjorde jeg mitt beste, og ble derfor overmannet av redselen for å ikke være god nok da jeg oppdaget at jeg hadde glemt å tatt på bleie. Dårlig samvittigjet skylte gjennom meg, og jeg ringte den snille mamman til gutten. Det ramlet ut av meg at gutten var blitt syk og at hun måtte komme hjem. 

Da jeg gikk derfra var jeg et nervevrak. Jeg var ingen. Mislykket. Jeg husker ikke hvor mamma hentet meg. Men jeg husker at ingen av oss skjønte noe. Vi var fortvilet og frustrerte. 

Sakte lukket jeg meg som en østers. Jeg befant meg i en tåketilstand, omsluttet av stum søvnmangel og en veldig skremmende tomhet. Jeg ressignerte og ga opp. Til slutt turde jeg nesten ikke puste, av redsel for at det også var feil. Men det var en ting jeg turde minst av alt, og det var å sove. Jeg følte meg skjør som porselen, og det begynte å bli fakta for meg at jeg kom til å dø dersom jeg sovnet. Mamma tok med meg til legen, som ga meg “innsovningsmedisin”, disse turde jeg iallefall ikke å ta. 

De tar meg med til mormor på øya. Jeg er en eneste stiv livredd pinne. Rastløs og stum. Hakker tenner og skjelver. Alt er livsfarlig. Og jeg er ingen. Jeg er bare et mislykket slags vesen. 

Det er dette jeg har gruet slik for å skrive om. For jeg har aldri senere vært så faretruende langt nede i en depresjon. Aldri opplevd verre angst. Ja jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare tilstanden. Det var et helvete uten ord og uten tårer.

Som sement hadde hele jeg stivnet. Og alt jeg greide å tenke og føle, var at jeg måtte, jeg MÅTTE bli BEDRE. Bedre på alt. Jeg var for dårlig, dugde ikke. Ikke et eneste sekund var jeg avslappet. Jeg fortjente ingenting. 

Den siste natten ble det kritisk. Jeg forstår nå at jeg gled over i depressiv psykose den natten, og befant meg i grenselandet. Jeg nektet å sove, hakket tenner og var overbevist om at jeg holdt på å dø der jeg lå. Plutselig ble jeg overmannet av spasmer. Jeg ristet i intervaller.  Prøvde livredd å forklare foreldrene mine at de måtte ta med meg til sykehuset, men jeg ble stum. Mistet taleevnen der og da. Jeg skjønte at jeg behøvde søvn. Og siden jeg kom til å dø hvis jeg sovnet, var det best de overvåket meg med en slik hjerte overvåker mens jeg sov. 

Slik tenkte jeg faktisk. Og det var ramme alvor og grusommere enn jeg får til å forklare. Kjempet virkelig for å holde hue over vannet. 

De tar meg med over til fastlandet. Til en lege. De prøver å få i meg en yoghurt, men jeg bare skuler på dem. På både legen, mamma og pappa. Legen er en dame, og hun sier: “Du ska få kom på sykehuset.”

Jeg ligger i baksetet. Reiser opp hodet litt, og da ser jeg skiltet: “Psykiatrisk avdeling”. Jeg klikker. Livredd og gråtende. For “Psykiatrisk” for meg er skrekkfilmer og ren uvitenhet. Skulle de låse meg inne her for resten av mitt liv? Puster fort. Hyperventilerer. Leger og sykepleiere eller hva de alle var, de måtte bære en hylende, skrikende jente i sjokk over dørterskelen.  

Det var heller ikke lett for mine foreldre, dette. De ble mange ganger fortalt at jeg ble godt ivaretatt i årene som kom. Noen ganger ble jeg det, andre ganger ikke. Denne første gangen,  gjorde psyk virkelig alt de kunne for å hjelpe 17 år gamle meg. Men jeg var for sårbar. Senpuberteten hadde fanger meg i deppaland, låst meg inne i pilleland og skremt vettet av meg. Det tok lang tid før jeg fikk opprettet normal søvnrytme, og jeg gikk hvileløst rundt i gangene i døs. Jeg kunne ikke fatte at det ikke forstod at jeg kom til å dø dersom jeg tok pillene deres og sovnet.

Akkurat slik fortonet det seg. Mitt første møte med lukkede dører. Psykiatri. Min debutt innen diagnosen bipolar 1. Og det skulle ta meg mange år før jeg forstod dette, og alt som senere kom av utfordringer. Jeg har for noen år siden hatt perioder uten medisin der jeg trodde jeg var frisk. Begge disse gangene endte det i alvorlig psykose. Psykiatrien vil alltid ha en del å lære, men de gjør ikke bare feil. Jeg vet nå at jeg lever med en diagnose der kjemiske årsaker gjør at jeg trenger tilførsel av lithium. 

Vi har per dags dato et flott samarbeid, psykiatrisk og jeg som mor med bipolar. En dyktig psykiater følger meg opp i bakgrunnen angående medisiner og spørsmål rundt dette. Jeg forstår med hele meg alvorlighetsgraden i diagnosen, og viktigheten i at jeg hver dag tar de to typer medisiner som jeg resten av livet må gå på. Takk og pris for at jeg til slutt ble mottakelig for å ta imot riktig type hjelp. Til slutt skal dere få se et utdrag fra en dagbok jeg skrev sommeren 1997, for 18 år siden.

Her ligger jeg og kaver. Det er lørdagskveld og lille Even har hatt tannsmerter. Det endte med stikkpille, dentinox og en mamma som bør ligge lavt. Altså helt nedpå senga. Her ligger jeg til han sovner i kveld, for han skal slippe å gå gjennom dette alene, lille søte. 

Så surfer jeg litt på facern og ser folk som skal på konserter, folk som er i sydligere strøk, glade folk, sinte folk, deppa folk, hurrafolk, fine bilder, rare bilder …all face stuff flashing into this mamaface. Tenker åååå syden, ååå konsert..  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men så holder jeg lille baby litt i armene, koser og gir han mammakjærligheten han trenger nå.

Tenker at jeg er akkurat på den ene lille plassen på jord jeg ønsker å være akkurat nå; her i senga mi, ved siden av en liten babyseng med en av mine to barn oppi. En av de to gevinstene mine. For at jeg tok riktige valg slik at jeg kunne være en frisk mamma.

So facebook, right in your face: her er jeg. Sammen med et av mine to idoler: selveste søteste babyEven gitt! Snart skal han lære seg å gå og holde skjeen sin selv, og jeg gleder meg. Så skal han lære å snakke, og det kribler i magan bare jeg tenker på det.

Og dere, han har akkurat begynt å holde brødskivbitene sine selv og både spise og leke med dem og putte dem i munnen. To ting på en gang. Og han knurrer høyt hver gang han ikke greier å åpne bøkene sine. Tøffing altså!

Lørdagskvelden min er digg, dette er den kuleste festen; denne bittelille babyryggen som har trengt seg mot sprinklene i babysenga mot meg, takknemlig for at mamma passer på i kveld. 

Jeg er forelska som fy! I to store blå øyneb i et bitte lite babyfjes, og i en skolestartergutt sine varme klemmer, jeg får rett og slett bare..

…IKKE NOK…

..AV Å..

..VÆRE MAMMA 💙💚

Ps: Nei for tenk, nå får jeg tilogmed en pakke her hører jeg…! ☺

Tenk jeg fant ut i går at det finnes månedsgrense for hvor mye man kan promotere seg selv som blogger ved å bloggshoute. Så da må jeg nok finne meg i lavere lesertall en liten stund.

Jaja, bare jeg får skrevet og blogget så var det jo det jeg begynte å blogge for, mine skriveinteresser.

Jeg gjorde heller noe annet for å finne min Anna i Stockholm, og ringte likesågodt avisene Expressen og Aftonbladet. De ønsket mail, og fikk mail. Håper de vil hjelpe meg å finne henne. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heldigvis har jeg selveste lykkeliten i hus, så da ble det en super og en duper dag likevel..

Mumsters……and baybsters..

Hva skulle man gjort uten disse lykkebarna?

Mamma elsker dere til himmelen og tilbake igjen 💙💙

Even spiser kveldsmaten sin selv den lille tøffingen

Mamma daaa, fotflørte babyfooten min?

Well, I made your day, så, okey 😉

Hvordan er UNGDOMMEN generelt nå til dags?

Jeg husker min egen internettfrie, mobilløse, idylliske ungdomstid, som en eneste lang solværsdag rundt et bål på stranda, innom Gråtta fritidsklubb en tur, innom det falleferdige ungdommens hus, og så på besøk hos noen i den ene gjengen. Neste dag hjemme hos noen i den andre gjengen. En tur for å bade i ferskvann med øl vi kunne smugdrikke. Party party, det var forspill hos Tine og sanggauling i maxitaxien hele veien til Lånkehallen. Tenk at buskene deromkring overlevde alle spysyke ungdommene. Så ble vi hentet av strenge foreldre og lagt trygt i seng.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mine fordommer og spekulasjoner er mange, og jeg ser for meg en gjeng med digitaliserte vesen som nesten ikke vet hvordan ordentlige øyne ser ut og som har samme stil alle som en.. Nei dette må jeg finne ut av! 

Even og jeg sitter ved det store stuevinduet med utsikt mot skolegården med basketballbanen. Jeg har trøbbel med å mate han merker jeg. Gutten vil bare sitte og se utav vinduet han. Jeg titter etter gjennom den altfor store kutteklare busken utenfor. På basketballbanen bortom plena spiller ei nydelig jent basketball for seg selv. Impulsivelene reiser seg brått. Stikker hodet ut av verandadøra og roper til den stakkars ungdommen: “Heeey, kainn du kom hit litt?”  

Emilie Enge Berg (15) og jeg, avtaler at hun skal sjekke med foreldrene sine om det er i orden at jeg blogger om henne. Etter Even har sovnet, henter jeg inn ungdommen. Og min egen alder på 20 glemske år gamlere blir et faktum da hun forteller meg at hun er jo den lille jenta som var med storesøstra si hit og tegnet ved stuebordet våres for 7 år siden, da Tore og bodde her sammen med  fugler, katter og fisker i skjønn harmoni. 

Jeg starter med å fortelle Emilie om hvordan vi hadde det som ungdommer “fær i tiom”, og at jeg gjerne vil vite hvordan dem har det nå

-“Sånn e det no å.” Sier Emilie. Jeg måper. Hun forteller videre: “Vi gjør alt det der vi å, bare at no har vi med mobilen”

Jeg sitter i sofaen min med hakeslipp. Har jeg tatt så feil? Nei det kan ikke stemme? Jeg graver videre.

Anna forteller om en sosial ungdomstid der hun ikke kjenner særlig til mobbing. Ikke nettmobbing heller.

Emilie liker å holde på med gitar, dans, basketball, hester og fotball, og er ei meget sosial jente. Hun snakker om instagram, skype og youtube, og det må vel være den eneste forskjellen jeg kan finne på henne og oss for 20 år siden. Bortsett fra at vi hadde Gråtta, Ungdommens hus og Lånkehallen. Jeg spør henne om hun har vært på det nyåpnede Carbon ungdomsklubb i Kimen Kulturhus. Men Emilie sier at hun ikke har den interessen enda. Hun benytter seg ikke av ungdomsklubber og slikt.

Takk for praten Emilie, du lærte meg mye. Og nå skal jeg lære mer! Nå vil jeg vite litt om hvor våre sosiale ungdommer skal holde til framover ☺

Neste dag tråkker jeg ned til sentrum og inn i vårt nye kulturhus. Bare denne gangen inn baksiden, inn i Stjørdals nye ungdomsklubb Carbon:

Nysgjerrig trer jeg inn i de splitter nye stilige lokalene som skal huse pubertale spirer på dagtid framover. Nærmere bestemt mandag tirsdag onsdag 14-21, fredag 14-23 og lørdag 16-23. Jeg senser en velkjent atmosfære med tøffe ungdommer som suser forbi, med friske kommentarer til hverandre og action i lufta. Jeg høre Emilie i det fjerne: “Sånn e det no også”…

 Her er det fem voksne ansatte som med glede jobber med dagens ungdom, og jeg får et bloggervju og fantastisk omvisning av en av dem, nemlig en grei kar ved navn Gunnar Hegstad. Gunnar er tidløs, derfor kan jeg ikke skrive noen alder. Da jeg spør Gunnar hvor lenge han har jobbet med ungdommene før de fikk flytte hit til Kimen fra gamle ungdommens hus, sier han 4-5 år. Men han lyver. Jeg vet det, for det kom en ungdom forbi akkurat da, og han ropte: “Siden 1821!” 

Tidløse Gunnar forteller om tilbudene ungdommene kommer til å få kunne benytte seg av fremover. En skatepark lages ferdig før jul. Den skal ligge ved siden av halsen ungdomsskole. Gunnar spør om jeg ikke har sett at de graver der. Men det er forbipolene distrelene han snakker til. Har nok sett, men ikke registrert. Ikke lagret. Deleted. Mulig fordi jeg er Stjørdaling. Det graves. Det glemmes.

Her på kjøkkenet kan ungdommene varme seg egenkjøpt frossenpizza (kan jeg også det i forbifarten? Lissom gå i et med tapeten av unge freshe, og steke meg en grandis? Jeg er jo bare 35..)

Egen ungdomsavdeling inne på biblioteket har de også.. med pc’er og sånnt. Sånn hadde vi på nittitallet også. Sånne bøker and stuff.. 

Her inne på Carbon, som har vært åpen i ei uke, har de talt 60-70 ungdommer innom per dag. Men jeg synes så tydelig det er plass til noen av oss 35åringer her i Stjørdal også jeg, nede i den der fancy grønne sofaen..

…den der FANCY kjempe KULE …SOFAEN! Sjekk den da! Med ekte moderne ungdomsføtter oppi!

Sånn hadde vi også serru, back in the 90’s   …bare gamlere, slittere og grønnere.. liksom vintage.

Her skal ungdommene kicke seg litt mens pizzan steker seg deilig og varm..

Fuzeball er på plass!

Så skjer det! Gunnar viser meg inn i et rom, og sier: dette er GRÅTTA-SCENEN! Jeg blir helt rørt. Har de virkelig kalt opp scenen etter nittitallets GRÅTTA? Gunnar kan fortelle at han også brukte å henge på Gråtta og ungdommens hus. Vi husker de samme folkene, men ikke hverandre. Det er den tidløse alderen som slår til.

Hils på 18 år gamle Erlend Eriksen Grøntvedt fra Stjørdal. Bosatt i Remyra, og klar for å jobbe som lærling på Carbon ungdomsklubb neste år, noe han beskriver som drømmejobben. Erlend er en munter og veldig hyggelig gutt som gjerne stiller opp til fotografering. Jeg spør om han spiller trommer. Han påstår at han ikke kan det, men det tror jeg ikke på etter det jeg hørte fra Gråtta-scenen i dag, Erlend.

Jeg får litt tårer i øynene, og minnes svunne tider, når Erlend spiller trommer på Gråtta-scenen..

Gunnar viser meg bandøvingsrommet og peker smilende på den ene høytaleren: “Den Marshallhøytaleren trur æ stod på Gråtta!”

Min jevnaldrende venn forsvinner i et minutt. Så dukker han opp med ei plastkasse. Jeg blir helt ute av meg da han forteller at denne kassen inneholder bilder, dokumenter og avisutklipp fra gode gamle Gråtta fritidsklubb.

For en skatt. Vi åpner og ser. “Se der er Larsa!!” Sier jeg. Gunnar nikker og sier at han kjenner han fortsatt. Han tar opp en grønn bok og peker: “Se der har Elin skrivvi rapport fra møte!” Elin var en av de ansatte ved Gråtta. Back in those days..

 Jeg får se bilder og avisutklipp. En hel perm med avisutklipp. Og vi avtaler at jeg får komme tilbake en annen dag for å se nærmere etter om jeg kan finne noen av de artiklene jeg skrev for lokalavisa på midten av nittitallet. Som jeg gleder meg! Håper jeg får sitte bittélitt med den store nittitallsrumpa mi på den svære grønne sofaen dems også…

Tusen takk til Gunnar, Erlend og de andre ungdommene inne på Carbon ungdomsklubb. Tiden viser seg å ha stått stille på mange områder… Jeg har tatt feil, og bøyer meg i gammelt nittitalls-støv: “Sånn er det visst nå også” 

⏳🔎👍

Kjære lesere.

Dere mine gull,som gidder å lese mine skrivekick, fortjener litt info.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For dere har nok lagt merke til at denne bloggen er annerledes. At jeg innimellom leverer dere særoppgaver og noe jeg kaller bloggertasjer. At jeg forteller sanne historier, både fra min egen fortid og fra andre’s liv. Og at jeg har min egen greie med at jeg skriver mine tekster og dikt på bilder.

Derfor vil jeg informere litt om hvorfor: det bare er sånn. Neida 😄 Joda, det både bare er sånn og finnes grunner til det. 

For det første tenkte jeg et helt år på saken før jeg startet å blogge. Jeg funderte litt på dette med at jeg, som de fleste, forbandt ordet blogg med rosa. Grønne jeg, som til tider er både sort, lilla, orange, gul, rød og indigo..  (er indigo og lilla det samme ? )

Da jeg startet, hadde jeg ingen plan om hva jeg skulle skrive og hvordan, annet enn å gjøre som pappa sa i 1997: “Vær åpen. Fortell dem sannheten.”

Jeg har en annen ro over meg nå som jeg vet at jeg ikke kommer til å ta med meg Stockholmshistorien min og opplevelsene innen electronic konversional threatment, som det så fint heter, i graven når den tid kommer. Elektrosjokk. Jeg følte et ansvar for å fortelle folket om hvordan det kan føles for ei ung jente som akkurat har fylt 18 år, å oppleve alt dette. Og jeg ønsker å bidra til åpenhet mot tabu, som igjen kan føre til endringer i måten vi behandler unge bunnløst fortvilte her til lands. 

Underveis mens jeg har blogget, har jeg gjort det på min egen måte, og formet bloggen min slik bare jeg vil. Bloggertasje betyr en slags reportasje i Helenevisa, min egen lille avis. Der jeg gjør alt som jeg ønsker, med bloggervju som betyr intervju. Jeg lar gjerne andre komme til med gjesteinnlegg etter hvert.

Jeg har hemmelige planer. Det skjer alltid noe snart som får magen min til å krible. Jeg har hittil hatt hemmeligheter som har grunnet ut i bloggervju av Nils Gunnar Lie, Morten Ramm og Einar Tørnquist, skrevet bloggertasjer med varierende innhold og sanne historier om både meg selv og andre.

Og jeg har alltid flere planer og tråder å ta tak i. Men noen påstår at jeg har en copycat i bloggeverdenen, så jeg må holde alt for meg selv til jeg legger det ut.

Jeg får deilige tilbakemeldinger fra mine lesere, som ofte sier at “du har gjort meg til bloggleser!” Jeg er glad for at leserene mine ikke er den typiske bloggleser. Og jeg er stolt av å kunne presentere for dere at flere har gitt meg tilbakemelding om at de har brukt mine tanketeknikk-metoder og livsnyt-råd, og at det har hjulpet der ingen ting annet har fungert behjelpende. 

Jeg vil bringe alvor og sannhet ut med preg av humor. Vi kan ikke bare legge oss ned og rulle rundt i gjørma. Vi må løpe ut i ferskvannet ved siden av, mens vi ler høyt under stekende sol i der vi vasker av oss gjørma også. 

 Ja. Jeg finner opp min egen måte å blogge på underveis, samtidig som jeg også følger litt bloggtradisjon og uskrevne regler. Takk til mine lesere som faktisk enjoy reading my crazy stuff, og som i tillegg har boobs and balls til å si det både på face og til ansiktet mitt ☺

God helg fra Helenevisa Trønderine forbipolene Helene Merethe godshegotsomanynames 😲 

Dette innlegget inneholder reklame. 

Inne på Narvesen møtte vi denne uka et stort smil og en real trillende latter. Så god service for tre iser til tre blodsukkerfattige utålmodige ladies… Hvem i alle dager er han her?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jo det skal jeg jaggu fortelle deg. Dette er serviceinnstilte Frode Berg, som er den rette smilende sola å møte foran en kioskdisk både på regntunge og solfylte dager, der han står bak og smitter deg med solstrålene sine. Han kan fortelle at han begynte å jobbe på Torgkvartalet’s Narvesen i april i år, og at han jobber der bare av og til…

Nei. Det vil vi ikke! Vi ønsker ikke at du bare skal jobbe der noen ganger. Hvilket bortkastet snilt og trivelig smil det ville være! Vi vil ikke se deg der bare av og til, Frode. Vis dette innlegget til sjefen din, hils fra oss og si at kundene streiker dersom vi ikke får se dette smilet inne på kiosken oftere enn av og til 😄😄😄

Hilsen hu derre forbipolena og dem som var med henne inn på Narvesen, vi som digger store smil og god service 😆😆😆

Ps: Nei, vi forlanger ikke, og får ingenting for at jeg skal blogge god service ut til folket ☺☺☺

….bare elske det når jeg møter serviceinnstilte snille mennesker som bidrar til en bedre hverdag for kundene sine…