Skulle powernappe bittelitt. Stilte klokka på 20 minutter senere, og våkna sakte men sikkert nesten 3 timer etter, til ørten antall bekymra anrop og en lang eventyrlig dusj.
Tenk det. Litt av et halvgammalt “spennende” morsemne. Livet er digg når du sover, yeah allright værtfall etter en tidlig morgen med lille baby, da er det digg å sove i en halvtime!
Men ikke i TRE TIMER I SOLVÆRET 😬 Nei vettu verden, nå kommer jeg! Altså jeg kommer ikke, jeg KOMMER! Nei ikke sånn. Kommer ut i finværet jeg også! (Kan noen slette setningen “jeg kommer” fra ordforlaget våres her til lands??..?)
.. sorry, Prøysen, jeg tok meg den friheten å piffe opp Lillebror’s vise med 4 ekstra vers. Du skjønner, jeg fikk ikke den triste lillebroren du skrev og sang om, til å stemme med lillebroren som bor her i kåken. Han sprudler jo over seg selv, og har ikke plass i det lille søte ansiktet sitt til det brede store smiler han prøver så iherdig å smile. Så versegod, Alf, her er 4 vers og refreng som passer til vår lykkeliten også 😉😉😉
Lillebror synes det er så bra. Fryktelig bra, trallalala. Alle de andre er glad i han, og de vet om alt hva han kan! De tar’mot klemmer og koser de, og de vet hva lillebror prøver å si.
Hurra hei for lilleror, pappa og storebror, mamma og farmor og mormor, tanter og onkler, hurra.
Lillebror han smiler rundt seg selv. Fra morgen til kveld, smiler helt selv. Av alle de rare voksne han ser, og han vil oppleve mer. Mye mere vil han få til, ja det er da virkelig det Lillebror vil!
Hurra hei for lillebror, pappa og storebror, mamma og farmor og mormor, tanter og onkler, hurra!
Lillebror synes det er så gøy, å terge på skøy, rive ned tøy. Da får han oppmerksomhet, nesten som kjærlighet. Men når han kliper en tåfis da, får pipa en annen lyd trallalala..
Hurra hei for lillebror, pappa og storebror, mamma og farmor og mormor, tanter og onkler, hurra!
Ja du har hørt alt hva Lillebror kan, i bøtter og spann, leire og vann. Det er så gøy å være han, han må danse littegrann. Vugge der nede på stumpen sin, ja den kan nok danse best, bedre enn din
Hurra hei for Lillebror, pappa og storebror, mamma og tante og mormor, tanter og onkler, hurra!
Vi vil be deg gjøre oss en tjeneste. Det kreve litt av deg, og du kan komme til å oppleve at dine gamle holdninger endrer seg. Det er noe av det vi ønsker å oppnå med dette.
Bette Midler: The Rose
Dersom du vil gjøre følgende, hadde det varmet våre hjerter enormt. Les først vår sanne historie om Vilja. Det innlegget heter “Himmelens yngste poet”.
Sett deg ned og tenn et lys akkurat i det du trykker på en av de to linkene som følger med dette innlegget. Velg selv, Story med Lene Marlin eller The rose med Bette Midler. Kjenn at du tenner dette lyset og lytter til den sangen du velger til ære og respekt for alle de som valgte å reise før oss. Til et sted der de trodde de ville få det bedre.
Fyll deg selv med et kjærlighetslager, og bestem deg for at de du kjenner som svømmer på dypt vann, som fortsatt lever og er mulig å redde, skal få av dette lageret med godhet, forståelse og kjærlighet. Vær takknemlig dersom de velger å leve.
Gjør som i enkelte stammesamfunn her i verden. Sett den deprimertet vennen din, søsteren, kollegaen, broren, faren, moren din eller betkjenten din i midten, still dere rundt henne/han, og overøs vedkommende med opmuntring. Gode ord som psyker opp og helbreder tunge tanker.
Hjelp dem. Ikke ta dem som en selvfølge. Før varsomt deres ensomme og triste fokus over på noe positivt som du vet de interesserer seg for. Er det film, ta dem med på kino. Er det fisking, ta dem med på fisketur. Alternative ting? Alternativmessa. Kunst? Museum.
Gjør en innsats for de du kjenner som ikke har det bra. Du kan ikke sitte i ettertid og tenke at de skulle levd for deg. Det er du selv som skal leve ditt liv.
Ikke stol på at de får hjelpen de trenger, for det kan hende den hjelpen behøver 100 år på seg i utvikling før den blir optimal. Take action, for det kan faktisk hende hjelp fra systemet gjør vondt mye verre.
Redd dem. Helbred dem. Kjenn varmen fra dette lyset, lytt til budskap fra de som reiste og aldri kom tilbake. Vær åpne, la det være ok å si høyt at det er rett før man ikke makter mer. At samme hva man tenker på, munner det ut i noe som har med selvmord og desperate planer å gjøre. Ikke døm. Ta hverandre’s hender. For vi lover dere at dere vil angre dere i ettertid dersom dere ikke gjør det. … og dere, hold hardt og stramt, men mildt fast i de hendene.
Hjelp oss å bidra til å fjerne tabu og fordommer som forurenser våre vakre og intense minner. Minner med så sørgelige endinger.
Ikke vær sinte på de som valgte å dra. Mest sannsynlig var de også frustrerte over at ingen så dem og hjalp dem da de levde. At ingen snakket åpent med dem om andre løsninger og muligheter da de fortsatt levde. For selv kunne de jo ikke snakke høyt om sine vonde, fortvilte planer, siden det var tabu å snakke om slikt. Siden de visste folk ville at de skulle ha skyldfølelse over å tenke slik. Og skyldfølelse, kjære deg, kan være siste dråpe i et stappfullt beger.
Du undrer på hvorfor de dro. Vi er mange som overlevde sorte myrer av grusomme tanker og følelser, som kan fortelle deg flere grunner det kunne være til at de dro.
Men DET har vi ikke tid til! Tiden er faktisk knappere enn du tror. Se deg rundt og ikke slå deg til ro før du VET hva som skjuler seg bak smil og latter. BRY DEG, menneske, ….bry deg!
Bli med på det vi håper blir mange minnestunder for Vilja og alle de fantastiske snille, gode, uselviske flotte, nydelige vennene våre som har reist og aldri kommer tilbake. Det er for sent. Det er for alltid. Det er endelig og ugjenkallelig. Det svinner langt der bak. Lenger og lenger bak for hver dag uten våre kjære.
Ja der er for sent. Men det vi KAN gjøre, er å hjelpe de som enda ikke har reist, men som har sjekket inn i dette øyeblikk, rett før take off.
Vi er her, sterkere enn noensinne, for å endre samfunnets holdninger omkring dette med å reise for tidlig. Vi gir oss ikke før vi ikke lenger hører folk sutre om egoisme, mens det sjekkes inn nye reisende rett foran nesa på dem. Vilja ville gå ut med sin historie til avisen før hun døde. Ropte mange desperate rop om hjelp. Nå er hun her i denne “moderne avisa”. Og i denne “avisa” er hun hjemme. Vi vet godt hva både hun og de andre skyggedanserene ville der skulle stå her.
….når du har tent er lys og lyttet til sangen du valgte, legg igjen et hjerte i dette kommentarfeltet for Vilja og de andre er du så veldig snill, og spre dette videre.
Hvert hjerte symboliserer at du fra nå av bidrar til et mer åpent samfunn, og at du er et menneske som ser skyggedanserene og holder hendene deres slik at de merker at noen bryr seg. Slik at de får grunner til å kjempe seg frem til lyset her på jorden. Så de ikke danser dypere ned i skyggelandet og forsvinner for alltid. Ugjenkallelig.
Vi ønsker oss så mange hjerter som mulig i for dem. For vi savner dem. Savner dem. Savner dem.
Varme klemmer fra alle månesøstre og månebrødre til hele verden’s månesøsken: STAY ALIVE, THROUGT THE TUNNEL, YOU WOUNT REGRET ….in a few years. Go global, CARE, Be there and just care.
Jeg forteller sanne historier her inne på bloggen. Med gode grunner. Og når jeg gjør det, må det være når barna har lagt seg eller er hos pappan sin eller mormora si. For det krever dyp konentrasjon, tårer, minner, styrke og flere timer av min tid.
Det er det beste for alle at jeg deler. At mine venner deler med meg, og jeg deler med dere her på bloggen. For dette samfunnet har skjulte sider der feil type mennesker utfører dødelig makt. Og de kan gjemme seg bak stygge rykter som er så fæle at jeg ikke har lyst til å gjengi dem her på min blogg. For tenk å påstå at mine snille gode venner var egoistiske og feige i det de ikke greide mer og reiste for godt…
Hva med å sjekke ut hvilke primitive behandlingsmetoder våre venner ble utsatt for over tid før de ga opp? Jeg ble jo utsatt for det selv, og kan bevitne og fortelle av elektrosjokk er traumatisk og skaper hukommelsestap, at å stappe i pasienter 28 forskjellige medikamenttyper over tid bare gjør vondt verre og at sinte sure pleiere som brøler til deg faktisk kan være nok til at du, dersom du er suicidal, går og gir opp.
De har liv sine hender. Vi har tillagt dem ansvar. Følg derfor med dem. Se til at de gjør jobben sin. Psykiatrien anno 1997, har den egentlig forandret seg?
Det er vondt å skrive om våre umistelige som vi likevel mistet. Men samtidig også kraftig helbredende. Jeg får se det i fugleperpektiv.
Vi bodde jo sammen med dem på institusjoner. Spiste sammen, var naboer og kunne tilbringe denne tilværelsen sammen i månedsvis. Vi ble søstre og brødre. Nære venner.
Vi er fortsatt i sjokk. Enda det har gått 15 år presser tårene fortsatt på dersom jeg tenker på den dagen jeg fikk beskjed om at min aller beste kompis hadde tatt livet sitt. Så ung. Bare 22. Jeg fikk brekninger og sjokk, og livet ble aldri helt det samme.
Nei, livet ble aldri det samme etter hver gang jeg fikk slike altoppslukende beskjeder. Mistet styringen. Kunne ikke styre dette. Fikk ikke hentet dem tilbake samme hvor hardt jeg prøvde. Og tiden var ikke til å rikke, kun fremover. Det var iķke aktuelt å gå tilbake i tid og stoppe dem, stoppe dem, stoppe dem..
Å sørge over selvmord er for meg som å se ned i en sort avgrunn. Det er fortvilende og utfordrende å tenke på at utfallet kunne blitt annerledes. Det sorte i avgrunnen symboliserer de mystiske vonde timene den døde må ha slitt med.
Det å snakke om døden er blitt ei dagligdags greie for min del. Er så vant til det. Kan snakke om døden jeg, og så tørke øyne og rett over på noe morsomt. Dem er jo der. Våre døde. Minnene døde ikke. Den dagen jeg dør håper jeg ikke at folk hysjer meg til det aldrieksisterende. Hvorfor i alle dager skal vi ikke snakke om dette? Hvorfor skal vi tie det i hjel, og gi psykiatrien i Norge et stille, usynlig stort spillerom.
Jeg brukte 5 timer i kveld på å skrive om Vilja. Og jeg kommer til å bruke mange flere timer på åpenhet mot tabuer og fordommer.. For pappa var klokere en psykiatrien. Han ba meg være åpen. Han viste tidlig pil mot riktig vei.
…jeg skal innrømme det. Jeg savner fargen littegrann likevel. Bare savner ikke oppmerksomheten man får når man vandrer rundt som et rødt lys. For jeg mener at hvis man skal kunne kalle seg “Red head” skal det være rødt. Knall knall RØDT. …og det ble det i fjord. Skikkelig knallrødt. Folk skvetter, og du skvetter av at de skvetter. Da er det r ø d t …
Jeg laga meg heller ei blond hårkrise til fordel for dette, selvironien lenge leve..
But one day I’ll be back. And it wount be black 😉😛😄
Jeg hopper rett uti det akkurat som jeg har hatt det med å plumpe rett oppi flausene.
Det var i 2006. Jeg hadde samboer, og nå var vi på kjøpesenteret Magneten i Levanger by. Dette var før to svangerskap, så jeg spradet rundt i kort grønn kjole med tynnstrømpebukse, og, kremt, bare det. Desverre var det en “bare det-dag”.
Vi satt på en kafe lengst inn i det avlange kjøpesenteret, som på den tiden var formet som en avlang stor hall. Typen min, mora hans og samboeren til mora hans. Jeg er ei kaffekjerring og har vært det siden pubertale tider, så jeg måtte etter hvert på do. Og den doen var helt på andre enden av Magneten kjøpesenter.
Glad og lykkelig trippet jeg i vei. Nå skulle det do’es her. Jeg satt meg på do, og ble raskt overrasket av ei dame som titta inn. Vi lo. Nei altså, dette med at jeg hadde glemt å låse dodøra, og ei morsom dame titta inn, det måtte jeg skyndte meg å gå tilbake å fortelle om.. Fikk det travelt. Vaska ivrig hendene og hastet ut av døra.
Da jeg spradet den lange veien tilbake, med butikker og butikkansatte på begge sider, ble jeg for aller første og eneste gang, nesten ….nærmest …innbilsk! Hadde jeg blitt pen der inne på den magiske dassen eller? Ja for, smilte de ikke til meg, mange av de butikkansatte og forbipaserende? Jøss. Det var litt av noen hjertelige smil altså. Jeg ble så glad. Jeg slengte meg elegant nede på kafestolen sammen med de andre, den ulåste døra og dodama ble fortalt om, og mere kaffe og kaker ble inntatt.
Det samme skjedde på vei ut av butikken, samme vei jeg hadde gått til og fra do. De smilte og nesten lo til meg, folk.
Akkurat i det vi var på vei ut av kjøpesenteret, hørte jeg stefaren til typen humre. Han prikket meg på skuldra, og slet med å forklare noe. “Du. Du Hahaa. Du har kjolen…. oppi. Baki. Haha..”
Akkurat på “bare tynnstrømpebukse under kjolen-dagen” hadde jeg pakka kjolen “oppi baki” der inne på “den magiske dassen”.
Kunne vært pinlig dette. Og joda, det var det. Men etter et kvarters kjøring var det liksom mer flaut at jeg bare for enhver pris ikke greide å stanse den sabla latteren. Greit nok å le av seg selv. I 3 minutter kanskje. Men når du hiver etter pusten, vræler, latterhyler og hikster etter et helt kvarter, da blir det mer pinlig at de andre har greid å slutte å le for 10 minutter side.
Vi sitter på lekeplassen i stua. Ingredienser til babymiddag og fruktmos småkoker på ovnen, og nå er sikkert storebror og pappa kommet fram til gutteturhytta.
Baby har akkurat sovet duppen sin, og kommer kypende mot meg. Sakte legger han det lille kinnet sitt på mammalåret. Så reiser han seg og prøver å sette bleiestompen sin i fanget mitt. Han klarer det ikke. Er for liten og må ha hjelp av store mammahender.
Jeg får lange varme babykoser, som varer og varer. Han kan hverken snakke eller gå enda, men dette språket kan han. Han kan vise kjærlighet, og han kan det til gangs. Varme smil og intense koser. Kloke babyøyne med himmelsk forståelse.
Jeg, som får babymamma-samvittighet bare en litt for lang neggel kommer borti babyhuden, kjenner at han elsker meg. Han forguder meg og er fornøyd med meg.Han har tilgitt neglene mine han. Sist jeg så min eldstegutt, fikk jeg en kos av han også. Det er alt jeg behøver. Sannheten om at barna mine er glade i meg. At jeg er en god nok mamma for dem.
Det skal koses mer nå, med latter, smil og myk babyhud. Så skal det moses grønnsaker, koteletter og frukt.
Holy heaven, vi har det steike bra… Rikdommen er komplett, og det kan vel ikke bli bedre nå?
Hvis dette digitale brevet noengang skulle nå deg, vennligst ta kontakt med meg. Du møtte meg på tbanestasjonen i Gamla Stan i 1998. Du hadde langt mørkt hår og kan ha vært rundt 25 år eller oppover. Du var vegetarianer og studerte.Det kan være Larsson som var ditt etternavn i stedet for Larson.
Du hadde en kjæreste. Velbegrunnede hukommelsestap gjør at jeg ikke husker adressen din. Jeg har foretatt et navnebytte siden den gang, og jeg het Hege, var 18 år gammel og på rømmen fra Norges lukkede dører. Jeg trenger å få takket deg for at du tok vare på meg.
Tenker ofte på deg, Anna, og fylles med tårer i øynene hver gang. Det er dypt takknemlige og ydmyke tårer, for jeg vet ikke hvordan jeg skulle kunne overlevd alene i Stockholm den gangen uten deg og den lille hybelleiligheten din i Gamla Stan.
Vit at det å få møte deg igjen ville vært stort for meg. Som en av mine aller største drømmer. Jeg har mange ganger tenkt på å reise tilbake til Gamla Stan for å se om det vekker minner og jeg kanskje husker adressen din. Du bor nok en annen plass nå, men det skulle nok gitt meg noen ledetråder.
Snille Anna, finn meg og ta kontakt. Jeg vet at mange sprer mine blogginnlegg omkring Stockholm, så dersom noen som kan kjenne igjen beskrivelsen av Anna leser dette, blir jeg glad om dere kan vise henne min blogg.
Stor klem til Anna fra den unge jenta du tok vare på i 1998. Som het Hege den gang, men kaller seg i folkeregisteret Norge for Helene Dalland nå.
