Jeg forteller sanne historier her inne på bloggen. Med gode grunner. Og når jeg gjør det, må det være når barna har lagt seg eller er hos pappan sin eller mormora si. For det krever dyp konentrasjon, tårer, minner, styrke og flere timer av min tid. 

Det er det beste for alle at jeg deler. At mine venner deler med meg, og jeg deler med dere her på bloggen. For dette samfunnet har skjulte sider der feil type mennesker utfører dødelig makt. Og de kan gjemme seg bak stygge rykter som er så fæle at jeg ikke har lyst til å gjengi dem her på min blogg. For tenk å påstå at mine snille gode venner var egoistiske og feige i det de ikke greide mer og reiste for godt…

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Hva med å sjekke ut hvilke primitive behandlingsmetoder våre venner ble utsatt for over tid før de ga opp? Jeg ble jo utsatt for det selv, og kan bevitne og fortelle av elektrosjokk er traumatisk og skaper hukommelsestap, at å stappe i pasienter 28 forskjellige medikamenttyper over tid bare gjør vondt verre og at sinte sure pleiere som brøler til deg faktisk kan være nok til at du, dersom du er suicidal, går og gir opp.

De har liv sine hender. Vi har tillagt dem ansvar. Følg derfor med dem. Se til at de gjør jobben sin. Psykiatrien anno 1997, har den egentlig forandret seg?

Det er vondt å skrive om våre umistelige som vi likevel mistet. Men samtidig også kraftig helbredende. Jeg får se det i fugleperpektiv.

Vi bodde jo sammen med dem på institusjoner. Spiste sammen, var naboer og kunne tilbringe denne tilværelsen sammen i månedsvis. Vi ble søstre og brødre. Nære venner.

Vi er fortsatt i sjokk. Enda det har gått 15 år presser tårene fortsatt på dersom jeg tenker på den dagen jeg fikk beskjed om at min aller beste kompis hadde tatt livet sitt. Så ung. Bare 22. Jeg fikk brekninger og sjokk, og livet ble aldri helt det samme. 

Nei, livet ble aldri det samme etter hver gang jeg fikk slike altoppslukende beskjeder. Mistet styringen. Kunne ikke styre dette. Fikk ikke hentet dem tilbake samme hvor hardt jeg prøvde. Og tiden var ikke til å rikke, kun fremover. Det var iķke aktuelt å gå tilbake i tid og stoppe dem, stoppe dem, stoppe dem..

Å sørge over selvmord er for meg som å se ned i en sort avgrunn. Det er fortvilende og utfordrende å tenke på at utfallet kunne blitt annerledes. Det sorte i avgrunnen symboliserer de mystiske vonde timene den døde må ha slitt med.

Det å snakke om døden er blitt ei dagligdags greie for min del. Er så vant til det. Kan snakke om døden jeg, og så tørke øyne og rett over på noe morsomt. Dem er jo der. Våre døde. Minnene døde ikke. Den dagen jeg dør håper jeg ikke at folk hysjer meg til det aldrieksisterende. Hvorfor i alle dager skal vi ikke snakke om dette? Hvorfor skal vi tie det i hjel, og gi psykiatrien i Norge et stille, usynlig stort spillerom.

Jeg brukte 5 timer i kveld på å skrive om Vilja. Og jeg kommer til å bruke mange flere timer på åpenhet mot tabuer og fordommer..  For pappa var klokere en  psykiatrien. Han ba meg være åpen. Han viste tidlig pil mot riktig vei.