Jepp, som jeg skrev tidligere i dag, skulle denne multimamman ha en eventyrdag der alt kunne skje. Og hva skjedde? Hva gjorde jeg?
Jeg sovna 😲😲😲
Skulle powernappe bittelitt. Stilte klokka på 20 minutter senere, og våkna sakte men sikkert nesten 3 timer etter, til ørten antall bekymra anrop og en lang eventyrlig dusj.
Tenk det. Litt av et halvgammalt “spennende” morsemne. Livet er digg når du sover, yeah allright værtfall etter en tidlig morgen med lille baby, da er det digg å sove i en halvtime!
Men ikke i TRE TIMER I SOLVÆRET 😬 Nei vettu verden, nå kommer jeg! Altså jeg kommer ikke, jeg KOMMER! Nei ikke sånn. Kommer ut i finværet jeg også! (Kan noen slette setningen “jeg kommer” fra ordforlaget våres her til lands??..?)
Har dere sovet suverent? Eller har dere ligget i fosterstilling med tallerkenøyne og tenkt på repeat hvert 5.minutt🔎💥〰💫🕜🔊↪⁉❗? Uten å vite at det eneste som skal til for å trøkke på stopp repeat er å stå opp, finne penn og papir og rable ned alle tankene der, slik at hjernen får stressa ned og slipper å stå på høygir for å huske alt. Det er det den driver med slike sene kvelder serru, den stoler ikke på at du husker alt tankesurret, ikke før du har notert det ned en plass 📒✒✅✔ …og vips er du fri til å sove 💤
Jeg starter dagen med å presentere gårdagens to av tre turvenner, Even og Johannes. Johannes er en av de tre baby booms i vår familie som kom på rekke og rad før jul i fjord. Pappan til Johannes er min bror Hans Even. Johannes og Even er altså søskenbarn.
Prikk like. Vi hadde ikke venta det, men de to søskenbarna er like som to dråper brus. Ikke rart vår slekt smiler om dagen, vi er jo inntullet i et pledd lagd av deilig, verdifull, varm baby, og vi blir smila til og kosa med av både små babyfjes og barnefjes massevis om dagen.
Hva er det mine lesere skal gjøre i (fre)dag da? Her er det så stille at jeg nesten kan høre lufta i leiligheten. Lille Even ble nettopp henta av pappa Tore og storebror Mathias. Tid for guttedag for dem, og tid for eventyrdag for hu mamman her.
Eventyr, fordi jeg med vilje ikke har lagt noen planer, har bare en god del ideer til hva i alle dager jeg skal blogge på, finne på, gjøre på, you name it 👛 👢👗
Jeg har i alle de år spekulert på hvorfor jeg så veldig ofte blir completely misforstått. Mange ganger har jeg tenkt i løpet av en samtale: Puuh! Flaks at DEN misforståelsen ble oppklart altså! Hvis ikke hadde han/hun sikkert aldri snaakket til meg igjen!
I flere år tenkte jeg innimellom: Hva ER det med folk da. Litt trege enkelte eller?
Så fulgte noen år med: Hmmm, kan ALLE dem være så trege, eller er det JEG det er noe galt med?
De siste årene har jeg tenkt: Det ække dem. Det er meg. Det er JEG! Det må være noe skikkelig snålt med min måte å kommunisere på. Eller?
I dag fikk jeg en AHA-opplevelse. Eller rettere sagt tre AHA-opplevelser. Here they calme, nei come, nei kommer. Nei. Her kommer de:
Nr 1: Even og jeg hadde besøk av min svigerinne Astrid og tantebarn Johannes i dag. Jeg var godt i gang med å fortelle om en gang jeg helst ville drikke vann fra en kjøkkenspring, og skulle forklare en dame at jeg ikke ville drikke vannet fra springen på en do. Plutselig stod jeg på stuegulvet her foran Astrid, og tok meg selv i å si: “Ja, assa, æ ville jo itj drekk mer av dassvannet. Ærlig talt!..”
Nr 2: Jeg hadde fortalt Astrid om at Even bare tissa gjennom Rema-bleiene, at vi hadde bytta til Pampers, og avsluttet med: “….ja så æ dreit i de derre Rema-bleian æ ass, og kutta dem ut!”
Nr 3: Tore ringte for å spørre om jeg kunne spørre frisørsøs om Mathiashårklipp før skolestart. Plutselig “ramla jeg litt ut av samtalen” i det jeg så inn i de fortryllende beibideilige øynene til Even. Etter en stund hørte jeg det selv. Jeg satt der og sa inn i røret: “boddigoddi goggaga bottibo beibispjåkbotji…botji..” og satte i gang med å forklare Tore at jeg ikke snakka til han.
…akkurat som jeg noen timer før hadde forklart Astrid at jeg ikke drakk dovann. At “dass-vann” på Helenespråket betyr “vann fra springen på dass.”
… og at “æ dreit i Rema-bleian” som bare kan bety å gjøre fra seg i Rema-bleier, på Helenespråket faktisk betyr å “gi blaffen i Rema-bleiene og kjøpe pampers i stedet. …nå ble dette nesten reklame, men jeg kan ikke se at å skrive om voksne som gjør fra seg i beibibleier faktisk selger de andre bleiene.
Aha! Det ER jeg som er helt snål innen kommunikansjon. Gått for lite skole. Lært for få ord å variere med. Bør begynne å løse kryssord, så folk ikke klør av seg spørsmålstegnhodene sine og tror jeh både drikker dassvann, driter i bleier og snakker beibispråk. Blanding av katt og beibi.
Kryssord that is, Donaldkryss (ikke reklame det heller, bare har hørt at det er lettest)
Så ha høy takhøyde under en prat med hu derre forbipolena, hun kommer fra en annen verden og snakker et annet språk. Lett å lære. Gi det noen minutter.
.. sorry, Prøysen, jeg tok meg den friheten å piffe opp Lillebror’s vise med 4 ekstra vers. Du skjønner, jeg fikk ikke den triste lillebroren du skrev og sang om, til å stemme med lillebroren som bor her i kåken. Han sprudler jo over seg selv, og har ikke plass i det lille søte ansiktet sitt til det brede store smiler han prøver så iherdig å smile. Så versegod, Alf, her er 4 vers og refreng som passer til vår lykkeliten også 😉😉😉
Lillebror synes det er så bra. Fryktelig bra, trallalala. Alle de andre er glad i han, og de vet om alt hva han kan! De tar’mot klemmer og koser de, og de vet hva lillebror prøver å si.
Hurra hei for lilleror, pappa og storebror, mamma og farmor og mormor, tanter og onkler, hurra.
Lillebror han smiler rundt seg selv. Fra morgen til kveld, smiler helt selv. Av alle de rare voksne han ser, og han vil oppleve mer. Mye mere vil han få til, ja det er da virkelig det Lillebror vil!
Hurra hei for lillebror, pappa og storebror, mamma og farmor og mormor, tanter og onkler, hurra!
Lillebror synes det er så gøy, å terge på skøy, rive ned tøy. Da får han oppmerksomhet, nesten som kjærlighet. Men når han kliper en tåfis da, får pipa en annen lyd trallalala..
Hurra hei for lillebror, pappa og storebror, mamma og farmor og mormor, tanter og onkler, hurra!
Ja du har hørt alt hva Lillebror kan, i bøtter og spann, leire og vann. Det er så gøy å være han, han må danse littegrann. Vugge der nede på stumpen sin, ja den kan nok danse best, bedre enn din
Hurra hei for Lillebror, pappa og storebror, mamma og tante og mormor, tanter og onkler, hurra!
Vi vil be deg gjøre oss en tjeneste. Det kreve litt av deg, og du kan komme til å oppleve at dine gamle holdninger endrer seg. Det er noe av det vi ønsker å oppnå med dette.
Bette Midler: The Rose
Dersom du vil gjøre følgende, hadde det varmet våre hjerter enormt. Les først vår sanne historie om Vilja. Det innlegget heter “Himmelens yngste poet”.
Sett deg ned og tenn et lys akkurat i det du trykker på en av de to linkene som følger med dette innlegget. Velg selv, Story med Lene Marlin eller The rose med Bette Midler. Kjenn at du tenner dette lyset og lytter til den sangen du velger til ære og respekt for alle de som valgte å reise før oss. Til et sted der de trodde de ville få det bedre.
Fyll deg selv med et kjærlighetslager, og bestem deg for at de du kjenner som svømmer på dypt vann, som fortsatt lever og er mulig å redde, skal få av dette lageret med godhet, forståelse og kjærlighet. Vær takknemlig dersom de velger å leve.
Gjør som i enkelte stammesamfunn her i verden. Sett den deprimertet vennen din, søsteren, kollegaen, broren, faren, moren din eller betkjenten din i midten, still dere rundt henne/han, og overøs vedkommende med opmuntring. Gode ord som psyker opp og helbreder tunge tanker.
Hjelp dem. Ikke ta dem som en selvfølge. Før varsomt deres ensomme og triste fokus over på noe positivt som du vet de interesserer seg for. Er det film, ta dem med på kino. Er det fisking, ta dem med på fisketur. Alternative ting? Alternativmessa. Kunst? Museum.
Gjør en innsats for de du kjenner som ikke har det bra. Du kan ikke sitte i ettertid og tenke at de skulle levd for deg. Det er du selv som skal leve ditt liv.
Ikke stol på at de får hjelpen de trenger, for det kan hende den hjelpen behøver 100 år på seg i utvikling før den blir optimal. Take action, for det kan faktisk hende hjelp fra systemet gjør vondt mye verre.
Redd dem. Helbred dem. Kjenn varmen fra dette lyset, lytt til budskap fra de som reiste og aldri kom tilbake. Vær åpne, la det være ok å si høyt at det er rett før man ikke makter mer. At samme hva man tenker på, munner det ut i noe som har med selvmord og desperate planer å gjøre. Ikke døm. Ta hverandre’s hender. For vi lover dere at dere vil angre dere i ettertid dersom dere ikke gjør det. … og dere, hold hardt og stramt, men mildt fast i de hendene.
Hjelp oss å bidra til å fjerne tabu og fordommer som forurenser våre vakre og intense minner. Minner med så sørgelige endinger.
Ikke vær sinte på de som valgte å dra. Mest sannsynlig var de også frustrerte over at ingen så dem og hjalp dem da de levde. At ingen snakket åpent med dem om andre løsninger og muligheter da de fortsatt levde. For selv kunne de jo ikke snakke høyt om sine vonde, fortvilte planer, siden det var tabu å snakke om slikt. Siden de visste folk ville at de skulle ha skyldfølelse over å tenke slik. Og skyldfølelse, kjære deg, kan være siste dråpe i et stappfullt beger.
Du undrer på hvorfor de dro. Vi er mange som overlevde sorte myrer av grusomme tanker og følelser, som kan fortelle deg flere grunner det kunne være til at de dro.
Men DET har vi ikke tid til! Tiden er faktisk knappere enn du tror. Se deg rundt og ikke slå deg til ro før du VET hva som skjuler seg bak smil og latter. BRY DEG, menneske, ….bry deg!
Bli med på det vi håper blir mange minnestunder for Vilja og alle de fantastiske snille, gode, uselviske flotte, nydelige vennene våre som har reist og aldri kommer tilbake. Det er for sent. Det er for alltid. Det er endelig og ugjenkallelig. Det svinner langt der bak. Lenger og lenger bak for hver dag uten våre kjære.
Ja der er for sent. Men det vi KAN gjøre, er å hjelpe de som enda ikke har reist, men som har sjekket inn i dette øyeblikk, rett før take off.
Vi er her, sterkere enn noensinne, for å endre samfunnets holdninger omkring dette med å reise for tidlig. Vi gir oss ikke før vi ikke lenger hører folk sutre om egoisme, mens det sjekkes inn nye reisende rett foran nesa på dem. Vilja ville gå ut med sin historie til avisen før hun døde. Ropte mange desperate rop om hjelp. Nå er hun her i denne “moderne avisa”. Og i denne “avisa” er hun hjemme. Vi vet godt hva både hun og de andre skyggedanserene ville der skulle stå her.
….når du har tent er lys og lyttet til sangen du valgte, legg igjen et hjerte i dette kommentarfeltet for Vilja og de andre er du så veldig snill, og spre dette videre.
Hvert hjerte symboliserer at du fra nå av bidrar til et mer åpent samfunn, og at du er et menneske som ser skyggedanserene og holder hendene deres slik at de merker at noen bryr seg. Slik at de får grunner til å kjempe seg frem til lyset her på jorden. Så de ikke danser dypere ned i skyggelandet og forsvinner for alltid. Ugjenkallelig.
Vi ønsker oss så mange hjerter som mulig i for dem. For vi savner dem. Savner dem. Savner dem.
Varme klemmer fra alle månesøstre og månebrødre til hele verden’s månesøsken: STAY ALIVE, THROUGT THE TUNNEL, YOU WOUNT REGRET ….in a few years. Go global, CARE, Be there and just care.
Jeg forteller sanne historier her inne på bloggen. Med gode grunner. Og når jeg gjør det, må det være når barna har lagt seg eller er hos pappan sin eller mormora si. For det krever dyp konentrasjon, tårer, minner, styrke og flere timer av min tid.
Det er det beste for alle at jeg deler. At mine venner deler med meg, og jeg deler med dere her på bloggen. For dette samfunnet har skjulte sider der feil type mennesker utfører dødelig makt. Og de kan gjemme seg bak stygge rykter som er så fæle at jeg ikke har lyst til å gjengi dem her på min blogg. For tenk å påstå at mine snille gode venner var egoistiske og feige i det de ikke greide mer og reiste for godt…
Hva med å sjekke ut hvilke primitive behandlingsmetoder våre venner ble utsatt for over tid før de ga opp? Jeg ble jo utsatt for det selv, og kan bevitne og fortelle av elektrosjokk er traumatisk og skaper hukommelsestap, at å stappe i pasienter 28 forskjellige medikamenttyper over tid bare gjør vondt verre og at sinte sure pleiere som brøler til deg faktisk kan være nok til at du, dersom du er suicidal, går og gir opp.
De har liv sine hender. Vi har tillagt dem ansvar. Følg derfor med dem. Se til at de gjør jobben sin. Psykiatrien anno 1997, har den egentlig forandret seg?
Det er vondt å skrive om våre umistelige som vi likevel mistet. Men samtidig også kraftig helbredende. Jeg får se det i fugleperpektiv.
Vi bodde jo sammen med dem på institusjoner. Spiste sammen, var naboer og kunne tilbringe denne tilværelsen sammen i månedsvis. Vi ble søstre og brødre. Nære venner.
Vi er fortsatt i sjokk. Enda det har gått 15 år presser tårene fortsatt på dersom jeg tenker på den dagen jeg fikk beskjed om at min aller beste kompis hadde tatt livet sitt. Så ung. Bare 22. Jeg fikk brekninger og sjokk, og livet ble aldri helt det samme.
Nei, livet ble aldri det samme etter hver gang jeg fikk slike altoppslukende beskjeder. Mistet styringen. Kunne ikke styre dette. Fikk ikke hentet dem tilbake samme hvor hardt jeg prøvde. Og tiden var ikke til å rikke, kun fremover. Det var iķke aktuelt å gå tilbake i tid og stoppe dem, stoppe dem, stoppe dem..
Å sørge over selvmord er for meg som å se ned i en sort avgrunn. Det er fortvilende og utfordrende å tenke på at utfallet kunne blitt annerledes. Det sorte i avgrunnen symboliserer de mystiske vonde timene den døde må ha slitt med.
Det å snakke om døden er blitt ei dagligdags greie for min del. Er så vant til det. Kan snakke om døden jeg, og så tørke øyne og rett over på noe morsomt. Dem er jo der. Våre døde. Minnene døde ikke. Den dagen jeg dør håper jeg ikke at folk hysjer meg til det aldrieksisterende. Hvorfor i alle dager skal vi ikke snakke om dette? Hvorfor skal vi tie det i hjel, og gi psykiatrien i Norge et stille, usynlig stort spillerom.
Jeg brukte 5 timer i kveld på å skrive om Vilja. Og jeg kommer til å bruke mange flere timer på åpenhet mot tabuer og fordommer.. For pappa var klokere en psykiatrien. Han ba meg være åpen. Han viste tidlig pil mot riktig vei.
“I will tell your story if you die. I will tell your story and keep you alive, the best I can. ….some die young.” Laleh.
Nå er tiden inne for oss å dele med dere noe hjertene våre bærer på med glødende kjærlighet og knallsterke minner. Dere vet kun mitt navn i denne historien. De tre andre skjermes av forskjellige grunner som dere nok kan tenke dere til
Dette hendte i de tider da jeg surret rundt i min egen elektrosjokkerte og feilmedisinerte verden innlagt ved Levanger sykehus, psykiatrisk avdeling. Der var også tre andre unge jenter innlagt, uten at jeg greier annet enn å skimte dem glimtvis gjennom hukommelsestap.
Jeg husker henne såvidt. Derfor lar jeg Stine fortelle hva som faktisk hendte, og jeg skal nå gjenfortelle hva hun husker. For hun husker alt. Og først og fremst vet hun at Vilja gjerne ville ha fått sagt: “Hallå bloggen!”
Vilja og Stine møttes høsten 2004 inne på psykiatrisk avdeling Levanger sykehus. Stine var innlagt på avdeling 3A. En annen avdeling enn Vilja. Hun husker godt at Vilja så ut som en engel allerede da. Lita. Sped. Knallblå store øyne og lange lyse lokker. Hun var så liten at man kunne putte henne i en lomme. Og for ei jente dette viste seg å være, skjønte Stine etter de to unge jentene ble kjent med hverandres historier. Hun hadde en vanvittig humor, og en type utstråling man bare finner hos de sjeldne. Sånne man tar godt vare på, fordi man bare vet de er av den gode snille arten.
Vilja var gitt opp av systemet allerede, og hun var ikke gamle jenta, kanskje 21-22 år. Hun hadde vært syk i 8 år. Alt var prøvd, og en gammel sjel i en ung kropp var sliten, trett og lei. Hun ville leve. Ville bli rådgiver slik at hun kunne hjelpe andre ungdommer. Og hun skrev dikt. Stine fikk mange dikt av henne som handlet om kjærlighet.
Vilja Vilja… du ville gi ut diktsamling. Det ble aldri sånn. Jeg lar tårene fylle øynene i kveld mens jeg skriver om 6 måneder av ditt liv. Baby sover og lysene brenner, og det er nesten så jeg kjenner du er med meg. Som om du vil vi skal fortelle dem hva som skjedde med deg. Jeg husker også hvordan du så ut. Men det er alt.
Stine og Vilja ble godt kjent mens dagene gradvis ble mørkere her nord. Den høsten skulle Vilja feites opp. Mange som er innlagt ved psykiatrisk avdeling er der mot sin vilje. Vilja var der mot sin vilje. Hun var tvangsinnlagt. Ville ikke spise, klarte ikke spise, gjorde alt for å slippe.
Stine husker at de satt inne på røykerommet og snakket om de mest alvorligste ting. Slik som 70-80åringer gjør dersom de fortsatt er oppegående. De var unge, med blytunge avgjørelser og håndteringer å takle. Bekymringene var svære som fjell i de unge hjertene. Stine alene. Vilja mot sin vilje på tvang. Tvangsforing.
Noen må på lukket avdeling for å få en sonde gjennom nesen og deretter bli tømt i så og så mange ml sondenæring. Det er kun kalorier det går på. De skal opp i vekt for å bli friske. Men det skjedde alt for fort for Vilja’s kropp og sinn å takle. De presset i henne altfor mange kalorier. Mange ganger hadde hun nesten spist opp nesten all maten sin. Så manglet en bit. Da ble det trusler om sondenøring ved tvangsbehandling, og det var konsekvent avgjørelse dersom hun nektet og ikke greide.
Vilja hadde hjelp fra spiseenheten, men det hjalp ikke. Ingen greide å få hodet hennes til å følge med på forandringen som skjedde med kroppen.
Den spede jenta med de lyse lange krøllene ble mer og mer frustrert. Hun sa til Stine at hun følte seg sykere mentalt jo mer fett hun fikk å bære på. Vilja hadde en BMI på 14 da hun kom. Stine hadde samme BMI, men langtfra samme behandling foregikk bak lukkede dører på Levanger sykehus høsten 2004.
Stine ble sjokkert over den brutale og vanvittige foringen av Vilja, som også ble lagt i reimer flere ganger.
En gang satt Stine på stua inn mot rommet der benken med reimer er. Hun hørte bråk fra rommet til Vilja, og skjønte det var mating. Hun hørte personalet kom inn, og kan fortelle at det var grusomt, det som skjedde. Grusomt.
Stine ble ført ut av stua. Etter noen timer møtte hun lille Vilja, som satt og røykte. Sliten, hoven i ansiktet, håret stod i alle retninger. Snille lille Vilja satt der med røde merker rundt håndleddene, og gynget nervøst fram og tilbake. “Hva skjedde, Vilja?” Spurte Stine, og Vilja forklarte:
“De var inne hos meg og la meg i reimer fordi jeg ikke ville ha mat. Det var et belte med reimer de bandt til livet…” Videre fortalte Vilja at de hadde slept henne langs gulvet slik at buksen hennes gled ned og hun var blottet. Hun hadde skreket at de måtte kle på henne, men de dro henne videre inn på skjerma.
De hadde tvunget den unge lille kroppen ned, reimet henne stramt fast og holdt hodet hennes mens de presset en sonde ned i nesen for deretter å fylle på med sondemat. Stakkars, det var så mange overgrep i denne ene hendelsen at det er ikke rart hun aldri ble frisk.
Alt dette fortalte Vilja til Stine, og avsluttet med en setning som Stine aldri kommer til å glemme:
“Jævla udyr!”
Hun viste fingeren mot personaldøra.
Stine hadde altså også lik BMI. Vilja på tvang. Stine frivillig. Og de ble behandlet vidt forskjellig. Stine kunne lure unna måltidene, kaste opp og alt det andre, uten konsekvenser. Vilja hadde helt andre ting å deale med dersom hun skippet unna et måltid. Da fikk hun kastet etter seg et eller flere overgrep av psykiatrien til dessert.
Vilja ble dratt lenger og lenger ned. Ingen hørte på hva hun sa. Det kan hende de hørte, men de gjorde ikke noe med det. De sa hun var syk. Deretter fulgte en så ovenfra og ned-holdning innen behandlingsmetoder, at det er grøssende skremmende.
Vår unge vakre poet begynte å utføre desperate selvmordsforsøk. På rekke og rad. Hun ble pompet titt og ofte. Etterpå kunne hun sitte og smile til Stine og si: “Jeg er glad jeg kom tilbake til deg, Stine, du er så snill.” Der satt hun med både smil og kullrester rundt munnen. De hadde ikke tatt seg bryet med å tørke av henne det engang.
De var som erteris. Bodde sammen i forskjellige avdelinger på institusjonen i 6 måneder. Vilja’s siste 6 måneder.
Stine forteller at det var forferdelig å se hva som skjedde med den fine venninna hennes. Hun forsvant mentalt og ble kaldere. Mer desperat. Det tærte på henne å bære på kilo som hodet ikke tålte. Etterhvert ble hun overført til åpen post med frivillig paragraf på papiret. Der tok hun overdoser. Prøvde seg frem. Og underveis fortalte hun nesten alt til Stine. Som igjen flere ganger bekymret og redd forsøkte å informere personalet om det som faretruende nærmet seg..
Men de gjorde ingenting. Den ene gangen sa hun fra at Vilja planla å ta et brett piller. De gjorde ingenting. De lot henne gjøre det. Vilja sa dagen etter at “hun hadde sovet lenge og jævlig godt”. Det er ikke rart hun også kunne fortelle at hun følte seg som at hun var der til oppbevaring. Og med en spiseforstyrrelse blir man lett ambivalent, man vil bli frisk, og man vil ikke. Sykdommen har på det stadiet forurenset tankene så mye at man ikke klarer å ville det selv.
Nå ville Vilja ha medisiner mot bipolar. Men de mente hun ikke trengte det, samme hvor mye hun forklarte at hun hadde fått diagnosen innlagt ved tidligere behandlingsinstitusjoner. Hun var sikker i sin sak. Ingen ville høre på henne. Den unge jenta skrek om hjelp. Men det var som om hun var usynlig for dem.
Hun ble altså nektet medisin mot sin lidelse. Den eksisterte ikke hos henne, mente behandlerene. Den eksisterte virkelig hos henne, hadde hun i papirene sine fra tidligere steder hun hadde vært til behandling.
Nå, midt i de eskallerende selvmordsforsøkene, satte behandlerene hardt mot hardt. Vilja skulle skrives ut om 3 måneder. De tre månedene skulle hun bruke på å trene seg opp i treningsleilighet på sykehusområdet, før hun skulle flytte inn i en leilighet hun nå skulle leie i et lite sted ved byen. Der bodde også Stine. Og hun var alt Vilja hadde. Ikke noe nettverk der. Ingen jobb. Bare Stine.
Vilja hadde bodd på institusjon i 8 år. Hun kunne ikke de sosiale reglene enda, for det hadde hun ingen trening i. Hun behøvde lenger tid på dette. Og hun visste det så innmari godt. Livredd og sint forsøkte hun virkelig å si fra. Men de stod på sitt. Hun skulle kastes ut i den store verden nå. Og oppfølgingen, den skulle være å steike vafler på en eller annen kafe en dag i uka som jobbtrening, samt samtaler med en eller annen som skulle nikke og forstå eller noe..
De prøvde tilogmed å gå til lokalavisen i Levanger med dette, to sinte venninner. Men der ble de møtt av en guttunge i ungdomsskolealder som så rart på dem. Fra han hørte ordet psykiatri, lot han være å notere. Avisen tok ikke saken.
2 uker før hun døde sa hun at hun ville ta livet sitt så fort hun bare kunne. Nok en gang ble dette videreformidlet til psykiatrisk av Stine. Det var post 3A, som sa de skulle ta dette opp med post 1. Stine aner ikke hva gjorde med det. Vilja trente på å være i leiligheten. Med personale. Uten personale. Vi vet at hun disse dagene kjente på et enormt press. At hun følte at hun ikke var god nok. Ingen jobb og mange vonde tunge sekker å bære på som vi bare kan tenke oss.
Stine’s siste kveld med sin dyrebare venninne var i slutten av april, 2005. De gikk tur. Tråkket i snø. Snakket om bekymringer for framtiden. Det vanlige. Klokken var rundt 18.00. Stine, som skulle til Sverige dagen etter, spurte Vilja om hvilke sigaretter hun skulle kjøpe med til henne. Dette var det siste hun noen gang fikk sagt til henne. Og Vilja smilte og svarte:”Noe med menthol i!”
Etter Sverigeturen, sendte Stine melding til henne om at hun kunne hente mentholsigarettene. Ingen svar. Klokka var rundt 18.00 denne kvelden også, da Stine kjente en velkjent frykt bre seg i kropp og sinn.. Hun sa fra til personalet. Ingen lyd.
Morgenen etter sitter Stine ute på benken og røyker. En psykiaterdame vi kjenner godt til, kom gående. Hun gikk inn på post 4. Så kom hun ut igjen og ville prate med Stine sammen med en annen sykepleier.
“Vilja er død”
Slik sa de det. Og bare det. Stine husker at hun ikke gråt. Hun satte seg ut på røykeplassen og tok en røyk. Ut kom Nathalie, en annen jente som også var innlagt der. Hun kjente også Vilja, og hadde fått samme beskjed. Nathalie satte seg, og sa: “Æ ska aldri ta livet mitt” Stine sa:”Ikke jeg heller.”
Nå var hun borte. Et så skinnende lyst ansikt med så vakre krøller, var borte. De hadde vært tre. Nå satt de der og var bare to. Det var trist, så bunnløst trist.
Stine fikk aldri være med på minnestunden til sin nære venninne. Post 1 holdt den uten henne. Hun fikk ikke gå inn på rommet til Vilja og få se på tingene hun hadde hengt på veggene, en siste gang, med personale til stede. Og det at de var flere pasienter med personale som skulle reise til Nordmøre i begravelsen, var det ingen som fortalte henne. Hun som hadde vært den aller nærmeste venninna Vilja hadde.
Det er samme dag som begravelsen til Vilja. Stine har spurt en medpasient om han kan spille piano for henne kl 11.00. Han vet ikke hvorfor hun spør, og hun vet han er dyktig til å spille. Hun tar fram ett telys og en lighter. Hun nikker til han, og samtidig som han begynner å spille “The rose”, tenner hun lyset for Vilja. Han spiller høyt og vakkert. Stine er sikker på at hele psyk Levanger hørte det. Den vakreste minnestunden for henne, var den vi ser for oss nå.
Til minne om de vakreste krøllene, de blåeste øynene og den deiligste humoren.
Vi glemmer dere aldri, månesøstre og månebrødre der oppe en plass der vi en gang skal møtes igjen.
Vi er takknemlige dersom du som leser dette kan tenne et lys for alle de som valgte å reise før oss. De hadde alle sine bunnløse grunner. Vi kjente til mange av disse grunnene. Dette var vår første fortelling fra virkelighetens svunne tider.
Hilsen månesøstrene Stine, Nathalie, Helene og 💖Vilja💖
…bare smile og sjarmere mamman min i senk først, så skal jeg ligge i senga mi og kose ørene mine mens jeg tenker på plastikkdyr, tåteflasker og kos. Min verden kan være travel, så det er mye å tenke på må du tro!
Baby takin ova! Vinduskarmen er min den nå. Plantene til mamma som stod her før er pressa sammten i en mindre vinduskarm. Fnis.
Jøss, mamma er svær. Som et tårn.
Ha en nydelig dag alle babyer der ute. We R the future, u know, og vi har en del å lære disse såkalte voksne stakene. Keep chill beibis, nå skal jeg kose ører. Kooz fra Even.
Ps: snart er det ettårskrise her i gården, da skal jeg skaffe meg svære leker og bli mer konsekvent ovenfor de voksne! 2 måneder til nå, så braker det løs Flere med slik ettårskrise der ute?
…jeg skal innrømme det. Jeg savner fargen littegrann likevel. Bare savner ikke oppmerksomheten man får når man vandrer rundt som et rødt lys. For jeg mener at hvis man skal kunne kalle seg “Red head” skal det være rødt. Knall knall RØDT. …og det ble det i fjord. Skikkelig knallrødt. Folk skvetter, og du skvetter av at de skvetter. Da er det r ø d t …
Jeg laga meg heller ei blond hårkrise til fordel for dette, selvironien lenge leve..
But one day I’ll be back. And it wount be black 😉😛😄
