Sanne drømmer henger sammen. Både dem du drømmer om natta og de store drømmene du ønsker å fullføre her i våken tilstand. 

Frøken Gunvor på barneskolen. Jeg glemmer henne aldri. Den lille gamle snille damen med grå krøller, som lærte meg all grunnleggende grammatikk. Det var norsk og engelsk som interesserte meg. Av alle ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fra jeg lærte å lese, satt jeg med nesa dypt plantet nede i blader og bøker, og leste meg trøtt hver kveld. Og jeg skrev. Skrev lange fortellinger ved skolepulten, hjemme, og etterhvert veldig mange brev som ble sendt rundt omkring til mine allverdens brevvenner. Danmark, USA, Hviterussland, Italia, Nordnorge, Ytterøy, Oslo… Omtrent hver eneste dag ventet spennende brev på meg i postkassa, og gradvis ble rettskriving og engelsk skriving en stor del av meg. 

Når en drøm er ekte, er det ikke kun tanker. Da er det en del av deg. Da er det noe du har fulgt med på og interesserer deg for. Du snakker gjernet mye om det også, fordi du ikke greier å legge det fra deg. Det læres og det finpusses.

Du snapper opp detaljer fra det viktige å lære om hva den store drømmen handler om. Selv søkte jeg på min egen måte veiledning både hos norsklærere og i lokalavisa.

Interessen for skriving var så stor da jeg som 15åring hadde spm hobby å skrive dikt på engelsk og norsk, at jeg spurte i Stjørdalens blad om jeg fikk ha arbeidsuka mi der. Og der ble jeg værende noen år, i freelance og i lære hos dyktige journalister. Jeg glemmer aldri den tiden. Det var fantastisk å få skrive, intervjue og ta bilder. 

Ord og setninger detter ned i hue mitt når jeg setter meg ned for å skrive. Denne drømmen er så ekte at jeg aldri behøvde å tenke det. Eller si det høyt. Alle visste det. At jeg elsker så vanvittig høyt det å skrive,  og at jeg aldri kan legge det fra meg. Alle vet at jeg har dikt og sangtekster liggende overalt, og at jeg ikke er hel dersom jeg ikke får skrevet. Og når du elsker å gjøre noe, gjør du det mye. Veldig mye.

Ord tørket tårer fra mitt unge fortvilte kinn på starten av 90tallet. Jeg skrev det av meg. Ord er mine venner, og de har bringt meg nærmere mange opp gjennom årene.

Ord er ikke noe man kødder for mye med, i mine øyne. Jeg er kritisk til hvordan de skrives, og elsker god skrivekunst. Ser jeg tre setninger på rad som starter med ordet “men” eller “og”, uten variasjon og ordspill, er det for meg rene frustrasjonen å lese.

Er det derimot rike og spennende setninger å lese, blir jeg fylt med fred. Her i bloggverdenen finner jeg mye sant gull. Og jeg blir så innmari glad når jeg slipper å lese juggel. Masse talentfullt gods, og lett tilgjengelige skatter. Det er hva bloggverden er for meg. Fargerikt, ikke bare rosa. 

Drømmen min viser seg i drømmeland og i hverdagen, og hele mitt liv innrettes etter dens selvfølgelige stier for meg å gå på. Jeg vet det inne i mitt sanne hjerte, at boka er uunngåelig. Og jeg håper jeg lever lenge, så jeg får tid på meg til skrive. Lettet kan jeg iallefall vite, at det viktigste er skrevet og fortalt her på bloggen. 

Jeg slutter aldri å gå dine spennende stier, kjære stolte drømmen min. Forfatteren i meg kommer ikke sovne. Noensinne.

Dagen i dag har vært ei stor deilig snegle. Den har sneglet seg fra en trivelig prat på frivillighetssentralen, innom junkfoodsjappa vår og spist burger, shoppa litt, og snegla seg hjem hit oppi lia. Den svære snegla er Solfrid og meg, med lille Even i vogna. ….det er en treg treg dag med pust og pes og som vanlig mye latter.

Nå har Even sovna, og vi ligger her på sofa og stueseng og bare nyter at Solfrid endelig er hjemme, etter hele 2 måneder langt oppi Finnmark. Ferden hennes har vært krokete og slitsom, så vennen min er trøtt og klar. Men jeg smiler, for det er så digg å ha noen å ta livet med ro sammen med. Latteren runger i taket innimellom, og hva vi prater om hører ikke hjemme noen steder… Men vi kan avsløre at vi synes det er fantastisk å prate på stadiet 35 år og oppover, noe alle over 34 år forstår…

Vi får heller vise dere noen bilder fra dagen i dag:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Inne på Stjørdal Grill kosa vi oss med burger og brus mens lille Even sov i vogna. Da han våknet, flirta han med en av de serviceinnstilte folkene som jobber der.  Goesnille babyn våres, fikk seg et deilig bad med rolig musikk før han la seg i kveld. Han er storfornøyd med at tante Solfrid endelig er hjemme han også.

Snuppa mi er hjemme! Finnmark you loose – I win 😛😛😛

Dagens shoefit, sko som tar 5 minutter å ta på, yey°?○●☆●○?°

 
Nå skal denne latterbomba, og jeg, lage oss taco og bare ligge her og digge innpå. For i dag er den store late junk food dagen, og hjemmet her er omgjort til tidenes koseligste hvilehjem. Solfrid bor rett borti gata her, men i kveld erre vito og taco, og sofan og stuesenga. Livet er deilig deilig. Nei! Deiligst deiiiligst 😃😄☺😊😉

Her sitter Geir Morten til høyre, og han har nettopp kjørt helt til Finnmark og hentet Solfrid i midten. Søstra mi Silje til høyre.

For en FANTASTISK MORGEN!  Tore og Mathias har hentet lille Even, og jeg inntar en sårt tiltrengt hvilemodus. Plutselig våkner jeg av at noen roper inn verandadøra og vimser inn med høy velkjent stemme: “Halloooo Helene…  Heleeeeeneee, æ har prøvd å ringe dæææ!”  SOLA MI! Solfrida mi er her, endelig hjemme etter 2 altfor lange måneder uten den gode snille ærlige venninna mi!!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Geir Morten har kjørt til sammen 300 mil for å hente vår solstråle, og NÅ ER HUN HER! Jeg griner nesten, for nå blir det gøy. Hun har dessuten kommet med selveste sola på himmelen, så vi hiver oss rundt og lager grillfest her hos meg om noen timer for store og små. Endelig!

Da vi drakk kaffe her for en stund siden, dukket søstra mi Silje opp som snarest hun også. Det er noe av det mest verdifulle som finnes i mitt liv; alle disse som vips popper opp ut av intet,  innom for en snarvisitt eller en lengre prat. Dem er selve prikken over livet’s i. For jeg elsker besøk av gode venner og familie, og nå er der bare å fikse seg og spakle topplokk, før dem kommer tilbake ☺😊😀

Ha en fin dag allihopa, vi blogges 😉

Jeg skal bare annonsere at livet mitt straks får en helt annen og bedre kvalitet, med hint av dramaløst vennskap, en god dært genial humor og en liter spennende påfunn! Som dere ser, er Finnmarkstøtta mi SOLfrid på vei hjem til nabolaget her i Stjørdal i DISSE TIMER, og jeg skjelver av glede! Sola er en av mine nærmeste venner, og dette, folkens, dette er ei ekte Finnmarksdame med ærlige ord og glimt i øyet. Derfor er hun også presentert her på bloggen før. Henne er det ikke noe drama med, for hun ler av tøys og håner tull. Sammen er vi krutt, og jeg dynamittgleder meg!!! 

VELKOMMEN HJEM TIL TRØNDELAG, FINNMARKS-SOLA! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skal blogge om denne fantastiske dagen. Men jeg har ikke tatt et eneste bilde av den. Jeg bruker bilder tatt før og i kveld, etter denne dagen, fordi disse timene ikke kunne somles bort på bildetaking. Jeg måtte nyte hvert minutt. Hvert sekund..

Tidligere har jeg skrevet om min hjertedatter, som jeg liker å kalle henne. Om hvordan jeg ikke visste særlig om henne da jeg møtte henne. Om hvordan det føltes da jeg så øynene hennes første gangen. Nemlig akkurat likens som da jeg så Mathias og Even inn i øynene første gang.

Jeg må alltid kjempe for å holde tårene tilbake når det gjelder henne. Bare jeg skriver om henne nå, må jeg holdet tårene tilbake. Hun har ikke hatt det lett, pia våres, likevel er hun snill som er lam, og har allerede blitt så inderlig glad i Even og Mathias. Hun er et eneste varmt, ungt, omsorgsfullt hjerte..

Jeg satt og så på Even i kveld. Tenkte på for en nydelig slekt vi har, og for et toppers foreldresamarbeid Tore og jeg har. Tore min bestekompis og far til mine barn, har også blitt glad i den unge jenta som har tatt bolig i mitt mammahjerte, og det fantes ikke nei i hans munn da jeg foreslo at vi måtte feire 17-årsdagen hennes som var nylig. Tore er konge på matlaging som dere lesere jo vet, og han hjalp meg å stelle i stand Grillaften til ære for vårt unge bursdagsbarn.

…mange herlige flotte folk omkring meg av type venner og familie, har tatt henne til sitt hjerte, og det uten å engang ha truffet henne enda. En ting kan jeg stole på alltid, og det er at både min mor, min bror m/fam, min søster m/fam, mine venner og Tore, har hjertet på “rette staden”…

…han ligger der trygt og sover, lille Even. Tore og Mathias har reist hjem, og Mathias sover godt der hos pappan sin. Hun gjorde ikke alltid det, snille pia våres. Hun sov ikke alltid trygt. Og nå er hun så stor at hun forteller åpent om det på bloggen sin. Skulle ønske  jeg var der og holdt omkring henne for 10 år siden. Jeg skulle tatt henne med til et trygt og varmt sted der hun kunne få være et barn med senkede skuldre.

 Siden min bror med familie og min søster med familie ble syke og ikke kunne komme, ble det min mor Eva og min venninne Christina som kom i bursdagen hennes i dag, sammen med vårt unge hjerte og hennes utkårede, samt to herlige damer som jobber der dem bor. Vi storkoste oss med deilig grillmat og koselig stemning.

Og vi er ikke ferdig med å feire hjertedatra, vi tar en omgang med hjemmelaget lasagne til helga, når folk er blitt friske. 

Her i stua har det igjen altså vært deilig liv og røre i dag. Tenk at vi får lov å være glad i ei ung jente på 17, et ungt vakkert hjerte med så mye plass til så mange babyer… For tenk, hun elsker små babyer. Og gjett om det passer bra her inne i vår baby boom boom boom akkurat nå.

Her omkring blant venner og familie finnes 6 søte slike små, og en til på vei.. Så kos deg med babyene jenta mi, og vit at du er velkommen her hjemme når som helst. Vit at du er verdifull. Og vit at dette ikke er veldedighet. Dette gjør vi fordi vi er blitt glad i DEG akkurat som du er.

En mor kan ikke styre hva hun føler første gang hun ser inn i sitt barns øyne, like lite som vi kan styre hva vi føler for deg. Noen ganger kan man kjenne det som om man har kjent et menneske før. Og noen ganger kan man VIRKELIG kjenne det som om man har kjent et menneske før. Du er en gave for oss. Vi trenger deg å være glad i. Deg og kjæresten din, vil vi så gjerne få lov til å fortsette å være glad i.

Med klump i halsen og varme i hjertene… Så rart hva livet innimellom har å by på. Lov meg iallefall at du alltid føler deg hjemme hos oss, så skal jeg love å prøve å få den sabla klumpen i halsen til å krympe litt etter hvert 😉

Vi er glade i deg. Sånn er det bare. ☺💜👐

…du hvem hvem du er jenta mi. Du vet at det alltid er plass til et barn til i mitt hjerte. Jeg kommer alltid til å bry meg om deg. Og denne teksten er til DEG 💝

Vi har en liten gladgutt som ser ut til å smile og le nesten hele tiden. Med verdens aller beste storebror som viser lillebror søskenkjærlighet av en annen verden. Styrtrike, er vi, og vi glemmer det ikke et eneste sekund. Mathias og Even vi elsker elsker elsker dere 💙👶👦💙

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hey god mårn evribody, sjekk som jeg har drevi å rota da, humre, mamma gidder ikke engang rive seg i håret, for hun prøver å si til seg selv at jeg “utforsker”.

Selv har mamma tenkt å rote litt i blomsterbedet senere i dag. Vi får nå se på det. Det er jeg som er sjefen, jeg som bestemmer alt til enhver tid. Mamma skal bare nikke og gjøre som jeg smiler, roper eller vræler.

Storebror kommer innom senere i dag, for pappa skal på sånn møte, og det passer meg skikkelig bra, for det er min bror, og bare min kosebror. Få han hit, kjapt som fy, for jeg vil kosekose broderkos.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ha en fin dag! Beibikos fra Even  snart 10 måneder. Snart et helt år faktisk. Ikke akkurat født i går nei..

Dette er dagens outfit ja gitt. Veska er kjøpt på Shangri La i Oslo.  Egentlig som pengeveske til Mathias på ferietur med Piratbåten for 2 år siden. Han har endelig skjønt at det er en dameveske, så etter to år med sikling får mamman her bruke den. Fikk den faktisk, etter litt jentelusprat mohaha..  Skoene er kjøpt i Trondheim, og jeg husker ikke hvor. Ikke jakka heller. Og ikke shortsen heller. Enda den er kjøpt nylig som fy. Barseltåka brer seg utover.. . Meeen, singletten, den er kjøpt på salg på Carlings, hell yeah 😀

Dette er hvorfor jeg skal være forsiktig med å dømme folk som tar plastiske operasjoner. Jeg som nesten hver dag redigerer hele ansiktet inn i et pyntet preg. Slik har det vært siden jeg var lita jente og så storesøster bli sminket nydelig av pappa før klassefest. Jeg tror det endte med at han måtte sminke meg også. For jeg glemmer aldri de grønne fine kajalstrekene i min søster’s plutselig så eksotiske ansikt. Jeg var stum av beundring. For ei dukke! Nesten finere enn den mørkhudetfargede dukka mi. Skal jo ikke skrive her hva jeg kalte den dukka, men den var iallefall den fineste jeg hadde. Yndlingsdukka mi. Og nå var søstra mi like fin som henne. 

Vi hadde sånne sminkepyntedukker, og samme hvor tøff guttejente jeg skulle være i fjortistida mi, så var det noe med sminke som tiltrakk meg. Jeg kunne gjemme meg og bli ei anna jente på ungdomsskolen. Bak pudder, kajal, øyenskygge og mascara. Spurte og grov damene på parfymeriene, og ble etterhvert ganske flink til å redigere meg selv. Lage en annen meg og gjemme meg der. Jeg med alle de bipolare tårene. Jeg som kunne sitte og lytte til Metallica’s rockeballader og gråte mens jeg skrev dikt og sanger. Da kjente jeg meg naken og sårbar. Ville ikke vise alt dette følsomme til andre på dagtid. Og det er ikke til å legge under en stol at jeg slet med enorme komplekser.

Så er det blitt en vane da. Pynte seg hver morgen. Gjemme seg litt. Men ikke alltid. Det er rom for å være usminket theese days. Jeg har jo jobbet i 10 år med forskjellige tanketeknikker for å bli mest mulig glad i meg selv akkurat som jeg er. I kompleksene mine også. 

Noen sminkevideo kommer jeg nok aldri til å legge ut her. Jeg kan teste ren økologisk makeup, men å vise folk de to eneste måtene denne dama kan å sminke seg på, tror jeg neppe er så interessant å se på. Og bikinibilder kommer aldri til å bli redigert i den forstand at kroppen min endres på. For i en alder av 35 år og mamma til to, gir jeg blanke i hva folk mener om cellulitlår, keisersnittmage og sunnhetshake. Alt jeg gjør med meg selv, gjør jeg kun for å være fornøyd selv, og for å være for barna mine den mamman jeg mener egner seg best som morsemne. Og jeg støtter ikke samfunnets kroppshysteri. Alt av halvnakenhet i denne bloggen kommer alltid kun til å være stille protester mot det radmagre idealbildet. Jeg heier på Monroe!

…en gang for noen måneder siden lå baby Even i stuevugga si og sov. Jeg sminket meg. Da han våknet og fikk se meg, hylskrek han og vrælte helt til han lettet forstod at det var mamma sin bak de svarte linjene og strekene… Han kjente meg rett og slett ikke igjen. Stakkar liten, det vred seg litt i mammahjertet mitt, og fra da av pynta jeg meg litt mindre en periode, så min søte lille skulle få kjenne igjen mamman sin, ekte og uredigert, som han best kjenner meg… 

Ja jeg er glad i sminke. Og jeg liker god kvalitet på sminken. Jeg trives best med Art Deco’s eyelinere, kajaler, pudder og øyenskygger, Gosh xreme liquid gel eyeliner, Hypnose mascaraene fra Lancome, Loreal’s produkter og Max factor sine lipfinity. Og jeg er nøye med  å rense ansiktet hver morgen og kveld. Jeg er av typen som ikke bare kjøper ivei masse sminke. Jeg vet hva jeg vil ha, og kjøper kun nytt når jeg går tom. Og jeg er kresen. 

Nå skal jeg inn i en helt ny verden innen make up. Den besvisste verden som jeg enda ikke har peiling på. En verden av ren, økologisk sminke som ikke er testet på dyr. Jeg skal utfordret meg selv og la yndlingsproduktene ligge. Ikke helt enda, men snart. Det inngår i at jeg bytter ut alt av hudpleie, hårpleie og vaskeartikler med rene økologiske miljøvennlige produkter. Jeg har alt å lære, og gleder meg. Alt jeg lærer skal jeg dele her.

Shortypoem for the young one:

Make up, make down, wear that safety crown. Make here, make there, make it anywhere. But love your naked skin, and don’t try to be too thin. Cuz you aint got time for anyting else girl, than make up, smile and a lovely pearl…