Sanne drømmer henger sammen. Både dem du drømmer om natta og de store drømmene du ønsker å fullføre her i våken tilstand. 

Frøken Gunvor på barneskolen. Jeg glemmer henne aldri. Den lille gamle snille damen med grå krøller, som lærte meg all grunnleggende grammatikk. Det var norsk og engelsk som interesserte meg. Av alle ting.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Fra jeg lærte å lese, satt jeg med nesa dypt plantet nede i blader og bøker, og leste meg trøtt hver kveld. Og jeg skrev. Skrev lange fortellinger ved skolepulten, hjemme, og etterhvert veldig mange brev som ble sendt rundt omkring til mine allverdens brevvenner. Danmark, USA, Hviterussland, Italia, Nordnorge, Ytterøy, Oslo… Omtrent hver eneste dag ventet spennende brev på meg i postkassa, og gradvis ble rettskriving og engelsk skriving en stor del av meg. 

Når en drøm er ekte, er det ikke kun tanker. Da er det en del av deg. Da er det noe du har fulgt med på og interesserer deg for. Du snakker gjernet mye om det også, fordi du ikke greier å legge det fra deg. Det læres og det finpusses.

Du snapper opp detaljer fra det viktige å lære om hva den store drømmen handler om. Selv søkte jeg på min egen måte veiledning både hos norsklærere og i lokalavisa.

Interessen for skriving var så stor da jeg som 15åring hadde spm hobby å skrive dikt på engelsk og norsk, at jeg spurte i Stjørdalens blad om jeg fikk ha arbeidsuka mi der. Og der ble jeg værende noen år, i freelance og i lære hos dyktige journalister. Jeg glemmer aldri den tiden. Det var fantastisk å få skrive, intervjue og ta bilder. 

Ord og setninger detter ned i hue mitt når jeg setter meg ned for å skrive. Denne drømmen er så ekte at jeg aldri behøvde å tenke det. Eller si det høyt. Alle visste det. At jeg elsker så vanvittig høyt det å skrive,  og at jeg aldri kan legge det fra meg. Alle vet at jeg har dikt og sangtekster liggende overalt, og at jeg ikke er hel dersom jeg ikke får skrevet. Og når du elsker å gjøre noe, gjør du det mye. Veldig mye.

Ord tørket tårer fra mitt unge fortvilte kinn på starten av 90tallet. Jeg skrev det av meg. Ord er mine venner, og de har bringt meg nærmere mange opp gjennom årene.

Ord er ikke noe man kødder for mye med, i mine øyne. Jeg er kritisk til hvordan de skrives, og elsker god skrivekunst. Ser jeg tre setninger på rad som starter med ordet “men” eller “og”, uten variasjon og ordspill, er det for meg rene frustrasjonen å lese.

Er det derimot rike og spennende setninger å lese, blir jeg fylt med fred. Her i bloggverdenen finner jeg mye sant gull. Og jeg blir så innmari glad når jeg slipper å lese juggel. Masse talentfullt gods, og lett tilgjengelige skatter. Det er hva bloggverden er for meg. Fargerikt, ikke bare rosa. 

Drømmen min viser seg i drømmeland og i hverdagen, og hele mitt liv innrettes etter dens selvfølgelige stier for meg å gå på. Jeg vet det inne i mitt sanne hjerte, at boka er uunngåelig. Og jeg håper jeg lever lenge, så jeg får tid på meg til skrive. Lettet kan jeg iallefall vite, at det viktigste er skrevet og fortalt her på bloggen. 

Jeg slutter aldri å gå dine spennende stier, kjære stolte drømmen min. Forfatteren i meg kommer ikke sovne. Noensinne.