I dag er Forbipolene på date med Helene. Sånn er det. Som jeg skrev om i innlegget “Bli livsnyter med 12 steg”, har jeg noen timer med nedsenkede skuldre, bare sammen med meg selv. Barna er hos pappan sin. Han derre verdens beste pappa vet dere. Han som plutselig dukker opp med en handlepose full av babyklær, eller et glis og et gutteskateboard. Han som har frysern full av hjemmelaga babymat og selvfisket laks, ørret og makrell til å lage gourmetretter til vår eldste også..Jeg nyter nuet og slapper av. Skal snart lese et blad og kose meg videre, men først må jeg innrømme noe:
Jeg har supa i meg en svær milkshake med hvit sjokolade og fersken. Og jeg sitter her og sprekker big time på gluten! Det er grunnen til at jeg om noen timer ser ut som om jeg er 7 mnd på vei. Jeg er IKKE gravid kremt..
Verdens beste kanelsnurr har snurret seg ned halsen min og bosatt seg i magen min, der den var hjertelig velkommen.
Været ser varmere ut enn det er. Kulden biter litt i lufta, og jeg som mange andre Stjørdalinger sitter her på kafe i sola i dag med shorts og later som om det er knallvær. Au tåa mi. Lufta biter litt… Men vi smiler overbærende og later som. Later som om vi ikke alle ville styrtet i full fart mot Værnes flyplass dersom alle her fikk seg en het og spennende gratis sydenreise nå med en gang.. Neiiida, vi digger neggelbit og tåfisbit mega, in fact: ordet neggelbit var et av de aller første ordene jeg husker at jeg kunne.
Så: Kaffeskål for solsmil og bit i lufta. Apropos kaffe så leste jeg at det jeg gjør er trendy de gangene jeg går ut på livet på kveldstid; å gå edru ut på byen er søttan så trendy visstnok..
Dette er dagens outfit ja gitt. Veska er kjøpt på Shangri La i Oslo. Egentlig som pengeveske til Mathias på ferietur med Piratbåten for 2 år siden. Han har endelig skjønt at det er en dameveske, så etter to år med sikling får mamman her bruke den. Fikk den faktisk, etter litt jentelusprat mohaha.. Skoene er kjøpt i Trondheim, og jeg husker ikke hvor. Ikke jakka heller. Og ikke shortsen heller. Enda den er kjøpt nylig som fy. Barseltåka brer seg utover.. . Meeen, singletten, den er kjøpt på salg på Carlings, hell yeah 😀
Dette er hvorfor jeg skal være forsiktig med å dømme folk som tar plastiske operasjoner. Jeg som nesten hver dag redigerer hele ansiktet inn i et pyntet preg. Slik har det vært siden jeg var lita jente og så storesøster bli sminket nydelig av pappa før klassefest. Jeg tror det endte med at han måtte sminke meg også. For jeg glemmer aldri de grønne fine kajalstrekene i min søster’s plutselig så eksotiske ansikt. Jeg var stum av beundring. For ei dukke! Nesten finere enn den mørkhudetfargede dukka mi. Skal jo ikke skrive her hva jeg kalte den dukka, men den var iallefall den fineste jeg hadde. Yndlingsdukka mi. Og nå var søstra mi like fin som henne.
Vi hadde sånne sminkepyntedukker, og samme hvor tøff guttejente jeg skulle være i fjortistida mi, så var det noe med sminke som tiltrakk meg. Jeg kunne gjemme meg og bli ei anna jente på ungdomsskolen. Bak pudder, kajal, øyenskygge og mascara. Spurte og grov damene på parfymeriene, og ble etterhvert ganske flink til å redigere meg selv. Lage en annen meg og gjemme meg der. Jeg med alle de bipolare tårene. Jeg som kunne sitte og lytte til Metallica’s rockeballader og gråte mens jeg skrev dikt og sanger. Da kjente jeg meg naken og sårbar. Ville ikke vise alt dette følsomme til andre på dagtid. Og det er ikke til å legge under en stol at jeg slet med enorme komplekser.
Så er det blitt en vane da. Pynte seg hver morgen. Gjemme seg litt. Men ikke alltid. Det er rom for å være usminket theese days. Jeg har jo jobbet i 10 år med forskjellige tanketeknikker for å bli mest mulig glad i meg selv akkurat som jeg er. I kompleksene mine også.
Noen sminkevideo kommer jeg nok aldri til å legge ut her. Jeg kan teste ren økologisk makeup, men å vise folk de to eneste måtene denne dama kan å sminke seg på, tror jeg neppe er så interessant å se på. Og bikinibilder kommer aldri til å bli redigert i den forstand at kroppen min endres på. For i en alder av 35 år og mamma til to, gir jeg blanke i hva folk mener om cellulitlår, keisersnittmage og sunnhetshake. Alt jeg gjør med meg selv, gjør jeg kun for å være fornøyd selv, og for å være for barna mine den mamman jeg mener egner seg best som morsemne. Og jeg støtter ikke samfunnets kroppshysteri. Alt av halvnakenhet i denne bloggen kommer alltid kun til å være stille protester mot det radmagre idealbildet. Jeg heier på Monroe!
…en gang for noen måneder siden lå baby Even i stuevugga si og sov. Jeg sminket meg. Da han våknet og fikk se meg, hylskrek han og vrælte helt til han lettet forstod at det var mamma sin bak de svarte linjene og strekene… Han kjente meg rett og slett ikke igjen. Stakkar liten, det vred seg litt i mammahjertet mitt, og fra da av pynta jeg meg litt mindre en periode, så min søte lille skulle få kjenne igjen mamman sin, ekte og uredigert, som han best kjenner meg…
Ja jeg er glad i sminke. Og jeg liker god kvalitet på sminken. Jeg trives best med Art Deco’s eyelinere, kajaler, pudder og øyenskygger, Gosh xreme liquid gel eyeliner, Hypnose mascaraene fra Lancome, Loreal’s produkter og Max factor sine lipfinity. Og jeg er nøye med å rense ansiktet hver morgen og kveld. Jeg er av typen som ikke bare kjøper ivei masse sminke. Jeg vet hva jeg vil ha, og kjøper kun nytt når jeg går tom. Og jeg er kresen.
Nå skal jeg inn i en helt ny verden innen make up. Den besvisste verden som jeg enda ikke har peiling på. En verden av ren, økologisk sminke som ikke er testet på dyr. Jeg skal utfordret meg selv og la yndlingsproduktene ligge. Ikke helt enda, men snart. Det inngår i at jeg bytter ut alt av hudpleie, hårpleie og vaskeartikler med rene økologiske miljøvennlige produkter. Jeg har alt å lære, og gleder meg. Alt jeg lærer skal jeg dele her.
Shortypoem for the young one:
Make up, make down, wear that safety crown. Make here, make there, make it anywhere. But love your naked skin, and don’t try to be too thin. Cuz you aint got time for anyting else girl, than make up, smile and a lovely pearl…
Klærne er ikke lagt sammen. Gulvet er ikke vaska. Topplokket er aldeles ikke spakla, BHn var for stram, så den er tatt av. Even har akkurat sovna, og Mathias er hos mormora si.
Slik er ståa når jeg titter innom bloggen nå. Her jeg skriver noen sanne linjer mellom to uredigerte og usminkede fatale bilder. Jepp, slik er ståa.
Skulle bakt glutenfritt brød også, men trur jaggu jeg tar å sprekker på polarbrød i dag jeg gitt… Skulle skrevet innlegg om de nye rene økoproduktene jeg har testet, men det får jeg heller glede meg til.
Skulle vel sikkert sminka meg også, men jeg tenker dette noe så forbi polene slitne tryne trenger en powernap med verdifull mammasøvn før storebror traver lekelysten inn her idet lillebror hurra heisann våkner.
Så, drømmeland her kommer jeg, midt på lyse dagen, ehemm!
…..Vi satt der på våre dømte bakender og pratet intenst om hvoran vi så verden med andre øyne. En verden i andre farger. Fargelagt med snille forståelsesfulle psykiatriske sykepleiere, profesjonelle ører som lyttet til oss institusjonerte’s erfaringer, bokprosjekter og filmatisering av våre egne gjøkeredepregede ungdomstider. Våre erfaringer.
Der andre så en solnedgang, kunne vi se nyanser av muligheter. Der de så et a4ark, kunne vi se plass til en hel tegneblokk. Og de som bare så a4arket, trodde at vi pasientene var dumme som gjøker. Ikke at gjøken er dum, men når en sykepleier er dum nok til å tro at gjøken er dum, kan vi godt bruke den som sammenlikning. Det var det som gjorde det så ironisk: landet fullt opp med allsidige genier kalt scizofrene, bipolare, hyperaktive, rusavhengige, spiseforstyrrede, personlighetsforstyrrede og alt annet av proffe titler, bak lukkede institusjonsdører. I daglig streben etter å få måsene som jobbet der til å forstå..
….Men de greide ikke å forstå. De forstod ikke at de ikke skulle sette seg ned på senga ved siden av en pasient som lå og vred seg i ren frykt og anfall av angst, og sette en hånd på hver side av pasienten’s skulder, lene seg over i bøy, og stenge inn den institusjonerte på en slags nedverdigende overgripende måte. De fikk aldri med seg at vi var hele tre pasienter som gjorde flere testforsøk på å få kontakt med en kvinnelig pleier i dyp konsentrasjon bak dagens avis i dagligstua. At vi nærmest ropte: “Hallooo hei, kan du hjelpe meg med noéee?” uten at hun noensinne hørte oss der hun koste seg på jobb med avisen…
Eller som jenta med depresjon og angst, som forsiktig ba pleierne skru av de fæle nyhetene TV’n en lørdagskveld inne på lukket akuttavdeling, slik at hun kunne få se på noe som var litt mindre skremmende. Heller se et rolig program som hun også hadde såvidt gledet seg til. Hun fikk beskjed om at “…Nei DETTE har vi snakket om! Vi skal se nyhetene nå!” Hvorpå de ansatte benket seg til foran de, for en psykiatrisk pasient, meget skremmende nyhetene. For der var de på jobb, der de jobbet med skjøre, redde, triste, sensitive, ensomme pasienter, for å se på nyhetene. Dette hendte inne på Post 2, psykiatrisk avdeling Levanger.
Der finnes en oppegående dame i dette landet, som på nittitallet fikk høre av en psykiater:”Du kan bare gi opp dette med utdanning. Skolebenken er ikke noe for deg. Det er bedre om du får leve på uføretrygt!” Hun var bare såvidt myndig da hun fikk høre dette. Hun har utdannet seg nå. Prøver å kvitte seg med uføretrygden. For å skjerme henne,skal jeg ikke nevne her hvilket fagbrev hun har i dag. Men jeg digger det, dette at hun banker i et usynlig bord, hun som så mange andre her til lands som iherdig forsøker å motbeviser fordommer. Fordommer fra såvel folket som ansatte innen psykiatrien.
Derfor, og av mange flere årsaker, ble jeg glad da jeg fikk høre at bloggen min nå blir brukt som faglitteratur av oppfølgingstjenesten innen psykiatri. Det er første steg for oss på veien til å påvirke dette landet’s psykiatri. Vi ønsker ikke å sutre og klage. Vi er tøffinger, ingen av oss er noen offer. Det er av helt andre årsaker at vi i disse dager avslører hva som har hendt bak de lukkede dørene du en dag kanskje setter igjen ditt barn. Der ønsker du at ditt barn blir respektert og godt behandlet. Du vil ikke at noe skal skremme barnet ditt. Selv om han eller hun er over 17 år i det dere søker hjelp innen psykiatri, ønsker du en profesjonell behandlig omkring din skatt. De som jobber der skal forstå, respektere og gjøre jobben sin i stabilt blodsukker og balanse.
For JA, vi er meget mange som har meget mye å lære de profesjonelle som skal jobbe med framtida’s indigibarn av regnbuen. Vi har tenkt ut våre egne måter å kurere våre lidelser på, og vi kommer til å kreve å bli hørt. Vi kommer til å vise klare og tydelige eksemler på mye som skulle vært gjort annerledes. Og mye av det tror vi kunne ha reddet mange liv. Dersom Psykiatrien Norge er klare for det, står vi klare med våre foredrag, ikke bare blogg som faglitteratur. Kanskje foreldre av framtidas håpefulle ville følt seg tryggere dersom psykiatrien begynte å lytte og lære av gjøkene i fortidens reder? Og gjorde ting tryggere, annerledes og mer livreddende?
…..han jobber i det offentlige. Så jeg har lov til å nevne han, selve malen på den perfekte ansatte innen psykiatrien: Ole Martin, heter han, og jobber på akuttavdelingen post 2 Levanger. Dette er en mann som har landet på riktig hylle. Hvis alle ansatte innen psykiatrien jobbet på den profesjonelle og kloke måten som denne mannen gjør, ville dette landet vært styrket på området. Og jeg vet flere. Har lyst til å intervjue dem. For det er noe med både Ole Martin, Inger, Arvid, Pål og mange flere, som gir håp. De lyser opp som stille, rolige, forsiktige, men bestemte og sikre trygge øyer i stormen. Klare til å tone seg fordomsfritt inn på et psykotisk flytende menneske, en nervøs spiseforstyrret person, en angstpreget stivpinne i uendelig avgrunn, en sint manisk virvelvind eller en rusmisbruker i gruelig form.
Disse er genier innen feltet her til lands. Og det finnes mange av dem. De treffer rett inn i nåløyet og respekterer seg elegant gjennom krisen sammen med din ungdom. Sammen med din ektefelle. Sammen med din søster og din bror. Ditt engstelige indigobarn overlatt til de profesjonelle. Vårt ønske og vårt mål er mange mange flere Ole Martiner, Ingrer, Arvider og Påler til å ta vare på morgendagens små regnbuegenier.
Endelig kom det litt sommer innom Trøndelag, og vi jubler og ler, ruller rundt og kosemoser, alle tre ☺😊😀 Babykos og mosedos; det er alltid morsomt med en hoppende glad kosestund sammen med barna mine. Nå skal vi ta en liten siesta, før det braker løs med bassenglivet utenfor her: augustsola, du er bedre sen enn aldri! 🌞🍉🌻🌼🌳🌺🌸🍇🌞
