DEN STORE DRØMMEN

Sanne drømmer henger sammen. Både dem du drømmer om natta og de store drømmene du ønsker å fullføre her i våken tilstand. 

Frøken Gunvor på barneskolen. Jeg glemmer henne aldri. Den lille gamle snille damen med grå krøller, som lærte meg all grunnleggende grammatikk. Det var norsk og engelsk som interesserte meg. Av alle ting.

Fra jeg lærte å lese, satt jeg med nesa dypt plantet nede i blader og bøker, og leste meg trøtt hver kveld. Og jeg skrev. Skrev lange fortellinger ved skolepulten, hjemme, og etterhvert veldig mange brev som ble sendt rundt omkring til mine allverdens brevvenner. Danmark, USA, Hviterussland, Italia, Nordnorge, Ytterøy, Oslo… Omtrent hver eneste dag ventet spennende brev på meg i postkassa, og gradvis ble rettskriving og engelsk skriving en stor del av meg. 


Når en drøm er ekte, er det ikke kun tanker. Da er det en del av deg. Da er det noe du har fulgt med på og interesserer deg for. Du snakker gjernet mye om det også, fordi du ikke greier å legge det fra deg. Det læres og det finpusses.

Du snapper opp detaljer fra det viktige å lære om hva den store drømmen handler om. Selv søkte jeg på min egen måte veiledning både hos norsklærere og i lokalavisa.

Interessen for skriving var så stor da jeg som 15åring hadde spm hobby å skrive dikt på engelsk og norsk, at jeg spurte i Stjørdalens blad om jeg fikk ha arbeidsuka mi der. Og der ble jeg værende noen år, i freelance og i lære hos dyktige journalister. Jeg glemmer aldri den tiden. Det var fantastisk å få skrive, intervjue og ta bilder. 


Ord og setninger detter ned i hue mitt når jeg setter meg ned for å skrive. Denne drømmen er så ekte at jeg aldri behøvde å tenke det. Eller si det høyt. Alle visste det. At jeg elsker så vanvittig høyt det å skrive,  og at jeg aldri kan legge det fra meg. Alle vet at jeg har dikt og sangtekster liggende overalt, og at jeg ikke er hel dersom jeg ikke får skrevet. Og når du elsker å gjøre noe, gjør du det mye. Veldig mye.


Ord tørket tårer fra mitt unge fortvilte kinn på starten av 90tallet. Jeg skrev det av meg. Ord er mine venner, og de har bringt meg nærmere mange opp gjennom årene.

Ord er ikke noe man kødder for mye med, i mine øyne. Jeg er kritisk til hvordan de skrives, og elsker god skrivekunst. Ser jeg tre setninger på rad som starter med ordet “men” eller “og”, uten variasjon og ordspill, er det for meg rene frustrasjonen å lese.

Er det derimot rike og spennende setninger å lese, blir jeg fylt med fred. Her i bloggverdenen finner jeg mye sant gull. Og jeg blir så innmari glad når jeg slipper å lese juggel. Masse talentfullt gods, og lett tilgjengelige skatter. Det er hva bloggverden er for meg. Fargerikt, ikke bare rosa. 

Drømmen min viser seg i drømmeland og i hverdagen, og hele mitt liv innrettes etter dens selvfølgelige stier for meg å gå på. Jeg vet det inne i mitt sanne hjerte, at boka er uunngåelig. Og jeg håper jeg lever lenge, så jeg får tid på meg til skrive. Lettet kan jeg iallefall vite, at det viktigste er skrevet og fortalt her på bloggen. 

Jeg slutter aldri å gå dine spennende stier, kjære stolte drømmen min. Forfatteren i meg kommer ikke sovne. Noensinne.

LATTERBOMBA 😂 JUNKEN 🍔 OG JEG 👱


Dagen i dag har vært ei stor deilig snegle. Den har sneglet seg fra en trivelig prat på frivillighetssentralen, innom junkfoodsjappa vår og spist burger, shoppa litt, og snegla seg hjem hit oppi lia. Den svære snegla er Solfrid og meg, med lille Even i vogna. ….det er en treg treg dag med pust og pes og som vanlig mye latter.


Nå har Even sovna, og vi ligger her på sofa og stueseng og bare nyter at Solfrid endelig er hjemme, etter hele 2 måneder langt oppi Finnmark. Ferden hennes har vært krokete og slitsom, så vennen min er trøtt og klar. Men jeg smiler, for det er så digg å ha noen å ta livet med ro sammen med. Latteren runger i taket innimellom, og hva vi prater om hører ikke hjemme noen steder… Men vi kan avsløre at vi synes det er fantastisk å prate på stadiet 35 år og oppover, noe alle over 34 år forstår…

Vi får heller vise dere noen bilder fra dagen i dag:


Inne på Stjørdal Grill kosa vi oss med burger og brus mens lille Even sov i vogna. Da han våknet, flirta han med en av de serviceinnstilte folkene som jobber der.  Goesnille babyn våres, fikk seg et deilig bad med rolig musikk før han la seg i kveld. Han er storfornøyd med at tante Solfrid endelig er hjemme han også.


Snuppa mi er hjemme! Finnmark you loose – I win 😛😛😛


Dagens shoefit, sko som tar 5 minutter å ta på, yey°?○●☆●○?°

 
Nå skal denne latterbomba, og jeg, lage oss taco og bare ligge her og digge innpå. For i dag er den store late junk food dagen, og hjemmet her er omgjort til tidenes koseligste hvilehjem. Solfrid bor rett borti gata her, men i kveld erre vito og taco, og sofan og stuesenga. Livet er deilig deilig. Nei! Deiligst deiiiligst 😃😄☺😊😉

HUN ER HER! ENDELIG! 🌞🌞🌞🌞🌞


Her sitter Geir Morten til høyre, og han har nettopp kjørt helt til Finnmark og hentet Solfrid i midten. Søstra mi Silje til høyre.

 

For en FANTASTISK MORGEN!  Tore og Mathias har hentet lille Even, og jeg inntar en sårt tiltrengt hvilemodus. Plutselig våkner jeg av at noen roper inn verandadøra og vimser inn med høy velkjent stemme: “Halloooo Helene…  Heleeeeeneee, æ har prøvd å ringe dæææ!”  SOLA MI! Solfrida mi er her, endelig hjemme etter 2 altfor lange måneder uten den gode snille ærlige venninna mi!!

Geir Morten har kjørt til sammen 300 mil for å hente vår solstråle, og NÅ ER HUN HER! Jeg griner nesten, for nå blir det gøy. Hun har dessuten kommet med selveste sola på himmelen, så vi hiver oss rundt og lager grillfest her hos meg om noen timer for store og små. Endelig!

Da vi drakk kaffe her for en stund siden, dukket søstra mi Silje opp som snarest hun også. Det er noe av det mest verdifulle som finnes i mitt liv; alle disse som vips popper opp ut av intet,  innom for en snarvisitt eller en lengre prat. Dem er selve prikken over livet’s i. For jeg elsker besøk av gode venner og familie, og nå er der bare å fikse seg og spakle topplokk, før dem kommer tilbake ☺😊😀

Ha en fin dag allihopa, vi blogges 😉

Spørsmålsrunde til DERE!

Dette er en liten spørrerunde rettet mot DERE lesere:

Et spørsmål bare:

-Hva i alle huteste alle heiteste og kaldeste dager skal disse to damene finne på for noe sprell utover høsten? 

-Forslag?

Vi er vant til å dra på impulsive utflukter, med og uten barn, dra på kafeer og gå turer. 

Og en ting kan dere være sikre på: samme hvor vi ferdes, så blir der action!

Som da vi skulle dra hjem fra Svartlamon i Trondheim med tog, og en meget illsint beruset “Jorgen” ble kastet av ved første stopp. Jeg var gravid og Solfrid var flatmaga. Men vi glemmer aldri da kompisen til “Jorgen”, etter at “Jorgen” hadde slengt pizza over alt i vogna foran oss, og truet konduktøren, ropte:” JORGEN! GET OF DA TRAIN!”, hvorpå “Jorgen” faktisk ble kasta ut av toget og landa nesten på hue og så på ræva…  

..Hehe, Solfrid, hva om de egentlig var på vei til Værnes flyplass, skulle rekke et fly, og Jorgen hadde flsyskrekk? 

Til og med sittende på ræva på restaurant, dukket det opp action, i form av at retstauranteier hadde funnet masse verdifulle gamle bilder fra krigen midt i Stjørdal sentrum, på et hemmelig loft. Latteren var ikke til å stoppe da vi fikk se at der også var funnet bilder av type hm hm og kreéemt fra gamle dager. Buskaser og gammeldagse kropper lyste opp mellom pizzafat og kebabtallerkener, og det var bare å ringe avisen gitt…  Mens vi lo og lo og looo til vi gråt gråt gråt av latter…

Solfrid og jeg har alltid flere teorier på det vi opplever. Men disse hm hm kremt-gammeldagse bildene med nakne kropper fra krigstiden, fant vi aldri utav altså… Men teoriene var maaange..

Vi er klare for en ny sensommer, og en ny høst:

Så det er bare å skrive i kommentarfeltet under her, tips og forslag til nye eventyr Solfrid og jeg kan finneblogge på utover høsten ☺😊😄

FINNMARK ER PÅ VEI TIL TRØNDELAG!


Jeg skal bare annonsere at livet mitt straks får en helt annen og bedre kvalitet, med hint av dramaløst vennskap, en god dært genial humor og en liter spennende påfunn! Som dere ser, er Finnmarkstøtta mi SOLfrid på vei hjem til nabolaget her i Stjørdal i DISSE TIMER, og jeg skjelver av glede! Sola er en av mine nærmeste venner, og dette, folkens, dette er ei ekte Finnmarksdame med ærlige ord og glimt i øyet. Derfor er hun også presentert her på bloggen før. Henne er det ikke noe drama med, for hun ler av tøys og håner tull. Sammen er vi krutt, og jeg dynamittgleder meg!!! 


 

VELKOMMEN HJEM TIL TRØNDELAG, FINNMARKS-SOLA! 

Klumpen i halsen 😢


Jeg skal blogge om denne fantastiske dagen. Men jeg har ikke tatt et eneste bilde av den. Jeg bruker bilder tatt før og i kveld, etter denne dagen, fordi disse timene ikke kunne somles bort på bildetaking. Jeg måtte nyte hvert minutt. Hvert sekund..

Tidligere har jeg skrevet om min hjertedatter, som jeg liker å kalle henne. Om hvordan jeg ikke visste særlig om henne da jeg møtte henne. Om hvordan det føltes da jeg så øynene hennes første gangen. Nemlig akkurat likens som da jeg så Mathias og Even inn i øynene første gang.

Jeg må alltid kjempe for å holde tårene tilbake når det gjelder henne. Bare jeg skriver om henne nå, må jeg holdet tårene tilbake. Hun har ikke hatt det lett, pia våres, likevel er hun snill som er lam, og har allerede blitt så inderlig glad i Even og Mathias. Hun er et eneste varmt, ungt, omsorgsfullt hjerte..


Jeg satt og så på Even i kveld. Tenkte på for en nydelig slekt vi har, og for et toppers foreldresamarbeid Tore og jeg har. Tore min bestekompis og far til mine barn, har også blitt glad i den unge jenta som har tatt bolig i mitt mammahjerte, og det fantes ikke nei i hans munn da jeg foreslo at vi måtte feire 17-årsdagen hennes som var nylig. Tore er konge på matlaging som dere lesere jo vet, og han hjalp meg å stelle i stand Grillaften til ære for vårt unge bursdagsbarn.

…mange herlige flotte folk omkring meg av type venner og familie, har tatt henne til sitt hjerte, og det uten å engang ha truffet henne enda. En ting kan jeg stole på alltid, og det er at både min mor, min bror m/fam, min søster m/fam, mine venner og Tore, har hjertet på “rette staden”…


…han ligger der trygt og sover, lille Even. Tore og Mathias har reist hjem, og Mathias sover godt der hos pappan sin. Hun gjorde ikke alltid det, snille pia våres. Hun sov ikke alltid trygt. Og nå er hun så stor at hun forteller åpent om det på bloggen sin. Skulle ønske  jeg var der og holdt omkring henne for 10 år siden. Jeg skulle tatt henne med til et trygt og varmt sted der hun kunne få være et barn med senkede skuldre.

 Siden min bror med familie og min søster med familie ble syke og ikke kunne komme, ble det min mor Eva og min venninne Christina som kom i bursdagen hennes i dag, sammen med vårt unge hjerte og hennes utkårede, samt to herlige damer som jobber der dem bor. Vi storkoste oss med deilig grillmat og koselig stemning.

Og vi er ikke ferdig med å feire hjertedatra, vi tar en omgang med hjemmelaget lasagne til helga, når folk er blitt friske. 


Her i stua har det igjen altså vært deilig liv og røre i dag. Tenk at vi får lov å være glad i ei ung jente på 17, et ungt vakkert hjerte med så mye plass til så mange babyer… For tenk, hun elsker små babyer. Og gjett om det passer bra her inne i vår baby boom boom boom akkurat nå.

Her omkring blant venner og familie finnes 6 søte slike små, og en til på vei.. Så kos deg med babyene jenta mi, og vit at du er velkommen her hjemme når som helst. Vit at du er verdifull. Og vit at dette ikke er veldedighet. Dette gjør vi fordi vi er blitt glad i DEG akkurat som du er.

En mor kan ikke styre hva hun føler første gang hun ser inn i sitt barns øyne, like lite som vi kan styre hva vi føler for deg. Noen ganger kan man kjenne det som om man har kjent et menneske før. Og noen ganger kan man VIRKELIG kjenne det som om man har kjent et menneske før. Du er en gave for oss. Vi trenger deg å være glad i. Deg og kjæresten din, vil vi så gjerne få lov til å fortsette å være glad i.

Med klump i halsen og varme i hjertene… Så rart hva livet innimellom har å by på. Lov meg iallefall at du alltid føler deg hjemme hos oss, så skal jeg love å prøve å få den sabla klumpen i halsen til å krympe litt etter hvert 😉

Vi er glade i deg. Sånn er det bare. ☺💜👐

Kjærlighet

Vi har en liten gladgutt som ser ut til å smile og le nesten hele tiden. Med verdens aller beste storebror som viser lillebror søskenkjærlighet av en annen verden. Styrtrike, er vi, og vi glemmer det ikke et eneste sekund. Mathias og Even vi elsker elsker elsker dere 💙👶👦💙

GO MÅRN, BABY 😉😉😉


Hey god mårn evribody, sjekk som jeg har drevi å rota da, humre, mamma gidder ikke engang rive seg i håret, for hun prøver å si til seg selv at jeg “utforsker”.

Selv har mamma tenkt å rote litt i blomsterbedet senere i dag. Vi får nå se på det. Det er jeg som er sjefen, jeg som bestemmer alt til enhver tid. Mamma skal bare nikke og gjøre som jeg smiler, roper eller vræler.

Storebror kommer innom senere i dag, for pappa skal på sånn møte, og det passer meg skikkelig bra, for det er min bror, og bare min kosebror. Få han hit, kjapt som fy, for jeg vil kosekose broderkos.

Ha en fin dag! Beibikos fra Even  snart 10 måneder. Snart et helt år faktisk. Ikke akkurat født i går nei..

👐 BaBy’S in L💙VE 👐

I dag har Even hatt besøk av sin søte venninne Mina. Aner vi at der er noe mer i luften…? Her kommer et lite bildedryss av den babycoole stunden:    




…bollekinne åtte og ni måneder. Møttes på sykehuset aller første gang, og har altså kjent hverandre hele livet. Søte kose mose dose pia og gutten, til å spise opp begge to 💜💙 Vi blir helt tussete rare av å se på disse to…