Hvordan skulle det gått med meg desom mine foreldre ikke hadde lært meg selvironi.. Så bra jeg ikke er kongelig eller noen annen important.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Jeg hopper rett uti det akkurat som jeg har hatt det med å plumpe rett oppi flausene.

Det var i 2006. Jeg hadde samboer, og nå var vi på kjøpesenteret Magneten i Levanger by. Dette var før to svangerskap, så jeg spradet rundt i kort grønn kjole med tynnstrømpebukse, og, kremt, bare det. Desverre var det en “bare det-dag”. 

 Vi satt på en kafe lengst inn i det avlange kjøpesenteret, som på den tiden var formet som en avlang stor hall. Typen min, mora hans og samboeren til mora hans.  Jeg er ei kaffekjerring og har vært det siden pubertale tider, så jeg måtte etter hvert på do. Og den doen var helt på andre enden av Magneten kjøpesenter.

Glad og lykkelig trippet jeg i vei. Nå skulle det do’es her. Jeg satt meg på do, og ble raskt overrasket av ei dame som titta inn. Vi lo. Nei altså, dette med at jeg hadde glemt å låse dodøra, og ei morsom dame titta inn, det måtte jeg skyndte meg å gå tilbake å fortelle om.. Fikk det travelt. Vaska ivrig hendene og hastet ut av døra.

Da jeg spradet den lange veien tilbake, med butikker og butikkansatte på begge sider, ble jeg for aller første og eneste gang, nesten ….nærmest …innbilsk! Hadde jeg blitt pen der inne på den magiske dassen eller? Ja for, smilte de ikke til meg, mange av de butikkansatte og forbipaserende? Jøss. Det var litt av noen hjertelige smil altså. Jeg ble så glad. Jeg slengte meg elegant nede på kafestolen sammen med de andre, den ulåste døra og dodama ble fortalt om, og mere kaffe og kaker ble inntatt. 

Det samme skjedde på vei ut av butikken, samme vei jeg hadde gått til og fra do. De smilte og nesten lo til meg, folk. 

Akkurat i det vi var på vei ut av kjøpesenteret, hørte jeg stefaren til typen humre. Han prikket meg på skuldra, og slet med å forklare noe. “Du. Du Hahaa. Du har kjolen…. oppi. Baki. Haha..”  

Akkurat på “bare tynnstrømpebukse under kjolen-dagen” hadde jeg pakka kjolen “oppi baki” der inne på “den magiske dassen”.

Kunne vært pinlig dette. Og joda, det var det. Men etter et kvarters kjøring var det liksom mer flaut at jeg bare for enhver pris ikke greide å stanse den sabla latteren. Greit nok å le av seg selv. I 3 minutter kanskje. Men når du hiver etter pusten, vræler, latterhyler og hikster etter et helt kvarter, da blir det mer pinlig at de andre har greid å slutte å le for 10 minutter side.