Hun graver dypt og enda dypere i seg selv for å finne selvrespekt og selvironi nok til å skrive dette. Google har diagnotisert henne: Hun har visst “enkel fobi” for Møll og Mygghank.
Forbipolene klør seg hårløs i hue; mulig dette da?
Here we go. Lik last summer-go:
Jeg som aldri har hatt fobi for noe annet enn sosial angst i mine yngre dager, er nå blitt til en skrekkslagen ispinne tvert nattas surresatan dukker opp i soverommet. Denne gang i forkledning av en Møll. Tror jeg da. Her er hva som hendte i natt her oppe i lia, med fare for å finne dette meget pinligere enn bloggstuff er:
Jeg var i topphumør da jeg nydusjet og tilfeds la meg i senga mi, ved siden av babysenga der Even sov søt som en liten engel. Deilig frisk soveromsluft fra åpent vindu. Leste litt og lot klokka passere midnatt. Vips! Der så jeg et hårtroll! Ånei, tenkte jeg, ikke nå! Ikke nåååå igjen! Jeg føk opp og løp utpå kjøkkenet for å hente hårtollvåpen; ei flaske Jifspray og en sammenrullet gammel avis. Vel vitende om at slaget var tapt allerede.
Fordi jeg nemlig ikke kom til å tørre å hverken spraye kreket, eller avisklaske til det, pgr av skrekkslagen frystilstand. I følge google: fobi. I følge meg: latterlig unødvendig divafakter og pinglete redsel. Det står også ved googling at innehaveren av fobien som regel vil være den første til å fortelle at edderkoppen/mygghanken/og nå: møllen, slettes ikke er farlig.
Stemmer det. Jeg lister meg som en åttitalls tegnefilmfigur gjennom gangen. Hodet mitt er blitt til en stilk med to svære aktive tallerkenøyne. Searching BUG! Searching bug bigtime… Tvinnet hode med øyestilkene på søken, siktende oppe ved listverk, tak, skap ….ja så var det alle disse skillegardinene da …og vindusgardinene. Etter to minutter frys var det såvidt jeg turde.. ok la gå, sjekke vinduskarmene også.
På dette stadiet trodde jeg det var en mygghank jeg hadde sett fraglende ved vinduet. Forventet lange fæle kilende ben. Med i det jeg lukket vinduet, hadde jeg så vidt slått meg til ro med at hårtollet hadde forsvunnet ut i sensommernatten ala høstmørket.
Jeg la meg i senga, og fikk omtrent 1 minutts hvile, før surresatan hårtroll igjen vimset rundt der oppe. Jeg ble til en klump. En sten. En ispinne. Hadde kommet meg til døra og stod der krøket mens jeg tenkte over hvor latterlig dette var. Dyret var ikke en mygghank. Det krøp på tvers opp ned over oppe i taket med en avlang pinneliknende kropp, mens det ga fra seg skumle klukkende dunkelyder, som en gresshoppe i very slow motion.
På et blunk hadde jeg kommet meg til kjøkkenet, og anpusten så jeg minitrollet danse som en gal møll rundt lampa i gangen, utenfor soverommet. Var det en møll? Jeg kjente meg helt sammensunken, og visste at jeg ikke kom til å tørre å nærme meg dyret. Ikke kunne jeg ringe noen heller, midt på natta. Ja jeg var faktisk inne på tanken om å tilkalle hjelp fra et gamlehjem ved siden av her og skylde på et uidentifisert insekt. Hadde jeg ikke hatt lille baby her, kunne det …kremt.. nok tenkes..
Plutselig hørte jeg den ene naboen ute i fellesgangen. Jeg åpnet døra, og i treningstøyet jeg haddet dratt på meg i frykt for å få hårtoll på meg, forklarte jeg naboen hva som stod på. Han drev å pakket i bilen, for de skulle kjøre tidlig og reise bort. Men da jeg skulle vise han den lille insektrampen, var den borte! Borte, med lukket vindu. Gjemt seg, luringen.
Det hele endte med at jeg tok med meg sovebabyen min og la han forsiktig i stuesenga, lukket stuedøra og sovnet der ved siden av han.. Ville ikke risikere å ikke våkne av babypludder fra soverommet, der jeg til slutt måtte innse at stuesenga var eneste alternativ.
Selvfølgelig drømte jeg at hele stuetaket var dekket med svære spindelvev, og edderkopper på størrelse med krabber… og all den kjempefangst slike megakopper måtte få der oppe i nettfellene sine.. grøss! Hørte krispelyder! Wræl!
Hvis dette er en fobi, kommer jeg aldri i livet til å godta den. Jeg kommer til å forvente at jeg blir meg selv igjen. Det skal handles inn fluesmekker med strøm, for nå er det nok, forbanna hårtroll! Neste sommer skal jeg møte dere gardert, Mygghankstanken og Bøllemøll, fit for fight, yeah u bet!
….hun ble aldri seg selv igjen. Ingen tøff fjøstøs med hårtrollsmekker i hånda og siggen i munnen. Nånei. Sommeren etter går hun fortsatt i tilstand freece. Hun går langt for å oppsøke andre mennesker dersom møll, hårtroll/mygghank (som er verst) plutselig virrer ustabilt rundt henne i soverom og andre rom i det nye huset. Fremmede blir invitert inn for å kille monster. Det må luftes ut strategisk, og hun driver og tester ut div produkter for å drepe dem.
Slik går det når man får fobi på døra. Knock knock, hello I am Fobi, want to get to know me? Know me good?
Nei takk, men hvilke valg har man? Det ser ut til at fobi er noe annet enn angst. Angst kunne jeg tenke bort. Affirmere bort. Fobi derimot, trenger seg dypere ned i REMsøvnens drømmefaser og all verdens dybdepsykologiske fakter. Ohmylord…
jeg har hårtoll-fobi!
…ik!
Hilsen FOBIpolene!
