Ok å returnere gamle gaver? 🎁🎁🎁

Du skal ikke spekulere så altfor mye. Har jeg hørt. Så iblant synder jeg. Jeg tenker og spekulere til jeg ler så jeg rister. Så rister jeg det av meg, og ramler videre.

Nå skal jeg skrivespekulere i noe her inne på bloggen. Variere litt. For her inne har jeg ikke særlig ofte satt meg ned med tomlene (tidligere tiders betydning: “penna”), og latt tankene fare. Det har blant annet vært mest hendelser, bloggertasjer, bloggervjuer og sanne historier å finne her inne i det siste.

Here we go. 

Undrer på om lille babyEven har arva av meg dette sosiale vesenet sitt. Han kan falle for en togkonduktør, og gråte i forferdelse i det vi må av toget minutter senere. Noen ganger føler jeg sånn med han altså, alle disse triste avskjedene lille baby må gjennom, etter alle disse strålende babysmilene i det han nettopp har møtt folkene han med en gang digger vilt…

Anyway..

Sånn har jeg også alltid vært. Waay too social.. Nye venner rundt hver en sving. Det sier seg selv at i Helene’s verden må det av og til dukke opp en Svarteper. Eller en Svartepetra. Som er opptatt med å spille kortene sine så riktig at det uriktige på et eller annet tidspunkt vil skinne gjennom. For en som ikke spiller.

Noen ganger har jeg kuttet kontakt med folk. Sånne falskiser vet du. Sånne som du forlengst har avslørt, og begynt å vike unna. Som en snikende huk under fruktdisken, luskende i skjul for å unngå grønnsakene. Til slutt må man bare reise seg og kremte. Rense halsen før man sier: “Du er en grønnsak. Jeg er en ærlig frukt. C u never. Good luck. Or not. Don’t care. Bye.”

Man kaster ikke bort tid på grønnsaker. Man spiser dem, ferdig med det. Men dem er en del av næringskjeden de også, og før eller senere må du støte på en av dem. I jobbsammenheng, i vennegjengen, eller blant naboer.

Jeg bodde i nærheten av en navnløs tassi en gang. Kanskje var det hue, kanskje var det hanne. Det teller ikke. Poenget ligger i atferd her, ikke i kjønn eller navn. Men vi må vel kalle vedkommende noe. For ordens skyld. Blue, that is. For vedkommende var ganske blue. Litt sånn offer. Syntes synd på seg selv og fortalte mye trist alle andre hadde gjort mot det. 

Blue var misfornøyd med det meste. Misfornøyd med venner og misfornøyd med søsken. Jeg gir alle en sjanse, men kommer til kort ved selvmedlidende klaging. Så jeg begynte å luske under fruktdisken. Vi mistet kontakt. Et helt år gikk, og Blue var tydeligvis misfornøyd med meg nå. Hilste ikke, hvilket var helt ok, jeg kunne prioritere tid på alle mine frukter i livet.

Så en dag stod blue på plena utenfor mitt hjem og skravlet flittig og vennlig. Jeg tilbydde kaffe, og der var vi igang. Jeg var igjen bra nok. 

Et vennskap for meg består ikke i lange samtaler der baksnakking av nære venner legges på bordet og studeres. Jeg studerer ikke andre’s feil og mangler slik. Men Blue gjorde det. Alle feilene til nære venner og søsken ble lagt på bordet og studert i vei. Jeg holdt mine venner til hjertet og prøvde å hinte ved å snakke positivt om dem. Vise unge Blue hvordan man kan finne positive sider ved sine venner. Man blir ukomfortabel i slike usanne situasjoner. Hva sa Blue om meg til dem? Huff dette var jeg for gammel til…

Blue var sliten og trist. Så jeg tenkte noen gaver kunne muntre opp. Ikke store, men små hverdagslige gaver, som en kopp og diverse småtteri. Pakket dem inn, ga, og så at det gledet. Så at Blue ble litt Pink for en liten stund. 

Men så kom dagen da Blue ble knallrød. Sint som en furie. Over hva jeg annså som ingenting. Det var i grunn helt i orden for min del, for jeg innså at jeg ikke hadde behov for å lytte til personlige avsløringer hva angikk Blue’s omgangskets. Selv hadde jeg kun betrodd meg om en ting til vår blå “venn”, hvilket var en sykdom jeg hadde. Dette begynte jeg å få høre igjen på bygda. Jeg som hadde tenkt å vente med å være åpen om denne sykdommen til den er kurert. Og nå er jeg altså frisk. Jeg begynte å undre på om Blue’s selvmedlidende offerholdning kunne være et skalkeskjul for ondskap og egoisme. Blue ville stikke kjepper i usynlige hjul. Men hva med karma? Ganning går hånd i hånd med karma. Og takknemlighet…

Og her kommer vi til poenget. 

Jeg begynte å finne ting ved døra mi. En dag jeg kom hjem så jeg at det stod noe der nede. Skulte ned på bakken ved døra, og bøyde meg for å se nærmere etter hva i alle dager dette kunne være. 

Jøss. Jeg fikk meg en god latter. For rent så dramatisk og meget usjarmerende barnslig, så jeg gavene Blue hadde fått av meg. Der stod koppen og jaggu meg noe annet også. Var det bare meg, eller var dette latterlig.. Så sinna Blue måtte være. Ååå så sinna..

Jeg er ikke laget for drama. Så jeg lot det være. Lot Blue både prate på bygda og demonstrere ved å sette ting ved døra mi ute i gangen. Blues er ikke min smak. Jeg er mer en rocker. 

Jeg undrer på om det bare er meg, eller er det frekt å levere tilbake gaver andre har brukt energi, tid og penger på å handle og overrekke? 

Uansett kom jeg fram til noe litt mer muntert. Jeg oppsøkte Blue hjemme hos vedkommende, og sa at det skulle nå slippe å drive å bruke energi  og tid på å legge gaver utenfor døra mi. At jeg skulle hjelpe Blue ved å hente resten. Boka og tarotstokkene Blue fikk av meg i fjor. Jeg fikk noen sure miner og boka.

Siden har jeg ikke sett flere gamle gaver utenfor døra mi. Nesten så det var litt spennende hver dag dette. Jeg humret litt for meg selv hver gang jeg fant noe der ute i gangen, ved ytterdøra. Hvis målet var å såre en knallfarget frukt på vei hjem oppi fruktdisken sin, må jeg nok innrømme at Blue aldri greide å oppnå det.

For mens Blue var opptatt med å klage og prate sinte triste ting om seg selv og andre, glemte denne skapningen å bli kjent med meg. Jeg bryr meg ikke særlig om hva folk sier om meg på bygda. Og jeg ler av oppførsel som minner om prippen atferd blottet for selvironi og humor. Som demonstrative handlinger uten annen mening enn negativ forstand.

Og jeg flyter. Jeg synker ikke. Synker ikke så lavt som å fare med sladder og gamle gaver. Så blue er jeg ikke. 

Hilsen hu derre forbipolena i Helene’s verden 😉

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg