I juli har bloggen bursdag. Det skal jeg feire med den mest crazy sommeren noensinne. Alltid har jeg planer for forbipolene kvitrende gående, samt alle ideéne som kontinuerlig dukker opp langs den spennende landeveien.
Et blogvervju med en av landets komikere er en avtale jeg lenge har hatt stående. Vi tar det når snøen smelter og våren er i anmarsj, er dealen. Nå smelter snøen her på Stjørdal…
Først skal jeg gjennom en vanskelig dag. Jeg har bursdag 1.sommerdag, altså 14.april. Men selv om dette var dagen da jeg fikk livet i gave, tok den samme dagen livet fra min høyt elskede og dypt savnede far, for 5 år siden. Jeg hadde ikke vært i nærheten av den dama jeg er i dag, uten alt min far lærte meg. Har alltid vært ei pappajente, så pappan min fortjener et stort innlegg til minne om ham, den 14.april.
Jeg kommer nok aldri frivillig til å legge ned forbipolene. Og jeg trodde aldri en blogg kunne bety så mye for meg og de rundt meg.
Stadig vekk må jeg forklare hvordan “forbipolene” uttales. Mange sier “forbi polene”, mens det i virkeligheten goes like this:
Uttaler du “bipolar” har du trøkk på i’en, sant. Legg til for-bìpo-léne, i samme lydklang, så er du i gang 😉
Nå sover lille Even, så det er bare å skynde seg å gjøre luksusgreiene: hive seg i dusjen og lage middag! Wish me luck og la oss håpe jeg rekker dette innen sjefen våkner!
Ps: Dette skal bli TIDENES SOMMER, hva? La oss være enige om AT DENNE SOMMEREN BLIR ET ENESTE LANGT, SKINNENDE EVENTYR!
Det finnes ei dame i denne bloggerden som jeg kan kjenne igjen min humor i, og det er selvfølgelig herlige kona til pappahjerte. Jeg nominerte henne til Liebster awards, og måtte i følge reglene gjøre henne klar over dette. Hyggeligere dame skal man lete lenge etter.
For de som ser Bloggerene, vet kanskje om hennes utsagn om hva som kunne komme i veien for bloggingen. En dag befant jeg meg i en liknende situasjon, og bare måtte forevige det, og sende henne det i ren “sympati”.
Jeg vil også skrive litt om dette, da jeg har hørt folk snakke om at de tror blogging er skadelig for barna.
Jeg hørte en dame som jobber med barn uttale at barna ikke bør oppdras til å lære seg at de skal ha oppmerksomhet hele tiden.
I min barndom kunne jeg ofte oppleve at pappa satt gjemt bak en stor avis, mens mamma var opptatt med regnskap på kontoret oppe. Jeg måtte finne på noe selv å holde på med, og utviklet som de fleste andre unger på den tiden, fantasi og selvstendighet i leken.
Vi sitter ikke og blogger hele tiden. Mamma og pappa satt ikke opptatte med aviser og regnskap hele tiden de heller. Men så var det middagslaging og husarbeid. Voksne var voksne den gangen, ikke forvokste pedagogbarn.
Nei vettuhva, kona til og alle andre bloggere, la oss innimellom blogge en bloggert med god samvittight mens de minste barna leker med duplolego og de store kidsa rusler ut i sola en tur.
Jeg stopper og tar en pause i skrivingen hver gang lille minsten min blir så oppmerksomhetssyk som dette. Null problem.
Keep on blogging, kona til, for du skriver så bra at du for all del ikke må slutte. Ikke pappahjerte heller, for den saks skyld. Bloggen hans er avisen fra åttitallet mens din er regnskapet fra kontoret til mamma, så cool ned samvittigheten og blogg ivei 😉
“Alle” er på afterski, på hytta si, drita fulle rulle, supersosiale og solbrente.
Jeg har tenkt etter i kveld: hvorfor føler jeg meg ikke ensom, her jeg sitter i min egen stue alene og glor litt TV før jeg rusler til køys kjempetidlig?
Even sovna til slutt, men først måtte han ligge i mammasenga og stryke meg på kinnet.
Jeg ser skinnende sol og perfekt skiføre på TV’n. Jeg ække noen skigåer.
Ser partymodus på facern.
Jeg er mamma til en ettåring, jeg. Og jeg har det så koselig atte. Legger meg tidlig nå i kveld, og våkner frisk og uthvilt i morgen, da jeg skal opp og være supermamma. Så skal jeg lage digg middag til besøket som kommer utpå dagen.
Steike vi har det godt og fredelig her oppe på toppen i kveld. Og jeg savner ingenting. Lenger ikke etter annet familieliv enn det jeg har, og savner ikke spysyke fyllesvin i kveld.
Det er påskeferie, og kanskje har du bedre tid til å lese for barnet ditt? Har du gått tom for eventyr å fortelle? Det skjedde meg en av dagene jeg jobber i barnehage. Jeg var tom for stories. Og barna var lei av både Snehvit, Askepott og Tornerose, samt hele eventyrgjengen. De ropte: “Mere! MERE! Mere eventyr, Helene!!”
Så jeg fant opp et nytt et. Og siden har jeg fortalt det til mange barn. Det er “greit å ha i lomma” for å si det sånn. Dem har jo aldri hørt det før, siden det er jeg som har funnet opp det.
Jeg legger eventyret ut her først og fremst av en annen grunn. Jeg kjenner en dame som er syk av MS, og mye sengeliggende, og jeg lovte henne å skrive eventyret her, så hun har noe å lese mens hun ligger der pines av kjedsomhet.
Velkommen til mitt eventyr:
Det magiske speilet, isprinsessa Iseline og Tralle troll.
Det var en gang en isprinsesse som het Iseline. Det var en gang en skog, og det var en gang et isslott. Det var alt. En trist og ensom isprinsesse, en skog med frosne blåbær i, og et stort isslott som hun bodde i helt, helt alene. Hun gråt tårer som frøs til små isbiter for musene på slottet, og lengtet mot sommer og varme dag ut og dag inn.
Disse dagene var lange for isprinsessa, og en hekseforbannelse hvilte over henne fra gamle tider. Så lenge ingen kunne smelte det frosne prinsessehjertet hennes, forble det iskald vinter, og hun var fanget i en ensom og alene tilværelse i isslottet. Alt hun kunne spise var de frosne blåbærene.
Over en bekk, gjennom en skog, forbi tre fjell, over ei elv og innimellom en blåbæskog, var det ei lita hytte, og inni den hytta bodde det muntre trollet Tralle. Tralle levde på blåbær, og eide ikke mye. Men han hadde ei seng, et bord og en kommode med lampe på, ei hylle med blåbærpokaler, ei kiste med kart oppi, og han eide et lite smijernsspeil med sirkler på.
Hos Tralle var det sommer og varmt, og hver vinter varte kun en eventyrtime. Alle andre troll i skogen hadde forlengst sprukket i lyset, så han var alene. Tralle overlevde alt, han.
Hver kveld så Tralle seg i det lille speilet, og sa: “Jeg er glad! Simsalabim, NÅ er jeg kjempeglad!” Og vips, så forble han det muntre trollet Tralle. Han likte blåbærsuppe pg blåbærsaft, og han elsket blåbærpai. Tralle digget sola, og var glad i den myke mosebelagte senga si med sengetrekk laget av strå på. Stygg som et ekte troll, men gladere enn både sola og alle stjernene til sammen.
En morgen det lille lykketrollet skulle ut på sin daglige blåbærsankerunde, måtte han for første gang i sitt trollete liv riste på hodet sitt. Blåbærskogen hans var tom for blåbær!
Han dro fram smijernsspeilet sitt og sa: “Jeg er glad! Skikkelig glad! Akkurat NÅ! Simsalbim, glad!”
Som vanlig funket det. Vips så var han helt magisk glad. Han pakket sammen noen smuler blåbærpai, helte i seg siste rest av blåbærsafta si, og la på vei med et smil. Nå skulle han ut på eventyr. Javisst skulle han det! Ut på et spennende eventyr! Speilet var den eneste tingen han tok med seg.
Langt og lenge gikk Tralle, mens han sang på en sang som het Olle Bolle. Fuglene kvitret med, og han var på vei ut av den tomme blåbærskauen sin. Plutselig stod han foran en stor elv.
Tralle hoppet ut i elva og lot seg flyte med. Han fikk tak i noen grener, og brukte dem som lianer for å komme seg over på den andre siden, mens han lo så han ristet.
Tralle lykketroll ristet av seg elvevannet. Nå så han at han hadde tre store fjell på sin venstre side. Han brukte noen dager på å vandre forbi fjellene. For han syntes å huske at han hadde sett disse fjellene på et av kartene i kista etter trollfar.
Sliten og rufsete, men ved godt mot, ramlet Tralle nedi en bekk. Han var tørst, så han drakk i store trollsuper. Da han reiste seg opp, fikk han øye på selveste vinteren. En stor hvit skog, med masse frosne blåbær. Hva var vel bedre enn frosne blåbær?
Han krøp opp av bekken, der det fortsatt var sommer, og steg inn i vinterland. Da så han det. Et svært isslott blant alle de snøbelagte trærne. Trollet trampet bort til slottet, og banket på døra.
Inne i slottet pep den triste isprinsessa livredd: “Hvem er det?”
Hun gikk ned den lange trappa mot inngangsporten, og strøk bort rim fra vinduet for å se. Da skvatt hun. For styggere troll hadde hun aldri sett.
-“Please slipp meg inn da, jeg fryser og er sulten på blåbær. Tenkte bare å spørre deg om jeg får spise av skogen din.. Jeg er verdens gladeste snilleste troll.”
Slottdøra ble åpnet for trollet Tralle, og han trampet inn med et smil. Det var ikke mye varmere inne i slottet. Prinsessa så trist ut, men hun bød da i det minste på blåbærpai og smoothie.
De satte seg ved et bord som var altfor stort for dem begge, på stoler som var så høye at de dinglet med bena. Trollet greide ikke å la være å le. Ham lo så han falt ned, og Iseline måtte hjelpe han opp på stolen igjen.
Plutselig hørte Tralle noen lyse pipelyder. Han tittet bort på Iseline. Jaggu satt hun der og lo. Det nitriste isprinsessa lo! For aller første gang i vinterland, kunne Iseline ha gleden av ekte latter. Og Tralle lykketroll var fascinert. For en morsom pipelatter. Dette bare måtte han høre mer av.
Trollet og prinsessa spiste blåbærpai, og drakk smoothie, mens de snakket og lo. Iseline fortalte om hekseforbannelsen og all frosten som ikke ville smelte før hjertet hennes møtte den store kjærligheten. Tralle dro fram speilet, og fikk Iseline til å se seg selv i det magiske speilet og si: “Jeg er glad nå, simsalabim, hihi!”
Putselig ble det varmere inne i slottet. De løp bort til de store slottsvinduene og så ut, for der ute smeltet all snøen i rekordfart.
Det ble stort slottsbryllup, for Iseline ville mer enn gjerne bli kona til det stygge trollet med det fine hjertet. En Tralle som fikk henne til å le på denne måten, kunne bare love godt for framtiden.
De levde lykkelige i alle sine varme sommerdager, og fikk mange små trollunger og et par sommerprinsesser løpende rundt slottet i latter og glede.
Og heksa? Hun måtte bite i det sure eplet og se på all lykken fra den ene fjelltoppen, mens hun pønsket ut nye hekseskudd og trolleri.
Snipp, snapp, Donald, Pluto og Mikke, så var eventyret ferdig ikke, for først må vi nevne Dolly, Minnie og Bestemor Duck. Og så kan vi ta farvel med et sukk: Alle ligger nå i slottet og sover, så NÅ er eventyret desverre over.
Hva skjer når man stapper to klin edrue, klossete og sjenerte mennesker inn i ei stue, og kaller det date?
“Sjenert, DU, Helene” sier du og rister på hodet. Nei you’re damned right, når jeg har deg på en armlengdes avstand.
Så hva skjer altså under en sånn type date?
Let me tell you.
Man snakker så mye bimbam, og innen så fordømt mange “date-forbudte” emner og temaer, at du ville ledd deg skakk. Man plumper ut med ting man egentlig ikke vil, fordi det koker av flauhet oppe i topplokket.
Alle lærere på sånne sjekkekurs ville dødd litt av oss i kveld.
For man skal ikke snakke om ekteskap, barn, fjerne x’er fra 15 år tilbake, fy-ord og skamseg-ord!
Ikkje braaaa, selv om man er så forskjellige at man vet man skulle være på trygg grunn.
Kremt. Jeg kan faktisk ikke skrive her hva vi snakket om på daten i kveld, fordi jeg har noen tanter som leser alt jeg skriver.
Men jeg kan fortelle dere at vi sa så mye klossete god damned flæwt, at vi lå i sofaen her og lo av oss selv.
Kofferter og hippietider.
Misforståtte ord og fraser.
Men du, deiten, du er slettes ikke “teit”, som du tror selv, skal du vite. Du sa ingenting du bør skjemmes over. Og du var like kjekk som i går. Like morsom.
Det er bare jeg som blir så flau, og babler i vei.
Og når du i tillegg babla i vei, ja så ble det en komedie jeg ville ledd meg forderva av om jeg så det på skjerm.
For sånn dating, klining og kyssing, det er farlig det. Og jeg freaker ut og blir en kloms av det.
Særlig når begge to er edru og sjenert fra før.
Djises… hjelpes. La oss virkelig ta oss en pils neste gang, for Guds skyld, for din skyld og for min skyld. Vi kan like greit sette oss i badekaret i kjelleren her og bable bimbam der, etter det. For nå har vi sagt så mye rart, at vi har vel ingenting å være sjenerte for mer. Tølla. Tør ikke lell! 🐥🐤
To dager i uka er Even hos pappan sin. Noen av disse dagen goes like this: del dagen opp i to. Den første halvdelen kan folk ringe meg og få et søvnig svar: “Sover.. snork..”
Den andre halvdelen er svaret: “Jogger! Pust! Pes!”
Det er det aller beste jeg kan gjøre for barna mine. Skaffe meg nok hvile, og trene til jeg nesten tryner.
På denne måten funker jeg som mamma på en fresh og oppvakt måte.
Å få pustet inn Norwegian air, pesende opp en tvangstankebakke, vekke endorfinene og hente inn ny energi, fyller meg med liv og humør.
Det er ingenting som heter at jeg ikke gidder. Jeg presser meg ut av den deilige hvilehalvdelen av dagen, og varmer opp, ned bakkene fra toppen og til Sandskogan i sentrum.
For to uker siden var Sandskogan ei frossen greie. Jeg halvjogget vimsete klønete en strekning, og måtte innse at det ikke var trygt. Men jeg ga meg ikke. Lånte gressbanen heller. En fotballbane funker til det meste.
I dag var våren i anmarsj, og jeg kunne bruke skogen min for alt den er verdt.
Den varme dusjen på toppen etterpå, er uvurderlig. Og akkurat i dag hadde jeg grunn til å stæsje meg etterpå. For gårdagens date kommer på besøk i kveld. Jeg har aldri møtt en sånn date mer enn en gang, så det er jo koslelig..
Denne mamma har superladet seg i dag, noe Even skal få nyte godt av i helgen. Det blir masse lek og plenty moro. Årene som kommer, vil barna mine lære seg at sunn aktivitet er moro, og jeg vil påvirke dem til å velge en frisk livsstil.
Ikke for utseende. Ikke for slankings. Men for å være den aller beste utgaven av seg selv. For å stelle bedre med kropp og sinn, en hus og bil.
…Har du noen.gang møtt et menneske så flott, snilt, kjekt og fantastisk coolt, at du var sikker på at vedkommende visste det selv? Og så viste det seg at h*n slettes ikke visste det selv likevel..?
Barnevakta stod klar, og det var bare å hive seg uti det. Jeg ante ikke personligheten på han jeg skulle møte. Met him by face. Men skulle treffe ham på Egon.
En date.
Vi fikk være for oss selv, og pratet i vei og alt og ingenting.
Kjære deg. Jeg får ikke skrive navnet ditt, og jeg respekterer det. Ei heller får jeg bruke bilde av deg her. Men du ville gjerne at jeg skulle skrive om deg, og daten jeg hadde med deg i kveld.
Vet du ikke, overhodet, at du har verdens vakreste øyne? Når du løfter blikket og ser meg rett inn i øynene, skjønner du ikke selv at du er nydelig? Er det virkelig sant at du ikke ser selv hvor fin en mann du er, når jeg og alle andre damer med godt syn her på kloden, ser det?
Ærligheten og åpenheten din, førte til at jeg fikk vite en del om deg i kveld. Om hvordan ensomhet og tristhet har ført deg på stier langt utenom samhold og folkemenger.
Det var ikke problemprat. Det var heller ikke sutring eller klaging. Du er bare en ærlig mann, som er veldig veldig lett å prate med.
Dersom ingen har tenkt å fortelle deg det, så får jeg gjøre det.
Du er helt rå. Du er den beste daten jeg noensinne har fått oppleve å være med på. Du fikk meg til å le så mange ganger, og jeg hadde egentlig bare lyst til å gi deg en varm klem. Men da hadde jeg blitt så flau, vettu.
Du jobber med barn, du er kjekk, du er kul, du er snill…
All reklame er god reklame, hva? Særlig hvis du blogger kun for å blogge. Altså, hvis du er her kun for å nå toppen for å tjene penger.
Ingenting galt i å tjene penger på blogging. Mange toppbloggere har gjennomført kvalitet å levere. Styleconnection har kreativitet pakket inn i vel leverte sterke meninger, å bidra med. Kona til gir oss humor skrevet med kvaliteten til en bestselgerforfatter. Sophie Elise skriver bra hun også. Drea Karlsen skriver som en ekte skribent. Åh, jeg har lest så mange bra blogger.
Vi har sett bloggkrig før. Martine’s åpenhet førte til at Pierre og Isabell fikk sympati. Ja, og så viste det seg at Isabell er litt av en skribent. Dama kan skrive, og paret ligger nå på bloggtoppen.
For å gjennomføre en bloggkrig, må begge parter være med på det
Isabell og Pierre kunne latt det ligge. Men det at de hev seg på bloggkrigen, førte til lesertall av store høyder. Nå har Isabell signert verdifulle kontrakter, og tjener bra. Hun kan i utgangspunktet takke Martine. Få visste om bloggen hennes før Martine tutet ut i bloggverden for å provosere.
Jeg er desverre litt kjedelig sånn sett. Jeg er fokusert på mitt formål med å blogge, hvilket er å skrive.
Jeg har fått en del tilbakemeldinger om en annen blogger. Meldinger og telefonsamtaler der folk har til hensikt å gjøre meg oppmerksom på en annen blogger som de mener kopierer meg for å framprovosere en reaksjon, for å bloggkrige seg frem til flere lesere .
All reklame er bra reklame.
Ok, men reklame er ikke nødvendig for meg her. Mine mål handler ikke kun om blogging. Jeg ønsker å forfatter bøker, og jeg har allerede gryende forfatteravtaler. Fra og med høsten vil jeg få bedre tid både til blogging, forfatting og frilans i avis.
Jeg har skrevet om copycats før. Og jeg har skrevet om det faktum at jeg ikke er er først og fremst for å tjene penger.
La denne bloggeren holde på. H*n får ingen gratisreklame av meg i form av bloggkrig. Jeg forstår at dere føler for å gjøre meg oppmerksom på det som så tydelig foregår, men dere skal vite at jeg vet om det, og at jeg aldri gidder å tenke på det, samt at jeg har sørget for en sperring som gjør at jeg aldri ser denne bloggen, slik at jeg slipper å bry meg.
Seriøsitet er viktig for meg hva angår det å skrive. Jeg kunne aldri gjort denne bloggen til en klovneblogg. Humor er bra og vel. Men dårlig humor, det er adjø og farvel. Hvem som helst kan havne på den bloggtoppen om de vil. Men hva vil man bli husket for? Intellegens, bra humor og modenhet, eller dårlig humor og barnslig falskhet?
Denne bloggeren eksisterer ikke for meg skal dere vite. Finnes ikke i min verden.
Så vet dere det. Da kan vi glemme det, og se frem til en nydelig, fredelig og ekte vår, med en påfølgende diggbar sommer.
Og hva er ver da bedre enn en real date i kveld? Kanskje jeg får skrive om det også 🙂
Livet har viktige, spennende, morsomme ting å by på. Hva er vel da greia med et menneske som piper etter fight? Nothing, I tell you; nothing at all 😉 😉 😉
Jeg kan stole på drømmeland. Drømmene mine har vist meg alt jeg noensinne har behøvd å vite. De siste årene har jeg fått servert drømmer jeg bare kunne …ja, drømme om, før. For å si det sånn.
Det er heftig sant, det jeg får se. Spesielt ble jeg advart intenst hva angikk et forhold som ikke var bra for meg. Løgner ble stilt opp foran meg med tydelig sannhet. Det ble slutt, og da vi skulle prøve på nytt, spurte jeg om han hadde rukket å gå videre. Hatt noen andre. Han sa nei. Dem natten drømte jeg sannheten
“-…men kjære deg, jeg har drømt om henne. Du kan være ærlig!” Sa jeg. Men han nektet
Hun var en venn av en venninne av meg. Så etter noen måneder nådde det meg. Akkurat det jeg hadde drømt om. Jeg ble kjent med elskerinnen, og med henne kom en annen sannhet jeg hadde drømt om; hvordan han hadde framstilt meg som den bitcha jeg ikke er.
Jeg har møtt min far i drømmeland. Han viste meg en baby på et sykehus, og min bror som kom vandrende. Det er min bror som er far til den sistefødte. Vi fikk alle tre søsknene hver vår baby etter den drømmen, og min ble oppkalt etter min bror.
Jeg er på andre planeter i drømmene. Møter mennesker og andre vesener som virker overrasket over å se meg. Jeg har svømt med min søster i himmelens vann. Kan ikke kalle det hav. Det er landskap det ute som minner om idyllisk spa.
Jeg har drømt dette også. At jeg til slutt skulle bli så singel, fri og lykkelig med det, som jeg er nå. Tok det ofte opp med han: “Du sviker meg. Jeg vet det. Du prater veldig negativt om meg bak ryggen min, og dine intensjoner med meg er langt fra ærlige”.
Slik fikk jeg forberede meg i mitt indre landskap, som pappa kalte det, på den store prøvelsen.
Den kraftigste drømmen om han og meg, var da vi stod på taket av en høy, brennende bygning. Som tarotkortet tårnet i den store arkana. Drømmen sluttet der. Det brant under føttene våre, og vi var redde, sinte og fortvilte.
I virkeligheten brant følelsene mine for ham opp. Jeg er totalt likegyldig for han nå, og det føles godt.
Drømmene skånet meg fra et helvete. Jeg fikk bearbeidet så mye om nettene, at jeg kom godt utav det. Det kunne endt i dyp kjærlighetssorg, men siden jeg etterhvert visste om mange falske sannheter om en mann som påstod han elsket meg, ble jeg også fratatt både tillit, respekt og følelser.
Nå har jeg 11 x’er, og er nobody’s wife, så her er det umulig å si hvem av disse jeg skriver om her. Jeg holder meg for god til å henge ut folk. Han jeg skriver om, var flink til dette. Å henge meg ut, eller true meg med å dumme meg ut offentlig.
Drømmene har ført meg til situasjoner som ga meg langt mer av sannheten enn han noen gang kommer til å få vite om at jeg vet. Sannhet som gjør meg sterkere enn han kommer til å like at jeg er.
I kveld skal jeg på date. Gleder meg. Men mitt utgangspunkt er ikke så desperat, akkurat. Jeg forbeholder meg retten til å drøye vel og lenge før jeg noensinne gir meg selv tittelen “i et forhold”.
Mine drømmer kommer til å fortelle meg det. Om det er riktig sti jeg vandrer på.
Ikke oppdaget det drømmene dine prøver å si deg? Du trenger ingen drømmetydebok. Du merker det på såkalte “deja vo’s”, følelsen av å ha vært der før.
Du har drømt det, nemlig. Det er derfor du kjenner den tydelige stillestående viten om å ha “opplevd dette før”. Du har stusser over veivalget i drømme, skjønner du. Det kan være for 2 år siden. 1 år siden. Eller for en uke siden. Men din sjel lever i drømmeland, og dette er noe vi ikke kan forklare.
Vi vet alle at vi drømmer. At det er helt snålt hvordan vi drømmer fancy og “urealistisk fantasifullt”, og at det er en verden vi trer inn i, som viser oss noe …annet. Noe helt annet.
Siden du ikke kan forklare det, hvorfor ikke utvikle dette til ditt eget? Ta patent på din egen drømmeverden. Den er din, og den vil gjerne vise deg deler av framtidens muligheter og veivalg, for å herde deg og gjøre deg bedre rustet når dagen kommer.
Noen ganger trenger drømmeland gjennom i det som kalles intuisjon.
Jeg ble advart om at min far kom til å dø, kvelden før han døde. Jeg skjønte det ikke, men jeg forstår det nå. Og jeg kommer meget snart til å skrive om det, siden jeg skal skrive et verk om min far om noen uker.
Dette med drømmer og intuisjon faller meg naturlig. Jeg er på god vei til å kjenne denne delen ved meg selv som menneske nå, og det er virkelig deilig. Trygt.
For dette handler ikke om “spøkelser” og overnaturlige greier. Dette er helt ekte og naturlig. Det er bare det at vi ikke kan forklare denne siden ved oss selv.
Mange ganger har jeg dødd i drømmeland. Jeg har blitt skutt i en skog, skulle “snudd meg om på en sofa for å dø” altså snu meg for å se den andre siden, mens døde slektinger holdt meg i hånden, og da jeg var ca 3 år druknet jeg ved en øy i drømmeland.
Det kan hende jeg drømmer om tidligere liv når jeg “dør” disse nettene. Men jeg blir ikke redd.
Vi mennesker bør innse at det først og fremst er oss selv vi skal fokusere på å utvikle et forhold til. Og det er så mye å utforske. Vi har dybde, og du finner det i drømmene dine.
Jeg var 20 år og veeeldig voksen. Veeldig smart. Og hun var 4 år eldre enn meg og mamma.
Jeg forstår henne nå. Å gud som jeg forstår henne. Jeg var så smart og belært av alle bøkene mine. Visste godt dette med hvordan jeg skulle tenke til det beste for hue mitt. Livsmottoet mitt gikk ut på at dersom jeg bekymra meg, levde jeg i framtida. Dersom jeg angret meg, levde jeg i fortida. Dersom jeg hadde unødig mye dårlig samvittighet, kastet jeg bort nuet på både fortid og framtid.
Jeg er så enig med meg selv det ass…
Jeg hadde jo rett.
Men jeg hadde overhodet ingen peiling på at jeg skulle miste kontrollen totalt over min egen samvittighet den dagen jeg ble mamma. For akkurat det burde jeg skjønt. Hvis jeg var så smart.
Det er jo logisk at vi foreldre naturlig lett skal få dårlig samvittighet. Så mye som mulig. For at man skal være snillest mulig med barnet sitt.
Det er hjerteskjærende. Han griner. Gråter. Roper sinte gutterop der oppe fra loftet.
En fantasinanny sitter her ved siden av meg i sofaen og smiler engelsk pertentlig: “Don’t you give up. Do not take him up from the bed. Give him his (smokke), and go downstairs! Leave him alone. After a while you can sit on the floor in the room with your face turned away from him!”
Jeg går opp og gir han både dentinox og smokke. Tramper trappa ned til stua igjen, og setter meg ned for å pine meg selv med guttegråt. Huff. Vet jeg er så glad i den lille gutten. Greier ikke å la han grine seg i søvn, synes det er så fælt.
Jeg tynges dypt ned i sofaen i ren noia. Enn om han har det fælt? Så stilner gråten. Det blir stille.
Yeah! Fantasinanny hadde søren meg rett..
Stille i 20 sekunder. Så: “Wuuuævrææl!! Buuuhuuu!”
Jeg spretter opp av sofaen og ber fantasinanny stikke til England for å oppdra englebarn. Mathias som har fått være ekstra lenge oppe siste kvelden hos mamman sin før påskeferie hos pappa, er helt enig: han er så glad i broren sin. Vil ikke høre mer gråt han heller.
Jeg løper opp trappa og henter gogutten våres ned i stua. Han trenger å sitteligge i fanget til mamman sin, og titte opp på verdens herligste storebror.
Han trengte å bli hørt. Akkurat i kveld. Han trengte naturlig variasjon. For det er jo ikke hver kveld han har det sånn. Noen dager har han ikke sovet så lange dupper som i dag. Dagene er forskjellige, for lille Even som for alle oss andre.
Nå i kveld, da jeg gikk opp for å hente han ned, så han redd og forsiktig opp på en mørk drømmefanger som hang opp i taket.
“Er det denne? Er du redd drømmefangeren?” Spurte jeg, og tok den ned. Så fikk han altså et kvarter nede i stua sammen med storebror og mamman sin, før han sovnet trygt og godt i senga si, glad og blid og dulla med. Samtidig sovnet storebror. Og ja, tenk det, oppi min seng!
JEG, kjenner barna mine, Supernanny. Bare jeg vet hvordan den minste gutten min bør høres, møtes og behandles. Han får ikke hate senga si etter 30 fæle gråtekvelder oppi den. Da får han avesjon mot sovestedet sitt. Ække bra det heller.
Triksa dine ser bra ut på TV’n, og det kan funke også. Jeg er en konsekvent mamma i hverdagen. Men alle barn er ikke like. Og alle dager og kvelder er forskjellige.
Så; mama drama alarm: I’ll do it MY way, televisionnanny, og sånn er det.
