Ja jeg blir skikkelig satt ut, og skikkelig flau. Hver eneste gang. Men aller mest veldig veldig superglad. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Slik som dette: 
 

Hver eneste gang jeg får høre det, eller lese det, er som tidenes største lottogevinst. 

Jeg kan stå å prate med en gammel kjenning, eller snakke i telefonen med ei som jobber innen helse. Det kan være en klok landeveisstryker med bred livserfaring og trøbbel med rus, eller en høyt utdannet og såkalt velstående person. En slektning på tråden, eller noen i familien. Vi skravler i vei om alt og intet. Og så, som tatt ut fra intet, kommer det jeg der og da tenker minst på. For bloggen og skrivingen er en del av meg. Storetåa di er en del av deg også, men du tenker ikke alltid over at den er der.

-“Du..  jeg leser bloggen din Helene.. Og det må jeg si. Du skriver bra altså!”

Ordene stokker seg, og uansett hvor glad jeg blir. Uansett hvor jeg har troen på å ta i mot komplimenter med et smil og en takk, ja så blir jeg helt latterlig forlegen, flau og keitete, hver gang. For akkurat dette med skrivingen min, er jo det største komplimentet ved meg som person, noen kan gi meg. 

-“Neeeh (bææ) (bre e e k), kremt. Gjør du det ja. He. Hehe. Takk ja. Det er jo så. Vel. Gøy å høre altså..”

I virkeligheten har jeg lyst til å kaste meg om halsen på vedkommende og susse masse susser, eller rope inn i telefonrøret:.”GIDDER DU??? GIDDER DU, HVA? LESER DU DEN AMATØRBLOGGEN MIN SIER DU??? HVA F ALTSÅ, BRUKER DU TID PÅ DET ENESTE JEG VIRKELIG LIKER Å FORETA MEG UTENOM DET Å VÆRE MAMMA; Å SKRIVE??? JÅDLIDEI, TUUSEN TAKK TIL DEEEG!!!” 

Jeg er ikke bare i mitt rette element når jeg skriver, jeg er på den eneste hylla som er ment for meg. Men jeg har alltid visst at jeg liker å skrive. Jeg bare visste ikke at det også var verdt å lese. Det er aldri noen selvfølge for meg å få høre eller lese at noen mener jeg skriver bra.

Alle som kjenner meg, vet at min største stoltest drøm, handler om forfatting, poesi og journalistikk. Jeg er kun hel når jeg får drive og skrive.

Og dere gidder ikke bare å lese det, dere tar dere tid til å gi meg sånne deilige tilbakemeldinger også! I sentrum der jeg bor, i butikker, på chat, på telefon, per melding; dere skulle bare visst..

..at dere får meg til å grine av glede, flyte på lykke og kjenne at jeg er på god vei mot målet mitt.

Jeg har gutter som nyter godt av tilbakemeldigene deres. For de har en mamma med heavy bagasje, som virkelig har vokst veldig på skrivingen inne på forbipolene, og alle komplimentene. Jeg føler meg fri. Har tilsammen trøkka over to bøker på denne telefonen. På tide både med pc og ny telefon (denne er møkk lei av meg og bloggingen min). For ja, alt er blogget på en samsung s5. 

Nå sover minstemann, mens Mathias er på heisanntur med mormor. Jeg har shina litt kåk, og slengt meg ned på sofaen, her jeg ligger og føler med Brüssel, og sender dem varm kjærlighet.

Tusen takk for alle de fine komplimentene, kjære lesere, jeg blir altså så flæw, glad og ydmyk. Og det kan aldri gå til et hue som har hatt mer enn nok med å holde det over vannet. Kan nok heller ikke bli høy på pæra, jeg er nemlig altfor kortvokst til det. 

Mamarazzi har gjort det igjen: fanget ekte søskenkjærlighet i hjertenettet sitt. Og jeg må bare dele det med dere. Er dem ikke fantastisk søte, hva?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Even begynner å bli en stor gutt på 1 1/2 år nå, og han elsker storebroren sin dønn. 

Og Mathias som fyller 7 i juli, elsker lillebror. 

Men. Der er et lite men. Storebror begynner å bli litt lei av lillebror… 

Han maser, han minsten, skjønner dere. Vil ha storebrorklem stort sett alltid. Ja og så er det denne “jeg kan bare noen ord, kan’ke snakke helt enda – lyden, da: “Eh … Eh … EH …EEH! Æ! Æ! Æ! ÆÆÆÆ!”

Vi gjør noen tiltak i hjemmet så Mathias også får være i fred innimellom. Lekerommet hans i kjelleren er fredet. Lillebrødre forbudt der. Og spisebordet funker som smålegokontor. Dit rekker ikke minsten opp. Iallefall ikke til midten av bordet.

Men Mathias er så innmari glad i lillebroren sin, at han greier ikke å bli sint på ham. Jeg får se så mye kos og klem mellom de to englebarna (..ja sorry den altså, men dem ER noen englebarn. Faktisk. Snille og blide som dagen er lang), at jeg når nye rørte høyder hver gang jeg ser denne brother LOVE’n.

Hey hey heey, hun derre coole og 11 år yngre enn meg, selveste Cathrine bak bloggen http://nouw.com/catswonderworld , har nominert meg til Liebster blog awards. Tusen takk, Cathrine, you rock! 🙂

Okey, here we go, her er Cathrine’s spørsmål til oss nominerte:

1. Ååå Cathrine, jeg som er så stolt av alle de 5 store sanne verkene. Både den om Eivind som døde 22 år gammel av selvmord, Tor Anders som greide å reise seg etter år med rusmisbruk, Vilja som egentlig ikke het Vilja, som tok livet sitt i 20årene, Tore som ble mobbet, fortalte sin historie som tøff vokse, og historien delt over 6k. Men det finnes en liten engel i himmelen på bare 11 år. Han het Johnnis, og ble mobbet. Han greide ikke mer og tok sitt eget liv. Spørsmål en besvarer jeg slik : Rip up there, Johnnis, så stolt av deg: 

http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html

2. Har en del favorittkopper hehe. Men av disse 3 er den i midten.en soleklar vinner, siden Mathias malte den til meg da han gikk i barnehagen. Lurer på om han var 2 år :

3. Oh yeah! Back 2 the 90’s right away! Skulle vært uten nett i ei uke med positiv motivasjon. Det kunne nok vært sunt. Hadde nok ikke hatt særlig høyt lesertall etter den uka, men jeg hadde hatt steike mye å blogge om etterpå serru…

4. Det som fikk meg til å starte å blogge var en tanke som stod på repeat flere år i forkant: Hva om jeg dauer i morgen. Dauer og må ta med meg alle mine historier fra fortiden, i graven. Historier jeg ønsket å skrive bok om, hvilket var å legge lista vel høyt. En annen grunn var min skriveinteresse. Jeg er født skribent. Det er det jeg kan. Og vil gjøre. Skrive, skrive og atter skrrriiivee. Det som gjorde at jeg kviet meg for å blogge, var at jeg ikke følte meg hjemme i et utseendefokusert bloggmiljø. Men jeg fant min plass fort.

5. Hvis jeg skal svare på hva som er det beste med min blogg, kan jeg ta utgangspunkt i alle tilbakemeldingene fra mine lesere. De sier den er bra skrevet. At den er original, og at jeg skriver “for dem også”. At de kjenner seg igjen. Selv er jeg meget fornøyd med konseptet i å pakke dyp og trist alvor inn i humor. Jeg er takknemlig til landets komikere, som har vist stor velvilje til å støtte forbipolene, med bloggervju og morsomme innspill. Og jeg er fornøyd med å bruke min mediestemme på åpenhet mot tabubelagte emner. Som mobbing og selvmord.

6. Namskogan dyrepark, gravid, gretten og sjuk haha… på tide med vacation! 

7. Jeg er et B-menneske som ble mamma og omgjort til A-menneske. Spretter opp som snurre sprett og joiner dagen med et smil. Her er intet annet alternativ, for jeg er alene om barna.

8. Ørkenblomsten og  ..jeg tror den het “Barnevakten”. Har sett sykt mye filmer, og veldig mange har inspirert meg.

9. Fordi det er sant, det jeg skriver. Det er ekte saker jeg bringer og leverer. Og fordi jeg vil balansere mine lesere med humor midt oppi det triste jeg skriver. 

10. Jepp, hehe, oppvaskmaskin is in the house. 

11. Min egen stil. Den har intet navn. Bare min, er den 😉 Den er inspirert av freaken meg, innen gjenbruk, Boheme, hippie, smijern, bevisste fargevalg, Indiska, Søstrende Grene, Ikea og mine egne barnslige sammensetninger. 

Jeg nomierer disse bloggerene :

Nyfrisk: http://m.nyfrisk.blogg.no/

Drea Kay: http://dreakarlsen.com/

Skaptronder: http://m.skaptronder.blogg.no/

Lotte Hoel : http://m.lottehoel.blogg.no/

Kona til: http://konatil.blogg.no/

Fete former:http://m.feteformer.blogg.no/

Antiblogger: http://m.antiblogger.blogg.no/

Lisawj: http://m.lisawj.blogg.no/

En tid for alt:  http://m.entidforalt.blogg.no/

Mamma til Michelle: http://mammatilmichelle.blogg.no/

MarieKnutsen: http://m.marieknutsen.blogg.no/

Og mine spørsmål til dem er:

1. Hva gjorde at du begynte å blogge?

2. Hva er du mest glad i ved deg selv?

3. Kunne du reist joŕden rundt alene?

4. Hva er ditt beste minne?

5. Din aller største tabbe?

6. Kan du beskrive din klesstil?

7. Kunne du handlet på fretex?

8. Er du en som bryr deg hvis du ser urettferdig behandling av medmennesker?

9. Hvor er ditt yndlingsferiested?

10. Har du et hotell å anbefale?

Nr 11 er et spørsmål fra min sønn Mathias (6) : Har du gull? (Humre)

Lykke til alle superbloggere

God mårn folkens. Her kommer et bitte lite bildedryss fra i går. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Min venninne Cecilie er tante til mine barn på farssiden, og mamma til Silje på 4 som altså er mine barn’s søskenbarn.

I går besøkte de oss i flere timer, og vi koset oss med Gresk moussaka, lek og moro. 
 

Barna har egen hoppemadrass nede på gjesterommet, men i går fikk se skeie litt ut. Jeg er enig med pappahjerte: barn må få være barn. Litt sofahopping innimellom er ok. Ååh jeg vet om noen som kommer til å kritisere meg nå: “Åh! Guri! Guri og malla! Hun lot dem sofahoppe!” ….jepp, det gjorde jeg. Disse kan feie for sin egen sofa, så feier jeg for min. Mine barn kan utenat dette med å høre etter når de ikke skal hoppe i andre sin sofa, da min grensesetting funker som fy. Så i går fikk dem ha sofaparty i 5 minutter, og har siden ikke hoppet mer.

Ja det har vært action på toppen igjen, og ungene elsker det. Nå er det barne-TV i stua og frokost, mens mamman her tar seg en oppkvikkende kaffe. Det er den store badedusjedagen. 

Men først, litt ekte søskenkjærlighet, for disse gutta elsker å være samlet her oppe på toppen:

Rykter kan oppleves farlige. Og hvis farlig betyr å ikke bli ansatt i stillinger eller bli ekskludert fra såkalte høytstående kretser, så kan det vel kalles nettopp det. Farlig.

Personlig er jeg ikke redd rykter. Det er fordi jeg er gammel nok til å ha opplevd hele sirkelen fullført. Dvs karma. Når tiden har leget sår, og det som har gått opp har falt ned, samt at alle har lært sine lekser som var involvert. Da har karma vært innom og hilst på. Som alltid.

La oss ta et dybdedykk. For slike rykter må oppstå et sted. De må konstrueres. Og siden de aller fleste rykter er usanne, må noe misforstås ved både tidlige ledd som sene linker.

Hvorfor skjer det? Hvorfor baksnakker de deg, og hvem er de? En problemstilling jeg finner meget interessant, siden jeg selv ikke lar meg såre av bambus bimbam lenger. 

Kom la oss pirke litt borti dette.

For det handler om: 

*Komplekser

*Selvhat

*Misunnelse

*Banen

*Minoritetssamfunn

Visse mennesker greier ikke å elske seg selv. Alt de ser hos seg selv, er oppblåste og negative forestilninger. De er stappfulle av komplekser, som ikke kun angår utseendet. De liker ikke for mye tid alene, for da må de forholde seg til et selvbilde så negativt, at det er uutholdelig. Et tankekjør av svært plagsom grad.

Disse oppsøker andre i samme situasjon. Likt tiltrekker likt, og det fører til minoritetssamfunn preget av selvhat og negative holdninger. Disse minoritetssamfunnene kan være vennegjenger, familier, slekt, naboer eller andre gjenger der kulturen er kritisk.

 Det er bare det at dette ikke vises utad som hva det er: komplekser. Det som vises utad er ren speiling. De leter etter det samme i andre som de finner i seg selv, og kritiserer. Hamrer løs, akkurat som de gjør på seg selv. Alle som en. 

Du har hørt om dem som “hønekaklere”, “kvalme drittsekker” og “sladderfolk”. Og du tror de tror de er så perfekte selv. Men dette er et tynt skall av en falsk fasade: disse menneskene hater og kritiserer seg selv døgnet rundt. 

Og de er paranoide. De tenker høyt i tillegg, og fantaserer i fritt fall: “Kan det være at a Magda var utro mot han Reinolf sist hun var borte i ei hel uke… hmmm!”

Dette er ikke i utgangspunktet en person som oppkonstruerer. H*n fantaserer stygt og høyt, og har som regel lyttere i minoritetssamfunnet sitt. 

Relativt korttenkende lyttere, som viderebringer det som fakta. Og vips er ryktet i gang. Det er ild, og gresset er relativt tørt, i et slikt negativt og svarthvitt samfunn. 

Misunnelse? Ja. De er blodtørstig misunnelige, men de kjenner ikke på det. De skjønner ikke engang selv at de er det.

Om du har gjort dem noe?

Nei aldeles ikke. Men midt oppi et slikt virvar av rykter og paranoia, kan det finnes en narr med sterke følelser. Der kan være at dyp sjalusi og avvisning kan gjøre tankene ekstra høye hos disse. Og ekstra fantasifulle. Kall det gjerne farlig om du vil. Men det er faktisk ikke deg det blir farlig for, dersom du holder deg helt i ro som en klok heks fra 1600tallet, eller en smart heksemester fra samme tidsalder.

Dette er en bane. Vi spiller alle på denne banen. Nå skal vi forkusere på at noen spiller back og noen spiller spiss. Du spiller spiss. Du er opptatt med å leve, kjøre på, vinne i ditt eget liv. Sparker ballen mot mål gang på gang. 

Men noen er konstant i forsvar. De gjør alt de kan for å takle ballen bort fra seg selv på en helt annen måte enn du gjør når du smeller den i mål. 

De vil ha fokuset bort fra seg selv.

De er livredde for fokus på seg selv, for de ville aldri i verden taklet det. De er for svake til å tåle både kritikk og vurderende blikk mot seg.

Enkelt og greit. Og de kommer ikke til å slutte med denne formen for spill, inntil de er klare for at noen lærer dem hvordan de fokuserer på seg selv. Hvordan de kan elske seg selv akkurat som de er. Godta seg selv, slik at de endelig kan godta alle andre sine sider også, på godt og vondt.

Er det ikke deg de bombaderer med kritikk de aldri ville turdt å si direkte til deg i all sin svakelighet i fåredrakt, så er det noen andre. Dette må du aldri glemme. Det vil alltid være noen å sette den dømmende pekefingeren på. Hvordan naboene gjør ting. Hvordan naboene ikke gjør ting. Hvordan du lever livet ditt. Hvordan Jan Teigen lever livet sitt. Hvordan jeg blogger. Hvordan jeg ikke blogget dersom jeg ikke gjorde det.

Hvordan jeg er som mor. 

Hvordan jeg visstnok er som person.

Hvordan du ler.

Hvor mye brunkrem du bruker.

Ganske tørr, med andre ord, hele menyen. Alt de leter kaklende etter, er tørt og uspiselig. Og du kan kun gjøre en ting. Gi det 10 år. La sirkelen slutte seg om deg. Tving deg selv til å ikke tenke på dem og den fantasiløse baksnakkingen de er så hekta på, og se hva livet har i vente for dem. Og la oss håpe de ikke er for svake til å takle det, når livet vil vise dem sannheten.

Det rare er at du er for god til å fryde deg, når du ser karma ordne opp. For der de en gang i tiden kritiserte deg for å være en psykiatrisk pasient, er de nå psykiatriske pasienter selv. Du skal se at samme hva du selv opplevde som de fant så kritikkverdig til frokost å spise som sladder, er det nettopp hva livet nå serverer dem til kvelds. Og det må spises opp. De må lære alt de ikke forstod.

Så dukker de kanskje opp en dag med noen ydmyke ord, og en klem. Og et: jeg forstår deg nå. Sorry.

Og du kommer ikke til å tillegge det annet enn medfølelse.

So why bother? Det er medfølelse du skal kjenne. For de har det ikke godt med seg selv, i all sin desperasjon.

Det, er hva baksnakkinng handler om utfra hva livet har lært meg. Ganske så …vel, ufarlig, vil jeg påstå å mene. Det er bare å holde seg langt unna slike minoritetssamfunn, og kjøre på med dine egne baller og dine egne mål, så er du trygg. 

Du jobber for barnevernet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Du kom inn i vårt liv på et tidspunkt der jeg ikke helt trodde på den sterke tigermamman med løveklørne som buldret inni meg.

Du jobber altså for barnevernet. Et barnevern jeg selv tilkalte da jeg gikk gravid. Livredd for å feile igjen. Skremt ned til bakken ved tanken på å bli syk igjen, og ikke få ta meg av mitt eget barn. Slik som sist. Så sårbar.

Og så innmari sterk. 

Du kom hjem til meg og ble med oss på reisen. Miljøarbeideren sendt fra oven. Høyt utdannet innen feltet, profesjonell, støttende og konkret. Vi hadde tonen fra dag en. 

Jeg hadde så mange spørsmål, og du kunne svare på dem alle. Du støttet meg i absolutt alt. 

En selvtillit var sådd. Den spiret. Hver gang du besøkte babyen min og meg, grodde den spiren. For du vannet den og ga den presis riktig næring. Jeg begynte å tro deg, hver gang du sa:

“Helene, det e ikkje sekkert det e mest veiledning du treng. Du treng nok å få høre at du e god nok som mamma”

Og nå kommer tårene pressende. For tenk, det sa du til meg. 

Jeg hadde en nedtur. Ting var knallføft, og ved et besøk trillet tårene der jeg satt med min lille skatt i fanget. 

Du tok grep, elegant og profft. Fikset situasjonen glatt. Etter ca 3 uker strålte jeg igjen, og spiren du hadde vannet jevnt og trutt, slo ut i blomst.

Nå hadde du hentet frem tigermamman i meg. En tigermor med løveklør og bred bagasje. Jeg visste at jeg var god nok for begge mine sønner, nå. Ingenting kunne stoppe meg. 

Du fortsatte å stelle godt med den fargerike planten. Klappet meg på skuldra, og sa:

“Du gjør alt rett, Helene! Det her e storartet! Ungen din har det godt! Han e trygg. Stol på dæ sjøl!”

Er det rart jeg gråt da du dro i dag?

For i dag dro du for aller siste gang.

Du gikk ut av døra mi uten ny avtale. 

Vår siste prat. For dere har henlagt barnevernssaken som jeg selv ba om. Du har gjort jobben din, og den like fantastiske saksbehandlerdama har gjort sin jobb i kulissene. Dere er ferdige her. Som jeg skrev i et tidligere innlegg: normalt skulle jeg vel jublet over en henlagt barneverssak. 

Men en henlagt sak betyr at jeg ikke får flere besøk av ei fresh og klok dame som har så mange interessante greier å prate om. Som jeg hele veien har kunnet stole på var der 100 % for barnet mitt. Og for meg som mor.

Jada. Jeg vet du har rett. Sønnen min trenger det ikke. Jeg trenger det ikke. Det handler også om ressurser.

Men selv om du mente at jeg ikke trengte så mye veiledning, men mer det å få høre at jeg gjorde ting rett, hør nå her:

Du har lært meg så mye. Du bygde en plattform under min sønn, som gjorde det mulig for meg som mor å stole på meg selv. Det du gjorde var meget, skal du vite. Jeg vet at jeg kommer til å stå stødig ved mine barn og stole på meg selv, alltid. 

Du jobber for barnevernet, og bidrar med uvurderlig kunnskap og elegant tilnærming, samt en ærlighet vi behøver omkring barn. 

Jeg har vært meg selv. Vært åpen og ærlig til deg. Og du har tatt imot alt med en varsom klokhet som jeg aldri kommer til å glemme. 

Det føltes skummelt å tilkalle barnevernet, i en hormonell tilstand der jeg kjente meg forsvarsløs og ensom om alt. Liten og gjennomsiktig. Rett og slett livredd, var jeg. 

Men farlig var det ikke. Det var ikke farlig for noen parter å be om hjelp i en tid der jeg virkelig trodde barnet mitt kunne komme til å behøve et sikkerhetsnett. I en tid der jeg ikke visste om jeg kom til å være bra nok. Som mamma. For en liten babygutt.

Du var det nettet. Akkurat det nettet som passet for oss. Med alle dine rosende tilbakemeldinger og din tilstedeværelse.

I dag så vi oss tilbake. Vi pratet om den tiden. Barseltiden da jeg skulle takle alt fra alenemortilværelse til, innimellom, to barn, til all verdens møter og mennesker. 

Du sa du hadde sett det hos meg med en gang. At jeg fokuserte på barna. At jeg var motivert for all veiledning som måtte komme. At det var bra, alt det der.

Du tilogmed støttet meg i skrivingen min.

Fader altså, du og saksbehandlerdama… håper jeg får være så snill å få lov til å invitere dere hit om et års tid. Bare for å bake den kaka dere fortjener.

Pappa’s kusine i Vesterålen, er som en tante for meg. Du minner om henne. Sterk og intellegent.

For noen. Noen gjør faktisk jobben sin grundig. Det er sikkert. 

Og noen. Noen jobber med livsviktige greier. 

Noen jobber med å vanne små skjøre spirer. 

Og noen. Noen får spirene til å gro.

Mens andre. Andre får dem også til å blomstre ut i fargerike nyanser. 

Slik det skal være.

Takk, jeg er så innmari takknemlig, miljøarbeider og saksbehandler. 

Jeg lover å alltid gjøre mitt aller beste for barna mine. Lover å være denne gode mamman for dem alltid. Dere har plantet en plante som varer evig.

To varme klemmer fra en tigermamma som aldri glemmer to sterke proffe damer som var der for lille søte ungen min.

Sorry, nabo, jeg bare måååtte mohaha. Du er jo singel som fy, og hot sexy zumbamama, så guys: naboen min er megahot og singel!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Diva og diva fru blomkarse… denne dama ække mye “Diva”. Det er derfor hun kaller seg det, ironisk nok.

Jeg, løvemamman med de feteste løvemammaklørne, ble altså invitert på middag med barna i dag, inn til en annen løvemamma med like sterke klør, nemlig Dianelys.

Og hvem viser seg å ha verdens beste barnetekke? Jo, LøveDiva, faktisk! Det trodde jeg aldri. Vi har jo kjent hverandre i 16 år, men med mindre kontakt før vi ble naboer igjen nå, og så viser det seg at hun er min sønn’s store heltinne bare etter noen timer! Check em out a:

Er det mulig!? Du imponerer stadig vekk, Dianelys. Det er faktisk få her i byen som KJENNER deg. Haha, dem går virkelig glipp av ei super dame!
 

Lille Anthony får mye kos og klem, og det merkes. Han kommer støtt og stadig bort for en Heleneklem, og gjør meg såå glad!
 

Vi planlegger en diggbar sommer, to hus tett i tett, og basseng på plensnurten; denne sommeren skal vi kose oss her oppe på toppen! 

Tusen takk for mat og hygge kjære nabo, kommer du over en tur eller, så vi kan jabbe tullball mens barna sover? 

Når mamman din er filmnerd, du er 6 år og kino er rene barneSPA’et, samt at du er storebror og vant til å dele mamma med lillebror…

….DA, da er det jaggu godt med en real animert og steike bra film på kino med mamman sin!

Jeg presiserer at dette innlegget ikke er sponset. Jeg har aldri hittil latt meg sponse, og kommer til å merke det tydelig den dagen det skjer.
 

Vi lot Even være hos mormora til gutta, hev oss i en taxi og suste nedover til Kimen kino. Vi var så spente at det kribla i magen. For reklamesnurten for filmen Zootropolis, den fikk vi med oss sist vi var på kino og så Alvin og gjengen, og vi holdt på å lo oss forderva. Søk på Zootropolis og check it out da vel, haha.

Mathias fikk seg milloins. Ellers hadde vi medbrakt drikke og godteri. Selvfølgelig. Man er da ikke en økonomisk bevisst mamma for ingenting, mohaha.

Vi var jo spente på om hele filmen var like bra som snurten vi så, og dere…. : YEAH, vi sier bare YEAH altså, dette var helt RÅTT! FOR EN MOVIE! Vi lo oss gjennom hele greie, og falt helt for “gulrota”, kaninen Judy Hopps, som aldri ga seg, kjørte på og ble polis i fantastiske Zootropolis.

Karakterene Hopps støter på underveis, er gjennomført latterfremkallende. Oppdraget hun har 48 timer på å løse, fører oss gjennom uventede vendinger, og blir etterhvert både rørende og spennende.

Blant de norske stemmene finner vi blant annet Hanne Sørvåg, Mari Maurstad, Nils Ole Oftebro og Linni Meister. 

Shakira sørger for selve prikken over i’en med den fengende “Try everything”, og det er sørget for at denne låta står i stil med Hanne Sørvåg’s karakter; popstjernen Gazelle. Det er med andre ord en gjennomført animert film, ned til hver minste detalj’s punkt og prikke.

Dette var altså så knall bra, at jeg gjerne ser den igjen, og det skal svært mye til før denne dama ser en film to ganger! Fantastisk laget, og steike god story. Innimellom var den spekket med så skumle scener at jeg skvatt, og de som satt bak oss lo av meg.

Neste gang kanskje vi ser denne:

Hvis ikke vi ser sinte fugler, er det massevis av knallbra barnefilmer som popper frem på kino for tiden. Jungelboken og Gråtass, bare for å nevne noen. 

Dette er bra. Dette er noe vi kan gjøre ofte, gogutten min og jeg. Jeg skal bare bli flinkis til å ikke forstyrre Mathias med prikking på skuldra, “Du, sååå du den’a??” og “Aahaha, sjekk der a!!!”

For da får jeg tilbake: “Åååh mamma skjerp deg! Jeg ser FILM nå!”

Til vanlig er det ingen som ser oss slike stunder som dette. Bare noen fluer på veggen om sommeren, og et par edderkopper på våren. Men DERE skal få se, right now!

Key, det er søndag, Even sover og vi venter på at klokka skal bli femoverfire, så vi kan dra på kino mens Even koser seg sammen med mormora si, som han er så glad i.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Og hva gjør vi?

Vi tar rare selfies og ler av dem. Så leker vi med smålego på kjøkkenbordet. Mathias er Aaron og jeg er Macy. Som tungtvann rapper: “Det e krig og vi må la det stå tell!”

Macy kan skyte på ordentlig, men det kan jaggu Aaron også. Jeg forteller Mathias om åttitallet, da vi satt inne hos nabogutta og bygde legohus. Var ikke mange rare greiene til effekter da nei. 

Nei. Det ække gøy. Denne mamman synes det er ganske kjedelig å være Macy, og skyte pittesmå røde legorundiger, sånn egentlig. Men det er gøy å le av seg sjøl, i det minste. Og sabla gøy å kjenne på den gode samvittigheten som fyller brystkassa mi etter en real lekestund med barna. 

Og faktisk ganske morsomt å bli forklart av Mathias hva alle duppedingser anno 2016 er for noe, og hva de brukes til.

Nå skal vi hive oss rundt og lage taco. Kanskje vi rekker det før minsten våkner?

Hey, hå, ha en gøyal dag! Søndager kan godt være partydager dem vettu 👍

Ja, her er a da: mormora med de 7 barnebarna. Hun hadde i dag 6 av de hos seg. Her med 5 av dem på bildet over, fv Johannes, Maria Louise, mormora, Even, Mathias og Tuva Sofie.. Vi hilser til Silje på sykehuset, mamman til Maria og Aron. God bedring.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Superhappy over bigbrother’s ankomst, gikk vi en tur ned til mormorhuset. En trilletur på 5 minutter. Mathias og jeg bablet i vei om hvor glade vi var for å være sammen igjen alle tre.

Vi fikk sodd, svenske kjøttboller og masse forskjellig dessert. Kaker, is, jordbær og sjokolade, barna var i paradis.

Med disse herligste blir det fort liv og røre
 

Som dere ser, har vi svaret dersom dere lurer på hva dere får hvis dere ganger fart med liv og plusser på røre.

Disse barna er noen lykketroll, og det å slippe dem løs i ei stue som dette, er heaven for’em…
 

Takk for i dag alle sammen, og takk for mat mormor. 

I morgen skal Even hilse på mormor igjen, for da har Mathias og jeg en kinodate sammen, bare vi to. Zootropolis mååå vi jo bare se, etter vi lo så vi nesten gråt av de morsomme dovendyrene på reklamesnurten.

Mandag har vi planer om pannekakefest. Vi må bare finne oss noen gjester som enda ikke har dratt på påskeferie.. 

Ja, her oppe på lykkeklypatoppen skjer det noe hver dag. Et hjem skal være lykkelig. Det er lov å være trist, og lov å bli sinna. Men jevnt over skal det være barnslig action slik at vi skaper lykke. Mener nå vi da.

Gleder meg til i morgen, kidsa, mamma bare DIGGER DERE ….akkurat som dere er  💙💖💙💖💙💖💙💖