Ja jeg blir skikkelig satt ut, og skikkelig flau. Hver eneste gang. Men aller mest veldig veldig superglad. 

Slik som dette: 
 

Hver eneste gang jeg får høre det, eller lese det, er som tidenes største lottogevinst. 

Jeg kan stå å prate med en gammel kjenning, eller snakke i telefonen med ei som jobber innen helse. Det kan være en klok landeveisstryker med bred livserfaring og trøbbel med rus, eller en høyt utdannet og såkalt velstående person. En slektning på tråden, eller noen i familien. Vi skravler i vei om alt og intet. Og så, som tatt ut fra intet, kommer det jeg der og da tenker minst på. For bloggen og skrivingen er en del av meg. Storetåa di er en del av deg også, men du tenker ikke alltid over at den er der.

-“Du..  jeg leser bloggen din Helene.. Og det må jeg si. Du skriver bra altså!”

Ordene stokker seg, og uansett hvor glad jeg blir. Uansett hvor jeg har troen på å ta i mot komplimenter med et smil og en takk, ja så blir jeg helt latterlig forlegen, flau og keitete, hver gang. For akkurat dette med skrivingen min, er jo det største komplimentet ved meg som person, noen kan gi meg. 

-“Neeeh (bææ) (bre e e k), kremt. Gjør du det ja. He. Hehe. Takk ja. Det er jo så. Vel. Gøy å høre altså..”

I virkeligheten har jeg lyst til å kaste meg om halsen på vedkommende og susse masse susser, eller rope inn i telefonrøret:.”GIDDER DU??? GIDDER DU, HVA? LESER DU DEN AMATØRBLOGGEN MIN SIER DU??? HVA F ALTSÅ, BRUKER DU TID PÅ DET ENESTE JEG VIRKELIG LIKER Å FORETA MEG UTENOM DET Å VÆRE MAMMA; Å SKRIVE??? JÅDLIDEI, TUUSEN TAKK TIL DEEEG!!!” 

Jeg er ikke bare i mitt rette element når jeg skriver, jeg er på den eneste hylla som er ment for meg. Men jeg har alltid visst at jeg liker å skrive. Jeg bare visste ikke at det også var verdt å lese. Det er aldri noen selvfølge for meg å få høre eller lese at noen mener jeg skriver bra.

Alle som kjenner meg, vet at min største stoltest drøm, handler om forfatting, poesi og journalistikk. Jeg er kun hel når jeg får drive og skrive.

Og dere gidder ikke bare å lese det, dere tar dere tid til å gi meg sånne deilige tilbakemeldinger også! I sentrum der jeg bor, i butikker, på chat, på telefon, per melding; dere skulle bare visst..

..at dere får meg til å grine av glede, flyte på lykke og kjenne at jeg er på god vei mot målet mitt.

Jeg har gutter som nyter godt av tilbakemeldigene deres. For de har en mamma med heavy bagasje, som virkelig har vokst veldig på skrivingen inne på forbipolene, og alle komplimentene. Jeg føler meg fri. Har tilsammen trøkka over to bøker på denne telefonen. På tide både med pc og ny telefon (denne er møkk lei av meg og bloggingen min). For ja, alt er blogget på en samsung s5. 

Nå sover minstemann, mens Mathias er på heisanntur med mormor. Jeg har shina litt kåk, og slengt meg ned på sofaen, her jeg ligger og føler med Brüssel, og sender dem varm kjærlighet.

Tusen takk for alle de fine komplimentene, kjære lesere, jeg blir altså så flæw, glad og ydmyk. Og det kan aldri gå til et hue som har hatt mer enn nok med å holde det over vannet. Kan nok heller ikke bli høy på pæra, jeg er nemlig altfor kortvokst til det.