Jeg brukte å si til henne: “Nei neeei, ikke få så lett dårlig samvittighet da menneske! Det er waste of tiiime, du kaster bort nuet ditt!!”
Jeg var 20 år og veeeldig voksen. Veeldig smart. Og hun var 4 år eldre enn meg og mamma.
Jeg forstår henne nå. Å gud som jeg forstår henne. Jeg var så smart og belært av alle bøkene mine. Visste godt dette med hvordan jeg skulle tenke til det beste for hue mitt. Livsmottoet mitt gikk ut på at dersom jeg bekymra meg, levde jeg i framtida. Dersom jeg angret meg, levde jeg i fortida. Dersom jeg hadde unødig mye dårlig samvittighet, kastet jeg bort nuet på både fortid og framtid.
Jeg er så enig med meg selv det ass…
Jeg hadde jo rett.
Men jeg hadde overhodet ingen peiling på at jeg skulle miste kontrollen totalt over min egen samvittighet den dagen jeg ble mamma. For akkurat det burde jeg skjønt. Hvis jeg var så smart.
Det er jo logisk at vi foreldre naturlig lett skal få dårlig samvittighet. Så mye som mulig. For at man skal være snillest mulig med barnet sitt.
Det er hjerteskjærende. Han griner. Gråter. Roper sinte gutterop der oppe fra loftet.
En fantasinanny sitter her ved siden av meg i sofaen og smiler engelsk pertentlig: “Don’t you give up. Do not take him up from the bed. Give him his (smokke), and go downstairs! Leave him alone. After a while you can sit on the floor in the room with your face turned away from him!”
Jeg går opp og gir han både dentinox og smokke. Tramper trappa ned til stua igjen, og setter meg ned for å pine meg selv med guttegråt. Huff. Vet jeg er så glad i den lille gutten. Greier ikke å la han grine seg i søvn, synes det er så fælt.
Jeg tynges dypt ned i sofaen i ren noia. Enn om han har det fælt? Så stilner gråten. Det blir stille.
Yeah! Fantasinanny hadde søren meg rett..
Stille i 20 sekunder. Så: “Wuuuævrææl!! Buuuhuuu!”
Jeg spretter opp av sofaen og ber fantasinanny stikke til England for å oppdra englebarn. Mathias som har fått være ekstra lenge oppe siste kvelden hos mamman sin før påskeferie hos pappa, er helt enig: han er så glad i broren sin. Vil ikke høre mer gråt han heller.
Jeg løper opp trappa og henter gogutten våres ned i stua. Han trenger å sitteligge i fanget til mamman sin, og titte opp på verdens herligste storebror.
Han trengte å bli hørt. Akkurat i kveld. Han trengte naturlig variasjon. For det er jo ikke hver kveld han har det sånn. Noen dager har han ikke sovet så lange dupper som i dag. Dagene er forskjellige, for lille Even som for alle oss andre.
Nå i kveld, da jeg gikk opp for å hente han ned, så han redd og forsiktig opp på en mørk drømmefanger som hang opp i taket.
“Er det denne? Er du redd drømmefangeren?” Spurte jeg, og tok den ned. Så fikk han altså et kvarter nede i stua sammen med storebror og mamman sin, før han sovnet trygt og godt i senga si, glad og blid og dulla med. Samtidig sovnet storebror. Og ja, tenk det, oppi min seng!
JEG, kjenner barna mine, Supernanny. Bare jeg vet hvordan den minste gutten min bør høres, møtes og behandles. Han får ikke hate senga si etter 30 fæle gråtekvelder oppi den. Da får han avesjon mot sovestedet sitt. Ække bra det heller.
Triksa dine ser bra ut på TV’n, og det kan funke også. Jeg er en konsekvent mamma i hverdagen. Men alle barn er ikke like. Og alle dager og kvelder er forskjellige.
Så; mama drama alarm: I’ll do it MY way, televisionnanny, og sånn er det.
Kan ikke skjemme bort barna dine. Ingen av mine har noen gang grått seg i søvn. Min kusine måtte gråte seg i søvn. Hun har psykiske problemer i dag. Barn kan ikke skjemmes bort. Når noe er virkelig viktig for deg vil du si nei av deg selv.
lykke til! ♡
tanketromling: Helt enig med deg. Og godt med sånn tilbakemelding. Jeg vi at barna mine skal føle seg trygge.