Rykter kan oppleves farlige. Og hvis farlig betyr å ikke bli ansatt i stillinger eller bli ekskludert fra såkalte høytstående kretser, så kan det vel kalles nettopp det. Farlig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Personlig er jeg ikke redd rykter. Det er fordi jeg er gammel nok til å ha opplevd hele sirkelen fullført. Dvs karma. Når tiden har leget sår, og det som har gått opp har falt ned, samt at alle har lært sine lekser som var involvert. Da har karma vært innom og hilst på. Som alltid.

La oss ta et dybdedykk. For slike rykter må oppstå et sted. De må konstrueres. Og siden de aller fleste rykter er usanne, må noe misforstås ved både tidlige ledd som sene linker.

Hvorfor skjer det? Hvorfor baksnakker de deg, og hvem er de? En problemstilling jeg finner meget interessant, siden jeg selv ikke lar meg såre av bambus bimbam lenger. 

Kom la oss pirke litt borti dette.

For det handler om: 

*Komplekser

*Selvhat

*Misunnelse

*Banen

*Minoritetssamfunn

Visse mennesker greier ikke å elske seg selv. Alt de ser hos seg selv, er oppblåste og negative forestilninger. De er stappfulle av komplekser, som ikke kun angår utseendet. De liker ikke for mye tid alene, for da må de forholde seg til et selvbilde så negativt, at det er uutholdelig. Et tankekjør av svært plagsom grad.

Disse oppsøker andre i samme situasjon. Likt tiltrekker likt, og det fører til minoritetssamfunn preget av selvhat og negative holdninger. Disse minoritetssamfunnene kan være vennegjenger, familier, slekt, naboer eller andre gjenger der kulturen er kritisk.

 Det er bare det at dette ikke vises utad som hva det er: komplekser. Det som vises utad er ren speiling. De leter etter det samme i andre som de finner i seg selv, og kritiserer. Hamrer løs, akkurat som de gjør på seg selv. Alle som en. 

Du har hørt om dem som “hønekaklere”, “kvalme drittsekker” og “sladderfolk”. Og du tror de tror de er så perfekte selv. Men dette er et tynt skall av en falsk fasade: disse menneskene hater og kritiserer seg selv døgnet rundt. 

Og de er paranoide. De tenker høyt i tillegg, og fantaserer i fritt fall: “Kan det være at a Magda var utro mot han Reinolf sist hun var borte i ei hel uke… hmmm!”

Dette er ikke i utgangspunktet en person som oppkonstruerer. H*n fantaserer stygt og høyt, og har som regel lyttere i minoritetssamfunnet sitt. 

Relativt korttenkende lyttere, som viderebringer det som fakta. Og vips er ryktet i gang. Det er ild, og gresset er relativt tørt, i et slikt negativt og svarthvitt samfunn. 

Misunnelse? Ja. De er blodtørstig misunnelige, men de kjenner ikke på det. De skjønner ikke engang selv at de er det.

Om du har gjort dem noe?

Nei aldeles ikke. Men midt oppi et slikt virvar av rykter og paranoia, kan det finnes en narr med sterke følelser. Der kan være at dyp sjalusi og avvisning kan gjøre tankene ekstra høye hos disse. Og ekstra fantasifulle. Kall det gjerne farlig om du vil. Men det er faktisk ikke deg det blir farlig for, dersom du holder deg helt i ro som en klok heks fra 1600tallet, eller en smart heksemester fra samme tidsalder.

Dette er en bane. Vi spiller alle på denne banen. Nå skal vi forkusere på at noen spiller back og noen spiller spiss. Du spiller spiss. Du er opptatt med å leve, kjøre på, vinne i ditt eget liv. Sparker ballen mot mål gang på gang. 

Men noen er konstant i forsvar. De gjør alt de kan for å takle ballen bort fra seg selv på en helt annen måte enn du gjør når du smeller den i mål. 

De vil ha fokuset bort fra seg selv.

De er livredde for fokus på seg selv, for de ville aldri i verden taklet det. De er for svake til å tåle både kritikk og vurderende blikk mot seg.

Enkelt og greit. Og de kommer ikke til å slutte med denne formen for spill, inntil de er klare for at noen lærer dem hvordan de fokuserer på seg selv. Hvordan de kan elske seg selv akkurat som de er. Godta seg selv, slik at de endelig kan godta alle andre sine sider også, på godt og vondt.

Er det ikke deg de bombaderer med kritikk de aldri ville turdt å si direkte til deg i all sin svakelighet i fåredrakt, så er det noen andre. Dette må du aldri glemme. Det vil alltid være noen å sette den dømmende pekefingeren på. Hvordan naboene gjør ting. Hvordan naboene ikke gjør ting. Hvordan du lever livet ditt. Hvordan Jan Teigen lever livet sitt. Hvordan jeg blogger. Hvordan jeg ikke blogget dersom jeg ikke gjorde det.

Hvordan jeg er som mor. 

Hvordan jeg visstnok er som person.

Hvordan du ler.

Hvor mye brunkrem du bruker.

Ganske tørr, med andre ord, hele menyen. Alt de leter kaklende etter, er tørt og uspiselig. Og du kan kun gjøre en ting. Gi det 10 år. La sirkelen slutte seg om deg. Tving deg selv til å ikke tenke på dem og den fantasiløse baksnakkingen de er så hekta på, og se hva livet har i vente for dem. Og la oss håpe de ikke er for svake til å takle det, når livet vil vise dem sannheten.

Det rare er at du er for god til å fryde deg, når du ser karma ordne opp. For der de en gang i tiden kritiserte deg for å være en psykiatrisk pasient, er de nå psykiatriske pasienter selv. Du skal se at samme hva du selv opplevde som de fant så kritikkverdig til frokost å spise som sladder, er det nettopp hva livet nå serverer dem til kvelds. Og det må spises opp. De må lære alt de ikke forstod.

Så dukker de kanskje opp en dag med noen ydmyke ord, og en klem. Og et: jeg forstår deg nå. Sorry.

Og du kommer ikke til å tillegge det annet enn medfølelse.

So why bother? Det er medfølelse du skal kjenne. For de har det ikke godt med seg selv, i all sin desperasjon.

Det, er hva baksnakkinng handler om utfra hva livet har lært meg. Ganske så …vel, ufarlig, vil jeg påstå å mene. Det er bare å holde seg langt unna slike minoritetssamfunn, og kjøre på med dine egne baller og dine egne mål, så er du trygg.