Jeg må le. For: here we go again. Enda et litt ampert innlegg. I går var nemlig den store “tråkke på og teste grensene til Helene-dagen”. I det forrige innlegget skrev jeg om den overvektige duden på toget som mente jeg burde slanke meg. Nå skal jeg fortelle om to frekke kø-damer inne på Leüthenhaven kjøpesenter midt i Trondheim sentrum.
Det var på tide å skifte bleie på lille Even, og det var på like på tide med et middagsmåltid for den lille søtingen. Jeg kjenner ham. Vet tegnene når han er sulten før tiden. Jeg trillet min skatt inn på Leütenhaven, og tok heisen ned til underetg der sushirestauranten er. Det var det uegnet å skifte bleie, så det var bare å ta heisen opp til 3.etg og finne stellerommet jeg ble anbefalt av ei sushidame. Vi trillet forbi en kantinekafe der de reklamerte for rosa softis. Wæw, ROSA softis måtte fønke bra som dessert for Even. Mens jeg skifta bleie på minsten, planla jeg oppe i mammahue hvordan jeg skulle spørre de som jobbet på kafeen om jeg kunne mate Even med medbrakt middagsmat på glass, samt vann fra kafeen, før jeg kjøpte is der til oss. Ikke er det lov med medbrakt, og ikke kunne jeg vise Even isen før maten, så det var av viktige årsaker jeg stod i kantinekøa etter å ha parkert vogna, hentet barnestol, og knøvla med å få helt vann oppi Even’s drikkekopp, samtidig som jeg holdt i Even. Køa var lang, og endelig var vi altså nesten fremme.
Svært så prippent og pertentlig, trippet to fjåsedamer elegant forbi oss i køa, mens jeg helte i vannet i drikkekoppen. De snek foran oss, og nå stod de med rygger og skuldre vendt overlegent mot oss. Jøss.
Jeg sa: “Unnskyld! Vi stod der!”
Hun yngste måtte være i 50-60-årene. Det var hun som snudde seg og sa: “Eh. …heeeh?”
Jeg gjentok: “Vi stod der. Dåkk sneik i køa…”
Hun fnøs, satte nesa i kantinetaket, pekte på damen som var eldre enn henne, og sa: “Eh! Åja! Ho e dårleg tell beins chu!”
Jeg sa: “Åja! Barnet mitt e sulten han chu..”
De måtte pent trippe tilbake på plassen sin. Behind my big mama booty, in fact.
Så ble det min tur, og jeg spurte kantinedama pent om dette med middag og is og sånnt. Vi satte oss, spiste, kjøpte is, spiste, og dro.
Etterpå stusset jeg litt over disse damene. Den eldste dama, som var dårlig til bens.. Kunne ikke hun fått sitte i ro og fred ved bordet hun da, mens dattra eller hvem det nå var, bestilte og kjøpte mat og drikke? Der kunne den eldre fått hvilt de slitne føttene sine.
Barnet mitt, derimot, han kan ikke sitte alene ved et bord som var så langt unna disken som det vi måtte sitte ved pgr av nærheten til der vi måtte parkere barnevogna. Han hadde blitt kjemperedd av å ikke se mamman sin, han.
Og disse små føttene har akkurat lært seg å gå. Sliten han også, stakkar.
Viktigst av alt: Når barnet mitt er sultent, forventer jeg at voksne mennesker med slitne ben prioriterer å sitte i ro hvis det sliter så mye mer på de bena å stå i kø i 1 minutt lenger tid, for da er det vel mer forsvarlig at noen er med og hjelper til.
Jeg er glad i eldre mennesker. Det er ikke det. Men jeg merker godt når noen forsøker å spille på min samvittighet, og bruke til fordel et image der en offerrolle skapes mer enn den finnes.
Hadde en eldre dame eller mann i samme situasjon spurt meg vennlig om hun kunne gått før meg i den køa, hadde hun fått det. Selvfølgelig.
Det er vel forskjell på vanlig folkeskikk og ren frekkhet.
I naturen kødder du ikke med løvemødre. Hverken snipete damer eller frekke menn på tog kødder med denne lionmaman, værtfall. Pirk meg på snuten, og jeg skal nyse høyt og snyte meg på ekte løvevis, jeg vettu 😉
