Når et beger er fullt, renner det over. Sånn er det.
Dette er en av anonyme Iben’s historier. Som boheme nærmere 40 enn 30 har hun opplevd mye, og jeg får høre det meste. Hun er en av mine nære venninner, og det hun forteller limer seg fast i mitt hjerte. Hun er rett og slett naturlig interessant. Noen ganger får jeg lyst til å gjenfortelle hennes opplevelser her inne, og Iben lar meg gjøre det, så lenge det er anonymt. Jeg er så glad i henne for alt hva hun tviholder på. Som for eksempel det at hun dropper facebook.
Det var på den tiden at Iben bodde på Steinkjer. Hun studerte, og måtte jobbe i tillegg for å få endene til å møtes. Renhold var hun god på, so why not.
Hun fikk jobbe for et par som drev et renholdsfirma, og skrubbet og vasket for alt pengene var verdt. Dager hvor folk ikke hilste, timer der hun var usynlig, blandet seg med minutter hvor hun møtte sure blikk og nedlatende uttrykk. Var det dette som het studietid? Hun bet det i seg og fortsatte. Men hver dag var hun sint og irritabel etter jobb.
Paret som drev renholdsfirmaet forlangte at Iben skulle vaske hjemme hos dem også. En dag kunne hun ikke unngå å overhøre en diskusjon mellom ekteparet mens hun vasket toalettet deres. De hadde hatt et innbrudd i renholdslokalene, og nå var den penere fruen sint. Om og om igjen gnagde hun på noe som fikk Iben til å reagere, nemlig at det måtte være Romjenta som brukte å sitte utenfor kjøpesenteret i byen som hadde stjålet av dem.
-Den fisefine damen klagde: “Det må ha vært den tiggerjenta der, ingen tvil om det! Alle vet jo at romenerne stjeler. Hun har brutt seg inn, og stjelt av oss; sånn er det!”
Det var dråpen. Selve kokepunktet. Iben reiste seg for første gang etter hun begynte å jobbe for dem. Hun kastet fra seg kluten og svampen, og gikk helt bort til kjøkkenet der ekteparet stod.
Rasende sa hun høyt: “Jeg nekter å jobbe et eneste sekund for dere! Dere er noen rasshøl! Føsj! Dere er ikke bra folk, men avskum! Selvfølgelig kan det hende at hvem som helst har stjålet fra sleipe åler som dere, men å primitivt påstå at det er ei lita romjente utfra uintellegente fordommer, er å dra det lenger enn fantasi! YOU SUCK! Get a fucking life! Hade!”
Hun ga blaffen i oppsigelsestiden, men fortalte det smålige paret at hun hadde tatt opp alle deres diskriminerende antakelser om den stakkars tiggerjenta, før hun gikk innom jenta og ga henne en tier.
Noen ganger er de ikke fine folk, de som prøver å være finere på det. Iblant er de den siste skitne dråpen i et beger som var altfor stort i utgangspunktet.
Noen stokker som driver og holder på med something åpenlyst, midt i skauen. Rett ved stien. Et eller annet, liksom. Det kan se ut som om de leker dyr og greier.
Hva er vel bedre for en åtteåring enn å få mamma helt for seg selv en hel helg uten å måtte dele mamsen med lillebror? Eller for en lillebror på 2 år å få pappan sin for seg selv en hel helg, uten å bli sjalu på storebror?
Det er duket for en spesiell påskehelg. Dette har vi som foreldre tenkt nøye gjennom. Denne helgen skal barna våre endelig få tid alene med den foreldren de bor minst med.
Mathias og jeg startet med tivoli her på Stjørdal. Så ruslet vi oppover til tante Silje, Aron og Maria. Her tar vi pause før vi går eventyrstien hjem igjen, der det blir pakkings; for i morgen blir det Pirbading på oss.
Vi drømmer om sommerdager sammen bare vi to. For lillebror er for liten for de planene vi har for sommerferien. Han skal ha alenetid med pappan sin, mens vi suser ut i vårt langstrakte land og finner på gøy.
For man skal ikke glemme en snill og tålmodig storebror. En skal huske at storesøsken også husker, at det var en tid da de kunne slappe av alene sammen med mamma eller pappa, i fred og ro.
Gjenskapning av en svunnen tid er viktig for fortidens alenebarn. Og jeg skal ikke nekte for at denne mamman nyter å kunne gi sin eldste sønn 100% oppmerksomhet. Fordi han fortjener det 😍
Veldig sjelden, men innimellom, får jeg tid til å se litt av det du ser. Tid til å titte så smått innom andre blogger. Og du; hvem er du? Kanskje er du bare 14 år og søkende. Eller 19 år og med et ønske om å være cool. Kanskje er du 50 år, ensom og deprimert. Dere har alle tilgang til å se det samme:
Kostbar hudpleie, klær du ikke har råd til eller hårpleie som koster skjorta. Hint om at dette behøver du for at du skal ha det supert.
Jeg vet jeg er en del av bloggverden, men jeg vet også at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg tar ansvar når det kommer til reklame. Når man er skribent og bærer på historier, er det så mye annet det går an å gjøre business av omkring bloggen. Jeg er strengt tatt ikke nødt til å takke ukritisk ja til å reklamere for hva som helst. Jeg har hatt reklame, og kommer til å gjøre mer reklame her inne, men det skal gjennom et tykt filter innen det når deg.
Kjære 14åring, jeg vil du skal se meg uten sminke innimellom her, og jeg ønsker ikke å innbille deg at du behøver å bruke unødig mye penger på overflødig make up. Derfor viser jeg deg heller at jeg kun kjøper sminke når jeg går tom, foran å bombadere deg med reklame for dyr make up.
Du på 19; jeg skjønner at du ønsker din egen stil innerst inne, derfor henviser jeg deg innimellom til salg, loppis, fretex og bytting av klær med venner. For du vil jo være cool mot jordkloden også, ikke sant.
Kjære 50åring. Du er på nippet til å kjøpe den dyre hudpleien du så på en blogg her om dagen. Men du venter til pengene ruller inn på kontoen, til de triller ut av den igjen, og du sitter igjen med mindre penger enn hudpleien koster. Stop in the name of girlpower, og sjekk heller ut TV2 hjelper deg sine tester. Visste du at en av de billigste kremene du får kjøpt i dagligvaren kom best ut i test av ansiktskremene? Eller at sjampoo til 8 kr også var best i test? Følg med, og husk at det er en joggetur i friskluft som vil gjøre deg vakker. Ikke alt som glitrer er verdt deg og din attention, skjønner du. Gjør deg selv lykkelig, begynn å tren, rydd ei fjære, og spis et kosthold med minst mulig sukker, gluten og stivelse. Vær sosial, og bygg selvtillit. Det er gratis, og vil gjøre mer underverker på utseender ditt enn mye annet.
Kjære bloggleser, jeg lover å respektere din sårbarhet, din økonomi og din intellegens. Skal det reklameres for klær her inne, lover jeg å tenke på pris og innhold. Hudpleie er et nåløye der jeg slipper gjennom de som tenker på miljø, dyrebeskyttelse, parabener og fair trade.
Kjære forelder, jeg lover å ta hensyn til tenåringen din. Det er et ansvar jeg har, å formidle til de yngste bloggleserene at det fint går an å være lykkelig ved hjelp av jogging, affirmasjoner, shampoo 8 kr, balsam 11 kr, dusjkrem 11 kr, øyekrem på salg, billig poseansiktsmaske og krem 57 kr.
Så jordnære priser som lavprismerkene opererer med vil bringe en trygt gjennom måneden hvis man har et budsjett å følge. Det skal ikke være skam å leve smart. Man blir like mett og ren, og selv om håret blir litt tørt for en periode, er det bare å smøre litt krem i tuppene og vente til man har råd til en bra hårkur. Det vil si; jeg TRODDE håret skulle bli tørt… jeg tester en periode med softstyle shampoo, balsam og dusjkrem. Men håret ble jo bare bedre. Iallefall etter en vask. Vi får se. Uansett tåler jeg en periode med hår til alle kanter dersom det skulle skje. Jeg må bare teste dette.
Hvilke holdninger vil vi bloggere bringe inn i unge sinn? Deprimerte sinn? Ensomme sinn? Er det verdt pengene å reklamere for dette, tenker jeg alltid. Kan jeg stå for det? Er det prismessig fornuftig ovenfor unge studenter eller ungdomsskoleelever? Først og fremst er det skriving som gjelder her inne på forbipolene, og reklamen man ser på bloggsiden min er plattformen blogg.no sin reklame. Det er “prisen” for å gratis kunne blogge her.
De gangene jeg reklamerer her inne, har jeg det veldig gøy. Da går det i innlegg med nøye redigerte kunstbilder, og forsegjorte innlegg.
Til deg som faktisk har råd: verden har ikke råd. Planeten har ikke råd. Den har per dags dato kun råd til at du gir faen i den nye jakka til 14 000 kr, finner noe liknende på loppis, bruktsider facebook eller salg, og bruker resten av summen på veldedighet. For plante og dyrearter forsvinner. Søpla i havet vokser snart forbi fiskebestanden. Folk er så fattige at de dør av sult. Så, veldedighet er mer nødvendig enn den forbanna jakka. Eller hva med å bidra lokalt? Det bor garantert en fattig familie i nærmiljøet ditt. La oss si at du finner ei jakke på loppis til 500 kr. Da kan du bruke 500 kr på noe annet, og fordele de resterende 13 000 kr ut over 13 måneder der en fattig familie får 1000 kr i måneden ekstra å leve for. Mot at du får komme en fredagskveld, lage god mat til dem, og riktig kjenne hvor glad denne familien har blitt for din støtte. Du vil bli så mye mer lykkelig av det, enn av en simpel jakketing 😉 Heia deg, hvis du velger moder jord foran prippendyre klær: MAKE A CHANGE! Bare vent til jeg blir rik; som jeg skal glede meg over den rikdommen ….ved å dele med andre! 😊
Jeg elsker å holde foredrag, og nå har jeg funnet min match, nemlig talerlisten.no. Da jeg fikk ja fra dem på min søknad om å ha profil inne hos dem, kjente jeg hvor riktig det føltes.
Dette er noe jeg gleder meg skikkelig til, og spesielt er det nettopp det foredraget der jeg selv ikke kommer til å tjene ei krone, som får meg til å gløde. Det er ikke ønskelig fra min side å tjene penger på et slikt foredrag, og det ville ikke føltes riktig. Lønna blir å få være med på å vekke opp landet’s mobbere, og inspirere lærere, foreldre og rektorer til å ta tak i mobbing på mer vettuge måter enn dagens håndtering av dette grusomme emnet.
Akkurat det foredraget handler om en gutt som ikke maktet mer mobbing, og som tok sitt eget liv som 11åring. Jeg har skrevet hans historie, og kommer til å fortelle den. Med meg på foredraget har jeg hans mor, og hans søster. Vi vil bidra til å redusere mobbing, og fortelle hvor dødelig mobbing faktisk er. Vi vil bruke våre stemmer, og snakke høyt om det. Det er et vondt og vanskelig foredrag, som krever mye av oss. Men denne historien er så viktig å få ut i åpenheten, av vi trosser tårene og gjør det likevel.
De andre foredragene mine handler om egne erfaringer, knekte koder og skriving.
Sammen med gogutten min på to år sitter jeg og blar i den store flotte boka hans som heter “Ti hundevalper”. Den er fargerik og forseggjort, og kiden min har allerede blitt mye bedre på å tell til ti, og han husker allerede at den ene hunden heter Leo. Litt av ei bok. Kan ha kostet over 300 kr.
Men jeg betalte 39 kr for den på fretex. Der fant jeg også filmer til 20 kr stk til barna. De aner ikke at filmene og bøkene er kjøpt brukt på Fretex, men er storfornøyd.
Jeg gir en sovende 2åring en klem og hvisker “Er så GLAD I DEG”. I morgen henter jeg storebroren hjem for helgen, og alt er nøye planlagt. Alt fra at søskenbarnet Tuva på 5 år skal være hos oss hele helgen, til at vi besøker min venninne Pia på lørdag. Helgegodteri er kjøpt på salg, og mat er handlet inn. Alt etter liste.
Hvis det skulle skje noen av oss noe, ville ingen penger kunne kjøpt tilbake våre siste timer sammen. Alle skal vi reise for godt en dag. Det er en del av livet; vi fødes, lever og dør. En time vil bli den siste, og siden man aldri vet hvilken time det blir, er all tiden vi får sammen, uvurderlig verdifulle.
Rikdom, verdier og luksus. Men hva er luksus?
Når jeg kjøper brukte klær, brukte bøker, brukte filmer, dusjsåpe til 11 kr eller hårkur tik 49 kr; da kjenner jeg meg skikkelig heldig. Tankene mine går ofte til fattige land der folk ikke har tilgang til slike goder, og jeg priser meg takknemlig lykkelig over all denne luksusen jeg er så heldig å få ta del i. Jeg mener ikke kostbare gjenstander eller dyre klær. Jeg mener billig qtips, rimelig håndsåpe og klær på salg eller gjenbruk.
Det handler ikke om at jeg er fattig. Vi har så det rekker. Det handler om at jeg er smart som fy.
En gave jeg fikk i dag, var en ny venn. Jeg ble invitert på kaffe til henne, og vi hadde mye å prate om. De bor i et fint hus, og under samtalen kom det frem at hun også gjør slike kloke prioriteringer.
Hun og jeg, vi går ikke til frisøren. Vi kjøper ikke frisørprodukter. Vi setter ikke på vipper. Vi kjøper aldri et plagg til fullpris. Vi drar ikke på spa.
Vi bruker heller penger på barna. For å spe på, kjøper vi brukt. Hun sparer til å kjøpe hus; jeg sparer fordi det straks er på tide med nye sko til minsten, sommerklær og etterhvert utstyr til barnehagestart utpå høsten. Sommeren er her snart også, og jeg vil kunne gi barna mine en knall en.
Jeg er en toppblogger, og dette er mitt deilige, fantastiske luksusliv. Jeg er ikke ironisk: jeg synes vi er heldige! Og jeg har ikke engang en pc. Blogger alt per mobil. Har lært meg å redigere morsomme og originale bilder på mobil så det tilogmed imponerte fyren på fotobutikken en gang.
Kan hende blir jeg rik på penger en dag, men det vil aldri ta fra meg tryggheten jeg føler i å handle brukt og billig. Jeg kan ikke slutte med å prioritere klokt. Ved et framtidig overskudd kan jeg vel for eksempel hjelpe en lokal familie økonomisk, kjøpe mat til alle tiggere i Oslo for en gledens dag, eller reise til et sted barna mine og jeg drømmer om.
Men selve luksuslivet, det lever jeg allerede nå. Hvert eneste sekund jeg hører barna mine puste friskt, hvert eneste minutt jeg ser dem smile, hver eneste time jeg kan underholde dem med mat, klær, hygiene og leker, og hver eneste uke vi får sammen.
Hvordan jeg pleier meg selv? Get real; jeg kan legge meg ned i et badekar og nyte SPA, etter å ha dekorert badet med planter og lys. Jeg kan sette sammen min egen klesstil av brukte klær og klær kjøpt på salg. TV2 hjelper deg’s best i test – krem koster under 70 kr krukken, og en pose med ansiktsmaske til 22 kr holder i to omganger. Visse butikkberter vil gjøre alt for å få deg til å føle deg snål og rar hvis du ikke kjøper det dyreste de har. Du vil får himlende øyne og dårlig service: so what? Hva vet vel de om ekte intellegens, hvis de ikke greier å yte bedre service enn dette i den yrkesretningen de har valgt?
Jeg tar med meg kokte egg hvis jeg reiser med tog, og sparer penger som jeg heller kan bruke på noe smartere enn unødig mat og drikke på kiosker. Det handler om å være så lykkelig at man ikke trenger å kjøpe seg selv lykke, men samtidig spanderer på barn, familie og venner.
Nei, det er ikke kjedelig å leve sånn. Det er heller ikke synd i meg fordi jeg jogger på kunstgressbanen i nærheten her, heller enn å trene på senteret der jeg trente før.
I mine øyne er det respektløs galskap å sløse unødig med penger i en verden så skjevfordelt at mennesker dør av fattigdom hver dag. Da krymper den nye buksa di til 8000 kr plutselig i takt med den nye boka til 400 kr som du kunne funnet på gjenbruksbutikken til 30 kr. I samme butikk kunne du funnet den samme buksa til 70 kr, og spart kloden for overforbruket som er i ferd med å kvele moder jord. Du sier du vil ha kvalitet som varer. Men du vet ikke hvor lenge du har igjen å leve her. Hvor lang kvalitetstid trenger du egentlig; og hva vil du bruke den på?
Aldri bestem deg for hva som er en toppblogger’s luksuriøse hverdag, før du har møtt meg. For jeg er en slik toppblogger; men jeg er nok mer takknemlig for tid med mine kjære, rent vann i springen, klær på salg, gjenbruk, myke senger å sove i og det å male bilder til vakker musikk, enn de fleste andre. Mine vaner er ikke dyre, men smarte. Dette er nok hvorfor jeg er så lykkelig også, fordi en klem fra barna mine er verdt uendelig mye mer enn all verdens mote og fancy bilder, og en melding fra en venninne er større gave enn flotte dyre ting og kostbare tang.
Jeg har ingen pengerikdom folk kan bli misunnelig på. Men jeg har opplevd at enkelte folk har blitt misunnelig på min evne til å være lykkelig uten ekstra materielle goder. Med hun ene gikk det så langt at hun advarte barna sine mot meg, og kalte meg sinnsyk. Selvfølgelig må det være noe galt med meg siden jeg aldri var med på pengesnakk ala money money and what they can buy. Jeg som har vært frisk fra bipolar 1 i årevis, og har full kontroll. Anyway: Slik pengepjatt vekker ikke respekt hos meg, da jeg mener det er mange her i verden man kan glede med pengehjelp, foran alt det man har lyst til å kjøpe til seg, seg selv og seg selv.
Statussymboler my ass: Get real, kjøp brukt og follow the new flow: planet saving money talk 😉
Jeg satte meg på bussen fra torget, og siden jeg har ekstra skrivedilla for tiden, gledet jeg meg til å sitte der på midtsetene og skrive. Ved en av barneskolene strømmet det på med elever, og de som gikk forbi meg og satte seg bakover mot de bakerste setene var omkring 11 og 12 år.
Ganske raskt hører jeg en høy jentestemme rope (og herfra pseudonymiserer jeg med anonyme navn).
“Sandra?! SAANDRA” Jeg er sikker på det høres over hele bussen, så jeg snur meg. Jeg kjenner henne og familien hennes. Hun heter Irma, hun som roper. Jeg ser hun smiler bredt og virker ivrig i det hun fortsetter:
“Sandra! Ole er rasist! Han vil ikke sitte sammen med meg!” Hun smiler videre og fekter med armene.
På setet over gangen ser jeg en flau Ole se seg beskjedent rundt. Dette er nok ekkelt for ham. Ingen andre får sitte ved ham heller. Han vil sitte alene, og det er god plass i bussen og mange ledige seter. Kan hende er han i en alder der det er pinlig å sitte ved jenter. Uansett er rasismekortet nå hevet så alle i bussen kan høre, og lille Ole ser mange snur seg mot ham.
Jeg setter meg opp på det ene kneet mitt og ser på jenta som har bodd i Norge en god stund nå, før jeg hever stemmen og sier: “Det er ikke lov å kalle Ole rasist bare fordi han vil sitte alene! Han vil jo ikke at kompisene skal sitte der heller; de må sitte bak ham. Ordet rasist er veldig stygt, og det er ikke sant heller. Han vil jo bare sitte alene. Og det må han vel få lov til etter en lang dag på skolen uten å bli hengt ut foran hele bussen på denne måten?!”
Ole viser meg tydelig at han er takknemlig. Det er ikke lett å få alles øyne på seg i den alderen. Jeg husker jo det. I was born shy.
Jeg følte meg ikke ferdig med dette da jeg skulle gå hjem. Jeg samlet Irma og venninnene hennes rundt meg og sa: “Dere må love meg å ikke drive å kalle de andre elevene rasister. Hvis dere virkelig opplever rasisme, så ta det opp med voksne, så får dere både hjelp og sikre svar på om det faktisk kan kalles rasime. Å drive med rasisme er ulovlig, og det er et stygt ord å bruke mot noen. Jeg så jo at du smilte og hørte du lo. At en gutt ikke vil sitte ved siden av ei jente betyr ikke at han er rasist. Å rope det ut slik grenser til mobbing, synes jeg.”
Det fine med å være voksen er at vi kan ha utviklet oss dit at vi tør å si fra. Det er svært viktig å tørre å bry seg, og bidra til å stanse urettferdig behandlig. Det å si fra krever mindre fra en voksen enn det krever av et barn å føle seg uthengt. Nå tror jeg ikke at Ole i hverdagen er et mobbeoffer, men jeg synes det må stanses når skoleelever henger ut andre barn på denne måten.
Jeg synes vi skal bry oss, alle som en. Og sånn helt ærlig; vi nordmenn må få være mennesker, uten å bli nøye gransket av dommere med røde kort for hvert minste lille tolkbare steg vi tar. Og dette røde kortet må vel gjelde for alle på banen.
Hilsen en mor som helst ser at alle barna må få lov til å være seg selv, uansett hvor de er, uten å få uønsket oppmerksomhet hver gang de setter en intimsonegrense.
Jeg tør ikke tenke på hvordan dette skulle gått dersom jeg var ensom. Hvis jeg ikke hadde venner. Om jeg stod alene.
Jeg kan skrive denne teksten med lett hånd, siden det heldigvis ikke sårer meg. Jeg snakker om voksne bitcher. Grown up blockouts. Iskalde lokale utfrysere. Jeg snakker stygge sorte blikk, himlende øyne og ignorering på høyt nivå. Ugly kommentarer på bloggen, og latterlig høy innsats for å få meg til å føle meg mindreverdig.
Hun ene har bipolar 2, og kan ikke kjenne seg igjen i det jeg skriver om bipolar. Selvfølgelig ikke, siden jeg skriver om bipolar 1. Frekke kommentarer med den hensikt å henge meg ut, florerte en stund. Så sluttet hun å hilse på meg, men begynte i stedet å se på meg med et blikk som sa meg mye. Så sluttet venninnene hennes å hilse på meg, i det de satte nesa i samme sky som henne; og begynte å framstille meg som om de kjente meg. Kritikk i hver setning, og et komisk behov for å ha noen å hakke på, i hvert sorte blikk jeg fikk.
Sorte får får sorte blikk. Sånn har det alltid vært og slik vil det alltid bli. Ulveflokken tørser så etter blod, at det å holde hakkeulven i live kun er viktig så de får fortsette med det de er avhengige av: å plage den.
Jeg er så glad for at denne “voksne”, lokale utfrysningen ikke sårer meg. Og det skumle synes jeg er at disse damene jo ikke aner om det sårer meg eller ikke. De vet ikke om jeg føler meg ensom nok til at slik atferd er den siste dråpen i begeret, eller om jeg er så lykkelig og beriket med venner at jeg bare humrer av tåpelighetene deres.
Heldigvis kommer jeg under den siste kategorien. Flaks for meg, at jeg har masse venner å snakke med, og en stor familie å knytte meg til.
Jeg smiler tilbake. More like gliser, tilbake. For hva gjør det vel hva misfornøyde midtlivskriser synes og mener og meg i sin hysteriske verden bestående av kritikk, misnøye, drama, intriger og kanskje litt i overkant mye alkohol.
For mens jeg sitter klin edru i sentrum en lørdagsnatt etter å ha gjort et intervju og joina festen, kommer hun ene sjanglende bort til meg og “setter seg” ved siden av meg. Det er sommer og varmt nok til at hun har kledd seg i fjortisklær. Problemet er at jeg ikke skjønner hva hun prøver å snøvle. Hun stinker sånn alkohol at jeg ikke gidder å spørre hva hun babler om. Venninnen hennes roper på henne, og så sjangler de elegant videre.
Kanskje er jeg for kjedelig, siden jeg ikke lærer meg å stupe i fylla i voksen alder på den måten jeg også. Kanskje er jeg ikke bra nok for kremen i irishen hvis den bare er en kaffekopp. Kanskje liker de ikke at det å skrive blogg medfører en del uønsket oppmerksomhet. Kanskje ville de likt å få den oppmerksomheten selv. Kanskje tror de at jeg er slik at jeg digger den oppmerksomheten. Kanskje tenker de at de har rett til å tillegge meg hva som helst av personlightstrekk og væremåter, bare jeg passer inn i deres negative oppfatning av meg.
Men det har de slettes ikke rett til! Likevel; vi som kjenner meg ler så vi rister av hele greia, og kan ikke la være å legge merke til bitches behov for sladder og vås. Imens lever vi livet og har det gøy, mens vi booster hverandre med positivitet og gleder oss over hverandres framgang. For sånn har vi det. Vi trenger ikke å plage andre eller fryse ut noen som helst for å kjenne oss fornøyde.
It’s a small town issue. It’s a funny kind of negative way of living, and I’m so happy it aint my problem.
Så kaster han det i lufta. Jo takk, jeg vet godt hva “gull” er, og nå aner jeg ikke hvor det gullet havnet.
Det er leggetid, og toåringen skulle egentlig ha sovna da det egentlig var leggetid for et par timer siden. Det bruker sjeldent å være noe problem, men akkurat i kveld er han visst altfor godt humør til å sove.
Jeg prøver å unngå å minne ham på at han kan synge en nattasang. Ikke for det, han synger lyst og vakkert som en engel, men for tiden er det kun en egenkomponert låt som gjelder, med bare en setning: “En liten pomp!” Den går som følgende, med sammenknepne, kjekke seg – øyne: “Øøøh, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp, en liten pomp!” Osv. Men den lysteste stemmen man har.
Jeg har vært svært eksponert for den sangen, og har nok fortrengt den såpass, at det skal sies at det er mulig der ikke er snakk om en “liten” pomp. Jeg husker ikke. “God”, “stor” eller “liten”; i toåringen sine sammenknepne øyne er den kjempemorsom, om og om igjen. Og selv greier jeg ikke å holde meg jeg heller, hvilket tredobler innsatsen fra den lille rockestjerna mi.
I dag tok vi fri fra barnehagen, og minsten ville hjelpe til da jeg skulle bake knekkebrød. Han ville smake på frøblandingen, og det fikk han. Siden han ikke likte det, spyttet han det tilbake i bollen, sammen med resten av de udugelige frøene. Takk, lille venn, fint at du tenkte på å ikke la maten gå til spille. Og når jeg tenker meg om: beklager til min bror, hans hustru og deres tre barn i dag, for at jeg spurte gjentatte ganger om de ville ha hjemmebakt knekkebrød. De som har småbarn selv, sa nei. De lukta nok den lunta jeg selv hadde glemt. Jeg lover: hadde GLEMT!
Toåringen min du er så søt. Gull i munn har du, selv om du enda ikke har lært deg at du kan spise gullene dine fremfor å kaste dem rett til værs mens vi ligger med trøtte hoder på hver vår pute oppi mammasenga, så vi ikke aner hvor den snørra havnet.
Jeg vet ikke hva som er best, gullene dine, danseshowet ditt i stua, utspytting av mat du ikke liker eller prompelåtene dine: men du er konge, din prins, og jeg digger deg bigtime. Du får meg til å le av ting en voksen aldri ville fått meg på latterkula av. Hvis ei venninne hadde kastet snørr på meg hadde jeg blitt oppriktig bekymret. Og dersom fyren bak kassa i butikken gjentatte ganger hadde sunget “En liten pomp” til meg med rockeknipøyne, ja da hadde jeg blitt enda mer bekymret. (Akkurat der hadde jeg nok ledd. Det må jeg innrømme 😂)
…men DU, du greier å få mamma til å le bare ved å løfte en finger 😙
Plutselig kom jeg på at jeg ikke at oppdatert akkurat dette her inne, selv om det har gått snart 3 uker siden jeg ble singel igjen. It’s been off my mind, for å si det sånn. Har rett og slett ikke tenkt på det, og hatt mye spennende å gjøre og skrive om. Buzy mind, happy kind.
I følge statistikken skulle jeg vel grått alle putene mine våte og hatt det man kaller kjærlighetssorg. Men det har jeg altså ikke hatt et eneste sekund. Å ha en kjærest er rett og slett så og si på siste plass av viktige prioriteringer i livet mitt. Jeg er vel mettet, og har testa nok retter på menyen opp gjennom årene.
Den flotte, snille mannen, men sorry ass; jeg greide ikke å føle noe når alt plutselig skrudde seg av. Det er så typisk meg; plutselig er det en kompis jeg føler jeg ligger der i armkroken til, og da gjør jeg alt for å få sofaen og fjernkontrollen min i fred igjen. De glødende lampene er på noen minutter forvandlet til mørke og uinteressante lyspærer i hue mitt; og jeg vet det er på tide å komme seg videre. Det kommer ikke til å funke uten feelings. Kan ikke late som noe annet.
Det er vennene mine som får kjærlighetssorg og blir skuffet; hver bidige gang. For de skulle jo så gjerne sett meg passe inn i det tradisjonelle a4mønsteret sitt. “Slik det skal være” liksom. “Ååå nei, Helene, også jeg som trodde du eeendelig hadde funnet deg en som du kunne slå deg til ro med nåå, huuff..” Men hey, stopp litt! Jeg har da ikke lett etter noen mann. Er det ikke JEG som bestemmer hva som er best for meg i MITT liv? Og “slå meg til ro”? Jeg vil ikke slå meg til ro. Hvis jeg skal ha noen partner i framtida så bør det ikke være ei rumpe som er preget av å slå seg til ro, for å si det sånn. For denne dama er høyt, lavt og overalt, med et ganske høyt nivå av energi.
Jeg vil mye heller være singel, og har ikke så mye tid til overs i hverdagen at jeg kan i det hele tatt huske på at jeg har en slik fyr, de gangene jeg har vært i et forhold.
Likevel vil enkelte venner av meg helst se meg passe perfekt inn i det såkalt ideélle bildet av Adam, Eva, slangene, eplene og hele den intrigekjærlighetssuppa der.
Selv om både dem og jeg vet, at det aldri stod noe skilt i fjæra, da vi kravla i land som pattedyr en gang i tiden. Et skilt med følgende tekst: “Der er noen trær, bygg dere hus. Der skal dere bo, rape, spise og fise. Krangle og make it all up. Helst gifte dere før dere leker dyr, for om noen millioner år kommer en fyr ved navn Jesus. Ifølge ham vil det være lurt å gifte seg før dere fiser videre!”
…og hvis det hadde stått et sånnt skilt der, hadde vi ikke kunnet lese det anyway.
Steinalderfolket som senere rulet jordkloden var kollektivt, by the way. Det var ikke mange nok huler til å være gjerrig. En for alle, alle for en. Biene var enige, og fløy fra blomst til blomst.
Til alle mine venner: jeg har det SUVERENT! Jeg slipper å vaske flere sure sokker enn nødvendig, og jeg kan labbe rundt her som en vanvittig usexy og avslappet skapning med peace on mind. Ahh… Akkurat slik jeg vil ha det. Jeg er ikke interessert i noe annet; rett og slett. Take me as single as I am.
Ok, jeg er en kvart millimeter åpen for at det kan finnes en godt nok utviklet pattedyrfyr der ute som greier å holde på min interesse lenge nok til at jeg faller og tryner. Men jeg kan godt slippe, og har egentlig ikke tid. Er så mye gøyalt å gjøre med avslappede skuldre og umåtelig freaka, uanstenig lite feminine klær på.
Men en date er jo alltid hysterisk morsom. Og er den ikke det så er det bare å si man må på wc, og late som om man forsvant ned i en do som en annen Trainspotted crazy lady.
Heia singellivet mitt. Jeg vil mye heller smile meg fornøyd gjennom livet enn å krangle meg ned gjennom et trangt slags toalett. For kanskje er det singellivet som er det riktige. Ikke det å gifte seg og følge flokken fordi noen hjerner har tenkt det ut. Jeg kan bli forelsket to tre ganger i året. Det er ikke dermed sagt at det er riktig å flytte inn i samme hule med hver eneste blomst jeg faller for. Jeg må fly videre mens jeg fortsatt smiler 😉
