Nå har du reist igjen for denne gang. Jeg savner deg, som vanlig. Du vet at jeg på en måte ble syk da du var beibi, slik at du ble boende hos pappan din. Du vet at siden de vakreste blomstene gror fast mest, bør de få være i ro der de driver og vokser. Mamma passer på deg likevel, vet du. Pappa også. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kjære fine, vakre, snille, tøffe du.

Jeg klare aldri å se deg gråte uten å trøste deg. Og nå har jeg iallefall muligheten til å gjøre nettopp det. Holde deg i armene mine, tørke tårene dine og gi deg varme klemmer, mens jeg forteller deg at jeg er glad i deg. 

Jeg kalles helgemamma, men du skal vite at jeg er mamman din hele tiden. Du bor alltid i mitt hjerte, og her hjemme står rommet ditt klart for deg, hele tiden. 

Vi har vent oss til det, du og jeg. En hverdag der vi møtes i tankene, og annenhver helg der du får høre alt det fine jeg synes om deg. Det har ikke alltid vært like lett. Det hendte seg at du hylgråt da du var riktig liten, og klamret deg fast til den lille tiden vi fikk sammen. Til alle blomstene vi plukket da vi gikk turer sammen blant det knallgrønne gresset og den lille bekken, mens mamma’s mage vokste.

Du er en knalltøff 7åring lille venn. Med stil dealer du med en tilværelse der lillebror ble boende hos mamma. Denne gangen holdt jeg meg frisk, og den lille beibien grodde fast her. Du forguder lillebroren din, selv om han begynner å bli litt boss baby 2 år, og du er verdens beste storebror i hele verden. 

Iblant behøver du og jeg tid for oss selv, slik som i gamle dager. Sommeren som kommer vil gi oss mye slik kvalitetstid, sånn som lillebror og pappa også trenger tid sammen. Da skal vi finne på gøy, skjønner du. Da skal helgemamman din bli til en strålende crazy summer mama, og vi skal ut på tur. 

Avstands-sårene våre har grodd, og vi tåler hverdagsavstanden bedre enn noensinne. Det er nok fordi vi vet innerst inne, at vi for alltid er knyttet til hverandre. At jeg er helgemamman din hele tiden. Du, jeg er så stolt over å få være mamman din. Sånn en kjempegod gutt, som er så populær fordi du er så snill og humoristisk. 

Jeg gleder meg til disse helgene våre, kiden min 😚 Ser frem til å være sammen med deg, og føle at alle puslespillbrikkene er på plass for noen timer. Skravle og le med deg, ta deg med på kino, bading og tivoli i blant. Bare være der for deg. Gi deg mammaklemmer, vårblomster og håp i barnehjertet ditt. Tilby deg den vanlige hverdagen her.

Akkurat nå mens mamma skriver dette, er det en slik søndag etterpå, igjen. Jeg sitter her og ser på den nyvaskede stua. Hører litt etter om lillebror gråter. Han hadde feber da han sovnet. Han gråter ikke. Jeg gråter. Det er tårer av takknemlighet fordi jeg får være mamma for deg, og mamma for lillebror. På deres premisser. Der dere er. Der dere vokser og gror. Akkurat der møter jeg dere.

Og det er tårer av savn. For jeg er bare robot når vi leker. Det er nok godt for deg å vite inni deg at mamma er så glad i deg at hun savner deg. Du betyr hjertet mitt, du som lillebroren din. 

Jeg tar ingen sjanser. Denne mamman skal holde seg frisk, så jeg får være sammen med deg og broren din mest mulig. Alt jeg gjør, gjør jeg for dere.

Jeg skal vise deg, at en helgemamma kan være mamma hele tiden, vennen. Du skal få føle, at en helgemamma kan gi deg like mye kjærlighet og respekt som en hverdagsmamma.

Don’t you worry my child, vi bare venter i 10 dager, og så sees vi igjen.

Don’t cry, my boy, jeg ser deg i hjertet mitt hvert eneste sekund, hvert minutt og hver time.

Be happy, my kid, du har et godt hjem å komme hjem til fra skolen. Jeg har fulgt nøye med deg, og vet du har det bra.

Helgemamma elsker deg hele tiden. Er mamman din hele, hele tiden, og jeg svikter deg aldri aldri ❤

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

CELLULITTER. Et grusomt ord, ikke sant? Særlig for oss mødre nærmere halveis enn fjortis.

Dette er ikke bare gratis; du vil også spare penger på det. 

Jeg liker den milde måten å holde kroppen sunn på, og er ikke noen fan av kostbare kremer og 2good2betrue-mirakelkurer. Kroppspress er jeg heller ikke særlig glad i, og respekten for unge lesere er i behold: tommel opp for kurver og former.

Dette er kun et sunnt og godt råd, der jeg kan fortelle om hvordan min livsstil gir meg en bivirkning i form av mindre småcelluliter på lårene. Jeg er inn i 4. måned med denne livsstilen, og grunnen er at jeg forsøker å unngå å få diabetes. Jeg er ille utsatt for å få det, siden jeg hadde svangerskapsdiabetes for 2 år siden.

Jeg kan ikke skrive særlig om de dyre kremene, pillene og markedsmagien, siden jeg ikke aner om dette fungerer. Men dette med å fikse det innenfra, det kan jeg skrive om. 

Jeg begynte å leve avholds fra alkohol, nesten sukkerfritt og glutenfritt fra om med 5.januar. allerede for 2 år siden bestemte jeg meg for å ta grep da det hadde gått et par år etter tiden med svangerskapsdiabetes. Jeg hadde mye kunnskap fra det svangerskapet om hvordan jeg holdt blodsukkeret stabilt, og jeg begynte å sette meg inn i hvordan jeg kunne inspireres av lavkarbo. Det har vært viktig for meg å gjøre dette på min måte. Denne livsstilen skal vare resten av livet, så jeg unner meg frukt i ny og ne (noe jeg ikke kunne da jeg hadde svangerskapsdiabetes), spiser sukkerfri sjokolade som jo gir litt blodsukkerstigning med sine søtninger som slutter på ol. Ris, potet, pasta og gluten er det sjelden jeg unner meg. Men jeg holder åpent for utskeielser. Det skal være en livsstil, ikke fanatisme. Jeg skriver “nesten sukkerfritt” fordi jeg regner med tilsatt sukker i enkelte matvarer. Så lenge karbohydrater som regel er under 7, og unntaket  fra regelen er omkring 30, er det bra nok.

Jeg har ikke rørt sukkertøy, godterier, potetgull eller alkohol på snart 4 mnd. Gluten kun en gang. 

Nå ser jeg det samme som for to år siden; cellulitene på lårene minker betraktelig. Kun noen striper er igjen, og det ser helt annerledes ut enn det gjorde for et halvår siden.

Å spise mye ost, fløte, egg, kjøtt, grønnsaker, frø og avokado vil ikke gjøre deg spinkel og tynn, men slank, sterk og sunn. 

Å leve alkoholfritt vil ikke gi deg særlig mye forståelse fra omverden, men du vil høste frukter mentalt og kroppslig som vil gjøre det verdifullt å teste ut for noen måneder. 

Det er billigere enn kremene, mer spennende ann alle de dyre drinkene, du vil få råd til å gå ut oftere fordi du drikker bare vann og koffein, og du kan legge igjen i butikken alle de kostbare superpillene som lover deg trollgull som slank kropp og cellulitfrie lår. Hvorfor ikke prøve å sette sammen et sunnt kosthold uten sukker, alkohol, gluten og stivelse? Du kan fortsatt spise søtt; som tagatesse i krem med bær og en dært rømme, eller sukkertøy med søtning i (Les nederst i innlegget om Christina, som tipset meg om den luftige bærkremen. Rømme makes the air!) 

Du trenger ikke å leve på lavkarbo 100%, eller bli fanatiker. Det handler om å innse at alt sukkeret og all stivelsen vi dytter i oss nå, langtfra er naturlig for oss å i utgangspunktet ha for hånden. Oldefaren din hadde ikke en appelsin i kjøkkenbenkskålen hvis han ville ha noe søtt, ei helĺer en pose Toro gryterett. Nå skal det være sagt, at jeg unner meg en pose Toro iblant. En appelsin også. Det er fortsatt lite sukker og stivelse jeg får i meg i forhold til før.

Heldigvis har jeg en god venninne som er helt rå på å utvikle superoppskrifter på sunn namnam. Hun har levd på lavkarbo i over et år, og er genial på å smake seg fram til akkurat det smaksløkene til en sunn tassi vil ha. Hun har ikke sponset meg; dette er en ærliganbefaling; dama burde drevet en restaurant. 

Prøv Christina’s oppskrifter her:  http://m.meglerfru1.blogg.no/

Du vil finne ut at du ikke ofrer noe, men heller beriker livet ditt, ved å kutte ut alt du tror du trenger.

Vi lar oss ikke lure, hva, folkens? Vi fikser det på den ekte måten, i form av hva vi spiser og drikker. Vi bruker hue og putter inn i det akkurat hva vi vet er bra for kropp og sinn, foran å bruke en formue på potetgull, trollgull og tull 😉 Ikke sant, unge piker? The real is for you to heal – the bull is the shit who’ll never be a hit!

Ps: Jeg er IKKE naken på bildet; det er bare et par baklår 🙄

Kjære potomacdamer. Jeg hadde, som dere ser på bildet under; tatt på meg sokkene til sønnen min i farta, ryddet, vasket, sendt eldstesønnen på 8 og tantebarnet på 5 med farmormora si og lagt ned 2åringen og tantetoåringen for dupp. Det var på tide å legge seg ned på sofaen som et slakt og gjøre det man skal bruke søndagene til: avslapning. 

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Så begynte jeg å trøkke på fjernkontrollen, og der fant jeg dere. Et knippe levende kjempebarbidukker i full krangel rundt et bord. Hva er dette, tenkte jeg, pinlig berørt. Voksne damer? Så sjekket jeg ut mer info. “Real housewifes of Potomac”. Wow. Hvis jeg skulle tittulere meg med noe in public, ville jeg aldri i verden degradert meg selv til noens “wife”. Meg om det. Dere om dette.  

Om jeg ikke var lykkelig fra før, ble jeg iallefall tusen ganger gladere av denne rævva underholdningen. Samtidig: god damned som jeg føler med dere. Det må innerst inne føles forferdelig fattigslig å ha så random smålige holdninger til livet, at dere må skape barbie-drama og kalle hverandre “dum”. Hvis jeg hadde masse penger, ville det gitt meg så mye glede å hjelpe andre mennesker med de overflødige ressursene. Just saying. 

Jeg er så GLAD og LYKKELIG for at jeg slipper å sitte rundt Potomacbordet deres utkledd som kjempebaby, unnskyld; kjempebarbie, i full intrigekrangel med de andre plastikkdukkene. 

God søndag fra real housemama of Stjørdal

Mens øyenlokkene er i ferd med å falle sammen, og jeg nesten dupper slik jeg gjorde i den siste barseltiden, skal jeg forsøke å forklare tilstanden på Lykketoppen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tester ut hvordan det er å være alenemor til 4 stk kids en hel helg. Og ja, det er utfordrende, men det er så fantastisk å ha hele huset fullt av dem, at jeg finner ikke ord. 

Vi er vant til å ha mitt tantebarn Tuva på 5 år på overnattingsbesøk, og nå inviterte vi lillebror Johannes på 2 år hit også. Til vanlig sover vi på loftet der jeg og Even på 2 år har soverom, men før helgen innredet jeg kjelleren som et slags barnehotell. Tuva og Mathias på ble innlosjert i køyesenga på rommet til Mathias, mens begge toåringene og jeg sover på gjesterommet. 

Mellom bleieskift, tannpuss, matlaging, matservering, Donald Duck og kakaosøl, skulle jeg være smart og la dem male. Det var ikke så smart. Men gøy var det sikkert.

Så skulle jeg være knall og ta dem med ut på to forskjellige lekeplasser. Da kom haggel og vind for fulle mugger, og jeg måtte samle kidza og jogge hjem. “Du skulla sjekka været på telefonen, tante. Har du kakao?”

Det er bare å finne senga. Ikke fordi det “kommer en dag i morgen”, men fordi jeg nå forstår hvorfor mormor alltid sovnet da hun leste Donald for meg på senga. Hun var stuptrøtt, that’s it. 

Unger: dere er sååå mer enn verdt det å bli stuptrøtt, kosegullene til mammatante.

Mathias trodde riktignok at jeg var morfaren til Tuva. Og Even malte seg med neglelakk på fingrene og i ansiktet. Johannes og Even kranglet om mørkebrun gammel modelleire med hår i, og kalte det “is”. Alle barna kilte meg til jeg nesten tissa meg ut, og ordet bleieskiftarbeider fikk ny betydning. Alt av gjøremål som matlaging og husarbeid måtte avbrytes pgr av trøsting og megling, og det er helt utrolig hvor stor verdi en halv kindereggleke får når den er “min …miiin!” og kan brukes til å sjefe babybosse litt. Men de to eldste har fått lære seg ny taktikk: La småttisene bare ha leken, da mister den tingen sin verdi innen få sekunder. Faktisk kom Even tuslende og sa:”Her Tuva. Få den du!” Jeg så forresten Mathias 7 år rømme ned på rommet sitt i stor stil etter å ha blitt overkravlet av toåringene i sofaen.

BUT I LOVE IT! Makan til spennende helg! Jeg ville in fact faktisk ikke heller vært på party med CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp; ingenting slår ei helg med tantemammas små rakkartroll. 

Men alenemamma til 4 småbarn? Ok, ved 6 armer til, privatbussjåfør, egen buss, nanny, avlastning hvert 4 døgn, 2 svære lekerom, 4dobbelt med leker så alle kunne sagt: “Min!” uten dramatikk, renholder og egen kokk. 

Ja for ikke å glemme CharterSvein, Kåss Furuseth, Kongsvik og Blipp som klovner i kampen’s hete, til å steppe inn når barna vræler: “Næææi! Kutt ut! Slipp! Ka gjøøør du? Miiin bomullsdått! Mitt rusk.. miiitt!” Ikke for å være klein, men here comes CharterSvein, alle barna får smil i munnvik av Kongsvik, og har du sett, her kommer Blipp og Furuseth!

DA skulle jeg gjerne vært alenemamma til fire. Inntil da øver jeg meg på barna og tantebarna mine. Hvem vet? Kanskje neste gang jeg tester dette er jeg alenemamma til 6? Jeg har nemlig 5 tantebarn. Highest can go er alenemor til 7 stk ei hel helg. Det må vi teste om noen år, family? 

Det er alvor i lufta, og den eldre legen har morskt blikk. Sykepleieren også. Flere ganger har jeg fått dem til å le. Men i utgangspunktet er det alvoret som preger kontoret på sykehuset. Jeg reiser alltid alene, og sier ikke til noen hvor jeg skal. Hvis jeg sier hvor jeg skal, snakker jeg ikke om hvorfor. Hver gang tar jeg blodprøvene med musikk på ørene og fokuserer på noe positivt mens jeg venter på legen og sykepleieren. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

-“Er du mye sliten, Helene? Begynner du å kjenne det i leddene? Har du vondt” 

-“Jeg kjenner ikke etter, men jeg må innrømme at den siste joggeturen var skikkelig tung.”

Det er kun da, og bare da, at jeg tenker på sykdommen som kan forkorte livet mitt med mange år. Mens jeg venter på kuren som vil helbrede meg, snakker jeg ikke om denne sykdommen. Hvorfor skal jeg det? Det vil ikke helbrede meg å klage. Stille inntar jeg en dag innimellom hvor jeg bare sover. Så jogger jeg. Så spiser jeg sunt og er takknemlig for at jeg liker å leve alkoholfritt. At jeg ikke føler det som om jeg går glipp av noe. 

For ja. Jeg blir sliten og søvnig. Lettere enn andre. Men hvis jeg snakker om det, hva vil det hjelpe på situasjonen? Hvis jeg skriver hvilken sykdom det er, her; vil det gjøre alt så mye bedre?

Jeg kan snakke om noe annet. Og grunnen til at jeg heller velger å snakke om bipolar 1, enn denne fysiske sykdommen jeg akter å bli frisk fra, er at jeg har vært frisk fra bipolar i 6 år. Jeg er på den andre siden når det gjelder det psykiske; frisk og glad. Det er så mye positivt jeg kan fortelle om hva angår bipolar. Det er det ikke når det gjelder grunnen til mine turer til sykehuset. 

I leave it to the doctor, og lar det være. Jeg kan bare leve sunt, og vente på kuren som mest sannsynlig vil gjøre meg frisk om et år. Jeg kjenner ikke etter. Symptomene er der, jeg vet jo det. Noen morgener velger jeg å avlyse dagen, og høre etter kroppen. Men ingen merker det, for jeg bare sørger for å ikke ha noen avtaler, og så skrur jeg av lyden på telefonen mens jeg sover. Selv om jeg har sovet hele natten også. Når de lurer på hvorfor jeg ikke svarte på telefonen, sier jeg bare at jeg har skrudd av lyden. Jeg begir meg ikke inn på fakta om mine organer som venter på behandling. 

Jeg nekter å svakeliggjøre meg selv. For nå trenger jeg meg selv sterk. Jeg kan styre disse tankene selv: “Hvordan har jeg det…? Føkk it: Hvordan TAR jeg det?” Jeg tar det strålende. Akkurat nå mens jeg skriver litt om det, triller tårene. Men aldri ellers. Jeg får altså heller legen og sykepleieren til å le. Vi snakker heller om min sunne livsstil og alt det positive jeg velger å tenke. Det er automatisert nå: jeg er en rå tøffing, for det bestemmer jeg. Å fokusere på sykdom vil ikke hjelpe. Å fokusere på hvor tøff jeg er som lever med den på min egen stille måte, vil hjelpe meg å deale med den.

-“Vil du jeg skal sende deg prøvesvarene, Helene?”

-“Kommer jeg til å falle om og dø hvis verdiene er høye?”

-“Nei det skjer ikke sånn. Det vil ta år med svekking av kroppen før alvoret setter inn uten kuren.”

-“Kan jeg gjøre noe med det; er det noen poeng i at jeg vet om svarene?”

-“Hehe nei..”

-“Da lever jeg best i uvitenhet, og vi dropper de ressursene det er at du gjør jobben med å sende det til meg.”

Det beste er å leve ensomt med dette. Kun de aller nærmeste vet om det, samt et par venner. Men jeg velger det bort som tema. For jeg vil ikke føle meg syk. Jeg vil kjenne meg frisk. Derfor funker det å ikke snakke om det. Å fortrenge det i hverdagen er det eneste jeg kan  gjøre for at denne sykdommen ikke skal overta tankene mine. Derfor kommer ingen klageinlegg om dagsformen min. Hvorfor skal dere lese om det? Hva skal vi gjøre med det? 

Jeg står ikke bare i kø, men venter på at medisiner skal presses ned i pris på markedet. Medisinet jeg må ha for å ikke dø av dette om noen tiår. Det er ingen grunn til å klage for det; jeg er så heldig at jeg kommer til å få behandling og mest sannsynlig bli frisk. For en mulighet som venter der framme.

Den dagen jeg er frisk fra dette skal jeg gråte en hel foss av takknemlighet. Og i mitt stille sinn sender jeg en varm takk til en lege og en sykepleier som virkelig gjør jobben sin bigtime.

Så la oss snakke om det om et år. Da er jeg helt frisk, og vil mer enn gjerne fortelle. Akkurat nå vil jeg bare være tøff og smart mamma med trua på framtida. Ei lang lang framtid der jeg får møte …..kanskje barnebarn? 😉

Dette er en hyllest til en av de positive ildsjelene i lokalsamfunnet vårt: hva var Stjørdal uten glød? Enkelte mennesker bidrar til denne gløden, og jeg møtte en av dem i dag. 

Kjære deg og dama di. Om det er kona di aner jeg ikke, for slike som oss har ikke tid til å vite alt om alle. Men dere bor sammen, og har barn. 

Du er som meg. Du har vokst opp her og har mange å hilse på når du begever deg rundt i Stjørdal sentrum. I dag hadde vi tid til en prat inne på kjøpesenteret. Tenk å si noe så gledelig som det du tok deg tid til å si til meg. Du kunne fortelle at du mente jeg skriver bra, og at du og dama di venter på innleggene min. Det du hadde å fortelle om deg selv var også positivt, noe jeg virkelig setter pris på; ditt plussfokus. Jeg la merke til det du sa om kompisen min. Han har slitt med rus, og det vet vi begge to. Da han gikk unna sa du: “Han er egentlig en go’kar han, ikke sant?” 

DU TREKKER FRAM DET POSITIVE VED BÅDE ANDRE OG DEG SELV; TAKK FOR DET!

Hvis man spør deg hvordan det går, and what you’ve been doing, trekker du fram det som er bra. Du har gjort suksessrike investeringer, og er i stand til å skape velstand. Du har reist, og opplevd verden på din måte. Rukket å gjøre mye.

Folk som er glade i seg selv liker å høre om andre’s suksess. Slikt er inspirerende i deres ører. Men så har man de ørene som er preget av det motsatte. De som motarbeider seg selv i selvforakt, er heller ikke i stand til å forstå dem som samarbeider med seg selv. Dem som velger å være sin egen beste venn.

Dette med å fortelle om det positive, er det ikke alle som skjønner. I mangel på knagg å henge det på, kaller de det “skryt”, og dømmer deg nord og ned i sin dårlig kamuflerte misunnelse.

Nei nei nei, de vil ikke høre om det positive.” Har du ikke en sykdom eller to å fortelle om? Gikk ikke noe skeis, eller hva?”, tenker de utålmodig. Sugne på negativ input frustreres de over å ikke finne noe sutter hos deg. Ikke noe syt heller. Nei, ikke så mye som litt spiselig klag kan de spore hos deg. Bare vetttug framgang og fornøyde smil. 

Som jeg DIGGER slike som deg! Dama di kjenner jeg ikke, men hun setter sikkert også pris på væremåten din.

Så herlig fantastisk det er å slippe å høre om vondter og nedturer, når jeg innimellom snakker litt med deg. Ditt fokus er på den smilende smileyen, ikke det grinete gulfjeset. Jeg ser du søker etter det positive hos lokalsamfunnets innbyggere, og det gjelder nok også globalt. 

Generelt er jeg vant til å være omgitt av venner og familie som forteller om positive planer, nye jobber, suksesshistorier og alt det andre de gleder seg til. Derfor er det alltid malplassert for min del å være innen rekkevidde hos negativt ladede folk som suger energi og kun har klaging å komme med. Det er selvfølgelig unntak; enkelte opplever livskriser, og da er man jo der for dem. Det er noe helt annet enn mønster laget av kun sort og grått, at et friskt mønster har sorte innslag av kontraster

Denne lille byen behøver slike som deg: You know who you are, og jeg ønsker deg og dama di en smashing kveld. Jeg håper dessuten at dere husker det min far var opptatt av:

Å nyte det gode liv. 

Takk og pris for friske, glade innslag i bybildet 🙂

Jeg har fortsatt tårer i øynene, og hver gang jeg ser på den blir jeg fylt med både trygghet og salig takknemlighet. Det første jeg gjorde da jeg løp inn døra i dag, var å sette den oppe på ei hylle. Men det var feil hylle. Den måtte få en annen hylle med bedre plass. Nå sitter den der med lukkede øyne og passer på oss. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For et og et halvt år siden begynte jeg å lete etter henne. For en gang i tiden mistet hun sin sønn. En dag i 1990 rant det over for et mobbeoffer på Stjørdal, og han reiste sin vei for godt. Det betydde alt for meg å finne mamman hans for å spørre om jeg kunne få skrive denne historien. 

Jeg har ikke sett henne på et år. Ble så glad i henne og søstra til Johnnis da jeg ble med på reisen tilbake i tid, og fikk skrive om noe som egentlig var ubeskrivelig. 

Vi skulle møtes igjen i dag. Ta en kaffe på en kafé i Stjørdal sentrum. Prate om akkurat det vi følte for å snakke om, og planlegge veien videre. For vi gir ikke slipp på hverandre så lett, nei. 

Plutselig satt jeg der med en stor, hvit, nydelig engel i fanget, en vakker, hvit duk, og tårer som presset på. For ikke å snakke om frysningene på armene mine. Tenk at mamman til Johnnis ga meg en stor engel, og en hvit duk.. 

For meg betyr det mer enn noen ord kan beskrive, og denne engelen skal jeg aldri sette ute. Den hører til inne her hos barna og meg. 

Tusen tusen takk, Marianne. Alle har noe å lære av deg. Du er jo som en engel selv. Og alt du bærer på er du villig til å vise oss andre, selv om det krever mye av deg å åpne den sekken. Nå gleder jeg meg til å ta en kaffe hjemme hos dere. Du er et varmt menneske, og jeg skulle ønske alle var like hjertelig klok som du. Så jeg sender en klem fra Stjørdal og over fylkesgrensa i kveld. Det er en engleklem. 

Lille Johnnis sin historie kan leses inne på denne linken: http://m.forbipolene.blogg.no/1456400700_25022016.html.

Dette var det eneste døgnet i denne påskemåneden at jeg skulle ha såkalt barnefri. Jeg er fornøyd med å være omgitt av sjarmiser og småtroll, men kjente det var digg å sove ut. Til kl 11.00 faktisk. Yeah. Tilfreds. Aah. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Før jeg la meg i går kveld, fikk jeg lyst til å støvsuge alle tre etagene i huset. Derfor stod jeg opp til shinet hus med et bredt glis, sol ute, og sol inne. Laget meg kaffe, egenkomponerte knekkebrød med smør og svenskost, jordbær med søtning og fløte på og kokte egg med smør: nå skulle det søren meg JOGGES! Jepp, jeg tilogmed spiste en appelsin, som jo er langt fra lavkarbo. Don’t care; denne joggeturen skulle bli bra, med krydder av carbs. Jeg hadde 7 timer på meg til minsten kom hjem. Yeah. 

Kaffe med fløte. 2 kaffe med fløte.

Og der skled jeg ut med en rusletur i kjelleren. Husker ikke hva jeg egentlig skulle, men plutselig hadde jeg sortert og ryddet i 5 pappesker, 2 megaposer og 7 esker. På et eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ENDELIG RYDDE I BODEN! Etter et og et halvt år fikk jeg anfallet jeg lenge hadde ventet på. 

Som en annen speedie føk jeg hit og dit; god damned for en enorm ordenssans, jeg har vel aldri klappet meg selv så intenst på skuldra før som i kjelleren i dag. 

Så mye som måtte kastes da, lady! En søppelpose og to handleposer stappfulle med søppel, en eske for gi bort barneklær, en for snart passe til Even klær, en for hobbyting, en for gi bort pittesmå sko, en for ditt, en for datt, samt et uendelig system med stæsj inne på gjesterommet. Juletreet jeg hadde prøvd å samlekrympet med plast fordi jeg hadde sett en smarting på nett, måtte pent vente på Mathias sitt rom, og haugen med tomme pappesker og bokser fikk snart ikke plass under trappa. Shit. Der var DE jakkene ja! Og ALT av sexy undertøy; på tide å skaffe seg en elsker? Neh, only for me.

Et sted mellom esker, poser, bokser, gamle såkalte systemer og nye organiserte systemer, gjensynsglede og kjappe bevegelser – begynte jeg å miste ting, velte tang og frese irritert, mens jeg knurret aktivt grrrr! 

Jeg stilte meg opp og klødde meg i hodet. Hmmm. Følte meg jo mer speedie enn all verdens fortids – Mette Mariter. Hva i svarte var dette? Aha! Det her kjente jeg igjen! For noen måneder siden gikk husvasken veeeel effektivt og ekstatisk …og da viste det seg utpå kvelden at jeg hadde glemt å ta lithium. 

Ok. Maybe so. Jeg kunne sjekke det etter den siste halvtimen med søppeltømming, tilbakeføring av esker i boden og vasking av gulv. Måtte utnytte tilstanden: housewife of kids and self!

Jeg løftet, bar, plasserte, søppeltømte, trappeløp, vasket og ryddet, før jeg løp opp til kjøleskapet for å sjekke dosetten. Javisst hadde jeg glemt saltet mitt. Oh lithium my dear. Fortsatt gikk det ok å ta den, det var ikke for sent. Så jogget jeg en tur, trente styrketrening og dans, før jeg dusjet for harde livet. Klar til å ta imot minsten, kunne jeg gi ham leker, bamser og bøker som jeg hadde funnet i boden. 

Jeg glemte å få med at jeg rakk to fulle vaskemaskiner der nede i kjelleren, ta meg av både minsten og nabogutten, samt servere middag til de to, og nabodiva mi. Og rydde i stua etter det hele. 

Kjære bipolar. Jeg er definitivt ikke din uvenn. Når du innimellom titter frem på denne måten blir jeg helt forelska. Jeg liker energien. Elsker å få gjort alt jeg ellers lengter etter å gjøre. Den energien er der litt ellers også, men disse megaprosjektene i huset: I love it! Et glimt av heaven, og samtidig frisk kontroll.

I morgen er det tilbake til det normale, og at jeg tar med meg er humøret, 20 % av hyperaktiviteten og 30 % av kreativiteten. Helt ok. Man trenger å roe ned også.

Slik kan det altså gå. En sjelden gang i blant glemmer jeg lithium på morgenen. Og uansett hvor givende det er med slike effektive timer med husarbeid, er det ikke fristende å hoppe over medisinen for å oppnå effekten. Den er jo der i aller høyeste grad ellers også, og det sunneste både fysisk og psykisk, er å fordele denne energien jevnt. For man går jo tom i løpet av en slik dag hvor man glemmer seg. Det er derfor kroppen forsøker å si fra ved at man blir irritabel. Det er ikke normalt å bevege seg så hurtig og mye på en gang, uten å greie å ta pauser. Uten å puste vanlig, men nærmest hyperventilere. Derfor har jeg respekt for det faktum at jevn tilførsel av riktig medisin er det eneste riktige. Cool down the crown.

Men jeg må innrømme at dagen i dag har gjort livet vårt enklere. Nå vet jeg nøyaktig hva jeg har hvor nede i boden. Og jeg føler at jeg har vært på shopping der nede. For tiden er det slettes ikke så verst å være til. Life rules, og akkurat det kan jeg takke lithium for: my battery 😉

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Spikker du din egen fløyte, eller danser du etter andre’s pipe?

Jeg er en såkalt vanskelig person som ikke så mye som tripper litt til andre’s piper. Langt mindre, Gud forby; DANSER til andre’s piper. 

Jeg smidde min egen pipe ferdig allerede før jeg lærte å skrive. Med min egen kniv som jeg tok ut av min egen slire, smidde jeg mine egne meninger. Nede i fjæra. Oppe i skauen. Oppi båten. På vidda. You name it? No; I name it!

Jeg skulle vist meg sexy, operert og vakker her på bloggen. I stedet er jeg kjerring mot straumen og viser meg bloggings ugly. Det er den fløyta mi. Har instrument; danser ikke etter pipa di. No way. 

Her i mitt eget sandslott, er det jeg som bestemmer. Og kun jeg. Jeg bærer støvsugeren fresende over sofaen, og støvsuger smuler og støv under sofadoningen, mens mammamusklene vokser og snørra snufser. Yeah. Så bærer jeg 8 søppelposer ut på en gang mens damesvetten triller, før jeg løper inn og skriver på en story, mens jeg sjekker lasagnen i ovnen. Oh yeah. Men ikke for noen kar: everything I do, I do it for my kids and me. Prøv å klappe denne dama på ræva uten avtale, og jeg skviser til. Foran, på buksa di. I am my boss.

Prøv å prøve deg som herremann med kjedelig stemning i mitt happy home, og jeg sier bare “BØ!” så fiser du ut døra mi.

Utenfor marsjerer mammamafiaen spoiled swaggers, under eye baggers, i et velkledd og samstemt tog. De roper høyt om mote, barneoppdragelse, påbudt ekteskap, expensive living og by the way; forever living. Jeg titter ut av døra og spiller litt på fløyta mi så de kan trampe forbi i takten til pipene sine, sintesure fordi jeg ikke danser etter.

Men jeg tviholder på nattesøvnen min, og fløyta mi! Jeg vil ikke kjenne shallow chickens. Skal ikke ha noen mann i hus. Jeg oppdrar barna mine slik jeg vil, kjøper billige produkter samme hvor rik jeg er, føkker svindyr levestil og har ikke tenkt å leve forever. 

“Hun er så vanskelig. Så sær og tverr!” Piper det i opptoget med rosefiser og eplebæsjer; dette med å være ikkevanskelige; det kan de. Riktig damete og ikkevanskelige.

Ja, er jeg det? Er jeg egentlig vanskelig, bare fordi jeg ikke finner meg i hersketeknikker, dårlig stemning og bull? Eller shit? Er jeg sær, fordi jeg er superlykkelig uten både mann, lampe til 20 000 og jakke til 30 000? 

Ingen av de mange vennene mine piper dansende i togete kor. De har like sterke meninger som de er tøffe og originale. Alle smidde de seg sine egne solide seljefløyter i tidlig barndom. 

Vi bare er sånn. Deal with it! Vi gjennomskuer fake shit, og vi kjører på med våre egne prosjekter. Vi brøler oss gjennom styrketreningen i stuggu etter joggeturen så det høres ut som murder bitches, og vi setter sammen klesstil etter vett, ikke mote. Vi er sure når vi vil være sure, og glade når vi vil være glade. Vi er ikke pleasers, og ikke dine pipe dancers. Vi er så nerdete vi bare vil, og handler på loppis og salg as much as we want to!

Vi har så sterk intuisjon at du iblant undrer på om vi har installert små kamera inne på pipekaféen din. For hvordan kan vi vite?

Jeg skal fortelle deg hvordan. Vi er ikke forstyrret av pipa di. Vi er ikke distrahert av andre sine meninger. Vi har rene, klare, oppvakte sinn, og god gammeldags intuisjon. Enkelte pipespillere er så overtroiske at de kaller oss hekser. Som om det at de har forstyrret sin naturlige magefølse med materialistiske og primitive, lettlurte tanker, betyr at det er vi smarte damer som er utafor innaforet.

Ærlig talt; jeg driter i pipa di til den tetner. Du må bare pipe i vei; jeg danser kun den dagen jeg skaffer meg en elsker; og bare for ham. Ikke skal jeg gifte meg heller. Ikke kjøpe alt det latterlig dyre dilldallet du piper om, heller. 

Pipene sitter i fengsel, og fløyta mi er fri. Man kan ikke låse ut noen som har svelget fengselsnøkkelen, heller. De må drite seg ut først, for å si det sånn. Våkne fra bullshiten og lære seg å tenke globalt. Man piper ikke om at brukt og billig er ekkelt, og forventer at vi med våre egne fløyter gidder å danse etter. 

Hva med DEG? Smir DU dine egne meninger? Danner du din egen livstil, eller danser du unødige dansetrinn, etter fremmede piper? 

Er du redd for å “være vanskelig”, eller blåser du i den forbanna pipa? Tetner den i det du driter i den? Oh holy fløyte som jeg respekterer egensmidde meninger, original klesstil og vett oppi huggu i egen stuggu!

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Når et beger er fullt, renner det over. Sånn er det. 

Dette er en av anonyme Iben’s historier. Som boheme nærmere 40 enn 30 har hun opplevd mye, og jeg får høre det meste. Hun er en av mine nære venninner, og det hun forteller limer seg fast i mitt hjerte. Hun er rett og slett naturlig interessant. Noen ganger får jeg lyst til å gjenfortelle hennes opplevelser her inne, og Iben lar meg gjøre det, så lenge det er anonymt. Jeg er så glad i henne for alt hva hun tviholder på. Som for eksempel det at hun dropper facebook. 

Det var på den tiden at Iben bodde på Steinkjer. Hun studerte, og måtte jobbe i tillegg for å få endene til å møtes. Renhold var hun god på, so why not. 

Hun fikk jobbe for et par som drev et renholdsfirma, og skrubbet og vasket for alt pengene var verdt. Dager hvor folk ikke hilste, timer der hun var usynlig, blandet seg med minutter hvor hun møtte sure blikk og nedlatende uttrykk. Var det dette som het studietid? Hun bet det i seg og fortsatte. Men hver dag var hun sint og irritabel etter jobb.

Paret som drev renholdsfirmaet forlangte at Iben skulle vaske hjemme hos dem også. En dag kunne hun ikke unngå å overhøre en diskusjon mellom ekteparet mens hun vasket toalettet deres. De hadde hatt et innbrudd i renholdslokalene, og nå var den penere fruen sint. Om og om igjen gnagde hun på noe som fikk Iben til å reagere, nemlig at det måtte være Romjenta som brukte å sitte utenfor kjøpesenteret i byen som hadde stjålet av dem. 

-Den fisefine damen klagde: “Det må ha vært den tiggerjenta der, ingen tvil om det! Alle vet jo at romenerne stjeler. Hun har brutt seg inn, og stjelt av oss; sånn er det!”

Det var dråpen. Selve kokepunktet. Iben reiste seg for første gang etter hun begynte å jobbe for dem. Hun kastet fra seg kluten og svampen, og gikk helt bort til kjøkkenet der ekteparet stod.

Rasende sa hun høyt: “Jeg nekter å jobbe et eneste sekund for dere! Dere er noen rasshøl! Føsj! Dere er ikke bra folk, men avskum! Selvfølgelig kan det hende at hvem som helst har stjålet fra sleipe åler som dere, men å primitivt påstå at det er ei lita romjente utfra uintellegente fordommer, er å dra det lenger enn fantasi! YOU SUCK! Get a fucking life! Hade!” 

Hun ga blaffen i oppsigelsestiden, men fortalte det smålige paret at hun hadde tatt opp alle deres diskriminerende antakelser om den stakkars tiggerjenta, før hun gikk innom jenta og ga henne en tier.

Noen ganger er de ikke fine folk, de som prøver å være finere på det. Iblant er de den siste skitne dråpen i et beger som var altfor stort i utgangspunktet. 

Les mer om Iben’s opplevelse her: http://m.forbipolene.blogg.no/1480363126_28112016.html

Du leser forbipolene.blogg.no

Facebook: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/

Talerlisten.no:  https://talerlisten.no/profil/helene-dalland/