Bli med oss til vårt andre hjem og vår beste venn; selveste Pirbadet. De er for sjenerte til å kalle det SPA, men jeg tør påstå at vi atter en gang har vært på et megaspa. Kom la oss vise deg hvordan du kan bade i vakre omgivelser for en rimelig penge. Er du noensinne i Trondheim: Gå ikke glipp av Pirbadet 😉
Noen ganger trenger vi us-time. Bare Mathias og jeg. Uten lillebror. Da er det aller beste vi gjør, å dra til Pirbadet. I dag fikk vi med oss morgenlufta i Stjørdal da vi gikk til togstasjonen. Vi pratet om vakre hus og om hvordan man burde rocke opp salmer, eller rett og slett rappe versene. Så tok vi toget til en Trondheim by badet i sol.
Jeg tok bilder inne i badelandet til dere før Pirbadet åpnet i dag, for å få med morgenstemningen. Se så vakkert det er, i Norges største innendørs badeanlegg.
Velværeavdelingen har tropisk dusj, isdusj, friskt drikkevann, stillerom med solsenger, badstu og vanlig dusj. Utenfor har de også dampbad. Ansvar for eget SPA, med andre ord. All a mama needs. Derfor er det mye du får for inngangsbilletten her.
Du blir sulten også, ikke sant. Her inne kan man bo hele dagen, og jovisst kan man kjøpe seg mat på en restaurant her. Men det blir fort dyrt.
Derfor har Pirbadet tilrettelagt for at du skal kunne ha med deg medbrakt mat og drikke, og sitte ned i harmoniske omgivelser i matpausene. Vår meny var enkel i dag. Mathias spiste pølser i polarbrød og capri sonne, pluss påskegodteri. Jeg laget meg salat i et Gresk yoghurt – spann, med ostebiter, 4 kokte egg (kokte dagen i forveien), purreløk, paprika, ostebiter, tomat og agurk i ayolisaus. Min drikke var ei stor flaske hjemmelaget farris med funlight i. Vi storkoste oss mens vi satt og spiste, men Mathias vil nok ha annen meny neste gang. Det var ikke så suksess med polarbrød rundt pølsene.
Sommeren for tre år siden bodde vi her inne i Pirbadet i tre døgn, Mathias og jeg. Dvs vi bodde på hotellet ved siden av, men slo vår egen rec ved å bade i 10 timer i strekk dag nr 2. Med stor gravidmage duppet jeg i vannet med vanndilla i stedet for cravings, til stor glede for Mathias. Vi elsker Pirbadet; ingen tvil om det.
Kom deg inn på linken under for å sjekke ut Pirbadet’s hjemmeside. Der finner du åpningstider og priser. Husk medbrakt mat og drikke; det er like så spennende når du setter sammen din egen meny 😉 Del gjerne, så nord og sør får vite mer om den stolte midten av landet.
Se godt etter. Det er mye rart et blondt hode kan finne i skauen, skal jeg si deg.
For du ser vel hva de gjør?
Noen stokker som driver og holder på med something åpenlyst, midt i skauen. Rett ved stien. Et eller annet, liksom. Det kan se ut som om de leker dyr og greier.
Hva er vel bedre for en åtteåring enn å få mamma helt for seg selv en hel helg uten å måtte dele mamsen med lillebror? Eller for en lillebror på 2 år å få pappan sin for seg selv en hel helg, uten å bli sjalu på storebror?
Det er duket for en spesiell påskehelg. Dette har vi som foreldre tenkt nøye gjennom. Denne helgen skal barna våre endelig få tid alene med den foreldren de bor minst med.
Mathias og jeg startet med tivoli her på Stjørdal. Så ruslet vi oppover til tante Silje, Aron og Maria. Her tar vi pause før vi går eventyrstien hjem igjen, der det blir pakkings; for i morgen blir det Pirbading på oss.
Vi drømmer om sommerdager sammen bare vi to. For lillebror er for liten for de planene vi har for sommerferien. Han skal ha alenetid med pappan sin, mens vi suser ut i vårt langstrakte land og finner på gøy.
For man skal ikke glemme en snill og tålmodig storebror. En skal huske at storesøsken også husker, at det var en tid da de kunne slappe av alene sammen med mamma eller pappa, i fred og ro.
Gjenskapning av en svunnen tid er viktig for fortidens alenebarn. Og jeg skal ikke nekte for at denne mamman nyter å kunne gi sin eldste sønn 100% oppmerksomhet. Fordi han fortjener det 😍
Kjære pappa. Noe sier meg at du kan lese dette fra der du er nå. Hvordan en superpappa som du kan bli enda med super, er vanskelig å forestille seg, men jeg tror tankene og følelsene dine dro videre. Slik vi snakket om da farfar døde på midten av nittitallet. Du vet, jeg skrev denne teksten til deg i fjor. Du skal få den på nytt i år. Jeg har lest og finpusset. Det er din gave fra meg. Du vet, dette er ikke bare min dag. Fine, snille pappa:
Jeg står i dusjen og skjelver i slow motion. Det er ikke sant at jeg står, forresten. Jeg prøver å stå, men det er umulig. Må sette meg ned.
Hvisker “Nei.. Det er for tidlig..”
Roper “DU FÅR IKKE DØØØ!!!”
Kvelden før:
13.april 2011 er i ferd med å munne ut i vårkvelden. Det er mine siste timer som tredveåring.
Leiligheten er rundvasket, og alt serveringsklart står i kjøleskapet og venter. Det er oppholdsvær. I morgen kommer familen og feirer bursdagen min. Vi skal drikke kaffe og spise kaker. Pappa liker best å steke vaffelkaker, for det mestrer han, så det doble vaffeljernet står framme. Etter det tredje slaget for 8 år siden er han ufør og har afasi. Han greier ikke å snakke. Men han er en kløpper på vaffelsteking.
Jeg legger meg. Får et forvarsel uten at jeg vet det. Ringer pappan til sønnen min.
“Du, jeg har helt angst. Tenker på at vi alle skal dø. Så fælt å tenke på. Hvis jeg ikke dør først, må jo noen dø før meg. Tenk å oppleve at mamma og pappa dør før meg!? Eller at dem må oppleve å miste meg.. Jeg holder ikke ut tanken…”
Jeg sovner livredd den kvelden. Av en eller annen grunn har jeg tanker om døden konstant.
Det er tidlig på morgenen når telefonen ringer. Det er min mor, ser jeg. Hun vekker meg. Jeg tenker at hun nok kunne ventet litt med å gratulere meg med dagen..
Stemmen hennes. Det er noe alvorlig galt med den stemmen.
-“Gratulerer med dagen, Helene. Jeg har noe jeg må fortelle deg.”
Hun puster tungt. Stemmen høres ut som den gjør når hun holder tale og blir rørt. Den skjærer. Hun er på gråten. Jeg skjønner at noe er galt, og setter meg kjapt opp i sengen.
“Er det noe med pappa?” Spør jeg
Stemmen til mamma brister: “Ja han Hans er blitt veldig alvorlig syk. Beklager altså. Jeg skulle ønske jeg ikke trengte å ringe og vekke deg med dette på bursdagen din.. Men det er.. det er veldig alvorlig. Han er veldig syk.” Hun hulker. Gråten til mamma skjærer meg i hjertet. Hun forteller at pappa skal sendes med luftambulansen til st.Olav i Trondheim, og at noen kommer til å hente meg.
Fine mamman og pappan våres, på fjellet Galten i Sigerfjord.
…
Vettskremt løp jeg på badet. Måtte dusje. Om så bare for et minutt. Det var lettere sagt enn gjort.
Først måtte jeg ringe faren til barna mine. Jeg tryglet ham om å be for pappan min. Han trodde jeg hadde drømt, men han sa ikke noe om det akkurat da.
Jeg var i sjokk. Og håpet rant ned med dusjdråpene, og det faktum at jeg ikke hørte noe helikopter. Tiden hadde stoppet, og jeg greide ikke å styre bevegelsene mine mellom skjelving og gråt. Jeg ba.
“KJÆRE GUD! KJÆRE ALT! DU FÅR IKKE TA PAPPAN MIN NÅ! DU FÅR IKKE! LA HAM LEVE!”
Jeg måtte sette meg ned i badekaret under dusjen, for jeg greide ikke å holde meg oppe.
Hvisket: “Pappa. Du må leve. Pappa du må leve. Pappa. Du må leve. Du må leve. Vær så snill. Jeg gjør alt. Du mååå leve videre!!! Er så glad i deg pappa. Såååå glad i deg. Du må ikke dø!”
Jeg skrudde av dusjen. Lyttet. Nå måtte jeg få høre det helikopteret. Mamma og pappa bodde i byggefeltet rett ovenfor det jeg bodde. Jeg skulle kunne høre helikopteret som ville frakte pappan min trygt til sykehuset, godt.
Kledde på meg bukse. Lyttet. Kledde på meg jumper. Lyttet. Ingen helikopterlyd.
Jeg var desperat. Prøvde å fokusere på noe annet. Noe random og normalt som å ta på noe mascara. Men det var umulig. Jeg hadde panikk, og null kontroll over skjelvingene. Jeg ristet i store tak.
Tiden stanser helt nå. Jeg går inn i stua, ser ut av vinduene på himmelen mot Trondheim og griper telefonen..
Mamma må være ærlig med meg i den andre enden: “Helene… kjære deg.. Han er død. Vi kommer og henter deg nå. Beklager så mye…” Hun greier ikke å snakke mer, hun bare gråter. Det er så mye mer i kulissene mamma må takle disse minuttene. Jeg kan bare tenke meg hvordan det var å finne mannen sin død. Sjokket og presset ved å organisere helsevesen samtidig med nytteløs gjennopplivning. For hun ville ikke utsette meg for det under den første telefonsamtalen. Jeg var allerede i en type sjokk som jeg såvidt var i stand til å takle. Jeg kunne iallefall klamre meg til et visst håp. Et håp om en helikopterlyd..
Som jeg aldri hørte.
Han hadde allerede begynt på sin siste reise veldig tidlig denne dagen. Men siden dette varme pappahjertet hadde en sterk hjerteklaff operert inn, greide ambulansepersonalet å støte i gang en liten hjerterytme, en knapp stund. Men det var ikke håp. Mamma måtte ta farvel med sin kjære.
Nei, ingen helikopterlyd var å høre over Stjørdal denne dagen. Det var for sent nå. Og ikke til å endre på. For evig og alltid.
Jeg faller ned i sofaen. Tårene fosser. Så stopper alt, og jeg roper: “Neiiiii! NEEEEIIIII! ÅÅÅÅÅÅH!” Jeg dæljer løs på sofaen i et utbrudd av alt på en gang. Har aldri følt meg så fortvilt. Alt er annerledes enn før. Ingenting kommer noensinne til å bli det samme.
Parallelt prøver min søster og min bror å takle sjokket på sine måter. Hans Even må komme seg fra Meråker til Stjørdal, mens Silje kjører opp til mamma og hører på en cd i bilen som hun aldri siden har hørt igjen.
Pappa våres har dødd. Han har dødd på bursdagen min. Vi skal ha denne dagen sammen nå. Familie og slekt skal slå røtter omkring denne dagen. Vi skal dele den. Den bursdagen er annerledes fra nå av. Det viktigste er at jeg skulle ønske meg pappan min tilbake. Tilbake for alltid. Den som nå gjør denne datoen verdig for meg, er min pappa i himmelen, og håpet om å treffes igjen. Vær så snill, få møtes igjen en vakker dag.
Jeg går i transe. Resten av dagen er ikke virkelig i mitt hue. Vi møtes hos mamma, hele familien, og ingen av oss har vel egentlig tatt det innover seg. Vi rister og gråter, skjelver, ler hysterisk latter og prøver å forstå at dette fæle her faktisk har hendt. Det er ingen vei tilbake nå. Vi må kaste oss ut i det. Sammen. Sammen, men så ensomme inni oss. For pappa, han er ikke der mer. Med klemmene og smilene sine. Varmen sin. Vi må finne en annen måte å holde varmen på..
Det begynner å komme kommentarer på facebook, siden det er bursdagen min. Vi blir enige om at vi snart må gå ut offentlig med det forferdelig triste at pappa har tatt sin siste reise, så folk slippet å uforberedt få vite det i en bursdagshilsen på min side.
Mamma og pappa ga meg livet 14.april 1980. Samme dag skulle han altså reise 31 år senere. Jeg fikk livet denne dagen, pappa mistet livet denne dagen.
Men han kan ikke være helt borte. Jeg nekter å tro det.
Begravelsen er en forferdelig prøvelse. Noe driver meg til å lese opp et dikt jeg har skrevet i sorgen, til pappa. Det er det fineste diktet jeg noensinne har skrevet, og året etter skrev jeg de to siste versene.
Jeg mister følelsene i føttene mine, og er et skjelvende nervøst aspeløv. Men jeg reiser meg og stiller meg foran kisten der min far hviler i Værnes kirke, og leser de 4 versene jeg hadde skrevet. Det er noe av det vanskeligste jeg har gjennomført.
Hans Even er den yngste i søskenflokken vår, og han har laget en låt til pappa. Gå gjerne inn og hør på den inne på denne siden:
Året som følger gir meg noen usedvanlig merkelige drømmer. Som denne: Jeg sitter og smiler på et sykehusrom. Det er veldig hvitt, og jeg holder en baby i hendende. Det er noen i rommet der med meg, men jeg ser ikke vedkommende. Det er for hvitt. En stemme sier mykt: “Nå kommer han.” Jeg reiser meg med gledessprengt bryst, og går mot døra i rommet mens jeg smilende og glad bysser ungen i hendene mine. Utenfor døra går sykehusgangen på tvers, og en rett fram. Jeg ser på babyen, og så ser jeg mot høyre gang. Der kommer min bror Hans Even slentrende med et gledelig smil.
Så ser jeg ned på babyen, og så ser jeg opp.
Der står pappa! Jeg lover dere, at der står pappa og smiler, mens han holder sin lamme høyrehånd (pappa hadde altså afasi og lam høyrehånd etter slag, de siste 8 årene han levde). Alt er enda hvitere, mer overveldende og lysere, og han smiler og nikker. Veldig tilstede. Jeg sier: “Men pappa? Er DU her? Døde du ikke?”
Det suser. Jeg snur meg og går inn i rommet igjen, sammen med pappan min og broren min.”
9 mnd etter pappa døde, kom vårt lille mirakel Tuva, til verden. Hun er datter av min bror Hans Even og min svigerinne Astrid. Jeg er hennes fadder. Det 3.året etter pappa døde, fikk vi alle tre søsknene hver vår baby de siste tre månedene av året. Først kom min Even 20.oktober. 22. November fikk Astrid og Hans Even Johannes i sine armer. Så fikk vår søster Silje, sin Maria Louise 22. Desember.
Jeg hadde flere drømmer det jeg traff pappa. Men så tok det slutt etter et års tid.
Pappa var en meget spesiell mann. Jeg så ham aldri sint i barndommen. Han og mamma gikk inn for et stabil og sunt barndomshjem, og ting gikk rolig for seg.
Spesiell, på den måten at jeg ikke fatter hvordan han greide å være så utrolig snill mot alle. Rettferdig og real. Han var så godt likt. Alle husker ham som en hjertelig grei mann.
Han ble født for tidlig, og altfor liten, i det gamle huset på Revhaugen i Sigerfjord. 28.desember, 1950.
Jordmoren ymtet frampå om å la den lille babyen slippe livet… Min godhjertede farmor ble sint, og sa: “Nånei! Ikkje denne gutten nei! Han skal leve!” Hun varmet han med huden sin, og førte ham varsomt inn i vinterlivet, oppe på haugen. Han fikk navnet Hans Ernst, den bitte lille bylten.
Det var farmor Nancy, farfar Harald, storesøstrene Solfrid og Ingeborg, og resten av bygda. En familie i kjærlighet. De lot bygda krite varer i den lille butikken til farmor og farfar nede i kjelleren, og hjertene var rike på nestekjærlighet selv om krona måtte vendes på.
Den lille gutten Hans Ernst vokste til, og ble en del av rakkarungene i fjorden. De fyrte på kinaputter, helte honning i nakker og fant på annet sprell. Det skulle være gøy, og det skulle være moro. Men dog uskyldige rampestreker.
Han var 8 år da har ble sint inni seg pgr av urettferdighet. En dame i bygda satt i stua og slarvet sladder om noen andre i lokalsamfunnet. Han husket det godt da han ble eldre, hvor provosert han ble den gangen, den falske baksnakkingen. At han syntes synd på de det ble snakket om.
Jeg er glad du fortalte meg dette, pappa. Så glad for alle de geniale verktøyene du og mamma ga oss tre søsknene under oppveksten vår. Dere ga oss forskjellige kunnskaper, like viktige fra mamma som fra deg.
Og nå er du død. Vi har savna deg i 5 år, selv om vi føler deg her sammen med oss. Nå tar vi i bruk alt i lærte fra deg, etter beste evne. Helt ærlig er det din fortjeneste at det går så bra med meg den dag i dag, pappa.
Tanken på deg og mamma, på midten av 80tallet.. med alle oss tre barna å skjerme, skulle dere gjennom det faktum at du måtte hjerteopereres. Falsk hjerteklaff måtte legene operere inn, og risikoen var stor. Jeg husker tiden etterpå. For du deltok i en sånn trimgruppe, for å leve best mulig etter operasjonen.
Mamma som stod tøff og stødig ved din side.. All kjærligheten. Det stabile, trygge hjemmet dere ga oss. Alle turene til Sigerfjord der du kom fra, og Ytterøy, hjemstedet på mamma’s farsside. Fisking, bading, masse slekt og venner. For en tid å minnes.
Vi vokste opp i barndomsparadis, Oluf, Åge, Casino og frokost på senga. Jeg skylder mine foreldre en stor takk 💖💙
Det skulle bli tøffere. Vanskeligere. Du skulle få slag. Og du skulle få enda et slag. Så skulle vi alle rystes med ditt tredje slag. Det var såvidt du overlevde. Året var 2005, og vi var en livredd familie som reiste innover til Levanger sykehus i all hast. Du snakket aldri mer etter det tredje slaget, pappa.
Men du fortalte oss så mye likevel.
Selv om du måtte legge jobben som ingeniør i Polymoon, fra deg for alltid, og hele din og mamma’s tilværelse ble snudd på hodet, smilte du gjennom tårene, reiste deg fra rullestolen, og begynte å male vakre malerier. Dette begynte da min søster Silje la fram pensler og papir. Det skulle føre til mange fine bilder. Veldig mange.
Livet ga oss som familie veldig mange flere utfordringer. Vi taklet dem hver for oss, og vi taklet dem sammen.
Så kom denne forderdelige bursdagen min. Den er hele familien sin dag nå, og dørene er åpne i mitt hjem for alle denne dagen. Det er fordi du var så sosial og vennlig av natur, pappa. Du som ble med oss barna på runder i nabolaget for å ringe på hos folk. For kanskje hadde de unger vi kunne bli venner med der inne i varmen.
Men du pappa.. Dette er din dag. Dagen da du la ut på din siste reise. Vi lar tastaturet være ditt her nå. Jeg sitter her med en bunke med papirer. Jeg vet du ønsket at disse skulle brukes til noe. Fortelles videre.
Det er dine egne historier fra barndommen din oppe i Vesterålen, jeg har i fanget mitt her. De heter
“BARNDOMSMINNER MED LATTERKRAMPE FRA SIGERFJORD”
You aint really gone
I’m a tough girl because of you
Cuz you told me how to
You’re my angel in the sky
I never need to ask why
I miss you, oh I miss my dad
And the best childhood someone ever had
But I know a spirit
when I feel it
Dad, in every tear
I know you are here.
I say to you, hey,
this aint mine, it’s our, day.
Oh father good one
You aint really gone.
You aint really gone.
Så er vi her igjen. Det er 14.april, og seks år siden han pappa døde. På en merkelig måte elsker jeg denne dagen. Vi søker sammen i familien, og klikker på et bånd som vi alle forstår hverandre på. Det er den dagen i året vi kjenner nærværet til en som vi elsker guddommelig høyt. Mange kjente ham, og alle sier det samme: for en mann. For en god, snill, fantastisk mann.
Vi sprudler over av ord, for vi vil så gjerne fortelle om han pappa.
Og hva betyr vel en bursdag, når det aller største ønsket mitt kun kanskje vil oppfylles på min dødsdag.
Tenk for en gave: å få møte snille englepappan min, et vakkert, vakkert sted der ute.
I påsken er jeg så heldig å ha et samarbeid med fantastiske Pirbadet i Trondheim. I den anledning vil min sønn på 8 år, og jeg, gjerne ha med oss en voksen og et barn som får gratis inngang til de deilige bassengene førstkommende lørdag. Norge’s mest rause og omtenksomme badeland ønsker velkommen innom.
Kanskje har du som mor/far lite å rutte med i påsken? Har det blitt hjemmepåske her i Trøndelag av en eller annen grunn? Eller bare har dere lyst til å bade? Uansett årsak kan det hende det er en dag i varme bassenger, bobler og bølger dere behøver nå 😉 Send meg en pm da vel. Gå inn på linken, lik facebooksiden forbipolene, og send meg en melding der: https://www.facebook.com/forbipolene.blogg.no/
Får vi flere henvendelser blir det lappetrekning, sier Mathias 8 år.
Ple@se sh@re noe så forbi polene, så vi når fram til de barna og de foreldrene som fortjener avslapning, lek og påskebading mest 😊
Det er personig, men ikke så privat. For det handler om gåter å løse, og koder å knekke. Den dag i dag skammer jeg meg ikke så mye som et støvfnugg over diagnosen jeg lever med. Selv om den mang en gang var en forbannelse, kan jeg ikke nekte for at den nå har vært en eneste stor gave i 6 år. Bipolar 1 har blitt min beste venn.
Det var en tid jeg var så lost. En lang periode. Jeg var trist og ensom i hjertet mitt. Stappfull av fortvilelse og sorg, og med en egen evne til å la folk tråkke på meg som de ville. Jeg hadde falt, og livet mitt var knust i fillebitet. Så syk som jeg hadde vært av bipolar 1, var alle muligheter rent bort som sand mellom hendene mine. Det var påskehøytider hvor jeg søkte evig søvn, og 17.mai’er hvor jeg låste meg inne og sank ned i sofaen. Mitt jeg var min skam. Jeg gadd ikke å bli spurt høflighetsspørsmålene “Hvordan går det?” og “Hva gjør du for tiden da?” For det hadde gått til helvete, og alt jeg gjorde var å klamre meg fast til jordkloden. Jeg var ikke en del av morgenfolket. Ikke en del av samfunnet; og ei heller en del av meg selv.
Da jeg reiste meg opp og børstet støvet av ruinene, hadde jeg blitt vant til å bære på tristhet og skam, og for hver dag som gikk puttet jeg det lenger og lenger bak i ryggsekken min, mens jeg dyttet nedi ny selvtillit og fresh tankegang. Jeg tillot meg å bli både sterk, grensesettende og tydelig. Nå var det nok. Hvorfor i huleste skulle jeg drive og finne meg i rykter og fjas, og samtidig være groundlooker bakketitter i evig skam?
Det er ikke alle som tåler at en skadeskutt liten fugl forvandler seg til en stor og sterk ørn med oversikt. De likte meg ikke da jeg lå på bakken og pep heller, men de likte meg bedre da jeg var en slik skadet og liten fugl som de kunne tråkke på så de ble høyere selv. For det er ikke så sjarmerende med grensesetting, som det er beroligende at en flau sjel lider mer enn en selv.
Jeg laget mitt eget sikkerhetsnett, av nettverk, affirmasjoner og visualisering. Jeg skulle opp og fram fra denne bunnen; det MÅTTE gå an å leve med bipolar uten å lide.
Veien tok ti år fra jeg bestemte meg, og jeg måtte tåle å tørke støv av en del ruiner før jeg stod stødig og sterk. Men jeg glemmer aldri hvordan det føltes å endelig fly som en ørn i mitt eget liv.
Først endret jeg meg fra slappfisk til tøffing. Aerobic, kickboksing og styrketrening ble innført i livet mitt av ingen ringere enn meg selv. Så måtte nikotinen dø ut. Jeg stumpet den og dumpet siggen for godt. For evig og alltid.
Nå kom den nye energien.
Årene ga meg utfordringer som gjorde at jeg kom til å behøve den sunnlivsstilen. Men det holdt ikke til den store gullmedaljen. Jeg fant ut at jeg måtte droppe beroligende midler ala valium, og gå for kun lithiumsalt og antipsykotikum.
Men det var ikke nok. Alkoholen måtte gå, den også.
Det var heller ikke nok. Jeg manglet det lille ekstra. Prikken over i’en: sukkerkornet. Jeg kuttet ut sukker, stivelse og gluten, og bestemte meg for å ytterligere påvirke diagnosen min i riktig retning, blant flere andre årsaker. Styre unna diabetes for eksempel.
Nå har jeg levd ekstremt clean i 3 mnd. Det vil si; treningen, avholdenheten, nikotinfriheten og riktig medisinering har vært med meg i årevis. Med all clean mener jeg at jeg for 3 mnd siden kuttet siste unødig rest i form av å innføre et kosthold uten unødig sukker, gluten, stivelse; og med lavt karboinnhold. Nå er jeg der jeg skal være. Nå surfer jeg på havet uten vinterklærne som fikk meg til å tryne før.
Det å være bipolar for meg, er som å være vinterkledd en glovarm sommerdag på stranda. Jeg trenger ikke alle disse plaggene. Tvert imot. Både løper og surfer så mye bedre uten.
Å være bipolar er for meg som å gå veien fra tåkeland til klarvær. Jeg trenger oppholdsvær i hodet for å funke. Hvis jeg ruser bort blå himmel med skyer som alkohol, nikotin og feil medisin, tåkelegger jeg min naturlige evne til positiv energi og styrke.
De som ikke har bipolar kan bli brisne og happy på alkohol. Jeg med bipolar eier en pol ved navn happy fra før; og må bare lokke den fram med perfekt medisin, affirmasjoner, visualisering og ren livsstil.
Er det ikke spennende? Hvis du har bipolar unner jeg deg å teste ut et halvår der du er fri for alt av falskt stimuli, og samtidig sier positive affirmasjoner til deg selv i speilet hver kveld: chech it out; du kan oppnå en naturlig rus.
All denne falske stimulien, all denne møkkamaten …..alt dette møkkafolket som ikke vil deg vel…
Trenger du det ikke? Er det overflødig? Fjern det, og se hva som skjer. Kanskje er det nikotin, alkohol eller annen rus. Kanskje er det mellommenneskelige relasjoner som stjeler din energi. Fjern relasjonen. Fjern nikotinen ved å lese Allen Carr’s “Endelig ikkerøyker”. Fjern alkoholen for en lang periode. Gjør det fordi du synes det er spennende å se hva som skjer med livet ditt 2 mnd etter eliminering. Fjern det av nysgjerrighet; du kan alltids innføre det siden.
Take a break.
Alle mine egne pauser har ført meg til en tilstand av ren lykke. For det ble ingen pause, men en livsstil; hver gang jeg tok av meg et unødvendig vinterplagg, og eliminerte noe unødvendig. Hvis jeg gråter for tiden, er det av naturlig sorg eller hvis jeg blir rørt. Jeg led av angst for 10 år siden. Det er borte nå. Ikke et fnugg er igjen, fordi min metode funker for meg. Det ligger så mye mer under det jeg skriver her. En metode satt sammen av tanketeknikker og et eget mønster, som har helbredet meg og gjort meg symptomfri. Jeg har mine egne bipolare retningslinjer å følge, og må gjøre en innsats hver eneste dag.
Menneskekroppen lever ikke lenge uten næring, og mitt sinn funker ikke lenge uten lithium. Jeg har en sykdom som må reguleres ved hjelp av livsviktig medisin, søvnhygiene, fysisk trening, relasjonshygiene, avholdenhet, selvkontroll på positiv tankebruk og strengt kosthold. Det holder ikke med en av delene, og jeg stå på hver time, hver dag og hver uke for å forebygge, opprettholde og helbrede. Hvis jeg vil ha det bra, må jeg ta konsekvensene av denne diagnosen og vri dem om til fordeler.
Det er for min del svært spennende å leve med bipolar 1. Bipolar 2 er noe annet. Det er store forskjeller mellom disse nært beslektede delene av diagnosen bipolar. Vi med bipolar 1 bør medisineres, da vi kan gli over i psykoser fra polene manisk eller depressiv. Bipolar 2 har gjerder ved polene som hindrer at de faller ut i psykose. Men jeg kjenner de med bipolar 2 som sier at de heller ikke fungerer uten medisin.
Og det er ikke snakk om medisin jeg merker der og da. Ingen benzo. Jeg må ha medisiner som virker over tid, der effekten kommer snikende med dagene. Lithiumbehandling kan bruke opptil 3 mnd innen effekten er optimal. Jeg kan skrive under på at det føles som om den lavagrunnen man har slitt med å balansere på, gradvis størkner og trygger grunnen i det riktig medisin fungerer. Samtidig som skyene forsvinner og sola skinner klart og tydelig over lettede tanker.
Her skal jeg være resten av livet. Frisk og cool som mamma, tilstedeværende som venn og symptomfri nok til å tørre å være litt crazy. Galskap er sunnt.
Det er forbi polene den innesluttede og uktitiske sykdommen ligger. Der tør man ikke å være gal. Der har man ingen styring, og noe veldig annet enn frisluppent gal, har tatt over sinnet. Hvis man tipper over, er det forvridd og sykt ekstatisk. Hvis man tipper under, gjelder det å holde på tankene “så ikke den konspirerte verden omkring tar over”. Det er snakk om en uvirkelig og helt ekstremt sårbat hudløshet man kan oppleve i denne tilstanden, og sanser eksploderer.
Jeg er ikke der nå, i den verden. Jeg kan danse tulledans med barna mine uten å være redd for at noen skal tro jeg er sjuk. Da jeg for 8 år siden virkelig var sjuk, trodde jeg at jeg var frisk, så jeg turde ikke å gjøre noe som kunne bli sett på som at jeg var sjuk. Det var en ride with the wibe, og jeg var innlagt under tvang. Plutselig føk jeg fra angst og psykotisk depresjon opp i psykotisk mani uten impulskontroll. Og tilbake igjen. Når du mister kontrollen over sinnet ditt, har du havna nedi kaninhullet.
Det var alvorlig uhåndterlig der og da. Derfor er det så viktig for meg å ta i bruk alle metoder for å holde meg over kaninhullet. Kjenne på det å være frisk og naturlig smågal. Ha styrke nok til å ikke la noen messe med selvtilliten min. En ørn ville aldri latt en gribb fucke det til. Ikke jeg heller, that’s for sure.
For langt der inne bak alle lagene med svekkende unødvendigheter, der var jeg. Og her er intet å skjemmes over. Diagnoser skal ikke være noen slags “skam” i år 2017! Man skal ikke skjemmes over å ha fått i hendene en livsfarlig kodebelagt tåkegave, men respektere alvoret og ta det hele seriøst. Humøret kommer med humoren den dagen de individuelle kodene til gåtene er løst og knekt. De er vanskeligere enn påskenøtter å knekke, men gevinsten er skyhøy. Har du bipolar, har du kanskje knekt noen koder og løst et par gåter selv; slik som jeg? Tenk hvis vi delte svarene og lot oss inspirere av hverandre. Jeg er sikker på at du har løsninger som kunne passet for meg også. Man er jo aldri utlært, og jeg gleder meg til resten av denne lærerike reisen.
Veldig sjelden, men innimellom, får jeg tid til å se litt av det du ser. Tid til å titte så smått innom andre blogger. Og du; hvem er du? Kanskje er du bare 14 år og søkende. Eller 19 år og med et ønske om å være cool. Kanskje er du 50 år, ensom og deprimert. Dere har alle tilgang til å se det samme:
Kostbar hudpleie, klær du ikke har råd til eller hårpleie som koster skjorta. Hint om at dette behøver du for at du skal ha det supert.
Jeg vet jeg er en del av bloggverden, men jeg vet også at jeg med hånden på hjertet kan si at jeg tar ansvar når det kommer til reklame. Når man er skribent og bærer på historier, er det så mye annet det går an å gjøre business av omkring bloggen. Jeg er strengt tatt ikke nødt til å takke ukritisk ja til å reklamere for hva som helst. Jeg har hatt reklame, og kommer til å gjøre mer reklame her inne, men det skal gjennom et tykt filter innen det når deg.
Kjære 14åring, jeg vil du skal se meg uten sminke innimellom her, og jeg ønsker ikke å innbille deg at du behøver å bruke unødig mye penger på overflødig make up. Derfor viser jeg deg heller at jeg kun kjøper sminke når jeg går tom, foran å bombadere deg med reklame for dyr make up.
Du på 19; jeg skjønner at du ønsker din egen stil innerst inne, derfor henviser jeg deg innimellom til salg, loppis, fretex og bytting av klær med venner. For du vil jo være cool mot jordkloden også, ikke sant.
Kjære 50åring. Du er på nippet til å kjøpe den dyre hudpleien du så på en blogg her om dagen. Men du venter til pengene ruller inn på kontoen, til de triller ut av den igjen, og du sitter igjen med mindre penger enn hudpleien koster. Stop in the name of girlpower, og sjekk heller ut TV2 hjelper deg sine tester. Visste du at en av de billigste kremene du får kjøpt i dagligvaren kom best ut i test av ansiktskremene? Eller at sjampoo til 8 kr også var best i test? Følg med, og husk at det er en joggetur i friskluft som vil gjøre deg vakker. Ikke alt som glitrer er verdt deg og din attention, skjønner du. Gjør deg selv lykkelig, begynn å tren, rydd ei fjære, og spis et kosthold med minst mulig sukker, gluten og stivelse. Vær sosial, og bygg selvtillit. Det er gratis, og vil gjøre mer underverker på utseender ditt enn mye annet.
Kjære bloggleser, jeg lover å respektere din sårbarhet, din økonomi og din intellegens. Skal det reklameres for klær her inne, lover jeg å tenke på pris og innhold. Hudpleie er et nåløye der jeg slipper gjennom de som tenker på miljø, dyrebeskyttelse, parabener og fair trade.
Kjære forelder, jeg lover å ta hensyn til tenåringen din. Det er et ansvar jeg har, å formidle til de yngste bloggleserene at det fint går an å være lykkelig ved hjelp av jogging, affirmasjoner, shampoo 8 kr, balsam 11 kr, dusjkrem 11 kr, øyekrem på salg, billig poseansiktsmaske og krem 57 kr.
Så jordnære priser som lavprismerkene opererer med vil bringe en trygt gjennom måneden hvis man har et budsjett å følge. Det skal ikke være skam å leve smart. Man blir like mett og ren, og selv om håret blir litt tørt for en periode, er det bare å smøre litt krem i tuppene og vente til man har råd til en bra hårkur. Det vil si; jeg TRODDE håret skulle bli tørt… jeg tester en periode med softstyle shampoo, balsam og dusjkrem. Men håret ble jo bare bedre. Iallefall etter en vask. Vi får se. Uansett tåler jeg en periode med hår til alle kanter dersom det skulle skje. Jeg må bare teste dette.
Hvilke holdninger vil vi bloggere bringe inn i unge sinn? Deprimerte sinn? Ensomme sinn? Er det verdt pengene å reklamere for dette, tenker jeg alltid. Kan jeg stå for det? Er det prismessig fornuftig ovenfor unge studenter eller ungdomsskoleelever? Først og fremst er det skriving som gjelder her inne på forbipolene, og reklamen man ser på bloggsiden min er plattformen blogg.no sin reklame. Det er “prisen” for å gratis kunne blogge her.
De gangene jeg reklamerer her inne, har jeg det veldig gøy. Da går det i innlegg med nøye redigerte kunstbilder, og forsegjorte innlegg.
Til deg som faktisk har råd: verden har ikke råd. Planeten har ikke råd. Den har per dags dato kun råd til at du gir faen i den nye jakka til 14 000 kr, finner noe liknende på loppis, bruktsider facebook eller salg, og bruker resten av summen på veldedighet. For plante og dyrearter forsvinner. Søpla i havet vokser snart forbi fiskebestanden. Folk er så fattige at de dør av sult. Så, veldedighet er mer nødvendig enn den forbanna jakka. Eller hva med å bidra lokalt? Det bor garantert en fattig familie i nærmiljøet ditt. La oss si at du finner ei jakke på loppis til 500 kr. Da kan du bruke 500 kr på noe annet, og fordele de resterende 13 000 kr ut over 13 måneder der en fattig familie får 1000 kr i måneden ekstra å leve for. Mot at du får komme en fredagskveld, lage god mat til dem, og riktig kjenne hvor glad denne familien har blitt for din støtte. Du vil bli så mye mer lykkelig av det, enn av en simpel jakketing 😉 Heia deg, hvis du velger moder jord foran prippendyre klær: MAKE A CHANGE! Bare vent til jeg blir rik; som jeg skal glede meg over den rikdommen ….ved å dele med andre! 😊
Hun hadde gitt barna sine streng beskjed om å passe seg for meg. “Hun er psykisk syk, og farlig. Dere må passe dere for henne!” hadde hun alvorlig forklart dem. Da det kom besøk, kunne det gå et par minutter før et par redde barneøyne tittet frem bak døren, og lettet kunne konstantere at det ikke var den bipolare, farlige damen som stod på trappen.
Da jeg fikk høre hele sannheten, unnskyld; ondskapen, forstod jeg hvorfor de samme barna tittet så engstelig på meg hver gang de så meg.
La meg starte der både skilpadda og haren også måtte begynne: fra starten. Tikka være skilpadda!
For noen ganger tar det tid før sannheten når meg. Men jeg kommer alltid først i mål, sakte men sikkert.
Hun er en lokal kind of stakkars-meg, og er kjent for å slekte så intenst på bygdadyret, at det ikke et noen tvil: det er selveste Sladrine vi har med å gjøre her. Men det stanser ikke der. Nei. Med tiden har de vist seg av det minner mer om Oppkonstruktine. Du vet, hun gossipsugne blodigla som stadig vekk konstruerer opp ufordelaktige usannheter om vennene sine til de andre vennene sine, og pakker det hele elegant og høflig inn for sine bekjentskaper.
Dirty game får ny betydning, og for oss som ikke gidder å hverken spille, lyve eller fare med usannheter; er det rimelig sjokkerende å oppdage at enkelte mennesker aldri kom seg ut at barneskoledoen, men forble hvisketiskende der inne omringet av piss og drittkasting.
Ordet primitiv får også ny betydning, uten at det behøver nærmere forklaring for alle oss som faktisk kom oss ut av den skoledoen, og vokste oss voksne.
I min bipolare karriere har jeg aldri vært borti verre oppførsel enn det jeg nå er i ferd med å anonymisere dithen at det går an å videreformidle. Jeg har bipolar 1. Jeg er ikke dum. Ikke farlig heller. Men har en diagnose som det følger masse goder med nå som jeg kan dokumentere at jeg har vært klin frisk og symptomfri i hele 6 år.
Energisk. Kreativ. Utadvendt. Glad. Sosial. Snill. Det er nøtteskallet mitt. Sånn er jeg. Da jeg var syk, og det sist for 8 år siden, trakk jeg meg inn i et stille og livredd skall, for i neste time å synge høyt mens jeg danset samba. Og jeg kan ikke å danse samba. I løpet av et døgn hadde jeg mer enn alle årstider der oppe i topplokket: vrangforestilninger, tvangstanker, panikkangst, mani og depresjon.
Det heter psykose. Og det er dit jeg havnet da jeg krysser grensene fra pol glad og pol trist. Det var slik det gikk uten lithiumsalt og antipsykotikym: den medisin jeg må leve på resten av livet. Jeg var innlagt, og profesjonelle tok vare på meg mens de medisinerte meg frisk igjen.
MEN JEG VAR ALDRI FARLIG.
Jeg har aldri vært en person noen må passe seg for. Den jeg var farlig mot, var me that is, siden jeg satte alle andre foran meg selv. Så snill var jeg, at jeg nærmest utslettet meg selv. Men ikke helt. Jeg rakk å bygge opp meg selv, og den dag i dag er jeg i stand til å mestre grensesetting.
Siden jeg av gammel vane har vært litt dumsnill, hadde jeg det med å tiltrekke meg mennesker som gjerne pratet om sykdommene sine, og som i sin nedadgående sirkel av negativitet også gjerne viste seg å være litt for glad i å prate shit om andre.
Varsellampene ulte lenge før jeg kuttet kontakt med henne. Men slike som hun pirker borti medlidenheten min, så det tok meg en stund før samvittigheten min også hadde løpt fra meg. Jeg kuttet kontakten.
Som så mange ganger før fikk jeg også nå høre alt pisset hun serverte om meg da hun hadde besøk. Så jeg sluttet å hilse. Og da involverte hun hele verden i dette valget mitt. Hun begynte å kontakte mine venner for å spørre dem hvorfor jeg ikke hilset, og i samme hyggeligtonte setning påpekte hun hvordan det jo gikk utover barna hennes at jeg ikke hilset på henne. Slik gikk det til at hun sovnet ved et tre og glemte å skjule sine spor, sånn at jeg løp forbi henne. I mål fikk jeg vite alt om hvordan hun advarer sine barn mot meg. Om hvordan hun utspekulert bruker min diagnose for å svartmale meg pent pakket inn i “klokelig omsorg”.
Jepp. Hun vet godt at bipolar ikke betyr farlig. Hun vet veldig godt hva hun driver med. Selv ville jeg aldri skremt barna mine på denne måten, og det i tillegg unødig.
Men kjære latskapens harepus: det vet vi også; alle vi som vet at jeg slettes ikke er en farlig person noen behøver å passe seg for. Alle vi som vet at jeg er verdens snilleste mamma for barna mine, og verdens cooleste tante og venninnetante.
Jeg kunne forsøkt å feie for den rotete døra di jeg også, men jeg har min egen dør å feie for. Og det burde du også begynne å tenke på nå. Fei, rydd og vask for din egen dør. Du trenger ikke så mye som å tenke på å så mye som forsøke å pelle bort så mye som et lite sandkorn fra min trivelige trapp: Jeg kom deg i forkjøpet: I GOT THIS, og du kødda med feil dame. I 2017 er alle omkring meg opplyst om hva bipolar er, og ingen av dem blir med deg tilbake til gamledagene dine. Det er forøvrig helt ok at du ikke er i stand til å beklage, bare du holder deg til skauen din, og lar skogen min være i fred. 😉
Jeg bryr meg ikke om hva du serverer. Ei heller om alle løgnene du koser deg med å konstruere. Du sitter i et glasshus på så mange måter. Det glasshuset er svært så gjennomsiktig, og handler ikke bare om å kaste de finslepne stenene dine. Mens du framstiller folk som latterlige pappfigurer du tror du kan knøvle som det passer deg, glemmer du at vi ikke er pappfigurer i den voksne virkeligheten, men mennesker som både kan tenke og feie. Jeg har aldri gjort deg noe galt, men tvert imot vært grei med deg og barna dine. Det du aldri tålte var at jeg tross min diagnose har stor mental styrke, samt evnen til å si tydelig fra om mine meninger. Jeg lar meg ikke tråkke på; for å tråkket på kan bli heavy!
Hurra hei for anonymitet, og det faktum at det å feie for egen dør faktisk er mulig. Jeg er så glad jeg ikke blir såret av at primitive mennesker i det hele tatt kan finne på å bruke diagnosen min mot meg. Bipolar var min store skam før, og jeg kommer aldri til å la noen gjøre denne diagnosen til noe pinlig for meg igjen. Åpenhet er tingen, og kutter ugress ved gammeldags rot.
Det er noe som heter å dele ut sorte og hvite hatter. Sorte til fiender og hvite til venner. Man ser seg så kun omkring etter de hvite hattene, og lar de sorte gå i ett med svarte mørkenatta.
Jeg elsker å holde foredrag, og nå har jeg funnet min match, nemlig talerlisten.no. Da jeg fikk ja fra dem på min søknad om å ha profil inne hos dem, kjente jeg hvor riktig det føltes.
Dette er noe jeg gleder meg skikkelig til, og spesielt er det nettopp det foredraget der jeg selv ikke kommer til å tjene ei krone, som får meg til å gløde. Det er ikke ønskelig fra min side å tjene penger på et slikt foredrag, og det ville ikke føltes riktig. Lønna blir å få være med på å vekke opp landet’s mobbere, og inspirere lærere, foreldre og rektorer til å ta tak i mobbing på mer vettuge måter enn dagens håndtering av dette grusomme emnet.
Akkurat det foredraget handler om en gutt som ikke maktet mer mobbing, og som tok sitt eget liv som 11åring. Jeg har skrevet hans historie, og kommer til å fortelle den. Med meg på foredraget har jeg hans mor, og hans søster. Vi vil bidra til å redusere mobbing, og fortelle hvor dødelig mobbing faktisk er. Vi vil bruke våre stemmer, og snakke høyt om det. Det er et vondt og vanskelig foredrag, som krever mye av oss. Men denne historien er så viktig å få ut i åpenheten, av vi trosser tårene og gjør det likevel.
De andre foredragene mine handler om egne erfaringer, knekte koder og skriving.
