Eventyret om Bygdatrollet

Dette er eventyret om kusinen til Nett-trollet: bygdatrollet Amøbine. 

Det var en gang et søtt lite bygdatroll ved navn Amøbine. Hun hadde bestemt seg for å flytte til byen, der hennes bestevenninne Jantemartha, bodde. Bygda Amøbine bodde i, var rimelig oppspist, så hun la på vei sin ferd nedover dalene, og innover markene mot byen. Da hun kom frem, banket hun på døra til sin venninne, slapp inn, og fikk bo der. 

 


Det eneste Jantemartha ville ha i husleie, var sladder. Slesk, ondsinnet, deilig, velsmakende sladder om folkene i den lille byen.

Allerede samme kveld startet bygdatrollet Amøbine i sin ny jobb som sladderhank. Hun banket seg inn, dør etter dør, og satte seg ned på sofaer og stoler, ved bord i stuer, hos byfolket. Et søtt lite troll fra bygda var slettes ikke å forakte som venn, så de åpnet seg og fortalte, og serverte kaker og boller.

 Men hver kveld da Amøbine kom hjem med sladderet sitt, var ikke Jantemartha fornøyd med det hun hørte. Det var for kjedelig. For vennlig. Så Amøbine bygdatroll begynte å finne på ting. Hun løy. Fant opp overraskende, spennende og fæle greier om folk, slik at Jantemartha kunne ligge å vri seg og godte seg i heslig latter, kveld etter kveld. 

Det ble en vane for bygdatrollet dette med å finne opp sladder og fortelle videre. Hun begynte å servere sladder og løgn hos byfolket også, ikke bare hos JanteMartha.

Dundrende på dør etter dør, trengte hun seg inn i varme stuer, jafset i seg kaker og boller, og drakk så mye kaffe at hun pratet altfor mye. Hun var ikke lenger lita og søt. Men hadde spist seg stor, svær og løgnaktig stygg.

Byfolket ble klokere, etterhvert som de lærte å kjenne det store stygge trollet. De sluttet å servere henne kaker, kaffe og boller, men ga henne spinat og vann. For, å stoppe henne ved døra, det gikk ikke, hadde de erfart.

De satt stillet og lyttet, og fulgte henne vennlig til døra. Feige Jantemartha fikk bare løgn å fare med, og ingen trodde på henne heller lenger. De to sladderhankene ville være interessante, men interessen dabbet av, fra slitne byfolk.

Bygdatrollet krympet, og ble ikke bare lita og nett, men bittelita og stakkarslig. Jantemartha ble gammel svak, sengeliggende og ensom, mens Amøbine løp fra dør til dør og spiste bare spinat og drakk vann. 

En dag glemte hun seg, bygdatrollet. Hun gikk ut i dagslys. Midt på torget slo hun sprekker. Sannheten tøt ut gjennom alle de grønngule sprekkene, og hun sprakk. Alle byfolkene til stede fikk grønn trollgugge på seg, som de straks renvasket av seg. Ingen ville vedkjenne seg skapningen som hadde sprukket i sollyset, og de vandret videre mens de ventet på neste bygdatroll. For noen måtte jo ta seg av stakkars syke gamle Jantemartha…

Og Amøbine’s fetter Nett-trollet, dukket liksom aldri opp det. Det var feigere enn feigest, og turde aldri vise seg. Fantes det i det hele tatt?

Byfolket tvilte, mens de tok av seg renvaskede grønn troll-gugge-klær, og gjemte dem bort oppe på sine loft, der Nissen på lasset kunne gnage litt på dem.

Snipp, Snapp, Pluto og Donald, vips var eventyret om bygdatrollet aldri slutt, men varte evig. Gnagende evig. 

 

Skrevet av Helene Dalland, 2015.

#iminveske 👜👢💄

#iminveske 

Dette er en liten historie om min lille batikkveske som rommer så mye. Den ble kjøpt inne på Shangri La for ca 150 kroner denne sommeren 2015. Grunnen til at jeg kjøpte den var at jeg i all hastverk lette etter en veske jeg likte, og som i tillegg kunne ta seg litt bedre ut enn posene jeg bar på til stæsjet mitt, en time før jeg skulle bloggervjue Nils Gunnar Lie inne i TV2’s kantine. Veska ble altså kjøpt under  s t r e s s  ….siden jeg også skulle rekke å spise bort mitt lave blodsukker, og forbere resten av bloggervjuet 😨😲😫


Veska rommer mye som denne nittitallsfreaken behøver å ha hengende over skuldrene.


Jeg føler meg på en rar måte trygg siden veska har batikkmønster. Den minner meg om min deilige ungdomstid omkring 1995, og oser stødig grunn lagd av fine mønstre, bra musikk og deilige dufter. Og der det er hjerterom er det også rom for litt av Even’s stæsj.


Husker dere Buddhistene Jane og Jeffrey som vi møtte på flyet fra Trondheim til Oslo for noen uker siden? ….denne pungen MÅ jo bare bringe hell, siden jeg fikk den av verden’s snilleste dame 😌


Lita veske krever smarte løsninger..


Denne lille veska ble kjøpt inne på Shangri La den også, men for to år siden, sommeren 2013. Tore, Mathias (som da var 4 år) og jeg, var på vei til Tusenfryd, og Mathias trengte en pengeveske å ha rundt halsen. Jeg tenkte: Aaha, to fluer i en smekk, siden jeg da kunne få YinYangveska etter ferieturen. Mohaha. Men den gang ei..  I et og et halvt år etter fikk jeg høre: “Nei mamma! Du FÅR ikke låne veska, den er MIN!” av en liten gutt, som med en viss velkjent stemme fra en sånn derre Hobbit-film. Kremt. Det løsnet for ca et halvår siden. Da fikk jeg endelig overtalt han til at gutter ikke bruker veske. Nå er’a mi!


Disse øredobbene kjøpte jeg også på Shangri La, sammen med den lille delfindobben jeg har i nesa. Helt ok å feste dem på YinYangveska nedi Batikkveska. 

Nøkler og kodebrikke bor i veska de også, er festet på et armbånd jeg fikk for flere år siden av en mann som jobbet i tobakkspipebutikken nederst i gamle Østbanehallen. Han sa: “It will bring you good luck”. Mobilen, som er det eneste jeg blogger med, får også plass i det lille hippiesamfunnet inni lille Batikke veskine. 

Ja, jeg er litt forelska i denne veska, og kommer forhåpentligvis sikkert til å trippe rundt med den også som 70åring 😄

Stua stappfull, høsthelg, bildedryss 📷


Dette må være verdens snilleste og mest omsorgsfulle, stolteste storesøsken: Min søster Silje’s Glenn Aron, våres Mathias og min bror Hans Even’s Tuva Sofie. 

Vi spoler tilbake til i går. Det var fredag, og tid for å hente Mathias på skolen, etter at Even hadde sjarmert helsesøster i senk på 10månederskontroll. Hun sa: “Denne babyen føler seg elsket..!”  Jeg gråt nesten av glede da hun sa det..


Storebroooor! Selveste kuleste storebror! Så digg å hente han på skolen, klare for kosehelg alle mann!


Når lillebror har sovna, danser storebror og manma i sofaen! Vi hadde godiskveld og så på “Norske talenter”, men Mathias ble veldig trist for alle som ikke gikk videre. Han er en følsom og veldig empatisk gutt som bare vil at alle skal ha det bra, han. Jeg måtte forklare han at vi må prøve å se på deltakerene som de tøffingene de vil være..


I mårest stekte vi egg til frokost…


Før stua ble fylt opp med deiiiilig familie 🙂 Noe av det aller beste som finnes i vår verden! Min søster Silje kom på besøk med mine tantebarn Aron og Maria. Så kom vår svigerinnevenninne Astrid med sitt barn i magen, Tuva og Johannes, også mine tantebarn. 

Jeg bare elsker dem. Hva var livet uten slekta? Jeg kaller dem familie, selv om det normale sikkert er  å kalle mann og barn familie..  


Våre heeeerlige amazing fantastiske søte små sjarmtroll…. Jeg griner nesten av kjærlighet bare jeg ser dem og storesøsknene deres for tiden. Se så store de er blitt da! Johannes er en komiker, Maria kan smile som en prinsesse og Even går snart… Gullberget våres, kjempeskatten, den ultimate rikdommen: Aron, Tuva, Mathias, Even, Maria, Johannes og baby i Astrid’s mage… som vi elsker digger liker dere!


♡Johannes lent mot babyn i magen til mamman sin♡

 
Liv i stuggu, kaos i huggu, men verdt det, ye ye! Digg med barnefest, det er aller best! Ja jeg er seriøs og helt konkret; en dag med masse barnekaos i stua er det beste jeg vet 🙂


Tenk at jeg gikk og bar på lille Even i magen min på denne tiden i fjor, og at samtidig lå disse to tantebarna  hver sine mager og godgjorde seg de også. Ord kan ikke beskrive hva jeg føler for denne familien med så mye symbolikk i bunn og grunn. Rot og kaos mens vi alle er samlet, gjør ingenting. Vi er heldige som får ha så mange å være glade i.

Nå er stua tom omkring meg. Barna sover. Mathias måtte etterhvert godta at hverken Aron eller Tuva skulle bli igjen her denne gangen, og at han heller ikke skulle bli med hjem til noen av dem i dag. De er knyttet til hverandre, og både leker og småkrangler som om de var søsken. 

I morgen kommer pappa til Mathias og Even, dere vet; han derre superpappa Tore. Vi gleder oss til å være samlet her og finne på gøy.

God helg videre, hilsen happy Helene med det heldige, rike hjertet (selv om jeg ikke har det i hånda, Frida 👅) 

I studio med Hans Even, Kay Roger og Tony. Bloggertasje.

Jeg sitter på toget, som akkurat har startet tutende ferden mot Stjørdal, og ser Verdal fade. Fade. Og fade… Uæh! Jeg skvetter, og ler Helenehøyt da jeg ser det er en morsom konduktør som står der og fryder seg etter å ha sagt:”Bøh!”

Tenker tilbake noen timer. Vi ankom studio halv elleve i måres. Ned ei trapp og inn ei grønn stor jerndør. Et svært studio, innredet overraskende stilig, omfavner oss med rom etter rom. Produsent Tony Waade tar imot oss med en deilig kaffekopp, og stemningen er veldig bra. 


De nøler ikke. Kaffesupene inntas mellom trommeslag, opptak og samarbeidende vurdering. Jeg lytter, ser og sanser, mens jeg tenker på hva min jordnære bror nettopp har sagt. Han sa at dette er den store drømmen. Jeg må finne ut hvor lenge det har vært hans store drøm. Uten at jeg har visst det. Men først vil jeg lytte. Flue på veggen-sanse.

Alle vi som kjenner brodern så godt det lar seg gjøre, vet godt hvor ydmyk og snill han er. Jordnær altså. Men tøff og med klar tydelig tale, når det er noe viktig han vil formidle. Han er også så realistisk at han stort sett har tiet om sangene han satt å utviklet alene. Disse låtene som han mente var for bra til å holde for seg selv. Ville gi dem bort. Men fikk til svar at han godt kunne synge dem selv.

Et tilbud han ikke forventet. Fra den dyktigste produsenten jeg tror man kan tenke seg i mils omkrets. Tony Waade, som har drevet Lydhagen studio i 25 år. Nå er det kun Tony som styrer skuta. Lydhagen studio har en eier nå, og det er han. “Jeg benytter anledningen til å hilse Stjørdalingene” sier Tony, og forteller at han har jobbet med en del greie Stjørdalinger opp gjennom årene.


Det finpusses. Kreativitet og stemmekraft stiger frem, og jeg kan høre tidlig nittitallsinspirerte toner. 


Han er av type “keep it small. Keep it low”. Vil se an dette. Ikke selg skinnet før bjørnen er skutt, er det noe som heter. Det minner meg om hvilken down to earth holdning Hans Even har. Han vil bare lage musikk. Hverken penger eller storhet driver han. Det er kreativiteten i å lage musikk, og det å gjøre noe annet enn hva han er vant til å gjøre, som lokker han nå. Variasjon. Ekte glede. Jeg kan like en slik holdning, og jeg er ikke overrasket; han er sånn og har alltid vært det.


Slik har vi vært vant til å se Hans Even siden han var guttungen. Men omgivelsene er nye. Faktisk viser det seg at han har båret på dette siden han var liten gutt, får jeg vite da jeg endelig spør, og nysgjerrig undrer på tidsperspektivet omkring denne musikkdrømmen.


Kjemien mellom produsent og musiker er der, og det produseres, konsentreres og finstilles. I timesvis.

Om ca 14 dager iverksettes moderne utgivelse. Da kommer de to låtene “Bitter, kald og langvarig” og “Morgengry”  ut som phonofile på Spotify, Wimp og itunes. 


Waade er selv musiker, og har en bred fortid inne i musikkverdenen. Nevnes kan musikalen Witch Witch, Waade project på itunes med “Hidden wishes” og Nilsen eventband. Her i Lydhagen studio har blant annet Skei og PT, Sie Gubba, Babylon brothers, William Olson og 2 Far Gone fått hjelp til å produsere sin musikk. 

3, 5 km unna studioet her midt i sentrum, ligger det en stor låve og venter på alt av Waade’s utstyr. Studioet skal nemlig flyttes, og på det nye stedet åpner mulighetene seg for mer enn produsering av musikk. Mye skal skje der, og det planlegges konserter og andre arrangementer.

(Warning! Side track: Undertegnede er så heldig å få være med å hjelpe til under Waade’s arrangementer ved studiolåven, når den tid kommer. Det skal jobbes, og det skal blogges derfra. Og fra nå av er jeg på jakt etter kreative, muntre, flittige, pålitelige og utadvendte bekjente og venner som også vil jobbe der. Nysgjerrig på type arbeidsoppgaver og hva dette ellers går ut på? Ta kontakt med meg her ikke på forbipolene.blogg.no, eller Helene Dalland på facebook. Da møtes vi for en prat om dette i løpet av denne høsten.)

Tony beskriver sin jobb som at han graver etter gull. Han forteller at det han så og hørte hos Hans Even første gang de møttes, var originalitet. “Stjørdal’s svar på Cornelis Vreeswijk” sier han, og ler. Videre forteller han at Hans Even er takknemlig og lærenem å jobbe med, og at han er en uslepen diamant.

Jeg får vite at første gang folk er i studio, er det fortsatt plass til mer i sekken. Altså at de har mye å lære. Syndene kommer frem, og det første som avsløres, er vanligvis tempo. De fleste, også Hans Even, har hatt en bratt læringskurve. 

Brodern nikker bekreftende: “Jeg har lært mye av de timene jeg har tilbringt her, og lært mest av de tingene jeg vil lære mer av.”

Tony fortsetter: “Mange får seg en real AHA-opplevelse her i studio. Som i: åh, er det SÅNN det gjøres.. Det å lage låter er en lang vei å gå. Musikk tar tid. Det arrangeres, prøves og feiles, og er ikke en enkel vei å gå. Men vi er her for å hjelpe folk, vi som jobber med det. Musikken er viktigere enn noe annet.”

 


Vi får lytte til deilige pianotoner, i det Tony setter seg ned på en tydelig velkjent pianobenk og øver seg til forestillingen “Vinsjan på kaia”, som har urpremiere 4.juledag. Verdal teaterlag i samarbeid med innspæll forbereder i disse dager denne roadmovie-musikalen, med musikk fra DDE.


På ettermiddagen kommer bassist Kay Jonny Rangul Kristiansen ned trappen og entrer studioet med sitt hyggelige vesen. 


Kay Jonny har vært medlem i Lassie and the Lads, og spiller for tiden i bandet Stork. Ellers jobber den stødige bassisten som sykepleier. Han kommer for å sette prikken over i’en på Hans Even’s to låter, og det ser og høres ut til at han vet hva han driver med.


Jeg har ikke i det hele tatt lyst til å reise meg fra denne digge sofaen og gå herfra. De humørfylte gutta har fått meg til å føle meg hjemme. Men jeg har allerede utsatt ferden hjemover en time, om må nok dra. 


Farvel guttaboys, jeg misunner dere de siste timene i studio i kveld. Selv om jeg har forstått at det er hard jobbing. Tøff vei å gå…  Likevel innbiller jeg meg at det er tøffere å gå opp trappa og reise herfra. Lykke til, Hans Even, Tony og Kay, og aldri aldri slutt å lag slik fantastisk musikk for våre ører…

Gled dere folkens (såpass må jeg få lov til å påstå at jeg mener at jeg synser …altså 😉😉😉)

 

Skrevet av Helene Dalland, 2.september 2015. (Det var andre, ikke sant, Tony ?) (…sett at vi sier det sånn)  

Siste finish

Her kommer aller siste oppdatering fra studio Lydhagen i Verdal, før jeg rusler til togstasjonen, setter meg på toget, og skriver en oppsummering fra denne dagen. 

Bassist Kay Jonny Rangul Kristiansen, fra bandet Stork, har ankommet studio, og siste finpuss av låtene er i gang. 

Spennende, rått, tøft!  ..all I can say for now 😉

Ferske låter blir til 🎧 🎶🎤🎸


 Hans Even og produsent Tony Waade har nå flittig brukt formiddagen til å legge til siste instrumenter på låten “Morgengry”. Nå mangler kun bass. Jeg tar bilder, redigerer, og nyter det jeg hører. Inntrykket er en veldig dyktig produsent og en engasjert og ivrig Hans Even. 

Her kunne jeg tilbring dagesvis. Stemningen her nede i Lydhagen studio er deilig og avslappet, til kontrast mot hurtig og intens jobbing. Nå gjenstår vokal, etter en øvingsstund. 

Brorsan står her og synger om og om igjen. Det er rart jeg ikke blir lei av sangen.. Men når jeg tenker meg om tar det lang tid før jeg blir lei av meningsfylt og oppfylt god musikk. For ja jeg vet, det er broren min, men jeg kunne sagt det om hvem som helst bak disse låtene: i mine ører låter det meget bra.

Here we go

…..for ganske nesten så nøyaktig et år siden, kjørte brodern og jeg denne lille snurten av E6, den ikke så strakeste vei. Da skulle vi til sykehuset.med min urolige store kul på magen. Jeg skulle ikke røre på meg da jeg ble undersøkt med sånn derre bånd på magen, for tidlige jevne rier. Men selvfølgelig fikk Hans Even meg til å le så det så ut som jeg hadde masse sterke rier. Husker  vi måtte forklare at dette ikke var barnefaren, men onkeln.

Nå sitter vi her igjen. På jul bortover svingete veier. Men denne gangen suser vi forbi Levanger. Og nå handler det hverken om meg eller babymagen. I dag skal jeg være flue på veggen i Lydhagen studio, Verdal, mens brorsan ferdigstiller sine låter.

Vi gikk fra åttitallet gjennom nittitallet med meningsfylte trommeslag og nydelige gitarsoloer, tøffe band og musikk med vakker dimensjon. Her jeg sitter i bilen lytter jeg til demolåter og gleder meg til å høre han i studio. For det jeg hører minner meg om tider jeg aldri får igjen.

Jeg har ønsket meg gjennomført egenlagde låter tilbake. Og aldri trodde jeg at min egen musikalske bror skulle gi oss det… Følg oss her på bloggen gjennom dagen i studio. Små oppdateringer fra studio Lydhagen vil komme her inne i det timene går, og i kveld kommer jeg til å lage en bloggertasje om Hans Even’s prøveprosjekt innen musikk.