Hans Even og produsent Tony Waade har nå flittig brukt formiddagen til å legge til siste instrumenter på låten “Morgengry”. Nå mangler kun bass. Jeg tar bilder, redigerer, og nyter det jeg hører. Inntrykket er en veldig dyktig produsent og en engasjert og ivrig Hans Even.
Her kunne jeg tilbring dagesvis. Stemningen her nede i Lydhagen studio er deilig og avslappet, til kontrast mot hurtig og intens jobbing. Nå gjenstår vokal, etter en øvingsstund.
Brorsan står her og synger om og om igjen. Det er rart jeg ikke blir lei av sangen.. Men når jeg tenker meg om tar det lang tid før jeg blir lei av meningsfylt og oppfylt god musikk. For ja jeg vet, det er broren min, men jeg kunne sagt det om hvem som helst bak disse låtene: i mine ører låter det meget bra.
…..for ganske nesten så nøyaktig et år siden, kjørte brodern og jeg denne lille snurten av E6, den ikke så strakeste vei. Da skulle vi til sykehuset.med min urolige store kul på magen. Jeg skulle ikke røre på meg da jeg ble undersøkt med sånn derre bånd på magen, for tidlige jevne rier. Men selvfølgelig fikk Hans Even meg til å le så det så ut som jeg hadde masse sterke rier. Husker vi måtte forklare at dette ikke var barnefaren, men onkeln.
Nå sitter vi her igjen. På jul bortover svingete veier. Men denne gangen suser vi forbi Levanger. Og nå handler det hverken om meg eller babymagen. I dag skal jeg være flue på veggen i Lydhagen studio, Verdal, mens brorsan ferdigstiller sine låter.
Vi gikk fra åttitallet gjennom nittitallet med meningsfylte trommeslag og nydelige gitarsoloer, tøffe band og musikk med vakker dimensjon. Her jeg sitter i bilen lytter jeg til demolåter og gleder meg til å høre han i studio. For det jeg hører minner meg om tider jeg aldri får igjen.
Jeg har ønsket meg gjennomført egenlagde låter tilbake. Og aldri trodde jeg at min egen musikalske bror skulle gi oss det… Følg oss her på bloggen gjennom dagen i studio. Små oppdateringer fra studio Lydhagen vil komme her inne i det timene går, og i kveld kommer jeg til å lage en bloggertasje om Hans Even’s prøveprosjekt innen musikk.
I dag var det duket for babykino. Altså kino for oss mødre, det det er tillat å ta med baby på inntill fylte 1 år. Et nytt konsept på Stjørdal’s nye kulturhus, Kimen. Astrid, min svigerinnevenninne, kom til meg med sin Johannes 9 mnd. Vi skulle trille ned til sentrum. Jeg superstressa, men fant ut nedi bakken her at vi hadde gooood tid. Tida går fortere i hue mitt visstnok.
Vi var spente som fy. Skulle møte Christina med lille Iver ved Kimen. Hvordan ville dette bli da tro? I min ideelle verden var der lekegrinder, mikrobølgeovn og små babysenger. Selvfølgelig ikke. Men det er lov å fantasere vel..
Vi havnet her vi. På Egon. Hvorfor? Joa, vi fikk ikke ha med vognene våre inn i kinosalen gitt. Johannes sov i sittedelen sin, og Even lå i sin sittedel og kosa med ørene sine. Hvilket betyr at han er trøtt. Vi har ikke stilleliggende bitte små lenger. Vi visste at våre ville kreve en vogn å bo i, en vi også kunne skjerme dem fra filmen med. Så kultursjef Jarle… jeg vet du har lest bloggen min før. Dersom du leser dette.. ja kremt, du skjønner.. hva med ei lekegrind eller to og noen små babysenger der inne? Plass til det? Siden det visstnok er vanskelig å sette fra oss vognene, ta med barna og rømme ut rømningsveiene by emergency? Ja du og jeg skulle jo ta oss et sånn derre bloggervju, så, jeg har noe å snakke med deg om 😉😉😡
Prosjektlederne for Bjørnis. Brannbamsen. Dere kan jo google det, men husk å spørre… ok, jeg skal forklare:
Jeg skal være ærlig med dere. Følgende skjedde på Egon. Vi satt altså ute der med hver vår baby i vognene og en i magan til Astrid. Spiste pizza og koset oss. Jeg vet ikke om det er blekemidlet som iblant gjør meg til den dummeste blondina ever. Might be. Anyway, dette skjedde: En trivelig Rikard Heimen kom gående forbi, og sa som om han også snakket til barna:.”Heisann. Vil dåkk sjå på brannbiln som kjem snart kanskje?”
Oi, tenkte jeg, kanskje jeg skal blogge det. Spørre da. Sikkert. Så jeg nærmest ropte ut på min hyggeligste måte “Oi, ja takk. KAN Æ GOOGLE DET?”
Han så på meg som en giraff med undrende øyne. Astrid også. Hun sa:”Mene du DET? Google mersom…?”
Jeg nikket så blondinehodet mitt ristet:”Mm ja, KAN Æ GOOGLE DET?”
Han sa ingenting, begynte å gå..
Astrid så sjokkert ut. Tenkte sikkert: Herregud e a så dum at a trur hu må SPØR om å google??? Men som vanlig beholdt hun roen som jo er en av grunnene til at nettopp hun var genial å ha med på keisersnitt da Even kom til verden for 10 mnd siden. Hun spurte igjen: “Mene du at du ska G O O G L E DET? Du kødde med mæ NO?”
Jeg smilte lykkelig og sa: “Mmm! Ja! …nei, google? Sa æ det??”
Å fader, der hadde mannen gått han. I den tro at verdens d…este blondine satt der i sin egen verden og virkelig trodde man måtte spørre for hvert google-søk. Steike ta.
I say no more… Hils på brannbamsen Bjørnis folkens 🙂 En koselig tassi. I det bamsen tasset ut av brannbilen, satt jeg å kriblet etter å fortelle Rikard Heimen at jeg mente BLOGGE. Ikke GOOGLE. Vi fikk pratet med han etterpå, slik at han ikke resten av livet gikk og undrer på dette..
Even koste seg i Bjørnis sine deilige armer inne på Egon.
…ja dere vet jo Even, han forelsker seg i de aller fleste han. Og hvis noen vil holde han, er det jo bare trilliantafantastisk gøy 🙂 Husker dere Kristina Jensen fra godtebutikken Fristeriet i Torgkvartelet, som jeg skrev om tidligere i sommer. Vi besøkte Fristeriet i dag, og Kristina kunne fortelle at det går veldig bra der inne i godteland. Jeg spurte henne om de kan oppdrive de deilige lakriskjærlighetene fra åttitallet, og nå er jeg spent på dette. Savner dere forsvunnet godis fra en svunnen fortid, spør de hyggelige folka på Fristeriet.
…så tusla vi hjem, og Astrid henta Tuva i barnehagen. Vi spiste middag sammen her hos oss. Spente på hvordan det hadde gått med min broder Hans Even i studio i dag… Som dere kan lese om på min lille plakat her nedenom, er han i disse dager i studio Lydhagen i Verdal og produserer og ferdigstiller to egenlagde låter.
..og i morgen er dagen jeg har gleda meg til 🙂 Jeg blir med Hans Even i studio og blogger derfra. Det aller meste vil nok komme på kvelden, men vi må jo oppdatere litt underveis, eller hva? Yeah, let’s rock, Norges neste Trønder-rocker er i gang!
Og jeg kan avsløre EN ting for dere fra barndommen hans: han var en gutt som, dersom han fikk latterkrampe, hadde store vansker med å stoppe den. Til min store fornøyelse under bryllupsmiddager og sånn hehe 🙂 …og han er verdens snilleste.
