Howdy howdy 😄 

Ja jeg har blogga mindre i det siste. Ja det har sine årsaker. Nei, bipolare Forbipolene har slettes ingen nedtur. Det bruker hun sjeldent å ha. ….JA, vi driver og fløtter! 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg tar nå med meg gutta mine og fløtter inn i et rekkehus med 3 etg 🙂 Og jeg lover dere at jeg kommer til å blogge så det suser der oppe fra vårt nye hjem 😉

Da leiemarkedet var tregt for 6 år siden, etter å ha forsøkt å finne noe å leie i et halvår uten hell, fikk jeg leie av kommunen. Siden den leiligheten ikke var egnet for barn likevel, fikk jeg leie denne. I vår søkte jeg startlån, og denne prosessen pågår fremdeles.

Jeg blir ofte trakassert av en eldre dame som bor i nærheten her jeg bor. Hun roper de mest forferdeligste ting til meg, og jeg har prøvd å le det bort. Men for noen uker siden fikk jeg vel nok. Det hun ropte var direkte ondsinnet. Og jeg kjente at jeg hadde mottatt nok mobbing. At jeg som ikke gjør særlig utav meg her jeg bor, ikke fortjener dette. I min verden er det helt utrolig snålt at et godt voksent  menneske kan få seg til å plage et annet menneske slik, uten grunn.

Jeg er ikke av type offer. Det passer ikke meg. Jeg er en tøffing, og liker ikke å motta møkk fra frustrerte fruer. Så jeg ringte utleier, fikk en god prat om trakasseringen, og det ble lovet at de skulle ta tak i dette.

Så hva gjør de, mens jeg går her og venter på lån? Jo de tilbyr meg med mine barn et rekkehus her i byen! En deilig rekkehusleilighet, der vi kan bo i fred og ro mens søknaden om lån blir behandlet! Noe så fantastisk snilt. 

Før fikk jeg litt tårer i øynene mine av måten en herved anonym dame behandlet meg på. Nå får jeg gledestårer i øynene av måten denne kommunen behandler meg og barna mine på. Vi skal flytte herfra med smil og latter i den flyttebilen, og riktig kose oss i vårt trygge nye hjem uten at jeg får slengt etter meg ord jeg ikke behøver å høre. Det skal altså bli så GODT ☺

Hyllene i stua er tomme. Jeg har en uke på meg på å pakke. Og jeg pakker med glede! Vi er bortskjemt med digge folk som kommer og hjelper oss den dagen vi starter å flytte over alt sammen. 

Steike, vi er heldige! Så heldige, at vi selvfølgelig skal pakke sammen flere pappesker av flyttelasset til flyktninger som behøver det mer enn oss.

Jeg bryr meg slettes ikke om hva andre synser og mener om meg. Men det er ikke sunt for noen å jevnlig få kastet avskyens eder og galle etter seg slik som dette. Når vedkommende den ene uken synes å virke trivelig, for så å neste uke rope stygge ord etter deg på ny. Plutselig. Fra intet. Da er det på tide å ta grep. Beskytte seg og sine.

  Ekstra ille er det å forholde seg til når du ønsker å skjerme dine barn. Og enda mer ufortjent er det når du lever et stille, rolig, sosialt og avholds liv med to søte barn og et godt foreldresamarbeid med barnefaren. Når du aldri har gjort den voksne mobberen noe som helst. Når lokalsamfunnet får høre grusomme usannheter om deg fra et menneske som bare har bestemt seg for å ødelegge så mye som mulig for deg. 

Nå er det nok. Det er endelig nok, og vi fløtter langt fra både eder og galle. Humøret er vel bevart, og jeg vet at jeg får gå i fred den siste uka jeg bor her. Det har de nemlig sørget for. De har snakket med den voksne mobberen, og fått henne til å tie stille denne siste uka.

Som vi gleder oss til et nytt, større og bedre hjem. Mere plass. Hvert vårt soverom  🙂 Og nå: pakkeuke!