Vi lever og prøver å innrette oss i og etter en travel verden. Jordkloden er så svett og stressa av global oppvarming at vi nærmest kan høre den stønne mens det blåser opp til naturkatastrofer.

Vår art var for bare 3 generasjoner siden totalt ukjent med denne hurtige tog og fly- rytmen. Dette faktum at vi kan bruke to timer oppe i lufta, vips så er vi i et annet land. Plutselig har vi også dette voldsomme fenomenet “kjendiser” i diverse kategorier.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Joda. Det kunne forekomme at jungeltelegrafen sørget for at mange på denne jord visste hvem enkelte var av forskjellige årsaker i 1615 også. I 2015 har dette interessant nok tatt helt av. Vi skal fra vidt forskjellige vinkler forholde oss til all denne påtvungne forandringen. Uten at biologien henger helt med. Vi er ikke laget for så store og kjapt bevegelige folkemengder. Eller er vi det? 

Vi takler det. Såvidt.. Et lite tegn til slow motio-halebeinet sitter fortsatt i. Men vi takler det assa. Vi voksne. Vi tåler et halebein fra svunne tider. Bare ikke å falle på det.

Men hva med de søte små der nede ved de stressa buksebeina våre?

Han skal ikke i barnehage enda. Jeg har muligheten til å vente til han er 2 år. Pgr av babyboom omkring oss, får han allerede mer enn nok sosialisering og lek med andre barn.

Jeg tvinger hans tilværelse midt i denne stressa verden, ned på det naturlige. Minst 1, men helst 2 dager i uken, er det bare han og jeg. Her hjemme. Ettåringen min og jeg. 

Minst mulig støy, og mest mulig tilstedeværelse i vårt stille hjem, opplever vi sammen da. Vi kan sitte og se i bøker og han hermer etter meg i ord og lyder. Vi leker, og jeg lar han styre leken. Henger meg på og gir han all den oppmerksomheten en liten gutt på 1 år behøver fra mamman sin. Måltidene er ekstra rolige disse dagene. Øver seg på å spise selv med det lille pinsettgrepet sitt. Flinkis. Han søker kos og klem, og får massevis. Bøtter og lekespann… Og vi ler og smiler innimellom med intens øyenkontakt. tillegg har pappan også slike dager med han.

Jeg er ikke i tvil: Små barn trenger dette på lik linje med næring og søvn.  Denne trygge, stille, rolige kontakten med foreldre som elsker det over alt på denne jord.

Kan ikke politikerene se det? At barn bør vente til de er 2 år med en hektisk hverdag borte fra sine kjente og så veldig veldig kjære..  Jeg er sikker på det er så mange foreldre i dette land som så gjerne skulle ønsket å kunne få gitt barnet sitt denne trygge grunnen. 

Even liker å øve på å gå i fred og komplett ro sammen med mamman eller pappan sin. Her øver han på kjøkkengulvet i dag. Han har min fulle og hele oppmerksomhet. Og siden han har lært seg å klappe også, klapper vi begge i vill begeistring etterpå.

“Kjære barn, du e framtida for mæ, alt æ trur på ska væks i lag med dæ. Du e sannhet og sang, sjølve livet..” Åge har helt rett. Barna er våre gullskatter. De er framtida vår. Dersom det kniper økonomisk i en kommune, er det ikke barna det skal gå utover.. 

Jeg har aldri vært særlig glad for at de uføretrygdet meg da jeg var pur ung. Ikke før akkurat nå. Dette året her, er jeg veldig lettet for at jeg kan holde guttungen min trygt inn til hjertet mitt nesten hver dag. Foruten 2 dager, da er han hos pappan sin som elsker han like høyt som jeg gjør. Der er han også supertrygg, og denne mesterpappan lærer ham massevis. 

Han sier uten ord: “Sjekk denne a! Leke??”

…og vi leker. For jeg skjønner alt han “sier”. Både pappan og jeg kjenner han godt nok til å skjønne språket hans. 

Det er det. Han kan ikke snakke. Kan ikke gjøre rede for seg enda. Han kan ikke gå eller løpe dersom han blir redd heller. Han kan bare klamre seg fast til mamma eller pappa’s buksebein langt der nede han.

Even er så forkjøla at snørra renner. Han er slapp. I morgen er det samværsdag der pappan bruker å hente han og ta han med til seg noen timer. Nå er han altså ikke helt i form, gullskatten. Så vi innretter oss etter  …hvem? Oss voksne? Nei så langt ifra. I morgen kommer pappa hjem til Even her, på baby sine premisser. 

Han skulle sove. Duppe. Men begynte bare å gråte. Det han ville var å ligge og sove i armkroken min i mammasenga. Så her ligger vi. Han sover trygt og godt mot mammapuppen på min høyre arm. Det går tregere å skrive. Javisst, kjempetregt. Men det er ikke viktig. Det er ikke viktig for pappan til barna mine at ting ikke går som planlagt i morgen heller. Bare Even har det bra mens storebror Mathias har det gøy på skolen. 

Vi må innrette oss etter de små forsvarsløse. Norge, det bør du også gjøre. I form av å gi småbarnsforeldre friere tøyler bare et ekstra år; til barnet er to år. Invester kjærlighet i framtiden. 

Takk og pris for at jeg slipper å sende lillegull i barnehagen helt enda.  ….stopp!

Helt feil formulert. Beklager. La meg prøve på ny: 

Takk og pris for at lillegull slipper at jeg må sende han i barnehagen helt enda. 

I kveld kommer to damer på besøk, og det skal skravles og le. (Jeg mister ikke mitt sosiale liv av å være hjemme med Even) Etter det skal jeg ta meg en dusj. Og kanskje et spabad etterpå. For jeg må stelle godt med meg selv så barna har en glad mamma. Glade foreldre, glade barn. 

Ettåringen våres er altså hjemme fra barnehagen i et år til, han. Og lærer alt andre ettåringer snapper opp i barnehagen. Og leker med flere andre barn og babyer som nå begynner å bli kjent for han, da de er barn av slekt og venner.

Og mamman, hun mener det er helt naturlig at en baby vil være mest sammen med de h*n er mest knyttet til.

Hva mener DU ville vært best for ettåringene våre, dersom politikerene prioriterte barna først? Dersom økonomi og alt var inntettet på ettåringene’s premisser..   ?