Justin Bieber – syndromet

Onsdag 28.oktober 2015: Den spanske radiokanalen “40 prinsipales” gjennomfører et kronglete intervju med Justin Bieber, på Spansk, med tolk. Det hele ender med at han irritert forlater studio i det de skal ha han med på å spille inn you tube-video.

Torsdag 29.oktober 2015: Den 21 år gamle kanadiske pop/RNB-artisten som for ikke lenge siden slo gjennom som 15 åring, har sliten og ganske søvnløs landet i Oslo for å være gjest i Senkveld. Innspillingen er over, og det er tid for konsert på chateau Neuf. Kvelden velkommer 950 ville fans av hysteriske ungjenter foran ungdommen Justin.

Igjen mister han besinnelsen. Han har sunget en låt og fått beskjed om at han må synge låten om igjen pgr av en feil. Så gir han en vannflaske til ei jente på 15 år i publikum. Hun søler vann på scenen. Jentene på fremste rad river og sliter i skjorta til gutten, i det han prøver å tørke opp vannet fra scenegulvet. Han forsøker å si fra at de må slutte. At de må slippe han. Det hele ender med at han må ta av seg skjorta si for å slippe unna de små ville fansjentene. 

Verden reagerer. Må finne en part å skylde på for “skandalen”. 

“Fyyy Justin din diva”  /   “Fyyy unge småjentefans!”

Har folk glemt at det er barn og ungdommer vi uttaler oss om? Gutter befinner seg i pubertetens vanskelige verden noen år senere enn jenter. Der vil si at i denne situasjonen befinner det seg en halveis søvnløs ungdom i senpuberteten på scenen, foran nesten 1000 pubertale, ville, grenseløse jenter! Sikkert litt søvnløse de også, før møtet med sitt store idol?

Hva forventer vi oss? Moden atferd? 

Jeg kan si litt om hva jeg forventer meg. Jeg forventer at vi oppdrar våre barn til å respektere andre, og la andre’s intimsone være i fred. At vi lærer dem at det ikke er greit å rive i noen som helst sin skjorte, eller ta på dem uten at de vil det. Samme hvem de er, selvfølgelig. Jeg forventer også at ungdommene våre her til lands har lært seg at når noen sier “Stopp! Slipp meg!”, slipper de. Tvert. I utgangspunktet var det jo ikke engang ok at de begynte å tafse og holde fast noen som helst. Læren om naturlig høflighet og respekt.

 

Verden har opplevd det før. Elvis og Beatles ville sett slik ut hvis de løp jorda rundt: milevis av gale fans, en hale av hylende villdyr, på evig jakt etter noen de kunne gråte, skrike og rope til. 

Som ulveflokken som hakker på alfahunnen. Som slutter når hun blør. Men ikke av empati. For at alfahunnen skal overleve så flokken skal få ha en å hakke på. 

Trangen til å ha et idol-syndromet. Justin Bieber-syndromet. Beatles-syndromet. Elvis-syndromet. Når oppstod dette?

Se for deg år 1715: en gjeng gale bygdajenter med svære lange kjoler i vill trav langs åkeren etter bygda’s mest populære felespiller. Ca 15 stk hysteriske jenter, andpusten av korsett i kombi med trim, ropende, hylende, besvimende… Felespilleren overfalles nede ved grisebingen, og holdes fast i bunadsskjorta av gråtende bondetuppesnupper.  Nei jeg tror ikke de var helt sånn altså. Er rimelig overbevist om at tipp tipp oldemortuppa mi aldeles ikke oppførte seg på dette viset..

Dette idol-fenomenet oppstod i takt med media. I samtråd med hvor mange det var mulig som visste om en og samme kjent person/gruppe, på samme tid. Fenomenet “kjendis”. Den unaturlige tilstanden av bivirkningene som kom av at hele verden plutselig kunne gå sammen om å vite om og like det samme mennesket av kjøtt, blod, tanker og ord. Samhold. Men også beundringen av at så mange andre også visste om “kjendisene”. 

Verden så Marilyn, Kurt, Diana, Michael, Whitney og Whitney’s datter gå under. Vi kunne se det ble for mye. Vi stod og så på at bildene av dem i media florerte fortere og fortere. Og de så tristere og tristere ut der de lyste opp som uoppnåelige men virkelige stjerner fra blader og aviser. Med villere og villere overskrifter. Men vi lærer aldri…

Kritikken hagler mot Justin. Han viser stadig tegn til at nå er det for mye. Han hvisker: “Stopp. Tål at jeg setter personlige og intime grenser. Nå.” Så begynner han å rope det ut:”STOOPP!” …ville vi hørt bedre etter dersom det var en kvinnelig artist som ble klådd på og holdt fast? Jepp! Åh, selvfølgelig hadde vi jo det…

…er han fritt villt, han ungdommen Justin? Fordi han har valgt den karrieren, er det lov å beføle ham og holde han fast til han må dra av seg skjorta for å komme seg løs?

For hvis det er lov hva angår alle som velger en profilert karriere, da må det være likestilt her. Da, rørleggermamman eller snekkerpappan til de unge ville fansene som drar Bieber i skjorta så han ikke kommer løs, serviceyrkemor og lærerfar til alle andre hysteriske unge fans her i verden: vit at her gjelder følgende:

Rørlegger! Jeg kan tafse på deg! Så mye jeg vil. Snekker! Jeg kan holde deg fast i arbeidsklærne dine, og jeg slipper ikke engang når du sier “Stopp!”. Etter du har vrengt av deg klærne for å komme deg løs, og dratt din vei i sinne, ringer jeg media og sier at jeg står gråtende igjen etter å ha brukt tusener på en snekker som forsvant fra jobben og aldri kom tilbake. 

Dette gjelder dere alle; lærere, serviceytere, sykepleiere, ingeniører, selvstendig næringsdrivende: alle, i absolutt alle yrker. Er det lov at barna deres får antaste og holde fast en artist, er det lov å gjøre det mot alle i verdens forskjellige yrkesgrupper. 

Vi har altså tilogmed lov å klage og sutre offentlig over at dere velger å forsvinne i en fart fra jobben dere er innleid til å gjøre.

Personlig er jeg ikke fan av noen andre enn mine barn og min avdøde far, som reiste seg beundrelsesverdig opp etter tre slag før han levde med afasi de siste åtte årene før han døde. 

Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det er å sette en artist eller skuespiller så høyt over seg selv at man gråter og hyler hysterisk dersom man blir eksponert for deres nærvær. Jeg likte også musikere i min ungdom, men den eneste gangen jeg tok til tårer var da Kurt Cobain døde. Ville jo høre mer av grungemusikken hans.

Hvis jeg hadde møtt Justin Bieber eller noen som helst andre profilerte artister eller skuespillere, ville det føltes for meg som å ta en prat med en venn, med brodern eller med mormora mi. De er like stilte de, som alle andre.

Det er på tide vi husker hvem vi er. Vi er ikke her som ulveflokker. Vi skal respektere hverandre, ikke hakke hverandre ihjel. Og vi skal lære barna våre folkeskikk.

Og LIKESTILLING da dere! Likhet mellom kvinnelige og mannlige artister! Tafsing og fastholding av damer? Ikke greit hva angår menn heller! Ikke ok å tråkke over en butikkansatt sine intimgrenser? Ikke greit for Bieber heller!

La nå denne guttungen Justin få være i fred med sine utfordrende søvnvansker. Det blir ikke mer søvn på han av skandaløse pompøse og latterlig barnslige overskrifter. Han er jo bare kiden! Han er i senpuberteten og har lov å ha pubertale utbrudd han som andre ungdommer!

Og han finnes. Han er ekte, og like dødelig som deg og meg. Vi aner ikke hva slags demoner han fighter mot i det daglige, og som plager vettet av han når nattemørket inntrer og vi andre sover. Søvn er livsviktig. 

Til dere som driver og river i andre’s klær, og holder dem fast. Slutt med det. Det finnes lovverk mot slikt. Det er ikke lov å holde andre fast mot deres vilje, og det er ikke lov å beføle andre. Samme hvem de er.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg