forbipolene fun facts

På tide med funfacts igjen: Versegod, 20 kjappe:

 

1. Ja, det er sant at jeg hittil har blogget alt mobilt. Ble bare til en vane. 

2. Jeg har mista høyre stortåneggel. Fordi jeg jogget med trange joggesko og for lang stortåneggel (!) Fikk blåneggel, og etter noen måneder datt n jaggu meg av. Hrmf. Ikke videre vakker den som vokser etter. Ser den blir fryst ut av resten av tottene der nede. 

3. Jeg har ikke evnen eller skamvettet til å bli “starstrucked” når jeg møter kjendiser. Aner ikke hvorfor. Føler bare det er akkurat det samme som å møte dama bak kassa på Narvesen. Synes kjendisbegrepet er noe gøy som aldri kunne gått an for 500 år siden. Så å bloggervjue dem, det er fun. 

3.Jeg spiser gjerne hvis jeg våkner på natta. Namm.. Skikkelig koser meg i det stille mørket.

4. Trening er noe av det diggeste jeg vet. Zumba, aerobic, jogging, younameit aah..  nå for tiden går det i jogging. (“Går det i jogging”. Løper det iallefall i jogging..)

5. Jeg ler høyt. Som en mann. Og jeg ler mye. Myyye.

6.Begge barna mine skvatt av latteren min da de var babyer. Med store redde øyne. Nå er de tilvendt den spontane hese mørke mammalatteren…

7. Jeg er i ferd med å inngå en spennende bloggavtale. 

8. Jeg fatter ikke hva alle andre synes er så vakkert med den orange høsten. Men lufta. Høstlufta er berusende. 

9. Barna mine bæres på gullstol. Akkurat DEM blir jeg faktisk starstrucked av hver gang jeg ser dem.

10. Jeg dater ikke lenger. Fordi datene mine alltid endte opp i svære flauser hva angår det faktum at jeg fant så og si alle av dem hysterisk morsomme. Og de syntes sikkert jeg lo altfor mye. 

11. Mange omkring meg har fantastisk deilig humor. Og jeg elsker det. Både blant venner og familie finnes uvurderlige gullkorn. Og vi liker å lure hverandre.

12. Når jeg leser gjennom mine tidligere alvorlig triste historier, er det på mange måter som å lese om ei anna jente. (Jeg var jo ung, så ja, jente. Ikke dame.) Dette fordi jeg har en helt annen tankegang den dag i dag. Det finnes ikke noe i meg som kan minne om et offer. Jeg er en tøffing nå, og kommer ikke til å la noen tråkke på meg igjen. 

13. …men når jeg leser gjennom mine verk om de som har dødd, lukker jeg øynene og er der igjen. Den tiden da de levde. Svever over minnene der langt tilbake og håper inderlig at jeg får møte dem igjen. Akkurat det er en slags starstruckedhet som kjennes uoppnåelig. 

14. Mange tar kontakt og sier at de leser bloggen min. Dette er alltid folk som til vanlig ikke leser blogger. Jeg kan aldri bli høy på pæra eller innbilsk av alle de nydelige komplimentene dere gir meg om min måte å skrive på. Jeg blir ydmykt takknemlig, og veldig veldig glad i dere. 

 15. Jeg er egentlig en filmnerd. Elsker filmer. Men etter lille Even kom til verden, ble det stopp. Det kommer nok tilbake. Når Even er 18 år…

16. Jeg ler mye av meg selv. Er jo rimelig ute og rusler noen ganger da.. det vet alle som kjenner meg. Jeg bruker å skylde på at jeg er blond, men tror det stikker dypere enn noen hårrøtter.

17. Jeg søler mye mer enn barna mine. Ergo kan jeg aldri være streng til dem dersom de bekker ut og søles klissklass.. 

18. Som mamma er jeg grensesettende. Også ute blant folk. Barna mine har best av trygge grenser å forholde seg til. Jeg gir tydelige beskjeder, og masse masse ros, klem og kos. Jeg leter alltid etter noe Mathias kan være med å bestemme. Som hvilken middag av tre alternativer, om vi skal kjøpe 5 epler eller 6, eller hvilken Donaldfortelling jeg skal lese for han. Barna mine er mitt alt, og deres selvtillit er viktig her i huset.

19. Jeg har aldri sett et spøkelse. For min del kunne Åndenes makt like greit hett “Rosa bamsemonsteret’s makt”, da jeg hverken har sett ånder eller rosa bamsemonster. Men hva om de har rett, alle som sier de har sett spøkelser? Hjelpes og grøss altså. Inntil da; for å overbevise meg om at noe jeg selv aldri har sett, finnes: bruk ånder eller rosa bamsemonster, whatever…

20. Jeg går aldri tom for ting å skrive om. Små pauser er naturlig. Men de varer ikke lenge. Livet mitt har dreid seg om papir og penn siden jeg lærte meg å skrive, og det handler om en medfødt interesse. Jeg kan ikke finne annen forklaring på interesse for noe så tregt som grammatikk og kjedelig som ord. For jeg lever mest når jeg er med mine barn, og når jeg skriver. 

 

…..21! Jeg jukser! Her er en ekstra fun fact: Da jeg var ca 6 mnd på vei med Mathias i magen, dro jeg på alternativmessen i Trondheim. Dette var på den tiden Snåsakailln fikk mye blest. Så inne i alternativmessen kunne man se buer der det stod “Hitrakailln”, “Frostakailln” osv. Jeg har mine egne tarotkort, og behøver ikke kjøpe healing for 400 kr, jeg var der for krystaller, malerier, drømmefangere og foredrag.  Men jeg ville legge bort jakka mi og noen poser, så jeg slapp å drasse på det gjennom Nidarøhallen. Det var bråkete. Så da jeg spurte en av disse kaillene hørte han ikke hva jeg sa, der jeg stod med hånden på magen og prøvde å forklare at jeg var gravid og behøvde noen til å ta vare på tingene mine. Kaillen svarte kjapt: “Jah! Æ ser og føle at du har problem med lever eller nyran eller nåkka…” Irritert stilte jeg meg i profil. “Ser du den nå? Det er en guttemage, jeg er gravid, og sliter ikke med noe! Kan du passe ei jakke og noen poser?” Han var så frekk at han lurte på om jeg ikke ville bli med inn likevel. Heales litt, liksom.. Jeg kjenner seriøse healere, og har respekt for det dem gjør. Men denne kaillen? Hmm ikke helt bra å bomme på en svær gravidmage kontra kroppens rensesystem…

 

Well a well, finito with em facts, have fun 😉

 

forbipolene dått blogg dått ænno

Hvorfor “forbipolene”?  Jeg snakket med min fremtids samarbeidspartner hva angår blogg, i går. Flere detaljer om han kommer i slutten av denne uken. Vi har store planer, og det vil bli gøy. 

Da jeg hørte han uttale bloggnavnet mitt, ble jeg helt stille. For han sa: “forbi polene dått blogg dått ænno”. Han, som sikkert mange andre, uttalte  “forbiiipolene”;  “forbi polene.” Bortom polene, liksom.. 

Grunnene til bloggnavnet er følgende: den diagnosen som har preget store deler av mitt liv, og som jeg også innimellom blogger om, heter Bipolar. Bipolar betyr forbi polene. Tenk psyke. La meg tegne litt.

                                                                                                                                                                                               

                                                                         

😭⬅ POL deppa⬅⬅⬅☺➡➡➡glad POL ➡😂

                                                                                                           

Dette er “polene i hodet ditt”. Til venstre ser du at pilene går forbi pol deppa. Da kalles det en alvorlig depresjon. Innen bipolar nr 1 kan dette gå over i depressiv psykose, med paranoide scizofrene trekk i syk tilstand. Til høyre ser du at pilene går forbi motsatt pol, den glade polen. Går man forbi denne polen blir man som bipolar manisk. Dette kan også ved bipolar type 1 gå over i psykose. Men ikke ved bipolar 2. 

 

Uten den riktige medisinen Lithium, vil jeg som bipolar 1 svinge forbi enten venstre eller høyre pol. Og jeg har vært i tilstander forbi polene noen ganger opp gjennom livet. Derfor inntar jeg denne lithiumsaltmedisinen morgen og kveld.

Jeg lever nå med diagnosen i remisjon, altså symptomfri og friskmeldt. Jeg har dessuten utviklet mine egne metoder, hvilket gjør at jeg fungerer på topp, uten å bevege meg mot høyre pol. Jeg som person er naturlig utadvendt, sosial, og litt høylydt. Dette har ingenting med diagnosen å gjøre. Men jeg kan merke en slags “motor”. Merker at dem “maniske drivkraften”, gir en slags reservetank av humør. 

Bloggnavnet uttales ikke som en tur forbi nordpolen. Men som   f o r B I pol e ne med trøkk på “bi” oppover, og nedover med” ene”.  En slags videreførelse av hvordan bipolar uttales.

Navnet betyr heller ikke at jeg driver og svinger og har lært meg å leve med det. Jeg svinger ikke unaturlig og har ikke gjort det på flere år. Jeg er frisk, litt gal, men frisk 😉 

Den friske galskapen skal vi bruke på å kreere en sabla bra blogg framover. Jeg skriver vi, for vi kommer til å være to om dette. Og jeg gleder meg villt! Jeg kan avsløre at bloggen fortsatt kommer til å hete “forbipolene”, og at vedkommende som jeg skal inngå et skribentsamarbeid med, (hvor han tar seg av alt innen data, mens jeg skriver) er minst like grenseløs og gal som jeg hva angår bloggjobbing. Vi tar ikke et nei for et nei. Nehei. Dersom vi har bestemt oss for noe, gjør vi det! 

Jeg kaller det “bloggertasjer”, og “bloggervju”, noe av hva jeg fyller bloggen med. Dette er enda på utviklingsstadiet, blant annet, og vi skal vise dere en verden der frisk galskap er nødvendig.

 

Baby baby, rockababy!

Det går for seg i stua. Even digger de nye lekene sine, vugger kroppen til rytmene, spiller trommer og går ivrig ved gåvogna si.


Tenk at goklompes smiler sånn, hver eneste dag..


I tillegg er han i ekstra kosemodus i dag. Kommer helt inntil mamman sin og trykker det lille ansiktet sitt opp i ansiktet mitt mens han ler. Koser meg massevis, åå for en luksus! Jeg er så heldig!

 

I går var en krevende dag der jeg ga mye av meg selv i de to vanskelige innleggene om en svunnen fortid. Åpenhet er viktig. Åpenhet kan redde liv. Jeg er dypt takknemlig for alle de rørende tilbakemeldingene, og vil dere skal vite at vi er lykkelige den dag i dag. Og at jeg synes vi må finne balansen, slike at disse superglade babybildene minner oss på alt vi har å være takknemlig for. Vi kan ikke bli liggende i gjørma og kave. Vi må ut i det deilige, rene, magiske livet og svømme. Flyte med.. 

 

Det strømmer glad kjærlighet gjennom meg hver gang jeg ser på de fantastiske barna våre. Og jeg vet hvor god grunn jeg har til å føle med så takknemlig som jeg gjør. Livet er ingen selvfølge. Vi får det i gave på ny hver dag. Hver dag er en enorm gave. 

 

Så takk, lille Even, og takk, store Mathias, for hvert eneste minutt jeg får med dere. Dere er mesterverk, alltid, i enhver tilstand. Og jeg elsker elsker elsker dere, akkurat som dere er 💙💙

 

Himmelens snilleste, stilleste ungdom 💙

 

Kjære kompis. Det har gått 15 år, og jeg begynner å innse at jeg aldri helt kommer til å forstå at du faktisk reiste din vei. En del av meg som menneske ble så sjokkert at det aldri helt gikk inn..

Ser du det vi skriver her? Fra der du er nå? Jeg håper det, Eivind, for denne er til deg. Til deg og alle som behøver å lære om dette vonde, vakre, smertefulle, inderlige, og endelige. For alltid uendelige.

Fra din mamma Mimi, din bror Ketil, din søster Marie, vår felles gode, pseudonyme venninne, og fra meg. Kjære lesere, jeg presiserer at jeg har de etterlattes fulle tillatelse til alt som skrives her, også navn. En er altså pseudonym, og kalles Ebba. 

De etterlatte. Det er oss det. Og vi ønsker åpenhet omkring det tabubelagte temaet selvmord. Vi vet du ville ønsket det selv også. For vi leser dine tekster, din skribent av en stor og utrolig klok poet. Og vi innser at du har noe å lære oss alle.  Dette er din tekst, sønn, bror, kompis i himmelen. Dine sanne, kloke, dype ord:


 

Dette er altså et verk vi skriver sammen, til ære for vår kjære Eivind Våg fra Snåsa, som reiste fra oss så altfor tidlig 30.12.1999. Egentlig finnes ikke forklarende nok ord for den vonde sorgen vi alle opplevde. Men vi skal forsøke. Så godt vi kan. Det er naturlig at Eivinds snille, vakre, gode mamma Mimi, får begynne, med den utfordrende starten Eivind fikk på livet: 

 

 
 


Mimi er en mamma fylt med så mye kjærlighet og godhet, at vi kjenner det som om hun er vår mamma også, den dag i dag. Vi er så glad i denne sterke tøffe dama, Ebba og jeg, og vi kjenner kjærligheten hennes for oss, akkurat som vi er. En slik mamma som Eivind fortalte oss om: som elsket han akkurat som han var. Elsker han. Bærer han med seg i det store varme hjertet sitt. Hver eneste dag.

 

Lille Marie var bare ti år da storebror plutselig lot seg rive bort for alltid. Dette bildet er tatt kun dager før Eivind reiste sin vei inn i evigheten. For lille Marie ble minnene etterhvert visket ut, og nå kan hun ikke huske så mye. Hun fyller 26 år i år, og forteller om en tilstedeværelse. Storebror passer på henne, det er hun sikker på. Hun føler han. Eivind var så glad i lillesøstra si, jeg husker det som om det var i går. Han var innmari stolt av henne, og jeg er heller ikke i tvil om at han passer på lillepia si fra der han er nå.


Eivind til venstre sammen med sin kjære bror Ketil. Det var alltid de to. Eivind og Ketil. Ketil og Eivind. En uendelig broderlig kjærlighet. Døden kan ikke skille slik søskenkjærlighet. Dette er en familie lagd av styrke. En tøff familie som nå altså velger total åpenhet omkring en så vond natt, med påfølgende smertefulle år, at kun den sterke familiekjærligheten har fått dem til å holde ut.

Aller først vil jeg gi deg en tekst, Eivind. Den er din. Og bare din.

Hvordan skal jeg greie dette? Å skrive om deg, Eivind. Tårene har tåkelagt synet mitt, og jeg blunker for å greie å se bokstavene. Jeg har kviet meg i flere dager. Uker. Funnet unnskyldninger. Lagt det bort. Skrevet om noe annet. Men NÅ skal jeg gjøre det. Jeg skal skrive om deg. 

Verden er nervøs. Det er under et år til år 2000, men enda synger ikke 1999 på siste vers. Mange tror verden går under nyttårsaften. Vi andre har annet å tenke på. Emotions. Vi går siste sommer innen nittitallet i møte, og møtes som ungdommer på en institusjon kalt psykiatrisk avdeling. Ebba, Eivind og jeg. Eivind er 21 år, jeg er 19 år og Ebba er 18 år. Vi er noen freaks av noen pubertale ungdommer, og tilbringer månedsvis på avdelingen. 

Sola skinner. Det er sommeren 1999. Eivind står inne på sitt rom, på badet, foran speilet. Jeg står inne på mitt rom. På badet. Foran speilet, jeg som han. 

Vi kjenner at vi lever, det kribler i magan og vi skal fikse piercing i øyenbrynet. Bli tøffe og kule. Selv om vi er psykiatriske pasienter. Eivind stråler som en sol i det han dukker opp i døråpningen med piercing i øyenbrynet: “Fekk du itj det te?” Spør han, omsorgsfull og snill som alltid. Han hjelper meg med kanylen, og vips, så har jeg poercing i venstre øyenbryn, jeg også. Steike så tøffe vi følte oss. 

Vi røyket inne ved sykehusbassenget. Små opprør i en stor verden. Var umodne ungdommer, og i våre egne øyne, tøffe som bare det. Han prøvde å lære meg å stupe. Det gikk ikke helt bra. Men han skulle lære meg det senere. Senere…

Ebba, Eivind og jeg rusler under skinnende sol ned til elva. Det er våres sti dette. Stien ved elva. Der er vi fri fra psykiatriske sykepleiere og overvåkende behandling. Dette var en av de dagene vi gikk ned til stien ved elva våres. Det var slik en intens sol, at det var som å være til i et orangeaktig 70tallsbilde. 

Vi snakket om det fine vennskapet vårt. Bestemte oss for å flytte sammen i kollektiv på Stjørdal vi tre. Straks vi var ferdige der på institusjonen, skulle vi finne oss en kåk å bo sammen i. Den store kollektivdrømmen skulle gå i oppfyllelse… senere. Senere.

Jeg kjente trygghetsfølelsen fylle den unge brystkassa mi de gangene vi snakket om kollektivet vårt. Endelig hadde vi alle tre framtidsplaner å se fram til. Det kjentes så uendelig godt.

Vi pratet om alt. Jeg fortalte om da jeg rømte til Stockholm, og de lyttet. Forstod. Husker Eivind i rånerbil, sammen med meg i baksetet på vei til fest. Dram som vi hadde skaffet. Humør. Godt humør. Men stille. Så veldig veldig stille…

Han var …stille og klok. Med et forsiktig smil. “I får itj te å gråte, I…”  Kunne han fortelle. Han fikk ikke tårene fram. Bare et forsiktig smil. 

En gang vi satt ved elvebredden, pratet vi om løst og fast. En barnefamilie satt ved siden av. Vi hadde en runde, som vi noen ganger hadde. Altså, hver sin tur til å si hva vi mente. Spørsmålet var: Brydde vi oss om hva folk mente om oss? Ebba brydde seg, og ikke brydde seg. Eivind brydde seg litt om hva andre mente. Jeg påsto at jeg ikke brydde meg. Feilmedisinering gjorde meg ukritisk i atferd på denne tida. Impulsivt hoppet jeg i elva. Etter å ha revet av meg klærne. Eivind lo, og Ebba humret. Vi fikk elvebredden for oss selv. 

Høsten banket på institusjonsdøra, og mørkla det meste. Gradvis. Jeg husker ikke alt. Det var bare et år etter elektrosjokkbehandlingen. 

Vi tre var vant til å bo sammen, mellom hvite vegger og lukkede dører. Spise alle måltidene sammen, og bare være sammen. Sammen i angst og depresjon. Humoren vi skapte oss, var av type hysteriske latterkramper og intern karakter. Vi forstod hverandre. Vi hadde behov for lys i mørket. 

Jeg kommer til det verste nå, kompis, og hjertet hamrer. Har aldri aldri skrevet om dette før. Og det har gått 15 år. Får nesten ikke puste.

Jeg snakker til deg enda vettu, kompis. Som om du er her fortsatt. Selv om tida har flydd forbi med 15 nye år. 

Den mørkeste vinteren noensinne begynte da jeg stod ved siden av og så Eivind i profil, snakke med ei psykiatrisk sykepleier. Ei dame, også i profil. Inne i gangen på institusjonen. Hun spurte” ‘E du helt sikker på at du ska skrive dæ ut?” Han sa:”Ja, det e i.”

Jula. Jeg husker ikke den jula. Husker bare at jeg ikke hørte noe fra Eivind. At vi egentlig skulle hive oss rundt og ta oss en ekte fest som andre ungdommer, den romjula. 

Hvilken morgen det var, husker jeg ikke. Det kan ha vært 1.nyttårsdag. Jeg lå og sov oppe på mamma og pappa’s gjesterom. Pappa kom inn og vekket meg så rolig og behagelig han kunne. Han satte seg ned og sa han hadde noe han måtte fortelle meg. Han var så alvorlig. Av en eller annen grunn sa jeg kjapt: “E det Eivind?? Har Eivind tatt livet sitt???”

“Ja. Huff. Han har det altså, æ beklager.” Pappa var sønderknust over å måtte fortelle meg dette grusomme. Jeg fikk kraftige brekninger. Reiste meg opp for å stå. Men brekningene fortsatte. Så kom hulkene. Og tårene. Det var ingenting jeg kunne gjøre…  Ingenting. Det var over nå. Det var alvor. Og det var for vondt til å kunne forholde seg til…

Ebba og jeg dro til begravelsen i Snåsa kirke. En venninne av meg kjørte, og deltok sammen med oss. Eivind fikk sitt ønske oppfylt; de spilte “Fade to black” med Metallica i kirken. Den stappfulle kirken. Den uvirkelige forferdelige stunden. Du vet, jeg sitter der på kirkebenken enda, med Ebba ved min side. Kan ikke dra herfra vel. Kan ikke ta farvel enda, så altfor altfor TIDLIG! Kan ikke si hade, før vi vet om vi får MØTE DEG IGJEN, kjære kjære venn. Kjære samboeren våres. 

Klokest av alle. Det var du det. Jeg ser du skriver i tekstene du etterlot deg om at du ikke visste hva som kunne hende dersom du valgte å bli. Om du kunne fiksa verdens 8. underverk…  Svaret er ja selvfølgelig, Eivind. Det er ingen tvil om at du hadde forandret verden. 

Piercingen min hang i en liten hudfold. Det var blitt våren 2000, og jeg var fortsatt innlagt. Jeg nektet å fjerne Eivindringen i øyenbrynet mitt. Folk snakket om at verden ikke hadde gått under. Men den hadde jo det. Den hadde på veldig mange måter gått under. Jeg skulle skrives ut, og flytte sammen med Ebba. Uten Eivind.

Jeg står ved badet inne på rommet der Eivind en gang hadde hjulper meg så jeg kunne få en etterlengtet piercing i øyenbrynet. Drar av meg jumperen for kvelden. Over et sørgende hjerte, et ungt ansikt, og håret. Jeg kjente ingen smerte. Det sildret noe varmt ned over øyet. Jeg tok på det. Blod. Piercingen holdt ikke ut mer, den heller. Den skulle etterhvert bli til et såkalt stygt arr. Men for meg er det også et vakkert minne. Om et solskinn jeg aldri glemmer. Og et framtidshåp av en god venn. 

Du hadde mange tanker, Eivind. Så mye klokere en alle oss andre til sammen. Selvfølgelig hadde du kommet til å forandre verden med et eller annet underverk. 

Du gjør det nå. Du forandrer verden, og viser folk vei inn i et dypt fortvilet suicidalt sinn, med teksten din om å kjenne seg som den 5. side av en firkant. Sabla bra skrevet altså, Eivind! Du hjelper oss å forstå hvorda du tenkte på slutten av ditt altfor unge liv. Takk, kompis.

Halsen snører seg og jeg kjenner brekningene på ny, så lenge etter. Jeg svelger. Lar tårene trille. Helbreder er gammelt sår som aldri ville gro. Later som om du er med oss. For alltid. Liker å tro det, at du passer på oss.

For du ble bare 22 år du. Bare ungdommen. Vi trodde vi var så store. Men vi var jo bare ungdommer. Mange ganger har jeg undret på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne stoppet deg. Du skal vite at hvis jeg kunne, hadde jeg gitt jernet. Hadde gjort ALT for å ha 

deg her i dag. 

 

Hjertet ligger i grava, oppå kista over ditt unge hjerte. Ebba fikk korset, og jeg ankeret. Men vi mistet dem underveis, smykkene våre. 

Ebba, det er på tide med et nytt besøk på grava til Eivind. Du skal få et nytt kors, han et hjerte ved gravsteinen, og jeg et nytt anker. 

Fordi jeg er så innmari glad i dere, nittitallskollektivet. Fra en tid vi aldri får tilbake. Men som vi kan huske. Vi kan huske. Og aldri aldri glemme.

Kompis. Rest in peace. Rip, that is. But allso: do rock like hell, in beautiful heaven!

 

Tusen takk til fantastiske familien til Eivind, som hjelper andre med åpenhet omkring selvmord. Vi trenger alle denne åpenheten. Den kan redde liv. 

 

Tekst om barndom: Skrevet av Mimi. Tekst under bilde fra siste jul: Skrevet av Marie. 5. side av en firkant: Skrevet av Eivind. Resten: Skrevet av meg

Volden drepte noe i meg


 

Jeg tilgir deg. Du vet hvem du er. Du skal vite at jeg forlengst har tilgitt deg. Ikke fordi jeg ønsker deg bare godt. Men fordi jeg slettes ikke har tenkt at du skal få plage mitt sinn med bitterhet i ettertid. Du har plaget meg nok! 


 

Vi snakket nok en gang om det i dag. Den snille pappan til barna mine ønsker at jeg skal skrive om dette. Få det ut. Denne delen av livet mitt som ikke ble skrevet om i sommer, blant flukt til Stockholm og elektrosjokk. Jeg har holdt igjen med tanke på barna. Men i det vi snakket om det som foreldre i dag, tok vi sammen en beslutning om at det er forsvarlig at jeg skriver om dette. Dere forstår nok hvorfor de verste detaljene ikke blottlegges her på internett. 

Året var 2001. Jeg bodde i en liten hybelleilighet i sentrum av Stjørdal, og var kjent for å være en ung original. Godt humør og energi, hadde jeg, tross tidlige dyrekjøpte erfaringer. Mange venner og fortsatt god selvtillit. 

Han stod plutselig utenfor og mekket en sykkel. Jeg hadde sett han før. Ung og lett for å forelske meg i forelskelsen, ble det han og meg. Han var så betatt av meg at jeg må ha falt mest for det. 

Vi flyttet sammen i en annen leilighet. Der dukket nye sider ved han opp. En dundrende sajalusi kom til syne bak den litt mørke masken, og den kunne skremme vettet av meg 

Minner jeg nesten aldri tenker på. Jeg er en tøffing nå, ikke det offeret jeg var da. Detaljer omkring han og en kniv. Mye blod og slemme ord. Sinte skarpe øyne. Men det var ikke mitt blod. Det var så mye rart han kunne få seg til å gjøre og si, ting som gradvis brøt ned ei ung jente. Minner der jeg hang ut av stuevinduet mens han lo hånlig ned mot meg. Jeg må ha hatt styrke, for jeg kom meg opp. Men først etter at han hadde dratt.

Kjæresten min ville ha meg unna vennene mine og familien min. Vi flyttet på landet ved en naboby. Han gjorde meg ulykkelig, og stakk av i flere dager med stillhet som hersketekknikk. Jeg ble nervøs og satt mye alene og gråt. 

Vi flyttet igjen. Denne gangen virkelig langt ut på landet. Til møbler hadde vi hagemøbler, i et kaldt gammelt selbuhus. Han dro sin vei ofte og ruser seg. Det viste seg at han var ganske ute og kjørte.

Jeg vet ikke når det skjedde. Når det var jeg mistet meg selv og gløden min. Og jeg aner til dags dato ikke hvordan det er mulig å bli til en underdanig robot på denne måten. Var det ordene han sa? For han var ikke fysisk til å begynne med. 

En gang skulle vi besøke en dame i bygda der vi bodde. Det ble servert sprit, og stemningen var i utgangspunktet munter. Han ble gal. Det ble grøsserfilm ut av kvelden. Vill av sjalusi pgr av en setning damen hadde sagt, forvandlet han seg til et monster. Jeg ble livredd, og hun like så. Alt ble rasert inne i huset hennes. Jeg kan ikke skrive alt. Men det hele endte med at den stakkars traumatiserte damen stakk han i låret i selvforsvar.

Hvor ble det av alle delene av meg? Lå de strødd utover alle plassene vi hadde flyttet fra? Hvorfor trodde jeg at jeg var avhengig av han? Hvorfor fant jeg meg plutselig i å bli liggende på gulvet hjemme hos en kompis av meg i hjembyen min mens kjæresten og samboeren min sparket meg hardt i hodet? Kjæresten min. Som sa han elsket meg. Kompisen min som så på, og ikke turde gripe inn. Mitt eneste vitne.

Jeg grublet på det lenge. Turde ikke spørre. Men måtte. Han skulle jo snart i fengsel og sone en dom pgr av vold mot to damer i min hjemby. Jeg kunne ikke sitte alene i dette kalde huset i denne ukjente bygda alle de tre månedene han sonet i Trondheim. Jeg var blind. Han var sjefen. Herren min. Jeg var ikke meg. Vanskelig å forklare, men jeg var virkelig helt lost.

“Du. Kan vi være så snill å flytte litt nærmere sivilisasjonen, kjære?”

Jeg husker ikke hva han svarte. Men det ble slik at vi flyttet til nærmeste tettsted derfra. Ikke til hjembyen min.

Jeg hadde den dag i dag aldri i verden latt en mann bestemme over meg på denne måten. Men dere må forstå at jeg hadde mistet alt jeg hadde av selvtillit og egenkjærlighet. Jeg trodde virkelig også at jeg elsket han og ville være fortapt uten han. 

Vi flyttet til tettstedet. Han begynte å gå på fylla dagene før han skulle inn og sone. En kveld gikk vi over brua og inn i en slik pizzeriarestaurant drevet av utleninger. En gjeng med brisne unge menn ville at vi skulle sitte sammen med dem. Ok. Vi gjorde det. Jeg trodde alt var greit, for han virket glad. 

Måtte på do. Og glemmer aldri at jeg faktisk for f..n tråkket med yndlingsskoene mine rett oppi en menneskebæsj ved døra. Er det mulig? For en shitty kveld! Jeg vasket skoa så godt jeg kunne, mens jeg fresende undret på hvordan i svarte noen kunne bæsje en meter foran doen på denne måten..  

Jeg gikk til disken for å fortelle det. Da pekte han bort mot bordet vi hadde sittet ved. Der stod min samboer klar for å slåss mot en av mennene vi satt og tok en pils med for 5 minutter siden. Jeg var sint som fy pgr av dassopplevelsen, og gikk rett bort til min “kjære”, og sa: “Skjerp dæ no!”

Han gikk fort foran meg over brua. Noe drev meg til å sette grenser. Jeg gikk sakte og bestemt. Ville ikke at han skulle bestemme slik over meg. Tenkte på at det var jeg som hadde nøklene, og fryder meg over at han måtte vente ved døra. Furtefaen. Sinte monsteret. Det var ikke mye kjærlighet igjen i meg for han, der jeg sakte tråkket steg for steg på brua. 

Lite visste jeg om at jeg gikk steg for steg rett inn i helvete denne kvelden. Og jeg skulle aldri helt bli meg selv igjen. Skulle aldri igjen greie å tro på at noen elsket meg. 

Beskyldningene haglet. Jeg hadde smilt. Ergo hadde jeg flørtet! Kjapt gikk ordene over til slag og spark. Sjokkert tok jeg i mot. Det foregikk i intervaller, og han eide ikke grenser. Sliten satte han seg ned i sofaen. Jeg sa gråtende: “Vær så snill. No må du vær så grei å slutt. Æ grei itj mer.” Da reiste han seg og sa: “Nåånei! Æ e langt fra ferdig med dæ!” 

Han hadde rett. Han var slettes ikke ferdig med meg. Han hold på til han sovnet på sofaen. Selvforsvar var et ukjent begrep for meg. Jeg var bare en klump med angst.

Nervøs og desperat svelget jeg ekstra medisin den kvelden. Skulle jeg stikke av nå? Mens han sov? Det summet en livredd tone i hjernen min. Greide ikke å tenke klart. Alt jeg kjente var pur redsel. Som om jeg var en eneste elektrisk ledning lagd av frykt. 

Dagen etter våknet jeg i senga av at han satt ved siden av langt der nede i fotenden. Jeg glemmer aldri ordene hans: “Æ ska ikke legg nå pinna i veien for dæ dersom du ønske å forlate mæ no.”

Da jeg så meg i speilet, forstod jeg setningen hans. Jeg hadde aldri sett så mange forbanna blåmerker før! Følelsene i meg som menneske var kuttet av. Jeg la meg i sofaen og ville bare gjemme meg. Ingen måtte vite dette om meg. Jeg turde ikke tenke på hvordan den stakkars snille familien min ville reagert da… Ville ikke såre dem. Det føltes som om jeg hadde gjort noe ulovlig. Ingen kunne vel godta meg med disse blåmerkene i ansiktet. Jeg ville være tøff og skjule meg til de fosvant.

Forbanna deg! Faen ta deg at du trykket ei ung jente så helsikes langt ned at hun valgte å lukke øynene i skam og sorg for noe DU hadde gjort! Forbanna lille deg, som etterpå satt i fengsel og mottok kjærlighetsbrev fra ei ensom jente som du mer enn gjerne ødela. Drittsekk! En sekk med dritt, er akkurat hva du er, hverken mer eller mindre, og jeg TILGIR DEG! Forstår du det? Du er ubetydelig i mitt liv, hele du, og jeg ønsker deg ingenting.

 
 

Med øynene hardt lukket igjen, gikk jeg inn i en ny sommer med denne syke samboeren. Dommen var sonet ferdig, og det var tid for å legge alt bak seg. Vi flytter midt i sentrum av hjembyen min, der han kjørte sitt løp meget utfor hva angår rus. Jeg ble deprimert, og fikk en ny serie med elektrosjokk midt oppe i det hele.

Likevel husker jeg den dagen jeg fikk nok. Nok av hele stinkende deg. Du hadde vært bort i flere dager, og ramlet inn døra med en såkalt kompis. Den eneste du hadde igjen. Du var sint, som fyllevanlig. Du var truende og slem i stemmen. Som alkoalltid. Jeg hater alkohol. Det var jo du som viste meg alkoholens sanne sider, lille du. 

Dere satte dere i sofaen med hver deres kopp på bordet. To alkoholiserte jævler i mitt hjem. Der og da mistet jeg virkelig hele meg. Iskald og livredd gikk jeg altfor rolig forbi soverommet og rett inn på badet. Pakket rolig med meg et par nødvendige ting og noen klær. Avgjørelsen var som tatt over hue på meg. For inni det hodet fantes ikke flere tanker. Det hodet maktet ikke mer å fungere som normalt. Det hadde fått nok. Nok av deg.

Sjokkert over min egen handling, gikk jeg bort til der du satt, grep koppen din og knuste den rolig i panna di. Og det er det eneste jeg er stolt av i hele forholdet på 3 år som jeg kastet bort på deg. Endelig fikk jeg banket inn i hue ditt, at: “NO E DET NOK!”

Med skjelvende geleføtter gikk jeg ned trappa, løp over veien og inn på legevakta. Jeg skalv ikke. Jeg ristet. Helt ute av stand til å roe ned, prøvde jeg å forklare hvorfor jeg måtte rømme fra samboeren min. 

Den dagen banket jeg i panna for første gang, og løp inn i mitt nye liv. Det måtte snekres og bygges inni meg. Jeg fikk hjelp fra det offentlige med innleggelse for å komme meg unna, voldsalarm, psykolog for at jeg skulle fatte og begripe at det ikke var min feil alt som hadde skjedd, og kommunal bolig.

Jeg begynte å trene. Aerobic, styrke, capoeira og kickboksing. Bygget muskler fysisk og psykisk. Endret navn i folkeregisteret. For jeg var ikke lenger offeret Hege. Jeg følte med hele meg at hun var død nå. Og jeg gjenoppstod heller som sterke Helene. 

Sterke Helene som fightet mot grusomme mareritt hver eneste natt, og bygde opp splitter ny og rå selvsikkerthet.

Du skulle ha “klem” hver gang du møtte meg i sentrum. Men etter en stund ble jeg i stand til å sette grenser. Du fikk ikke lenger overfalle meg meg en brutal “klem” inne på butikkene. Jeg stoppet deg med muskuløse armer, og sa: “Nei takk! Æ ska ikke ha nåkka “klæm” av dæ. Du stinke. Gå hjem og dusj!” 

Så ble jeg sterkere. I stedet for å hilse ydmykt og underdanig tilbake til deg, så jeg deg stille rett inn i øynene til du ikke greide å se lenger tilbake…

…tilbake på alt du hadde gjort. Tilbake på den fraværende samvittigheten din. Tilbake på sannheten.Jeg tilgir deg. Og føler med deg. Det må være kjipt å være en som deg. 

….årene gikk. Ut av styrkens løker grodde nye erfaringer og etterlot seg ferskere røtter. Jeg begravde minnene, men kunne kjenne igjen dem på atferd, og tyngden av minnene kjentes på ryggsekken min. 

Da jeg etter mange år endelig møtte mitt livs store kjærlighet, var det umulig for meg å være til i forholdet. Det kunne da virkelig ikke stemme at noen kunne elske meg og være forelsket i meg. Og hvis det stemte, ja da betydde vel diskusjoner en eventuell utgang i noe farlig? Noe voldelig? Jeg forsøkte. Så godt jeg kunne. Og sammen med han fikk jeg to barn. Det er viktig for meg at mine lesere forstår at pappan til mine barn ikke kan relateres til han som var voldelig mot meg. 

For han er snill, pappan til ungene mine. Han er så snill at jeg får tårer i mammaøynene mine hver dag. 

Det er noe vi må leve med. At fortidens monster brente og ødela de naturlige broene inne i meg. At vi ikke kan være kjærester, men bevare vennskapet. Vår store drøm har mange ganger vært å få leve ut kjærligheten. Men det går ikke an, når en automatikk inne i meg bare ikke går med på å godta at andre kan ha slike følelser for meg. Jeg fikk jo bevist det motsatte det langt tilbake inne i det unge hjertet mitt. 

Vennskap er lettere for meg å godta.

Men DU! Fortiden’s skyggerocker, DU skal vite at det gikk meg VEL. At jeg tross alt har det skikkelig bra, lykkelig og fornøyd den dag i dag. Mens du flytter inn og ut av fengsel med falske dådyrøyne, med redusert straff pgr av det litt for åpne gapet ditt, går jeg gjennom dager fylt med søte barn, lykke, vennskap, familie, oppfylt skrivedrøm og velvære. Jeg vet du ikke ønsker meg alt dette. Vil bare at du skal VITE det.

Du er TILGITT. Men ikke fordi du fortjener det. 

 

 

Å roe ned noen hakk

Vi roen ned med babykos. Det gjør vi gjerne flere ganger om dagen. Lille Even behøver å ligge på mammas brystkasse og lytte til hjerteslagene som engang utgjorde bassen i all musikken han lyttet til, der inne i magen min.

Vi trenger det begge to. At mamma drar pusten dypt og roer ned. Jeg tenker noen ganger på han læreren i den ambulanseklassen jeg holdt foredrag for. Han som det viste seg som også jobbet som psykiatrisk sykepleier. Som mente jeg har ADHD i tillegg til bipolar. Noen ganger kan det jo virke sånn. Og det skal sies at mange i lokalsamfunnet også gjerne vil granske meg for å sette sine diagnoser på meg. Selv om de ikke har utdannelse til det..

Relaxabitnow…  ta livet med ro. Vi har evnen til å dempe stemninga til hvilemodus, her i huset som  ndre har, i sine hus. 

Vi er ikke preget av hverken adhd, hypomani eller depresjoner, vi er en avslappet familie som har det veldig bra sammen. 

Det er symptomfritt, og vi bryr oss heller ikke om andres trang til å sette ord på hvor rare foreldre vi er. Barna våre er mer enn fornøyde med oss, ekspertene er mer enn fornøyde med oss, og vi er mer enn fornøyde med oss. Så selv om bygdatrollet piper til iblant, misfornøyd som bare fy, preger ikke det oss. 

Vi roer ned og koser. Sover litt ekstra og leser litt Donald. Det er helga våres. Vi er ikke ute og rangler på fylla. Slikt hypomant opplegg driver vi ikke med. Vi drikker brus. 

Vi vet det virker som om jeg som mor alltid har overstadig mye energi, og mye jeg skulle sagt og gjort. Samtidig er det jo ikke slik det er alltid her i gården. Vi er noen murmeldyr hele gjengen, veldig ofte. Fordi det er digg å hente seg inn. ….og ganske så normalt.

Ha en avslappet søndag folkens. Jeg henter meg inn for å skrive historien til min beste kompis i himmelen. I kveld.

Nå er det NOK! 😲


Hu derre forbipolena kommer til å være kvass nå. Du er herved advart. 

Hvem i alle dager var det som gikk sammen om å i moderne tid, akseptere all denne objektiviseringen av oss damer? 

Overalt hvor jeg snur meg, er verden på diett. Er verden på slankern. Er den naive verden på evig forbanna jakt etter å bli papirtynne, slanke som strå og evig lavblodsukrede ulykkelige “damer”.  

Jeg som alle andre kjenner selvfølgelig også til de kvinnene som prøver å legge på seg, uten særlig hell. Jeg respekterer dette, og innlegget handler ikke om dem. Mange har også relle grunner for å slanke seg. Dette blir også en helt annen kategori enn hva jeg her sikter til.

Ei DAME, har sine medfødte, naturlige former hun, store som små! Ei ekte DAME, har for svingende både humør og fødehofter…

….det er siste del av butikken. Som vettug kvinne har jeg handlet mest mulig fornuftig, og oppi det hele tenkt økonomisk. Jeg er smart. Jeg kombinerer barneoppdragelse ala storbarn og småbarn på en gang, tenker tanker, og fyller handlevognen innen budsjettet vårt. Telefonen ringer, jeg svarer kjapt midt oppe i det hele. Når jeg kommer hjem, skal barna ha mat, stelles og legge seg. Så skal jeg skrive. Blogge. Bruke venstre og høyre hjernehalvdel i skjønn harmoni. Ja, bruke KVINNEHODET MITT!

Så kommer jeg til området ved kassa. PANG, der blir jeg påmint det, i form av bladene i bladhyllene: “KVINNE! BERTE! DAME! SE HER NÅ: Du er et lite, bittelite degradert OBJEKT! SE HER: Du må slanke DEG! NÅ! Du trenger dette husmorbladet, for her er dietten som vil forandre OBJEKTET DEG på 1 2 3 , ei uke bare, eller 14 dager, til en 5 kilo lettere BIMBO! Og BAMBUS, DAME, bambus er hva du er. Bimbobambus..

Det er jeg faen ikke! Ja jeg bannes, og det er ikke akkurat i kirka. Detta er stua mi, og jeg sier: JEG ER FAEN IKKE ET OBJEKT! Jeg er et SABLA SMART OG SUNT MENNESKE, JEG SOM ALLE MINE MEDSØSTRE! 

Vi er bra nok som vi er! 

…..sint og fornærmet ser jeg meg om i bladhyllene etter hva det motsatte kjønn til sammenlikning går gjennom av degraderende objektivisering…

Ingenting. Ingenting, skal jeg fortelle dere! Ikke så mye som en penis! Ikke en eneste naken kropp! Ingen oppfordring om at “nei så tjukk du er blitt a dude, get some diet ..heeere !!!”….., liksom! 

Pøh! Neida! Der lyser Jakt og fiske opp ved siden av vi menn, og illustrert vitenskap rocker ved siden av. Det er iq. Det er natur. Det er jakt. Det er fiske. Det er …objektet damer å se på. Slik at de skal huske på at damer er til for å se på. Ikke for å HØRE PÅ. LYTTE TIL..

 

 

Sorry Hjemmet. Sorry Norsk Ukeblad og beklager Allers, men dere har hver eneste uke hittil sviktet meg som kvinne. Jeg kommer aldri i livet til å kjøpe diett-shiten deres! 

La meg være i FRED! Gjem objekt-og-diett-bladene deres, som snus og røyk! Eller endre deres syn på hva det er reelt at en KVINNE er i år 2015! 

For nå er det nemlig NOK! Jeg bærer mine former i fred, og har aldeles slettes ikke tenkt å kaste bort tid på 1-2-3 og 14 dager med lavt blodsukker. Jeg tenker logisk selv, kutter gluten og drikker spirulina og hvetegress i kombi med joggeturene mine akkurat som det passer MEG. Jeg trenger ikke ditt syn på min kropp, for jeg har mitt private syn på kroppen min. Jeg behøver ikke diettene dine, bladhylle, har du ikke skjønt det, etter alle disse årene hvor jeg har fnyst og gått forbi? 

Respekt, som barnframbærende sterk KVINNE, takk!

 

Megabildedryss: BEIBIPARTYYY😄👐😃👐😀


Heeey pow wow, powdiddywoowdy hooow u doin? We did fine 2day! 

Even inviterte begge familier hit i dag, for å feire denne lille karen’s 1årsdag: 


…..sååå glad i bursdagskake altså 😃😄😀

 

Men. Stopp litt der! Spol tilbake noen timer. Nærmere sagt til ca omkring kl 09.00 i mårest. Jeg ble vekket av følgende setning: “Versegod, her e kaffen. Æ laga piroger til frokost æ, fikk bærre så lyst, så come on!”


Sånn en skikkelig ultradigg start på dagen altså! Nybakte piroger! Tusen takk Tore.


Morninfaces without fakeup


Så stressa vi verre enn all verdens stresskofferter til sammen, for gjestene skulle komme kl 14.00. Kaker skulle pyntes, ballonger blåses, stua stæsjes, og vi dusjes…  Plasser en stk Helene og en stk Tore midt oppi alt dette, men vennligst prøv så godt du kan å ikke se det for deg!

 
Meget stolt glutenmagemamma.

 
Det blir aldri feil med denne gjengen! Gjester: Tore’s bror Bård med sin kone Cecilie og deres datter Silje, Tore’s mor Bjørg, min mor Eva, min bror Hans Even med sin kone Astrid og deres barn Tuva, Johannes, og bittelille i magen, min søster Silje og hennes datter Maria Louise.


De minste tre babyboom søskenbarna f v: Johannes, Maria og Even. Vidunderbarna våre som ble født som jevne perler på en vakker snor i fjor..


Selfie  ….or a lot’ie!


Superpappa Tore holder kaka for våres lille Even t deilig kaotisk.


Tittei her er vi igjen. A lot of us 😉😉😉😉😉

 

…..og det var fra her oppe i stua. Men hva foregår nede på badet? Jeg går en tur ned for å se..

….og finner denne gjengen med storbarn:


…..I say no more 😛😛😛

Litt like..  Eller nei. Veldig like, Johannes til venstre og Even til høyre.

 
Johannes, Astrid og Tuva, våre flotte faste inventar. Ingenting er det samme uten disse.. Ja, min svigerinnevenninne Astrid her var jo tilogmed med meg på sykehuset og var til stede da Even kom til verden i fjor.


Vi er en familie som er innmari glad i barna våre..

 
Storebror fikk også blåse ut et lillebrorlys.


Johannes gogutt. 

Søs Silje og jeg. Hun er singel, folkens, siiingel 😉


Deilig kaos


Tuva er mitt fadderbarn


Even fikk likens vest av farmora si som storebror fikk av henne for en stund siden. Knalltøffe altså. 


Lille solstrålen våres med ull-lugger strikket av farmora si, og genser strikket av mormora si. 

Takk for bursdagsbesøket, alle gjester, og takk for alle fine gavene! Beibikoser fra verdens gladeste beibi: Even.👐😃👐

Toppen av lykke; Lykketoppen!

Her oppe på Lykketoppen over alle hustakene, har vi forlengst vinket farvel til sola. Den gikk ned i det vi ryddet, vasket og baket for harde livet. 

Badene skinner, kjøkeskapet bugner og orden er slettes ingen “by i Russland”. Nei, orden er her det. Alt som er igjen å gjøre no, er bare gøy kakepynting og ballongoppheng, så er vi i mål.

Vi skal nemlig feire han lille søte her i morgen. Ettåringen våres som har blitt så stor og flink.

Det er familien som er invitert hit, på begge sider, og vi gleder oss med høy ballong og pirat-faktor.

God natt fra alle oss oppe i toppen av lykke. Over hustak og utsikt, ruslende inn i drømmeland, med utgangspunkt i Lykketoppen: nattinatt 🌇

Dagen derpå for en avholds 👶👱

We woke up like this 😉😉

 

God formiddag!  Live fra Morgentrine og lille Smiley, her er mamman og babyn, dagen derpå! Live er løgn, for bildene er fra i mårest da vi stod opp. Nesten live jaffal.. 

I natt var jeg på fest for å blogge mitt forrige innlegg. Det ble bloggervju av både Ramm og Tørnquist, og hele kvelden drakk jeg som vanlig bare koffein. Avholds er et tørt og kjedelig ord, men jeg kan garantere dere at jeg kan skrive under på følgende: Mitt liv som avholds er mye mye gøyere enn mitt tidligere liv for to år siden som Krøllalfa Fraglene Brisine ute på sjangelrangel.  

I stedet for å proppe i meg alkohyler i form av kjappe kalorier i natt, satt jeg i senga min kl to i natt og koset meg med sjokoladepudding og vaniljesaus mens jeg blogget for å levere kveldens innlegg. Digg assa, kjempedigg..  (Tore! Vi må kjøpe mer pudding og saus før Even’s bursdagsfeiring i morgen. Just saying…)

….så satte jeg som vanlig en rykende varm kaffekopp på nattbordet, som i løpet av natta ble til iskaffe mens jeg sov. Vet ikke med dere, men jeg er skikkelig ømfintlig for koffein. Så når denne koffeinbomba inntas tvert jeg hører lille Even pludre på mårran, tar det ikke mange minuttene før jeg er en energisk supermamma.

Og det er han storfornøyd med, min tassibassi bitte liten smiley. 

Pose og sekk betyr for meg følgende: Å feste uhemmet og kaffepåvirket til langt på natt, blogge i tillegg, for så å våkne i superform dagen etter, uten fyllenerver og anger. Jeg tåler fint en natt med mindre søvn iblant. Da blir jeg bare mer våken og skjerpet. Så ja, jepp, javisst: det å være avholds betyr for meg å få både i poser, sekker, bøtter og spann.  

Og jeg innrømmer det, jeg elsker å innimellom være i nærheten av brisne og litt fulle folk. Det er kjempemoro, og de slipper seg selv løs. Selv om jeg selv ikke behøver alkohol, blander jeg meg aldri i hva andre har i glasset; melk, vin, brus, juice eller pils, whatever, Nils.

På samme måte som ingen trenger å blande seg i hvilket skvip jeg har blandet sammen for anledningen i mitt glass. Saft og vann, pulverkaffe og vann, red bull eller brus. My business, my joy 😉

Ha en deilig deilig dag, mine utradisjonelle ikkeblogglesende blogglesere 😉