Hvorfor “forbipolene”? Jeg snakket med min fremtids samarbeidspartner hva angår blogg, i går. Flere detaljer om han kommer i slutten av denne uken. Vi har store planer, og det vil bli gøy.
Da jeg hørte han uttale bloggnavnet mitt, ble jeg helt stille. For han sa: “forbi polene dått blogg dått ænno”. Han, som sikkert mange andre, uttalte “forbiiipolene”; “forbi polene.” Bortom polene, liksom..
Grunnene til bloggnavnet er følgende: den diagnosen som har preget store deler av mitt liv, og som jeg også innimellom blogger om, heter Bipolar. Bipolar betyr forbi polene. Tenk psyke. La meg tegne litt.
😭⬅ POL deppa⬅⬅⬅☺➡➡➡glad POL ➡😂
Dette er “polene i hodet ditt”. Til venstre ser du at pilene går forbi pol deppa. Da kalles det en alvorlig depresjon. Innen bipolar nr 1 kan dette gå over i depressiv psykose, med paranoide scizofrene trekk i syk tilstand. Til høyre ser du at pilene går forbi motsatt pol, den glade polen. Går man forbi denne polen blir man som bipolar manisk. Dette kan også ved bipolar type 1 gå over i psykose. Men ikke ved bipolar 2.
Uten den riktige medisinen Lithium, vil jeg som bipolar 1 svinge forbi enten venstre eller høyre pol. Og jeg har vært i tilstander forbi polene noen ganger opp gjennom livet. Derfor inntar jeg denne lithiumsaltmedisinen morgen og kveld.
Jeg lever nå med diagnosen i remisjon, altså symptomfri og friskmeldt. Jeg har dessuten utviklet mine egne metoder, hvilket gjør at jeg fungerer på topp, uten å bevege meg mot høyre pol. Jeg som person er naturlig utadvendt, sosial, og litt høylydt. Dette har ingenting med diagnosen å gjøre. Men jeg kan merke en slags “motor”. Merker at dem “maniske drivkraften”, gir en slags reservetank av humør.
Bloggnavnet uttales ikke som en tur forbi nordpolen. Men som f o r B I pol e ne med trøkk på “bi” oppover, og nedover med” ene”. En slags videreførelse av hvordan bipolar uttales.
Navnet betyr heller ikke at jeg driver og svinger og har lært meg å leve med det. Jeg svinger ikke unaturlig og har ikke gjort det på flere år. Jeg er frisk, litt gal, men frisk 😉
Den friske galskapen skal vi bruke på å kreere en sabla bra blogg framover. Jeg skriver vi, for vi kommer til å være to om dette. Og jeg gleder meg villt! Jeg kan avsløre at bloggen fortsatt kommer til å hete “forbipolene”, og at vedkommende som jeg skal inngå et skribentsamarbeid med, (hvor han tar seg av alt innen data, mens jeg skriver) er minst like grenseløs og gal som jeg hva angår bloggjobbing. Vi tar ikke et nei for et nei. Nehei. Dersom vi har bestemt oss for noe, gjør vi det!
Jeg kaller det “bloggertasjer”, og “bloggervju”, noe av hva jeg fyller bloggen med. Dette er enda på utviklingsstadiet, blant annet, og vi skal vise dere en verden der frisk galskap er nødvendig.
Kjære kompis. Det har gått 15 år, og jeg begynner å innse at jeg aldri helt kommer til å forstå at du faktisk reiste din vei. En del av meg som menneske ble så sjokkert at det aldri helt gikk inn..
Ser du det vi skriver her? Fra der du er nå? Jeg håper det, Eivind, for denne er til deg. Til deg og alle som behøver å lære om dette vonde, vakre, smertefulle, inderlige, og endelige. For alltid uendelige.
Fra din mamma Mimi, din bror Ketil, din søster Marie, vår felles gode, pseudonyme venninne, og fra meg. Kjære lesere, jeg presiserer at jeg har de etterlattes fulle tillatelse til alt som skrives her, også navn. En er altså pseudonym, og kalles Ebba.
De etterlatte. Det er oss det. Og vi ønsker åpenhet omkring det tabubelagte temaet selvmord. Vi vet du ville ønsket det selv også. For vi leser dine tekster, din skribent av en stor og utrolig klok poet. Og vi innser at du har noe å lære oss alle. Dette er din tekst, sønn, bror, kompis i himmelen. Dine sanne, kloke, dype ord:
Dette er altså et verk vi skriver sammen, til ære for vår kjære Eivind Våg fra Snåsa, som reiste fra oss så altfor tidlig 30.12.1999. Egentlig finnes ikke forklarende nok ord for den vonde sorgen vi alle opplevde. Men vi skal forsøke. Så godt vi kan. Det er naturlig at Eivinds snille, vakre, gode mamma Mimi, får begynne, med den utfordrende starten Eivind fikk på livet:
Mimi er en mamma fylt med så mye kjærlighet og godhet, at vi kjenner det som om hun er vår mamma også, den dag i dag. Vi er så glad i denne sterke tøffe dama, Ebba og jeg, og vi kjenner kjærligheten hennes for oss, akkurat som vi er. En slik mamma som Eivind fortalte oss om: som elsket han akkurat som han var. Elsker han. Bærer han med seg i det store varme hjertet sitt. Hver eneste dag.
Lille Marie var bare ti år da storebror plutselig lot seg rive bort for alltid. Dette bildet er tatt kun dager før Eivind reiste sin vei inn i evigheten. For lille Marie ble minnene etterhvert visket ut, og nå kan hun ikke huske så mye. Hun fyller 26 år i år, og forteller om en tilstedeværelse. Storebror passer på henne, det er hun sikker på. Hun føler han. Eivind var så glad i lillesøstra si, jeg husker det som om det var i går. Han var innmari stolt av henne, og jeg er heller ikke i tvil om at han passer på lillepia si fra der han er nå.
Eivind til venstre sammen med sin kjære bror Ketil. Det var alltid de to. Eivind og Ketil. Ketil og Eivind. En uendelig broderlig kjærlighet. Døden kan ikke skille slik søskenkjærlighet. Dette er en familie lagd av styrke. En tøff familie som nå altså velger total åpenhet omkring en så vond natt, med påfølgende smertefulle år, at kun den sterke familiekjærligheten har fått dem til å holde ut.
Aller først vil jeg gi deg en tekst, Eivind. Den er din. Og bare din.
Hvordan skal jeg greie dette? Å skrive om deg, Eivind. Tårene har tåkelagt synet mitt, og jeg blunker for å greie å se bokstavene. Jeg har kviet meg i flere dager. Uker. Funnet unnskyldninger. Lagt det bort. Skrevet om noe annet. Men NÅ skal jeg gjøre det. Jeg skal skrive om deg.
Verden er nervøs. Det er under et år til år 2000, men enda synger ikke 1999 på siste vers. Mange tror verden går under nyttårsaften. Vi andre har annet å tenke på. Emotions. Vi går siste sommer innen nittitallet i møte, og møtes som ungdommer på en institusjon kalt psykiatrisk avdeling. Ebba, Eivind og jeg. Eivind er 21 år, jeg er 19 år og Ebba er 18 år. Vi er noen freaks av noen pubertale ungdommer, og tilbringer månedsvis på avdelingen.
Sola skinner. Det er sommeren 1999. Eivind står inne på sitt rom, på badet, foran speilet. Jeg står inne på mitt rom. På badet. Foran speilet, jeg som han.
Vi kjenner at vi lever, det kribler i magan og vi skal fikse piercing i øyenbrynet. Bli tøffe og kule. Selv om vi er psykiatriske pasienter. Eivind stråler som en sol i det han dukker opp i døråpningen med piercing i øyenbrynet: “Fekk du itj det te?” Spør han, omsorgsfull og snill som alltid. Han hjelper meg med kanylen, og vips, så har jeg poercing i venstre øyenbryn, jeg også. Steike så tøffe vi følte oss.
Vi røyket inne ved sykehusbassenget. Små opprør i en stor verden. Var umodne ungdommer, og i våre egne øyne, tøffe som bare det. Han prøvde å lære meg å stupe. Det gikk ikke helt bra. Men han skulle lære meg det senere. Senere…
Ebba, Eivind og jeg rusler under skinnende sol ned til elva. Det er våres sti dette. Stien ved elva. Der er vi fri fra psykiatriske sykepleiere og overvåkende behandling. Dette var en av de dagene vi gikk ned til stien ved elva våres. Det var slik en intens sol, at det var som å være til i et orangeaktig 70tallsbilde.
Vi snakket om det fine vennskapet vårt. Bestemte oss for å flytte sammen i kollektiv på Stjørdal vi tre. Straks vi var ferdige der på institusjonen, skulle vi finne oss en kåk å bo sammen i. Den store kollektivdrømmen skulle gå i oppfyllelse… senere. Senere.
Jeg kjente trygghetsfølelsen fylle den unge brystkassa mi de gangene vi snakket om kollektivet vårt. Endelig hadde vi alle tre framtidsplaner å se fram til. Det kjentes så uendelig godt.
Vi pratet om alt. Jeg fortalte om da jeg rømte til Stockholm, og de lyttet. Forstod. Husker Eivind i rånerbil, sammen med meg i baksetet på vei til fest. Dram som vi hadde skaffet. Humør. Godt humør. Men stille. Så veldig veldig stille…
Han var …stille og klok. Med et forsiktig smil. “I får itj te å gråte, I…” Kunne han fortelle. Han fikk ikke tårene fram. Bare et forsiktig smil.
En gang vi satt ved elvebredden, pratet vi om løst og fast. En barnefamilie satt ved siden av. Vi hadde en runde, som vi noen ganger hadde. Altså, hver sin tur til å si hva vi mente. Spørsmålet var: Brydde vi oss om hva folk mente om oss? Ebba brydde seg, og ikke brydde seg. Eivind brydde seg litt om hva andre mente. Jeg påsto at jeg ikke brydde meg. Feilmedisinering gjorde meg ukritisk i atferd på denne tida. Impulsivt hoppet jeg i elva. Etter å ha revet av meg klærne. Eivind lo, og Ebba humret. Vi fikk elvebredden for oss selv.
Høsten banket på institusjonsdøra, og mørkla det meste. Gradvis. Jeg husker ikke alt. Det var bare et år etter elektrosjokkbehandlingen.
Vi tre var vant til å bo sammen, mellom hvite vegger og lukkede dører. Spise alle måltidene sammen, og bare være sammen. Sammen i angst og depresjon. Humoren vi skapte oss, var av type hysteriske latterkramper og intern karakter. Vi forstod hverandre. Vi hadde behov for lys i mørket.
Jeg kommer til det verste nå, kompis, og hjertet hamrer. Har aldri aldri skrevet om dette før. Og det har gått 15 år. Får nesten ikke puste.
Jeg snakker til deg enda vettu, kompis. Som om du er her fortsatt. Selv om tida har flydd forbi med 15 nye år.
Den mørkeste vinteren noensinne begynte da jeg stod ved siden av og så Eivind i profil, snakke med ei psykiatrisk sykepleier. Ei dame, også i profil. Inne i gangen på institusjonen. Hun spurte” ‘E du helt sikker på at du ska skrive dæ ut?” Han sa:”Ja, det e i.”
Jula. Jeg husker ikke den jula. Husker bare at jeg ikke hørte noe fra Eivind. At vi egentlig skulle hive oss rundt og ta oss en ekte fest som andre ungdommer, den romjula.
Hvilken morgen det var, husker jeg ikke. Det kan ha vært 1.nyttårsdag. Jeg lå og sov oppe på mamma og pappa’s gjesterom. Pappa kom inn og vekket meg så rolig og behagelig han kunne. Han satte seg ned og sa han hadde noe han måtte fortelle meg. Han var så alvorlig. Av en eller annen grunn sa jeg kjapt: “E det Eivind?? Har Eivind tatt livet sitt???”
“Ja. Huff. Han har det altså, æ beklager.” Pappa var sønderknust over å måtte fortelle meg dette grusomme. Jeg fikk kraftige brekninger. Reiste meg opp for å stå. Men brekningene fortsatte. Så kom hulkene. Og tårene. Det var ingenting jeg kunne gjøre… Ingenting. Det var over nå. Det var alvor. Og det var for vondt til å kunne forholde seg til…
Ebba og jeg dro til begravelsen i Snåsa kirke. En venninne av meg kjørte, og deltok sammen med oss. Eivind fikk sitt ønske oppfylt; de spilte “Fade to black” med Metallica i kirken. Den stappfulle kirken. Den uvirkelige forferdelige stunden. Du vet, jeg sitter der på kirkebenken enda, med Ebba ved min side. Kan ikke dra herfra vel. Kan ikke ta farvel enda, så altfor altfor TIDLIG! Kan ikke si hade, før vi vet om vi får MØTE DEG IGJEN, kjære kjære venn. Kjære samboeren våres.
Klokest av alle. Det var du det. Jeg ser du skriver i tekstene du etterlot deg om at du ikke visste hva som kunne hende dersom du valgte å bli. Om du kunne fiksa verdens 8. underverk… Svaret er ja selvfølgelig, Eivind. Det er ingen tvil om at du hadde forandret verden.
Piercingen min hang i en liten hudfold. Det var blitt våren 2000, og jeg var fortsatt innlagt. Jeg nektet å fjerne Eivindringen i øyenbrynet mitt. Folk snakket om at verden ikke hadde gått under. Men den hadde jo det. Den hadde på veldig mange måter gått under. Jeg skulle skrives ut, og flytte sammen med Ebba. Uten Eivind.
Jeg står ved badet inne på rommet der Eivind en gang hadde hjulper meg så jeg kunne få en etterlengtet piercing i øyenbrynet. Drar av meg jumperen for kvelden. Over et sørgende hjerte, et ungt ansikt, og håret. Jeg kjente ingen smerte. Det sildret noe varmt ned over øyet. Jeg tok på det. Blod. Piercingen holdt ikke ut mer, den heller. Den skulle etterhvert bli til et såkalt stygt arr. Men for meg er det også et vakkert minne. Om et solskinn jeg aldri glemmer. Og et framtidshåp av en god venn.
Du hadde mange tanker, Eivind. Så mye klokere en alle oss andre til sammen. Selvfølgelig hadde du kommet til å forandre verden med et eller annet underverk.
Du gjør det nå. Du forandrer verden, og viser folk vei inn i et dypt fortvilet suicidalt sinn, med teksten din om å kjenne seg som den 5. side av en firkant. Sabla bra skrevet altså, Eivind! Du hjelper oss å forstå hvorda du tenkte på slutten av ditt altfor unge liv. Takk, kompis.
Halsen snører seg og jeg kjenner brekningene på ny, så lenge etter. Jeg svelger. Lar tårene trille. Helbreder er gammelt sår som aldri ville gro. Later som om du er med oss. For alltid. Liker å tro det, at du passer på oss.
For du ble bare 22 år du. Bare ungdommen. Vi trodde vi var så store. Men vi var jo bare ungdommer. Mange ganger har jeg undret på om jeg kunne gjort noe annerledes. Om jeg kunne stoppet deg. Du skal vite at hvis jeg kunne, hadde jeg gitt jernet. Hadde gjort ALT for å ha
deg her i dag.
Hjertet ligger i grava, oppå kista over ditt unge hjerte. Ebba fikk korset, og jeg ankeret. Men vi mistet dem underveis, smykkene våre.
Ebba, det er på tide med et nytt besøk på grava til Eivind. Du skal få et nytt kors, han et hjerte ved gravsteinen, og jeg et nytt anker.
Fordi jeg er så innmari glad i dere, nittitallskollektivet. Fra en tid vi aldri får tilbake. Men som vi kan huske. Vi kan huske. Og aldri aldri glemme.
Kompis. Rest in peace. Rip, that is. But allso: do rock like hell, in beautiful heaven!
Tusen takk til fantastiske familien til Eivind, som hjelper andre med åpenhet omkring selvmord. Vi trenger alle denne åpenheten. Den kan redde liv.
Tekst om barndom: Skrevet av Mimi. Tekst under bilde fra siste jul: Skrevet av Marie. 5. side av en firkant: Skrevet av Eivind. Resten: Skrevet av meg
Hu derre forbipolena kommer til å være kvass nå. Du er herved advart.
Hvem i alle dager var det som gikk sammen om å i moderne tid, akseptere all denne objektiviseringen av oss damer?
Overalt hvor jeg snur meg, er verden på diett. Er verden på slankern. Er den naive verden på evig forbanna jakt etter å bli papirtynne, slanke som strå og evig lavblodsukrede ulykkelige “damer”.
Jeg som alle andre kjenner selvfølgelig også til de kvinnene som prøver å legge på seg, uten særlig hell. Jeg respekterer dette, og innlegget handler ikke om dem. Mange har også relle grunner for å slanke seg. Dette blir også en helt annen kategori enn hva jeg her sikter til.
Ei DAME, har sine medfødte, naturlige former hun, store som små! Ei ekte DAME, har for svingende både humør og fødehofter…
….det er siste del av butikken. Som vettug kvinne har jeg handlet mest mulig fornuftig, og oppi det hele tenkt økonomisk. Jeg er smart. Jeg kombinerer barneoppdragelse ala storbarn og småbarn på en gang, tenker tanker, og fyller handlevognen innen budsjettet vårt. Telefonen ringer, jeg svarer kjapt midt oppe i det hele. Når jeg kommer hjem, skal barna ha mat, stelles og legge seg. Så skal jeg skrive. Blogge. Bruke venstre og høyre hjernehalvdel i skjønn harmoni. Ja, bruke KVINNEHODET MITT!
Så kommer jeg til området ved kassa. PANG, der blir jeg påmint det, i form av bladene i bladhyllene: “KVINNE! BERTE! DAME! SE HER NÅ: Du er et lite, bittelite degradert OBJEKT! SE HER: Du må slanke DEG! NÅ! Du trenger dette husmorbladet, for her er dietten som vil forandre OBJEKTET DEG på 1 2 3 , ei uke bare, eller 14 dager, til en 5 kilo lettere BIMBO! Og BAMBUS, DAME, bambus er hva du er. Bimbobambus..
Det er jeg faen ikke! Ja jeg bannes, og det er ikke akkurat i kirka. Detta er stua mi, og jeg sier: JEG ER FAEN IKKE ET OBJEKT! Jeg er et SABLA SMART OG SUNT MENNESKE, JEG SOM ALLE MINE MEDSØSTRE!
Vi er bra nok som vi er!
…..sint og fornærmet ser jeg meg om i bladhyllene etter hva det motsatte kjønn til sammenlikning går gjennom av degraderende objektivisering…
Ingenting. Ingenting, skal jeg fortelle dere! Ikke så mye som en penis! Ikke en eneste naken kropp! Ingen oppfordring om at “nei så tjukk du er blitt a dude, get some diet ..heeere !!!”….., liksom!
Pøh! Neida! Der lyser Jakt og fiske opp ved siden av vi menn, og illustrert vitenskap rocker ved siden av. Det er iq. Det er natur. Det er jakt. Det er fiske. Det er …objektet damer å se på. Slik at de skal huske på at damer er til for å se på. Ikke for å HØRE PÅ. LYTTE TIL..
Sorry Hjemmet. Sorry Norsk Ukeblad og beklager Allers, men dere har hver eneste uke hittil sviktet meg som kvinne. Jeg kommer aldri i livet til å kjøpe diett-shiten deres!
La meg være i FRED! Gjem objekt-og-diett-bladene deres, som snus og røyk! Eller endre deres syn på hva det er reelt at en KVINNE er i år 2015!
For nå er det nemlig NOK! Jeg bærer mine former i fred, og har aldeles slettes ikke tenkt å kaste bort tid på 1-2-3 og 14 dager med lavt blodsukker. Jeg tenker logisk selv, kutter gluten og drikker spirulina og hvetegress i kombi med joggeturene mine akkurat som det passer MEG. Jeg trenger ikke ditt syn på min kropp, for jeg har mitt private syn på kroppen min. Jeg behøver ikke diettene dine, bladhylle, har du ikke skjønt det, etter alle disse årene hvor jeg har fnyst og gått forbi?
Men. Stopp litt der! Spol tilbake noen timer. Nærmere sagt til ca omkring kl 09.00 i mårest. Jeg ble vekket av følgende setning: “Versegod, her e kaffen. Æ laga piroger til frokost æ, fikk bærre så lyst, så come on!”
Sånn en skikkelig ultradigg start på dagen altså! Nybakte piroger! Tusen takk Tore.
Morninfaces without fakeup
Så stressa vi verre enn all verdens stresskofferter til sammen, for gjestene skulle komme kl 14.00. Kaker skulle pyntes, ballonger blåses, stua stæsjes, og vi dusjes… Plasser en stk Helene og en stk Tore midt oppi alt dette, men vennligst prøv så godt du kan å ikke se det for deg!
Meget stolt glutenmagemamma.
Det blir aldri feil med denne gjengen! Gjester: Tore’s bror Bård med sin kone Cecilie og deres datter Silje, Tore’s mor Bjørg, min mor Eva, min bror Hans Even med sin kone Astrid og deres barn Tuva, Johannes, og bittelille i magen, min søster Silje og hennes datter Maria Louise.
De minste tre babyboom søskenbarna f v: Johannes, Maria og Even. Vidunderbarna våre som ble født som jevne perler på en vakker snor i fjor..
Selfie ….or a lot’ie!
Superpappa Tore holder kaka for våres lille Even t deilig kaotisk.
Tittei her er vi igjen. A lot of us 😉😉😉😉😉
…..og det var fra her oppe i stua. Men hva foregår nede på badet? Jeg går en tur ned for å se..
….og finner denne gjengen med storbarn:
…..I say no more 😛😛😛
Litt like.. Eller nei. Veldig like, Johannes til venstre og Even til høyre.
Johannes, Astrid og Tuva, våre flotte faste inventar. Ingenting er det samme uten disse.. Ja, min svigerinnevenninne Astrid her var jo tilogmed med meg på sykehuset og var til stede da Even kom til verden i fjor.
Vi er en familie som er innmari glad i barna våre..
Storebror fikk også blåse ut et lillebrorlys.
Johannes gogutt.
Søs Silje og jeg. Hun er singel, folkens, siiingel 😉
Deilig kaos
Tuva er mitt fadderbarn
Even fikk likens vest av farmora si som storebror fikk av henne for en stund siden. Knalltøffe altså.
Lille solstrålen våres med ull-lugger strikket av farmora si, og genser strikket av mormora si.
Takk for bursdagsbesøket, alle gjester, og takk for alle fine gavene! Beibikoser fra verdens gladeste beibi: Even.👐😃👐
Det er showstemning i Stjørdal. I kveld er det Bamses Pub som er byens navle, for ingen ringere enn Einar Tørnquist og Morten Ramm har inntatt Scandic hotell på Hell for noen dager (Ja eller hvor er det egentlig dem sover mens de er her?) Bare for gode gamle Bamse’s skyld.. Et hyggelig filmteam og de to komikerene reiser nemlig omkring i landet i disse dager for å lage en ny TVserie produsert av Monster entertainment.
De jobber for å stoppe sniksossifisering av steder de reiser til, ved å gå inn for å redde utrydningstruede butikker, puber etc. De bruker 4 dager på hvert sted og ca 2 uker mellom. TV-serien vil bli vist på TV 2 utpå våren, og har enda ikke fått tildelt tittel.
I kveld er hele 3 lokale MC-klubber invitert til puben, for å forenes der, som i gamle dager. Dørene er åpen for lokalbefolkningen; det er invitert til fest på Bamses pub!
Innspillen starter, og Monster-teamet setter i gang profesjonelt opptak. Flotte motorsykler imponerer i takt med at røykmaskina pumper ut tøff effekt.
Fyrverkeri for gode gamle Bamse.
F v Stig Ole Teigen, Morten Ramm, Einar Tørnquist og medeier Cornelia Thøtinen.
Sammen med min bror Hans Even, får jeg med meg et amazing show, utenfor Puben. Vi beveger oss etterhvert inn, der det er stappfull partystemning. Jeg har ikke sett Bamses Pub så folkerik og glad siden jeg snek meg inn der som 16åring.
F v: Marthe Cecilie Stamnes Johansen, Cornelia Thøtinen og Stig Ole Teigen, 3 stk entusiaster for puben. Marthe bak bardisken, Cornelia og Stig Ole som eiere. Jeg overhører i løpet av kvelden Cornelia snakke om Marthe. Skryte av at hun har stilt opp hele kvelden og stått på. Sånnt liker vi, ikke sant? Framsnakk er i det hele tatt coolt, men framsnakk av ansatte er enda bedre, Cornelia…
Jeg får en vennlig Morten Ramm og en imøtekommende Einar Tørnquist på tomannshånd. Snille Pubeier Stig Ole Teigen sørger for at jeg får bruke 2.etg av puben som bloggervjulokale. Vi sniker oss under gitteret, og opp i toppetagesofaen, Tørnquist, Ramm og Dalland.
Jeg spør om dem mener det er håp for puben våres, som skal rives snart. Der ligger et ønske i lufta om at puben må få plass i de nye lokakene (=lokalene. Men “lokaker” sounds great for en usossete pub) som skal bygges der puben står nå.
De svarer kjapt i kor, nærmest før jeg rekker å spørre: “Absolutt!”
En ivrig Tørnquist tar ordet: “Sett at denne fantastiske brunpuben hadde ligget på Grunerløkka i Oslo, da hadde den vært en stor suksess!”
De prater om at lokalbefolkningen kanskje må urbaniseres litt i sitt syn på puben, mens de skryter av den gode gamle Bamsepuben våres.
De forteller at det de synes må endres på, er at det må arrangeres flere konseptkvelder på Bamses pub. De har dartkvelder på puben, og det er jo bra. Nå er det ønskelig at det i tillegg plottes inn intimkonserter og egne MC-kvelder. Blant annet. Her er det rom for å være kreativ.
Morten er opptatt av noe han mener er veldig viktig: “MC-klubbene dere har her, har fått nok dritt nå. Nå er det nok.” Han snakker om at folk nå må få øynene opp for at dette er hyggelige miljø der de mekker sykkel og kommer sammen. Dette er noe han ivrer for, og ønsker å komme med som et budskap. Et budskap om å slutte å dømme MC-miljøet.
Samtalen dreier inn på hårkrisa mi. Vi ler litt av den, og jeg blir litt roastet. får streng beskjed av Morten om å ha meg til frisøren. Jeg forteller dem at det er ikke så nøye, jeg er jo ikke fisefin. Hallo, det er meg, klomsete Helene. Tåler at håret har en dårlig periode. Litt pre-hårielt akkurat nå. Jeg bare venter på at håret skal vokse ut, så sorry, Morten, det er mulig at jeg kanskje sannsynligvis dropper frisørbesøk i nærmeste framtid. . .ok kanskje da. Maybe baby.
-“Siter oss på denna a: Vi lar oss IKKE BLOGGE. Til vanlig! Du er kjempeheldig, for vi har sagt nei til mange bloggere. Få med det.” De to komikerene setter igang et lite komishow foran meg der oppi den lille sofaen oppå Bamseloftet, mens de forteller om alle bloggerene og journalistene dem har dumpa og sagt et høyt og rungende nei til. Så peker de på meg med store Ramm Tørnquist- øyne (Mer duftende ønskequist-blikk) som om vi spiller inn Torsdags kveld fra Bamses Pub, og sier høyt i kor: “…så DU, er HELDIG DU!!”
Jeg hører ironien. Ser den også. Dette er ikke noe divamenn, more like happydudes rockalike. Pæra henger ikke så høyt her i gården. Kanskje har de ikke hatt tid til noen andre bloggere enda.
-“Hvorfor vil dere la meg bloggervjue dere da?”, spør jeg humrende.
-“Jo det skal vi fortelle deg. Du har catcha oss på er særdeles dårlig og ømfintlig tidspunkt! Vi har drukket.”
Morten og Einar daa.. jeg tror nok at grunnen til at dere velvillig lot dere bloggervjue av hårkrisa herself, er fordi dere bare elsker oss Trøndere. Jeg både hørte og så jo det da dere sa til crewet at dere ville være lenger. “Bare dra!”, sa dere. “Vi vil være lenger.”
Ser du DET, “Bare Egil”: De ville være lenger! Klokka halv ett på natta ville Ramm og Tørnquist være LENGER på Bamses Pub.. Og til slutt viste det seg, at det ville Egil også.
Bamses ække så verst, hva, dere? Let’s keep it!
Redd brunpuben våres!
Hyggelige Ida Holtet jobber i produksjonsteamet for Monster entertainment, bak TVserien.
Jeg slår av en prat med mannen som i 1990 sammen med Erling Sæternes startet opp brunpuben Bamses pub, nemlig Vidar Nilsen. Det var Vidar som laget møblene, i et slags verksted i Hommelvik, med tømmer fra gamle Alvergården rett borte i gaten der Bamses pub ligger. Panelet i veggene oppe i 2.etg stammer fra et gammelt hus oppe i Elvran.
Vidar påpeker at bamsen på hans gamle jakke…
….ser triveligere ut enn den nye bamsen på up to date T-skjorter. Hehe jeg er enig som fy, Vidar.
Her sitter f v Kari Anne Krogstad, Martin Heggli og Marte Leive i møblene som Vidar Nilsen en gang i 1990 laget for hånd.. Ved en evt ny Bamsepub, håper vi på rekonstruksjon av Nilsen’s møbler inne i hele puben. Også slik det så ut oppe i 2.etg før. Å få oppleve de klassiske brunpubmøblene på ny, ville blitt historisk for alle oss som har tilbringt trøndertimer inne på Bamses opp gjennom årene. Håpe, ønske og atter håpe…
Lykke til, gode gamle Bamsefar.. Jeg kommer til å gråte bittelitt den dagen du blir revet. Det er noe med det… du er ikke bare en pub. Du er så mye mer minnerikt enn det.
Kremt, minnerikt og minnerikt fru Blom og Karse og hele sulamidten; jeg har nok mange ganger i mitt tidligere liv som vindrikker, slitt litt med å huske dem der minnene. Men: Det var TIDER DET, Bamse Brunpub …tider det …
Folkens! Lokalbefolkens! Vi må verne om brunpuben vår! Møt opp på Stjørdal torg lørdag kl 14.00, bli med Morten Ramm, Einar Tørnquist og Monster-teamet for å demonstrere mot sniksossifiseringen av Stjørdal. Bli en del av historien og kjemp for å beholde eldre deler av byen vår. Stå på for å la Bamses Pub bygges og blomstre opp igjen. Vi har jo ingen Bamse å miste! Dere vil bli belønnet med spennende konseptkvelder på puben, og et forrykende show på TV2 til våren 😉
Det var da jeg fikk et søsterlig forbipolent innfall av et såkalt utadvendt trøndersk anfall … neida. Vi spoler tilbake litt: …innfall om å gi et musikktips til bakgrunnsmusikk før jeg ruslet ut med Emaljunga og lille Even..
Servitør Silje smilte og avbrøt meg vennlig: “Ja, Hans Leven ja. Han har æ hørt om. Ei venninne fra Frosta sendt mæ link med låtan hans kl fire i natt hehe. Æ like norsk musikk chu.”
Hyggelig, Levanger. Hva med dere, Verdal, Steinkjer, Snåsa og Namsos? Kommet dere inn på Spotify eller itunes og hørt “Morgengry” enda? Eller “Vintertid”? Hva med Malvik, Trondheim og Melhus? Og resten av landet? Opplevd følelsen av å nynne med til “Morgengry” i det dagen gryr med en kaffekopp i sine gryende hender?
Mange ganger kan det virke som om samfunnet vi bor i har uskrevne lover og regler. Som vi alle vet om. Jante var en by, og vi bor alle i Aksel Sandemose’s danske versjon av tettstedet innimellom. Men. Samtidig som du virkelig aldri må finne på å tro at du ER NOE, må du huske på å ivareta din stolthet som om DU ER NOE. Liksom.. På en slags måte..
Jeg lever og ånder for pappa’s råd i 1997: “Vær åpen.”
Som mange av mine lesere vet, opprettet jeg tidlig ei gruppe omkring babyen i magen under mitt 2.svangerskap. Dette pgr av min diagnose bipolar 1, og historikk ved tidligere sykdomsforløp. Jeg koblet inn alt som var av hjelpeapparat, og har altså ikke ord..
Jeg fikk sånn en rørende oppbacking som jeg nesten ikke kan forklare. Vi dro til 1års sjekkpunkt ved sykehuset Levanger i dag, inne hos familieambulatoriet. Da Even var 6 mnd, var vi på liknende, halvtårssjekk. Dette er en moderne og svært oppdaterende type grundig oppfølging av lillevennen, med flere eksperter. Jeg opplever det lærerikt, med mange geniale råd til meg som mor.
Visste du f.eks at det å stryke skjeen over leppene til barnet ditt for å stryke bort matrestene etter å først ha gitt h*n den skjeen med mat, er feil? Jeg lærte det av en fysioterapeut i dag. Det er fordi leppeberøringen setter i gang den reaksjon hos barnet at det stikker tungen ut. Det forstyrrer spisingen, blant annet. Rent psykologisk blir det som å gi barnet noe, for så å ta det tilbake.
I dag var psykolog, fysioterapeut, familieambulatoriet og barnevern til stede. Altså, jeg har hele tiden hatt barna i fokus, og tenkt “vern barna mine”, og “lær meg mest mulig”. Dem i barnevernet har sagt: “Helene! Du trenger ikke mest veiledning, men positiv tilbakemelding. Du må få høre alt du gjør bra!” På veien hit har jeg vokst som mamma. Virkelig. Vokst, og kan aldri krympe tilbake til hva jeg var før.
“Det går for bra, Helene, vi trekker oss ut nå.” Fikk jeg høre av verdens triveligste saksbehandler i dag. Barnevernet, med de to flotte damene som jeg nesten er blitt glad i, skal ikke være med lenger. Og det er lenge siden de luftet dette med å trekke seg ut, fordi alt gikk så fint med den lille guttebabyen som smilte seg hele veien hit.
Kaffeprat og masse gode råd og nyttige tips, er hva jeg kommer til å huske. Og jeg kommer aldri aldri til å glemme all den positive støtten jeg fikk som gravid, i fjor på denne tiden som nybakt mamma, og gjennom året vi nå legger bak oss.
Vi har hatt samme fokus, barnevernet og jeg: Babyen som nå snart slettes ikke kan kalles baby lenger. Mitt elskede lille barn, min dyrebare gullskatt..
Ja. De har jo rett. Jeg har selvtillit som mor nå. Og jeg er ikke redd for å spørre ekspertene om råd dersom det behøves. Jo da, de tenker riktig omkring dette med at jeg lever med diagnosen i remisjon, hvilket betyr at jeg er symptomfri og har vært det i flere år. Jeg er også skjønt enig med dem i at jeg er blitt en sterk og modig mamma som tør å tenke sjøl.
….det er bare det at jeg kommer til å savne dem.. Den kule saksbehandlerdama og den herlige miljøterapeutdama. To ladies som har vært der hele tiden. Jeg har tårer i øynene mens jeg skriver dette. De representerer en så følsom og spennende periode i mitt liv. Og først og fremst starten i min minste sønn’s liv.
Jeg visste ikke hva som ventet meg da jeg tidlig i svangerskapet bestemte meg for å danne ei ansvarsgruppe med helsesøster, sykepleier, barnevern, familieambulatoriet og oppfølgingstjenesten. Jeg hadde gjort det før, men det var 5 år tidligere, og med en svært umoden holdning til medisinering og diagnose. I ettertid er jeg også fornøyd med dem fra det offentlige som fulgte oss da.
…visste bare at jeg ønsket det beste for babyen som vokste inni magen min..
Jeg ble aldri syk igjen. Ingen i gruppa var noensinne bekymret. Det gikk over all forventning. Og innimellom hadde vi disse fantastiske møtene, før og etter han kom til verden, disse 6 kloke konene og jeg. Oppmuntrende ord danset rundt ørene mine, og i tillegg fikk jeg besøk av noen av damene, i den tøffe perioden med svangerskapsdiabetes og høygravid tilstand. Jeg bare digger dem alle. Det er alt jeg kan si. Skikkelig liker den enorme støtten vi har fått i form av ord og oppmøte.
Nå trekker de seg altså ut av bildet, to av dem. Og den fantastiske sykepleieren går snart av med pensjon.
Det er ikke det at jeg ikke tror jeg greier meg sjøl. For det vet jeg at jeg gjør. Jeg kan aldri gå tilbake til den usikre unge mamman jeg engang trodde jeg ville bli..
Det er det, at når noen har stått stødig og muntre omkring ditt lille barn og deg, vært så utrolig gode å ha, da kommer det nok til å bli et savn.
“Han ligger i utvikling akkurat der han skal på skalaen. Han scorer perfekt!” Den svenske eksperten av en fysioterapeut står og smiler foran meg, mens han ivrig forklarer at ettåringen min er fullstendig frisk og normal i utvikling, at alt er bra, og at jeg må tro på at jeg har gjort en god jobb som mamma. Det er på slutten av sjekkpunkt 1års, og jeg kan bare ikke fatte det … Jeg mener. Jeg fatter det, men altså: jeg forventet ikke i fjor at alt skulle gå så BRA!
…de sier jeg er GOD NOK! Mer enn god nok.. JEG, med diagnosen som bidro til en svært variabel fortid, er GOD NOK SOM MOR! …etter alle bekymringene jeg hadde under begge svangerskene, lander vi nå altså på dette deilige: at min smilende guttunge på bare 1 år, viser seg å ikke bare score toppscore hos fysioterapeut, men helt fabelaktig også hos helsesøster, psykolog og barnevern!
For meg er det enormt! Guttene er mine store idoler, to herlige små som har min fulle respekt.
Jeg sier som fysioterapeuten sa på sykehuset i dag: Barna og deres behov er toppen av pyramiden. Alt annet skal være under. De små uskyldige kommer først, koste hva det koste vil.
Det skumle ordet barnevern.. Jeg har fått med meg at mange har opplevd negative hendelser i forhold til barnevern. Og dette med andre utfall respekterer jeg, og forstår at det må være tøft. Mye må sikkert jobbes med i denne etaten, som med det meste andre som ligger under styring av alt fra budsjett til politikk. Jeg skal ikke legge meg bort i dette, for det har jeg altså for mye medfølelse til. Det er barna våre, vi elsker dem, det kan ikke gjøres feil omkring dem.
Ja jeg var redd. Ja jeg leste over alt at man ikke burde koble inn den etaten, samme hva.
Men jeg tenkte at jeg selv ville verne barna mine. At det heter barnevern. Ikke “foreldrevern”. At vi hadde samme fokus, dem og jeg som mamma. Dessuten, hva om jeg, tross økte medisindoser, ble syk på ny under siste svangerskap? Da ville jeg at noen skulle verne barnet mitt, til jeg ble frisk. Vi voksne har andre instanser å lene oss til hvis vi behøver hjelp. Barna bør få ivaretatt sine rettigheter, de også.
For min del ble hele opplevelsen hva angår barnevern, noe veldig positivt. En fantastisk utviklende og lærerrik reise, som barna mine nyte godt av. Den dag i dag har de en frisk, stødig, sterk og meget selvsikker mamma, som gjør alt for dem. DE er i fokus, først og fremst.
Altså, lander jeg her nå. På det faktum at det å bringe inn to damer fra barnevernet tidlig i svangerskapet, ble til noe veldig bra. To damer med samme mål som jeg: barnas velvære. Jeg trodde jeg behøvde veiledning. Vi kom aldri helt dit. Men jeg mottar mer enn gjerne veilednig senere av kompetente eksperter, dersom vi får behov for det.
Hva er best for barnet… Hvordan føles det å være liten nå.. Hvordan kan gjøre det for at barna skal ha det bra? Det er setninger som klinger fint i mine ører. Det er ord jeg gjerne reflekterer over. Vi skal ikke tenke på VÅR FASADE! Vårt rykte, vi voksne! Vi skal kun ha barna’s beste i fokus. Det som er det beste for BARNA!
…jeg tenker slik. Og på det med å forsikre barnet i magen min med kyndig personell. Det ble til et slags sikkerhetsbelte, den uka tidlig i svangerskapet da jeg inviterte ombord ekspertene. Det viste seg at vi tenkte i samme retning, barnevernet, resten av gruppa, og jeg.
Det var altså MIN erfaring med blant annet barnevernet. Og jeg tar det med meg som et meget godt minne.
Jeg ville ikke nølt igjen. Dersom jeg skulle gjort dette på ny, ville jeg gjort det likens. Og jeg sender en stille takk til 6 kloke koner som jeg ikke kommer til å glemme engang på mine eldre surrete dagen. 6 damer med evner til å slipe fram en diamantmamma, akkurat da jeg fortsatt var uslepen. Og som backup: proffe psykologer, leger og fysioterapeuter ☺
🌈🌞🍃💙 For mine barn. Barna. Ikke for mitt eget rykte, anerkjennelse eller fasade. For mine skjøre, verdifulle barn. 💙🍃🌞🌈
Gratulerer så innmari veldig mye med 1årsdagen din, lille smilende solstråle! Livet vårt er så mye mye bedre med DEG i det 💙
Jeg gråter i kveld. Rett og slett. Tårene triller. Tårer for alt som gikk så bra! Rørte gledestårer for en baby som har smilt seg gjennom hele sitt første år, og fått mange til å undre seg over hvordan det er mulig at en liten gutt alltid er så glad og smilende. Jeg har hele tiden visst hemmeligheten. For jeg bestemte meg allerede da han var en bitte liten i magen min, at jeg skulle smile til han hver eneste dag. Samme hvordan humøret mitt var, skulle han få så mye mammasmil at det var hva han speilte seg i.
Jeg elsket han hele svangerskapet, og kunne bare ikke vente med å få møte han.. Men det var tøft. Med de heavy minnene fra første svangerskap, da jeg ble veldig syk, gjorde jeg alt annerledes i fjor. Jeg lot legene øke medisinene og følge meg. Jeg opprettet ei ansvarsgruppe, og opplevde dette nettverket positivt. Fikk svangerskapsdiabetes, stakk i meg selv insulin hver kveld og kunne ikke spise frukt, godteri, potet, ris og pasta, eller drikke melk, juice og brus.
Jeg taklet det. Alt var tøft, vi hadde brudd i forholdet, og en periode kunne jeg ikke si et eneste ord uten at tårene trillet. Men alle møtene måtte gjennomføres og dietten skulle opprettholdes. Blodsukkeret måtte måles 8 ganger daglig. Og jeg ville holde ut. Gleden tok over. Denne voldsomme ekstasen over at snart ….snart skulle jeg FÅ MØTE HAN!
Den eneste jeg virkelig ville ha med meg på det avtalte keisersnittet 20.oktober 2014 var svigerinnevenninne Astrid. Og tenk, søndag 19.oktober ble hun med meg til Innherred sykehus og vi la oss inn der sammen. Astrid var med, nesten like høygravid som jeg. I ettertid sier hun at jeg var fryktelig dårlig til å faste den natta før operasjonen. Og jeg snorket noe så hinsides alt i verden.
💜tøffe herlige Astrid💜
19.oktober, 2014: to store mager med verdifull last…
Jeg var så livredd rett før keisersnittet. Hva om noe gikk galt? Hva om jeg aldri fikk møte han? Og Mathias, jeg ville følge barna mine videre i livet.. Astrid satt stødig ved min side under operasjonen, og jeg var våken på spinalbedøvelse. En munter gjeng med leger og sykepleiere førte oss varsomt og humoristisk gjennom det hele. Astrid gråt med meg av glede, mens lille Even gråt sin vei inn i livet. Ja, han gråt allerede inne i magen, før de tok han ut. Han var frisk og klar for livet. Da jeg fikk han på brystet, boblet jeg over av en enorm mammakjærlighet, og kraften skyllet over meg. Jeg kunne klare ALT! Alt for barna mine, og dette: dette skulle jeg klare. Jeg var for alltid uhelbredelig lykkelig.
Se disse gutta. Storebror Mathias er så innmari glad i lillebror Even at det hender seg han legger seg ned og gråter på gulvet dersom Even faller og slår seg. Livredd for lillebroren sin.
Even Even.. Lille lille Even, tusen takk for alle smilene vi har fått av deg dette første året ditt. Du skulle bare visst hvor mye hvert smil betyr for oss. Jeg gråter av glede for deg i kveld, for at du finnes, og for at alt gikk så bra. Du får jo bare skryt du, av alt fra leger og fysioterapeuter til helsesøster og alle andre som følger deg. Jeg ville sikre deg, så de følger deg og er der hvis mamma lurer på noe. Alt for dere, lillebroren og storebroren, vi elsker dere ♡♡
Astrid, jeg vet at du leser dette. Og jeg vil du skal vite at du nok ikke aner hvor viktig du var for meg og lille Even disse to dagene i fjor. Jeg kommer aldri til å glemme hvor tøff du var. Svimmel og høygravid var du, med fare for å svime av. Men tenk, du gjorde det likevel. Du var med oss i noen av de viktigste timene noensinne for oss. Da jeg så gledestårene dine, forstod jeg hvor ekte det var for deg, og de tårene var den største mammagaven jeg kunne fått.. Tusen tusen takk, vi er så glad i deg og lille vennen i magen din. For nå er den stor igjen, magen din. Du bærer fram nr 3, sterk og tøff som alltid.
GRATULERER MED DAGEN EVEN 1 ÅR, 20.OKTOBER ER DIN DAG, OG DU SKAL FEIRES HELE UKA! VI DIGGER DEG, GOGUTTEN VÅRES OG STOREBROR SIN STOLTHET 💙
2 b an outsider ….is pretty damned cool! Tenk over det, du trenger aldri å vurdere nøye gjengen’s uptodate kleskode, måte å formulere setninger på slik at det står i stil med siste skrik hva angår akseptabel tale, eller bruke tid på å oppdatere deg innen normens atderdstype.. Muligens er du et sort får. Men dersom de andre er hvite sauer, vil den ulla etterhvert bli preget av møkk. Et sort får forblir sort, med nydelig svart ull.
For meg kommer det på det samme om det er snakk om å passe inn i en sekt, et politisk parti eller en omgangskrets med uskrevne regler.
Jeg vil være fri. Fri til å komponere mine egne meninger. Min egen humor. Mine egne grenser. Fri til å sette sammen min egen stil, både her hjemme og når det kommer til måte å kle meg på.
Mangfold. Ytringsfrihet. Egne meninger. Ord som danser i mine ører. Jeg kommer aldri til å passe inn i sekten din, gjengen din eller partiet ditt. Det vil alltid være noe jeg ikke er 100 % enig i. Så oppi hue mitt, fikser jeg alle slike standpunkter selv. Jeg trenger ikke noen til å vise meg hva jeg for tiden skal like. Min mote skifter når det passe meg, og ser ut som hva kun jeg har bestemt at det skal se ut som.
Jeg gikk i dybden av Janteloven, tidligere i sommer. I innlegget “Jante var en by, og der bor vi alle”, skrev jeg om hvor digg det er å være en såkalt outsider.
Jeg har alltid vært utenfor. Utenfor, sammen med mine mange originale venner. Jeg har for sterke og egne meninger til å “passe inn” i noen som helst minoritet. Jeg VIL ikke “passe inn”, vil ikke miste meg selv på det viset.
Jeg var 18 år da jeg rømte til Stockholm fra tvangsinnleggelse og feilmedisinering i Norge. Alt er skildret i innlegget fra Juni 2015: “På rømmen i Stockholms gater”. Der jeg møtte realiteten i Sveriges flotte Gamla Stan, var min virkelighet. Andre på min alder satt på skolen og utdannet seg innen normen.
De ga meg elekrosjokk etterpå. Og samme hvem jeg tok en kaffe med etter det, kunne jeg ikke finne riktig tid og sted til å nevne hva jeg hadde opplevd. Som: “Kremt. Jo. Vel. Mens du var på den festen, var det helt grillsesong oppi topplokket her liksom.. …ååja da ja, den matteprøven ja, jo nei den dagen var jeg på leting etter en plass å sove i Stockholm, mens jeg nektet å reise hjem til låst tvang og helt feil coctail av piller ..som jeg ikke ville ha.”
Jeg har bred erfaring med å være “utenfor”. Og sannheten er at, her trives jeg. Jeg er forlengst blitt for sterk til å kunne leve med uskrevne regler i en minoritet. Å forandre den jeg er for å bli akseptert.
Hvis du er ung. Hvis du er utenfor, og fortsatt synes det svir. Hold ut. Det kommer til å bli lettere å være deg, du som vennes til å være original og standheftig, enn alle dem som daglig jobber hardt for å være noen andre enn hva dem er, for å passe inn. Vi er ikke her på jorda for å “passe inn”.
Vi er ikke her for å være feige og veike, som den meningsløse gjengen du ser der ute på byen. Hun som hilste og pratet med deg før, men som tydeligvis har blitt strammet opp av bidronninga. Og nå kan hun bare så vidt nikke til deg. For de andre har lært henne at det strider mot partireglene og trosretningen i gjengen å like deg. Fordi du er for original, for sterk. En trussel mot reglene, er hva du er. En outsider som ikke høre hjemme blant dumme, lettpåvirkelige sauer.
Slapp av. Relax. Senk skuldrene..
Slike bidronninger på villspor, finnes overalt. Det er dem du finner inne på institusjoner etter flere tiår i sus, dus og biesurr, fordi de “møtte en vegg”, en vegg de ikke kunne bestemme over. Du skal smile til dem og føle med dem.
De har det ikke lett, noen i bieflokken, skjønner du. Stakkar, dem har det jaggu ikke lett. Tenk all den jobbingen med å opprettholde prikkfri fasade. Alt det harde arbeidet med å alltid forsøke innbitt å aldri for en hver pris være seg selv. Å huske alle partireglene. Å samle nok juicy honning, ikke til seg selv, men til dronninga og hele bieflokken, må vite, for å holde seg akseptert. Å til slutt slippe ei lita bønne, så stinkende avslørende, at utfrysningen fra det lille samfunnet plutselig er et uutholdelig faktum.
Og hvordan skal de takle DET? Å være utenfor for aller første gang?
Vær takknemlig for at du er en outsider. Vær glad for at du er herdet og i stand til å takle en hel storm alene ute på havet. For det kommer alltid mer eller mindre små eller store stormer man må fikse. Som outsider slipper du å tenke på noen i bieflokken gir opp og blåser bort underveis.
Sett din tyngde down on the ground, og gå gjerne underground to make a sound, bare du gjør det på din måte. Personlig greier jeg ikke å respektere folk som tror de må gjøre alt på siste mote’s måte 😉
Jeg er omgitt med herlige, sterke, tøffe, inspirerende originaler. Like gone out side som meg selv. Det er derfor vi kan kommunisere sammen på et tilfredsstillende nivå. Det er derfor vi er så lykkelige. Fordi vi er fri. Kom join oss her ute. Gi bidronninga sparken, kom deg ut av maurtua eller røm fra sauebingen. Vær deg selv, som den tøffe originale du er. Og opplev betydningen av ekte kreativitet og egne, selvbestemte regler i DITT liv.
Lykke til, sauen, bia, mauren eller hvem du nå er. Jeg og alle de andre sorte fårene er her ute, så du ser oss ikke enda, der inne fra.
Men hvis du kommer ut hit i det fri, vil du se alle de fargerike måtene det går an å pynte svart ull på 😉
