“…neimen Eeeven, mamma måå på do innimellom hu å vettuuuuu…!”  Jeg tar meg selv i å smårope så vennlig jeg bare kan, fra dassen ute i gangen, så sjefen min oppi lekegrinda kan høre det. Han er snart et år, og kjefter og smeller.

Jeg prøver å ikke kjappe meg. Fader heller, man må vel få være menneske også? Men nei, det går som vanlig ikke an: jeg kjapper meg. Går ut på stua. Der sitter sjefen med et stort søtt smil i et lite babyansikt. Og pludrer. Leker seg i grinda si.

Jeg tenker, aaah, da får jeg tid til å fikse hårkrisa og klæsje på litt maskara mens babymiddagen kjøler seg etter oppvarminga. Straks jeg begynner å jåle meg (på stua seff, så sjefen slipper alenetid), starter det. Han kjefter og smeller, og har såvisst ikke tenkt at jeg skal få lov til det! 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vel oppe i stolen banker han i det lille babybordet sitt, foran ikeastolen. Han skal ha mat nåå, mamma, nåh! Nuh! Tvert!  Men etter noen skjeer med den hjemmelagde maten, ser han på meg og rister med hodet.. 

Det er som om han sier: “Jeg vil heller spise denne boka enn den mislykka kjøttkakegreia di, mamma!”  Jeg husker vi må ha mer poteter, og skriver det på lista midt oppi det hele. Så lager jeg maisgrøt, den eneste grøten bossen vil ha, mens lille søte griper tak i en stol og dæljer den mot bordet for å oppnå ønskede dunkelyder.

Vi skal være klare om en halvtime. Alle 3 etg er vasket og ordnet, mens jeg har småropt til sjefen: “…neimen Even, mamma mååå jo få rydde og vaske litt vettuuuu”

…og så har jeg falt for hjertet og tatt små lekepauser mens jeg har nusset opp den søte lille elskverdige tassebassen. Kjøpt meg mer tid til husarbeid. Sunget rare sanger, skiftet bleier, danset rare danser og fått han til å le. Damned I’m good!

Vi skal hente storebror på skolen. Høstferie. Hente søskenbarn Hilde Marie og babyen hennes Krister. Masse gøyale overnattingsgjester, og hemmat med selveste stirebror! Vi skal handle digg til helga og vi skal ha det koselig.

….er jeg sliten nå? Nope! Ekke det. Det er sant. Er vel med morsrollen som all annen idrett: litt tussi i oppstarten, barseltida, men så blir man vant til å putte alt oppi den derre multitaska, og sterkere, mer tålmodig, drevet av kjærlighetskraft og instinkt 💙 I love my 2 boss boys 💙

😉 Ha en lovely dag, og husk multitaska 😉

…ser så fornøyd ut på bildene, ikkesant? 

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg er ikke det. Og har bare meg selv å takke. For  min egen stolthet. For at jeg venter i det lengste med å spørre andre om hjelp. Alltid! Alt skulle jeg pakke selv. Og nå har jeg jaggu startet nedvaskingen også, og rundvaska hele kjøkkenet her i gamlekåken, helt alene. 

Hvorfor kan jeg ikke være som alle andre? Hvorfor må jeg være så himla tøff? Jeg kjører på til jeg stuper om kvelden og sovner for hue treffer puta. Det ække bra. 

Så. Herved. Advarsel til venner og familie. Jeg kommer til å spørre dere.

Om dere kan…

…sitte på dette forbanna kjipe tomme gulvet og synge sanget til meg og fortelle vitser mens jeg vasker meg ut av resten av denne deppa og triste leiligheten 😯😐☺

I denne teksten har jeg skildret lærdommen som kommer med årene. Det å bli eldre, kontra da jeg var ungdom tidlig på nittitallet. Samtidig handler den om alt jeg har å lære nå “her i framtiden”, fra den unge jenta jeg var da. Hun som likte å trekke seg tilbake inn i en skog, og som elsket å lytte til musikk med tekster hun ikke skjønte. Det skulle ta år før jeg hadde erfaring nok til å fatte innholdet i disse tekstene ☺

Mine egne tekster kommer flytende, noen ganger på et kvarter. Å skrive en tekst er ingen jobb for en skrivent. Det er gøy. Lek. Dans. Glede. Sorg. Alt på en gang. Jeg har elsket å skrive tekster siden dengang da jeg lå på bunnen av en skog og slappet av, mens jeg lyttet til fuglesang og lot tankene danse i vei som de selv ville der oppe i mitt unge hue. 

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Vi må ikke glemme våre yngre dager. Vi har mye å lære fra dem. Å gå tilbake noen ganger, og se ting på den måten jeg gjorde i ungommen, løser mange problemstillinger for meg. Slik en uformet måte å tenke på. Uten å tynges av det ansvaret vi har så lett for å la oss presses nede av nå. Vi hadde ansvar da også, men tok det med et lettere sinn og en ryggsekk som enda ikke hadde rukket å bli så tung…

Jeg akter å kaste unødvendig skrot fra ryggsekken min. Mye er hevet på søppeldynga. Noe gjenstår. Det som ligger på dynga, er blant annet skam, lav selvtillit og behovet for aksept for andre. Da jeg kastet alt dette på dynga, ble det plass til trygghet, åpenhet og en ekstatisk glede over livet. 

Hyllest til den freshe ungdommen, er mest hva denne teksten er. Vi trenger dem for å vite hvordan vi kan ta møkka og tung murstein ut av våre gamle heavy ryggsekker, og hive på dynga 🙂 Vi trenger dem for friske innslag i et grått, voksent kontorlandskap. Ungdommer, vi TRENGER dere, virkelig. …og dere trenger bittelitt av oss også 😉