I denne teksten har jeg skildret lærdommen som kommer med årene. Det å bli eldre, kontra da jeg var ungdom tidlig på nittitallet. Samtidig handler den om alt jeg har å lære nå “her i framtiden”, fra den unge jenta jeg var da. Hun som likte å trekke seg tilbake inn i en skog, og som elsket å lytte til musikk med tekster hun ikke skjønte. Det skulle ta år før jeg hadde erfaring nok til å fatte innholdet i disse tekstene ☺
Mine egne tekster kommer flytende, noen ganger på et kvarter. Å skrive en tekst er ingen jobb for en skrivent. Det er gøy. Lek. Dans. Glede. Sorg. Alt på en gang. Jeg har elsket å skrive tekster siden dengang da jeg lå på bunnen av en skog og slappet av, mens jeg lyttet til fuglesang og lot tankene danse i vei som de selv ville der oppe i mitt unge hue.
Vi må ikke glemme våre yngre dager. Vi har mye å lære fra dem. Å gå tilbake noen ganger, og se ting på den måten jeg gjorde i ungommen, løser mange problemstillinger for meg. Slik en uformet måte å tenke på. Uten å tynges av det ansvaret vi har så lett for å la oss presses nede av nå. Vi hadde ansvar da også, men tok det med et lettere sinn og en ryggsekk som enda ikke hadde rukket å bli så tung…
Jeg akter å kaste unødvendig skrot fra ryggsekken min. Mye er hevet på søppeldynga. Noe gjenstår. Det som ligger på dynga, er blant annet skam, lav selvtillit og behovet for aksept for andre. Da jeg kastet alt dette på dynga, ble det plass til trygghet, åpenhet og en ekstatisk glede over livet.
Hyllest til den freshe ungdommen, er mest hva denne teksten er. Vi trenger dem for å vite hvordan vi kan ta møkka og tung murstein ut av våre gamle heavy ryggsekker, og hive på dynga 🙂 Vi trenger dem for friske innslag i et grått, voksent kontorlandskap. Ungdommer, vi TRENGER dere, virkelig. …og dere trenger bittelitt av oss også 😉
