Kan jeg hjelpe deg ut av den sosiale angsten’s fobiklør? Nope. Kan ikke det. Men DU kan. Du kan hjelpe deg selv ut av det, og jeg kan vise deg hvordan du gjør det. Aller først vil jeg be deg se inne i mitt bloggarkiv, finn innlegget “12 steg til livsnyt” og les det. Jeg skal her grene dette ut i temaet sosial angst.

Jeg var 17 til 25 år da jeg slet som verst med det jeg selv i dag helst kaller utvidet sjenanse. Sosial angst synes jeg er noen heavye ord, men er nå det det engang kalles. Jeg svettet og skalv, og var livredd for hva andre syntes og mente om meg. Ikke bare det, jeg følte meg abnormal. Kjente meg ikke igjen i det å være et menneske, og kunne ikke føle meg hjemme noen plass. Det var dessuten som om alle andre var bedre, tøffere, mer vellykket og sosialt smartere enn meg. 

Så ga psykiatrien meg beroligende midler, og det siste jeg hadde igjen av filter for hva som var akseptabelt å si, og hvor mye/lite det var normalt å le/gråte, gled bort. Jeg var i flere år blottet for sosial intellegens, og stappfull av tidvis sobril, vival eller valium. Nå som jeg har opplevd flere år uten disse pillene, vet jeg at jeg aldri kommer til å takke ja til slik “behandling” igjen. Jeg behøver mitt naturlige filter. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Kall dette filteret gjerne sjenanse. Du kan altså BRUKE sjenanse til noe meget nyttig: et slags filter som bremser deg i å “buse ut” med setninger du bør tenke deg om både to og tre ganger før du sier. 

Sjenanse er din venn. Din venn som får deg til å stoppe opp og velge å lytte heller enn å snakke.

…hvilket bringer oss over på neste problem en med sosial angst ofte opplever, nemlig “pinlig stillhet”.   Har du tenkt over hvorfor denne stillheten oppleves pinlig for deg? Jo, den ville aldri blitt pinlig for deg dersom du ga en lang og tradisjonell F i hva andre syntes og mente om deg. Mye av all sjenanse bunner og grunner i redsel for hva andre tenker og sier om deg. 

Jeg skal belyse dette for deg. Og jeg skal bruke ei jakke som eksempel, selv om jeg kunne brukt mye annet. La oss si at du digger ei knall rosa jakke. Men du tør ikke kjøpe den. Ja for tenk om andre synes den er rar… 

Del verdens befolkning opp i prosenter. Tenk matematisk nå! Vi vet ikke HVOR mange prosenter av verdens befolkning som ville sagt at de synes den knallrosa jakka er FIN, men la oss si at ca 40 % ville synes den er lekker. 40 % synes den er forferdelig stygg. Mens 20 % er for svake til å mene noe selv, og ville latt seg påvirket av hva noen av de andre 80% mener.

Ja det er et teit eksempel. Rosa jakke. Men la oss dele opp regnestykket videre.

Alle 100% ville ment noe om den jakka i alt fra 10 sekunder til 5 minutter, og så ville hodetankekjøret dems vandret videre til alt fra middagsmat til skilsmissebekymringer, eller jobb og tanker om politikk. Etter kort stund ville jakka vært glemt.

Helt til dem ser deg med jakka. Da kan de hviske og tiske. Og bli til falskiser du slettes ikke vil kjenne. Vil du vel? Bruke tid på sånnt fantepakk som lever av å finne feil hos andre? Sånne med egne bjelker som bare ser verden for fliser? Nei fysjom…

Omtrent halvparten av verdens befolkning vil være enig med deg i mange av dine meninger og valg i ditt liv. Resten uenige eller ute av stand til å ha slike egne meninger. Andre ganger kan det hende bare 10 % av verdens menneskebefolkning ville syntes og ment det samme som deg, og igjen andre ganger kanskje 90 %.  

Er det så nøye a? Hva skal de gjøre, de som sterkt misliker knallrosa jakker? Drepe deg med blikk? 

Nå skal vi forvandle den rosa jakka om til DEG. For det er hva dette handler om: hva sosialiteten mener om DEG…  

Godta det, NÅ: mange ville ment noe negativt om deg, og omtrent like mange ville ment noe positivt om deg. Og innen 5 minutter ville menneskehodene deres anpusten fulgt hjernens galloppløp over på alle de andre tankene de skal tenke for å mene noe som helst om så mye eller lite som helst. Så sove. Så spise. Så fortsette å LEVE SINE EGNE liv..

Du står i køa i dagligvaren. Den er lang. Du gruer for at alle ser deg nå. Du ønsker overhodet ingen oppmerksomhet, men må snart hive på varer på båndet foe flere hundre kroner. Køa blir lengre. Du ikke bare bøyer hodet, men nakken også. Og du skjelver og svetter.

Stooopp! Stans! 

Trekk et dypt drag nå, og spør deg selv: Er dette DITT liv? Eller er det livet til alle de andre i køa? Svaret akkurat nå er klart og tydelig: Det som skulle bli livet DITT, er herved gitt bort og forært alle de andre i køa, og resten av verdens befolkning. Hva de synes og mener betyr alt. De har makten, og du tør ikke engang møte øynene deres…

For du tror det er øyne å møte. Du tror alle ser deg. 

Fra nå av skal du løfte hodet og se deg rundt. Det kan, muligens, kanskje hende, at du møter et par øyne. Mest sannsynlig møter du ingen, og oppdager at alle er opptatt med følgende: egne tanker, kommunikasjon enten med andre i butikken eller per telefon, barneoppdragelse, musikk og dagligvarer.

Du har en oppgave nå: møt eventuelle blikk, se og smil, hold blikket i 4 sekunder, og sørg for å holde hue over skuldra. Smil. 

Vi behøver frykt. Vi trenger den for å reagere skjerpet og klart tvert vi er i fare. Du skal ikke kvitte deg med naturlige instinkter. Du skal forstå at sosial sjenanse skal brukes til å lytte. Lytte og trives i litt samtalepauser (det du før kjente som pinlig stillhet), fordi du ikke i det hele tatt tar deg nær av hva andre mener om DIN private stillhet. I ditt eget lille imaginære rom, der du er trygg, der DU bestemmer. Og bare du..

Fordi fra nå av er det DU, DU, og atter DU som er sjef i DITT liv. I all verdens prosenter er det DIN mening som teller i DITT liv. Du skal nå sette deg selv i det høye setet der avgjørelser i livet DITT tas. 

Sett deg ned. Tenk i 5 minutter på hva du har lest at mine ord har fått deg til å tenke på. 

Finn fram penn og papir. Tegn den streken vet du. Den livsnyt-streken… 

Denne streken representerer resten av ditt liv. La oss si det er snakk om 30 år. Klokka tikker. Time for time. Dag for dag. Uker, måneder, 30 …år… 

Hvor mange sekunder av DIN LIVSTID skal du bruke på å svette, skjelve og gi fra deg makten over ditt liv og dine meninger, til ukjente og bekjente? 

Det er DEM som skal gjøre seg FORTJENT TIL DIN RESPEKT. Det er DU som skal avgjøre om DEM er verdt å bruke tid på/ bli videre kjent med. Om deres meninger er noe DU bestemmer deg for å kunne respektere…

Mangfold. En fantastisk barnehage jeg fikk være vikar i, fokuserer på mangfold. Mangfold er sunt. Mangfold inkluderer DEG akkurat som du er. Og ærlig talt, du som meg har sikkert møtt folk du merker ikke tør like deg fordi de er for svake til å mene noe annet enn “gjengen sin”….  Personlig avgjør jeg da tvert at jeg slettes ikke har tenkt å bruke min verdifulle tid på å bli kjent med slike uselvstendige, uansett. 

Og hva skal de gjøre? Er du redd for at de skal gjøre deg noe rent fysisk? Lær deg selvforsvar. Det gjorde jeg. Så den angsten er evaluert og kastet i søpla der den hører hjemme. Psykisk er det også DU som setter grensene. DU styrer og har kontroll. Ingen andre. Du må alltid selv ta siste beslutning i om andre skal få lov til å såre deg. Det er DITT ansvar. Ta ANSVAR.

Nå, etter år med affirmasjoner, filosofi og styrking av min egen psyke, eier jeg ikke antydning til sosial angst.

Det jeg før kjente som sterk sjenanse, bruker jeg nå til å sette grenser for egen atferd. Og jeg smiler overbærende dersom jeg senser andre’s svakelige avsky. Er ikke redd for hva andre skulle synse og mene om meg og alle mine “jakker”. Har heller ikke noe behov for å bruke energi og verdifulle minutter på å forklare dem sannheten om meg. 

Ute blant folk, møter jeg gjerne blikk. Med smil, eller alvor. Med selvstendig tankegang og i ansvarlig ledelse. Og jeg er stolt av å være meg.

Dette går hånd i hånd med noe man MÅ for å få et sabla bra liv: det å bli glad i seg selv. Jeg vil du skal prøve. Forsøk å se at du hele tiden har hatt det siste ordet oppe i din egen toppetasje uansett, så hvorfor ikke godta egenkjærlighet i samme slengen. Og ikke kast bort tid på hva alle disse menneskene omkring deg måtte filtrere oppe i sine topplokk. Slutt å kjeft på deg selv. Snakk vennlig til deg selv, du er alt du har!

Husker du hun derre Mari som levde i Norge i 1546? Ikke jeg heller. Visste ikke at hun fantes heller. Kanskje vil de vite om DEG om 500 år? Aner ikke.. Pgr av internett eller profilert livsstil kanskje, vet ikke..   So what, de kommer til å være opptatt med seg og sitt. Andre’s meninger om deg er irrelevante, for 500 år siden, nå, og om 500 år. Og de bør ikke hindre deg i å LEVE, med selvironi, frisluppen holdning og LIVSNYT!

Enjoy, release yourself, og kom gjerne med tilbakemeldinger. 

Skrevet av Helene Dalland, forbipolene.blogg.no 

Howdy heisann! Det er dagen derpå, og jeg “fester” videre… altså, det var fantastisk gøy i går, men her nede på rullegulvet oppi Lykketoppen, fortsetter altså moroa ☺ 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Lille Even er monster i dag. Han er selveste Taurus. Mens Mathias og jeg er små barn i labyrinten! Det er spennende som fy, og herlig bråkete! 

Jeg dansa meg inn døra i natt, etter en morsom taxitur med trivelig drosjesjåfør, som forøvrig nærmest fikk sjokk da jeg sa: “Æ e like edru som dæ”. Han fortalte om godt voksne overstadig berusede (—>pling dritingse) damer fra Selbu han nettopp hadde bringt vel hjem fra 50årsdag, der han bare ikke kunne fatte hva disse pompen-opp-bærtene hadde fått med seg av feiringen. Jeg lo og så det selvfølgelig for meg… 

Etter at min snille barnevaktmor hadde dratt herfra i natt, brukte jeg “vente-på-at-koffeinet-roer-seg-timen”, på å shine kjøkken, stue og gulv, så her var det jaggu trivelig å våkne med tøffe gutta mine i dag 🙂

Snart freser vi pannekaker og bacon til barnevaktmormora, tante Silje, tantebarna og …kanskje dere også vil ha, onkel Hans Even og tante Astrid med småttiser?

Full guffe, masse fres og superfutt, og absolutt ikke slike dagen derpåer jeg hadde for to år siden, det er sikkert og visst. 

Og festen i går, ahhh tusen takk for et ungt og friskt vindpust, Christina og John Espen, det var bærre megalækkert for oss gamlinger altså 😂😃😀

Yeah! Det er John Espen sin bursdagsfeiring i kombi med innflytningsparty, og han og CJ har laga party! Et det mulig å drekka bare kaffe på fest? Blogge og danse samtidig? Jepp!  Vi fester med Pink og James Bond, og jeg skal la bildene tale for seg:

Joa, hver dag er en slags fest… Joa, jeg digger villt å være mamma… Og jaddavisstsann er det alltid like gøy med kaffeskravling med venner. Vi kan tilogmed drikke så mye kaffe og spise så mange kaker at vi skravlet og ler oss trill rundt. Joa, livet er både digg, kjempedigg og megadigg som alenemamma, det…

Men sånn der innimellom, ca sånn derre iblant, kan det være like digg å lure seg ut når sola har gått ned, og vi kjempetroll ikke lenger står i fare for å sprekke midt i alt belyste hverdagsstresset. 

Skaffe seg barnevakt. Pynte seg aaalt for mye. Så mye at alt spakkelet i ansiktet ville sprukket i sola. Så mye at man bør komme seg ut og hjem med begge skoene i behold før utestedene skrur på de avslørende lysene i de tidligere så mørklagte takene…

Drikke respektabelt mye. Så mye at skravla rabler og føttene løper mer enn løpsk kan..  Altså, kaffe. Drikke mer enn respektabelt mye kaffe. Coffein, my dude, coffein u r my sun in the dark! 

Jepp! I kveld skal det rable kaffebable ute på byen for Forbipolene. Byen og byen fru blom… sist jeg sjekka var det ei eneste lang gate. Ei gate uten H&M, Burgerking, Gina T, New Yorker, Chantal, Mc Donalds, Hjørnet og Søstrene Grene..  Med tidenes minste utvalg i utesteder. 4 stk that is, gitt. 

I kveld skal jeg på bursdagsinnflytningsfest, og etterpå skal vi bøndene rusle en tur i den derre gata og late som om vi bor i en by.

Jeg har tidligere skildret fylla sett med edru øyne. Fortalt om fragler, gorger og Astrid Lindgren’s småfolk, i full fart på utelivsmølla. Det slår aldri feil. Alltid gøyere å være avholds ute på byn, i forhold til hvordan det var før, da jeg også liknet mer på en krysning mellom Sesam stasjon’s Alfa og ei fragle, der ute i trollmørket.

Jeg kommer til å sprette opp tidlig i morgen med to gutter som er kulere enn tøffest, og gøyere enn alle festene på hele kloden, uansett. Hell yeah, detta blir pose og sekk, for mammeti mor!

Og forspillet? Det er fårikål hos barnevakten, min mor altså, sammen med barna mine, mine tantebarn og min søster. …Kommer etterpå veldig snart, Christina 😄💪👍

Det krevde en god del gidd av meg selv å skrive dem alle. Å dykke ned i en fortid jeg helst aldri tenker særlig på. Flere timer med minner og tårer som trillet. Men jeg ville det. Og det var jo derfor jeg opprettet bloggen. For å skriv, og ikke en vakker dag gå i graven med en fortid bare jeg visste om ned til minste detalj. Det var for mye jeg ønsket å belyse. Mange av mine lesere har fortalt meg at de setter seg ned med en kopp med te eller kakao, i en myk sofa med pledd på seg, og leser i timesvis. Dette er jo kjempekult. Og det er verdt en mer oversiktlig samlet oversikt over rekkefølgen i historien. Hilsen Helene.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Noen ganger vil jeg bare være en time eller to alene. Fordi jeg trives så godt i mitt eget selskap. Jeg liker meg selv. Liker det at jeg er en ærlig og snill person. Dette er noe jeg er stolt av. Det er noe jeg kan stå for; ærlighet og snillhet

I et helt år vurderte jeg fram og tilbake om jeg skulle starte å blogge. Jeg kunne ikke kjenne meg igjen i ca 99 % av den utseendefikserte og overflatiske bloggverdenen. Men jeg ville skrive. Å skrive har alltid vært min store interesse. Jeg ville skrive. That’s it. Skrive, skrive og atter skrive. Så til slutt begynte jeg å blogge likevel.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og jeg har møtt mange av mine lesere. Fått så positive tilbakemeldinger at jeg har blitt helt flau. Dere vil lese det jeg skriver, og dere er fornøyde med min måte å skrive på. 

Men her finnes et klart skille i måte å se på lesertall. Jeg blir glad av høye lesertall som skribent og forfatter. Ikke som konkurransemenneske. 

For hva er det jeg ser? Jo, jeg ser copycats, desperate lesertalljegere, falske overskrifter for å sjokkere til seg flest mulig skuffede lesere, og en verden jeg ikke kan relatere meg til.

Jeg er her for å skrive. Og jeg vil servere mine lesere bra stuff, ikke oppblåste overskrifter med nedsunket innhold.. 

Da jeg hadde blogget i ca 10 dager, fortalte noen meg at jeg burde sjekke lokal-lista blogg.no. Jeg visste ikke om denne listen. Der lå jeg på toppen. Men det jeg var glad for, var at noen iallefall ville lese det jeg skrev. Jeg startet ikke bloggen for konkurranse.

Og hva angår penger, så sjekket jeg på forhånd at jeg ikke behøver å ta imot lønn av blogg.no dersom jeg havner blant topp 20 på Norgeslista. Jeg er her for å skrive. Har inntekt. Det er ikke penger som driver meg. I ro og fred vil jeg  s k r i v e. 

Produkter jeg har testet, og service jeg har framhevet, har jeg ikke tjent en krone på. Jeg sier fra dersom jeg får noe for ting jeg tester i framtiden, så dere selv får vurdere kvaliteten av testen deretter.

Disse pompøse overskriftene…   Jeg fikk et tips om å skrive ekstreme meninger, for å få høye lesertall. Og om å blåse opp overskrifter til noe helt “sykt, villt..”. Men jeg klødde meg i hue… skulle jeg gjøre skrivekunsten min til desperat oppmerksomhetssykt klovneri? Nope! Så visst f skulle jeg da ikke det! Min farfar ville snudd seg og min farmor hadde grått regn over meg, dersom jeg hadd tullet bort min interesse på falskhet og fanteri.

Jeg er her for å skrive. Og har jeg dager der livet er for hektisk og tidkrevende, venter jeg med å blogge, av respekt for både meg selv og mine lesere.

For jeg har noen unike, smarte, oppegående folk av noen lesere. Dere er ikke egentlig blogglesere, sier dere. Det gjør meg ydmyk, og full av respekt for ekteheten dere søker å lese i min blogg. 

Jeg puster dypt. Og bygger meg opp til nok en langfortelling. De som valgte å reise før oss, prikker meg på skuldra. Tiden er snart inne til å fortelle om en nær kompis som ikke greide mer, og dro sin vei for alltid. Denne gangen i samarbeid med hans mamma, som ønsker åpenhet innen selvmord, og som ønsker å la meg hedre hans minne. Det er vakkert. Og så veldig veldig grusomt. …men ja, jeg gleder meg til å skrive om deg, Eivind 💙

Jeg legger tid og energi i kvalitet og ektehet. Og jeg har lovet mine lesere å aldri slutte å skrive. Samtidig kommer jeg ikke til å konkurrere med andre bloggere her inne hva angår lesertall. Jeg testet i sommer hvor mange jeg kunne nå ut til på et døgn her inne, og er fornøyd med tallet. 

Null stress, bare masse masse skrivekick, kommer her inne. Og i likhet med tidevannet: i mine naturlige rytmer. Jeg har visst siden tidlig barndom at jeg er en skribent. At jeg digger noe så nerdete kjedelig som grammatikk, rettskriving og ordvariasjon. Akkurat det er ikke noe jeg kan legge bort. Noensinne.

Man svikter ikke kloke lesere med svada, man fisker ikke etter gullfisk med svær fiskestang med stinkende skosåler som agn, og man irriterer ikke verdifulle lesere med grammatikkløst og tullete innhold i tekster, som ikke samsvarer med pompøse overskrifter..   Man undervurderer ikke andre på denne måten. Det handler om høflig respekt, og ærlig arbeid. 

Jeg gleder meg til å skrive videre, og gjør dere altså herved klar over at jeg ikke er her for noen slags konkurranse. 

…jeg er her for å skrive 😉

Vår funday sunday fortsatte, og vi holder fremdeles på i en halvtime til før vi alle skal legge oss samtidig. Lese Donald skal vi. Riktig kose oss inn i drømmeland. Skal vi. 

Even tok en dupp før middag, og mens Mathias lekte nede på rommet sitt, fikk han oppfylt middagsønsket sitt. Jeg laget Kyllinggryte til oss to, og babykyllinggryte til lille Even. Og så ville Mathias ha polarbrød med sjokopålegg til dessert. Heey, det er jo sunday funday, whynot?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Der vi satt salige og spiste oss stappe ved kjøkkenbordet, drømte jeg meg litt bort. Av en eller annen grunn begynte jeg å undre på navnet til Pippa Middleton. Jeg satt plutselig og smakte halvhøyt på navnet: “Pippa Middleton”. “Hva sa du, mamma?” Hvisket Mathias. 

“Jeg sa Pippa Middleton…”

Mathias brølte. Han lo så han ristet. Jeg fikk latterkrampe, for jeg skjønte at navnet hørtes ut som et rart ord for et barn. Så begynte Even å le høyt han også, og ingen av oss greide å stoppe. Særlig ikke jeg, da Mathias satte i gang:

“Æææhææ! PUPPA Middeltånn!”

“Mamma, mamma, hehe: Vaske Middelltånn!!! Vrææææl! Pappa, pøppa, PIPPI PUPPA PIPPA MIDDELTÅNN! For et RAAAART ORD MAMMMAA”

 Da jeg kom til meg selv etter middagslatterkrampa, med vondt i magen og bare littegrann taleevne, forklarte jeg Mathias at Pippa er ei ordentlig dame. Men jeg måtte google for å bevise at det var et navn vi lo av. Og da han skjønte at det rare ordet faktisk var navnet til ei dame, nådde skolegutten vår nye høyder på latterskalaen. 

Barn er gøy. Barn er lattis. Og sånn som det hørtes ut her i gården i ettermiddag, tenker jeg meg til hvordan det høres ut i fremtiden hjemme hos Pippa og familien : “Mum! Mummy! Your name is PIPPA???

Hei hå Vaskemiddeltånn fra oss oppi Lykketoppen nummer en! 

Disse to skjønne, herlige, kosete og snille goguttene, elsker en tulledag med mamman sin. Helst en helt sminkefri og naturlig mamma… 

..som kan bli med og lage liv og røre i stua, og høre etter små søte kreative ideer. Som å lage rare tunneller her og der, og rulle rundt på gulvet med latterkrampe bare fordi en liten baby har sluppet en fis og sett seg forskrekket rundt..

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Slike dager er noe av det viktigste små barn kan ha med seg i sin foreløpig så lette ryggsekk i livet.

Mellom lekeøktene og måltidene legger vi oss i mamma’s seng og synger, leser og tulletøyser. Mathias og jeg lærer “babytrim” av Even, og fatter ikke hvordan han holder ut.

Flere tenner på gang kanskje, Even? 

Mathias har nok flere ideer på lur han, blant annet har han sagt til Even at han akter å ta babykarusell med lillebror neste gang vi er på tivoli. Inntil da får vi lage tivoli i stua. ….snille gode storebror!

Lillebror er blitt kosete. Koser og koser. Koser og atter koser. Setter fram kinnet og vil ha seg en trygg “go”. Smiler og ler og sjarmerer storebror i senk..

Watch out, for her kommer jeg og tar kosen din, hilsen Smiley Lykkeliten 🙈🙉

Jeg suser over himmelen. Hopper fra sky til sky. Setter meg i ballongkurven min igjen, og lager nye, friske avtaler, kombinert med skyhøye og positive forventninger til framtiden. Så bøyer jeg meg smilende over kanten og skuer utover landskapet. 

Der nede skimter jeg dramatiske bevegelser og høye sinte lyder. Skjærende sympatisøkende gråt, beskyldninger og alt annet som minner om to ord. Drama. Falskhet. 

Før i tiden stod jeg der nede, midt oppe i det. Manipulative skuespillere fikk tre inn i mitt liv og dramatisere det dithen at lykken min forsvant, og mitt landskap ble grått og trist. 

Jeg var både for snill og for uerfaren. Men så lot jeg årene gro omkring meg, og dekket landskapet med ny, vakker mose. 

Med tid og stunder skaffet jeg meg også en luftballong der inne i mitt indre landskap. Jeg flyr rolig, harmonisk og trygt over og forbi alt bråk som måtte dukke opp der nede. Ja det er ikke engang alltid jeg fanger opp alle intrigene og folkene som ønsker å styre mine følelser hit og dit.

Ballongen min er praktisk. Mye mer praktisk enn å bli berørt av andre’s sutrende drama i tide og utide 😉

Skaff deg en du også da vel. Der oppe i det private hodet ditt. Husk hvem som er sjefen i livet ditt. Det er du. Ingen andre bestemmer når du skal være glad eller trist.

Hopp opp i kurven under ballongen, og start ferden hjem til deg selv. Der DU regjerer, og ingen ingen andre. Så deilig å vite, ikke sant? 

….at du faktisk ikke behøver å bli trist inni deg selv om andre forsøker å såre deg. Såre deg og sverte deg med stillhet og iskald regjering. 

Hopp oppi, smil, og dra. Dra på tur, dra på date, dra på kino, dra på opprydning i hjemmet ditt, dra på skravlekveld med venner, og dra akkurat dit det passer DEG. 

Bare ikke gå inn for landing der det koker nede på bakken. Du er for god til det vettu 😉

Kos deg der oppe, og lytt til fugler, fly, vær og vind, mens du gjør lydene fra bakken om til de tøffe trommelydene du trenger for å …danse litt up in the sky  😉 

Kjære lesere. Det er på tide å samle alle de 14 tekstene jeg har skrevet de 4 månedene jeg har hatt denne bloggen, i et innlegg.

Når en som elsker å danse, danser, når en som elsker å male bilder, maler, eller når jeg som elsker å skrive, skriver… Whatever, en interesse er en interesse, og den kjennes mer tydelig enn det meste annet å foreta seg i livet.

Skrevet av Helene Merethe Dalland, Forbipolene, sommer og høst 2015